Audrey Hepburn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Audrey Hepburn
Audrey Hepburn 1956.jpg
Hepburn i 1956.
Født Audrey Kathleen Ruston
4. mai 1929
Ixelles, Brussel, Belgia
Død 20. januar 1993 (63 år)
Tolochenaz, Vaud, Sveits
Gravlagt Tolochenaz
Ektefelle
Samboer Robert Wolders (1980–1993)
Mor Ella van Heemstra
Yrke
  • Skuespiller (1948–1989)
  • Filantrop (1988–1992)
Nasjonalitet Storbritannia
Utmerkelser
17 oppføringer
Jean Hersholt Humanitarian Award, Presidentens frihetsmedalje, Emmy-prisen, Screen Actors Guild Life Achievement Award, New York Film Critics Circle Award for Best Actress, Æres-Tony, David di Donatello for Best Foreign Actress, Grammy Award for Best Spoken Word Album for Children, Grammy Award for Best Spoken Word Album for Children, David di Donatello for Best Foreign Actress, Golden Globe Award for Best Actress – Motion Picture Drama, David di Donatello for Best Foreign Actress, Cecil B. DeMille Award, Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, Tony Award for Best Actress in a Play, Theatre World Award, Star on Hollywood Walk of Fame
IMDb IMDbRedigere på wikidata
Signatur
s signatur

Audrey Hepburn (født Audrey Kathleen Ruston 4. mai 1929 i Brussel i Belgia, død 20. januar 1993 i Tolochenaz i Sveits) var en britisk skuespiller, modell, danser og filantrop. Hepburn var aktiv under Hollywoods gullalder i 1950- og 1960-årene og har etablert seg som et ikon i flere medier. I 1999 ble hun kåret til tidenes tredje største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Skuespilleren ble født i Ixelles og tilbragte oppveksten i Belgia, England og Nederland. I Amsterdam studerte hun ballett før hun flyttet til London i 1948 for å fortsette utdanningen der. Hun opptrådte senere som korpike for flere oppsetninger på West End.

Hepburn startet skuespillerkarrièren med små roller i flere filmer, før hun fikk hovedrollen i teaterstykket GigiBroadway i 1951. Gjennombruddet kom da hun spilte hovedrollen i den romantiske komedien Prinsesse på vift (1953). Hepburn ble den første skuespillerinnen som vant Oscar, Golden Globe og BAFTA-prisen for én enkelt rolle. Hun vant også Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen i teaterstykket Ondine (1954). De neste årene hadde Hepburn suksess med filmer som Sabrina (1954), Nonnens historie (1959), Frokost hos Tiffanys (1961), Charade – Hvem svindler hvem? (1963), My Fair Lady (1964) og Alliert med mørket (1967), og hun vant flere priser for disse rollene. Hun vant blant annet tre BAFTA-priser for beste britiske kvinnelige hovedrolle. Hepburn er en av få personer som har vunnet de fire store bransjeprisene i USA (Emmy, Grammy, Oscar og Tony). Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame og ble belønnet med en Cecil B. DeMille Award, en Lifetime Achievement Award fra BAFTA-akademiet, en Screen Actors Guild Life Achievement Award og en æres-Tony.

Etter hvert la hun opp filmkarrièren for å vie store deler av livet sitt til UNICEF. Hun hadde jobbet for organisasjonen siden 1952, og i perioden 1988 til 1993 arbeidet hun direkte i noen av de fattigste landene i Afrika, Sør-Amerika og Asia. I 1992 ble Hepburn tildelt Presidentens frihetsmedalje for arbeidet med UNICEF og i 1993 ble hun også belønnet med en Jean Hersholt Humanitarian Award. Skuespilleren døde av blindtarmskreft i januar 1993, 63 år gammel.

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Familie og tidlig barndom (1929–1938)[rediger | rediger kilde]

Hepburn ble født Audrey Kathleen Ruston 4. mai 1929 i Ixelles, en tospråklig kommune i Brussel i Belgia.[1][2][3] Faren Joseph Victor Anthony Ruston (1889–1980) ble født i Úžice i Böhmen i Østerrike-Ungarn.[4][5] Han la senere på «Hepburn» i etternavnet sitt fordi han trodde han var en fjern slektning av James Hepburn, Maria Stuarts tredje ektefelle.[6][7] Audrey Hepburns mor Ella van Heemstra (1900–1984) var en nederlandsk baronesse.[8] Hun var datteren til Aarnoud van Heemstra, som var borgermester i Arnhem fra 1910 til 1920. Han var også guvernør i Surinam i Sør-Amerika, da en nederlandsk koloni, fra 1921 til 1928.[9][8] Både Ruston og van Heemstra hadde vært gift tidligere, og Ella hadde to sønner fra sitt ekteskap, Arnoud Robert Alexander og Ian Edgar Bruce Quarles van Ufford.[7][8]

Hepburns foreldre giftet seg 7. september 1926 i Jakarta i Indonesia.[10] På den tiden jobbet Ruston for et handelsselskap, men etter bryllupet flyttet paret til Europa, hvor han jobbet for et låneselskap. Etter et år i London dro de til Brussel for at han skulle åpne et avdelingskontor.[11][12] Hepburn levde et ganske beskyttet liv og dro fram og tilbake mellom familiens eiendommer i Nederland og Belgia, samt vinterskole i England.[13] De bosatte seg til slutt i den belgiske kommunen Linkebeek i 1932.[14][15]

Hepburns far ble stadig mer fraværende og begynte etter hvert å vise interesse i fascistisk politikk.[16][17] I 1935 forlot han familien uten forvarsel, og Hepburn har senere sagt at dette gjorde uutslettelig inntrykk på henne.[18][19] Senere tok Hepburns mor med seg Hepburn og hennes halvbrødre tilbake til eiendommen i Arnhem, og morens søknad om skilsmisse ble innvilget.[20] Hepburn gikk deretter på en privatskole i Elham i det engelske grevskapet Kent.[21][22] Hun gjenopptok kontakten med faren i 1960-årene da ektefellen Mel Ferrer sporet han opp i Dublin.[20][23] Hepburn hjalp faren økonomisk fram til hans død i 1980.[24]

Krigsårene (1939–1945)[rediger | rediger kilde]

Da Storbritannia erklærte krig mot Tyskland i september 1939, dro Hepburn sammen med moren og halvbrødrene sine tilbake til Arnhem i håp om at Nederland skulle holde seg nøytral i krigen, slik de gjorde under første verdenskrig.[25] Søskenflokken gikk på en liten skole i Arnhem mens krigen pågikk, og Hepburn fortsatte balletttreningen hos The Arnhem Conservatory of Music i 1941.[25][26] Da Nederland ble okkupert av Tyskland i 1940, gikk Hepburn under navnet «Edda van Heemstra». Hepburns mor var redd «Audrey»-navnet kunne indikere datterens engelske herkomst, som i verste fall kunne føre til deportasjon.[1]

Krigsårene påvirket familien; Hepburns onkel Otto van Limburg Stirum ble blant annet arrestert og henrettet av Gestapo.[27][28] De forskjellige hendelsene Hepburn var vitne til under krigen gjorde inntrykk: «I stunder som denne lærer du om død, savn og fare, som gjør at du verdsetter trygghet og hvor raskt det kan forandre seg. Du lærer deg å være seriøs om det som betyr noe.»[27] Etter D-dagen ble levevilkårene i Nederland tøffere, og Arnhem ble totalskadd etter operasjon Market Garden i september 1944.[2][29] Den nederlandske befolkningen gikk inn i en periode med mye hungersnød, og Hepburn pådro seg flere sykdommer på grunn av feilernæring.[30][31] Flere av familiens eiendommer ble ødelagt, og Hepburns mor bestemte seg for å flytte til Amsterdam da krigen endte.[32]

Karrière som skuespiller[rediger | rediger kilde]

1945–1952: Filmroller og Broadway-debut med Gigi[rediger | rediger kilde]

Hepburn fortsatte ballettstudiene i Amsterdam under Sonia Gaskell, en framtredende skikkelse i nederlandsk ballett, og den russiske ballettlæreren Olga Tarassova.[33][34] En dag fikk danseskolen som Hepburn gikk på besøk av den nederlandske filmregissøren Charles Huguenot van der Linden. Han var på utkikk etter en ung jente som kunne spille en flyvertinne i hans nyeste film Nederlands in zeven lessen.[34][35] Hepburn fikk rollen.[34] Senere flyttet hun til London for å studere ballett med Marie Rambert på Rambert School of Ballet, som da lå i Notting Hill.[34][36] Hepburn bestemte seg etter hvert for å fjerne «Ruston» fra etternavnet, og hun skulle nå hete «Audrey Hepburn».[37] På fritiden begynte hun å gå på opptaksprøver for West End-musikaler.[38] Hun var korpike i den britiske oppsetningen av Broadway-musikalen High Button Shoes i 1948 og fikk en rolle i Cecil Landeaus revy Sauce Tartare i 1949.[39][40] Hepburn spilte også i oppfølgeren Sauce Piquante, som hadde première på West End 27. april 1950.[41][40]

Landeau oppfordret Hepburn til å prøve seg på en karrière som skuespiller.[42] Hun ble lært opp i talekunst av karakterskuespilleren Felix Aylmer, og ifølge biograf Ian Woodward ble Hepburns polerte talemåte ett av skuespillerens mest «karakteristiske kjennetegn».[43][42] Filmregissøren Mario Zampi og manusforfatteren Michael Pertwee tilbød Hepburn en av hovedrollene i komedien Latter i paradis, men hun takket nei fordi hun hadde andre forpliktelser.[44] Hun fikk likevel en mindre rolle som en pike som selger sigaretter.[45] Hun ble etter hvert tilbudt en kontrakt med filmselskapet Associated British Picture Corporation.[46][47] I 1951 hadde Hepburn små roller i komediene One Wild Oat, Stokkete ekteskap og Jeg stjal en million. Hun fikk senere en større birolle i Thorold Dickinsons dramafilm Secret People i 1952, om to søstre som motvillig blir involvert i attentatsplaner.[48] Hepburn spilte ballettdanseren Nora Brentano i filmen, en av de to søstrene.[48][49]

Hepburns neste filmrolle var som en bortskjemt skuespiller i komedien Monte Carlo Baby i 1952.[50] Under innspillingen av filmen i Monte Carlo ble hun oppdaget av den franske forfatteren Sidonie-Gabrielle Colette, som bestemte seg for å gi Hepburn hovedrollen i Broadway-skuespillet Gigi, basert på hennes kortroman Gigi.[51][52] Teaterstykket hadde urpremière i Fulton Theatre 24. november 1951.[53][54] Selv om stykket fikk blandet kritikk, ble Hepburn rost for sin rolletolkning.[54] Henry P. Murdoch fra The Philadelphia Inquirer skrev at hennes «fantastisk spenstige rolleskildring» etablerer henne som «en skuespiller på øverste hylle», mens The New York Times kalte Hepburn «en ung skuespiller med sjarm, ærlighet og talent».[53] Hun vant en Theatre World Award for arbeidet.[55]

1953–1957: Gjennombrudd med Prinsesse på vift[rediger | rediger kilde]

Hepburn og Gregory Peck i Prinsesse på vift (1953).
Hepburn i Sabrina (1954).

Hepburns første hovedrolle var i William Wylers romantiske komedie Prinsesse på vift i 1953.[56] Hun spilte Ann, en ung og frustrert prinsesse som ønsker å se verden. En natt mens hun er på ærend i Roma, smyger hun seg ut av soveværelset sitt og tilbringer en dag med journalisten Joe Bradley (Gregory Peck). Filmen ble en kinosuksess, og Hepburn ble en verdensstjerne over natten.[57] Hun fikk god kritikk for rollen, og A.H. Weiler fra The New York Times skrev at Hepburn «er en slank, alveaktig og lengselsfull skjønnhet, vekselvis kongelig og barnlig i sin dype forståelse av nyfunne enkle gleder og kjærlighet. Selv om hun anerkjenner slutten på affæren i et tappert smil, forblir hun en sørgelig ensom figur som står foran en trykkende fremtid.»[58] Hepburn vant en BAFTA-pris, en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen.[56][59] Filmnettstedet Montages har senere beskrevet rolleskildringen og gjennombruddets størrelse:[60]

Sitat Og selv så mange år senere er det da også [Hepburns] innsats som hever et ellers ganske banalt manus til noe helt eksepsjonelt og evig besnærende. Det handler kanskje først og fremst om Hepburns evne til å gjøre Princess Ann til en tilgjengelig karakter. [...] Hepburns noe merkverdige og tidvis nesten infantile fremtoning, enda tydeligere i Breakfast at Tiffany’s fra nesten ti år senere, byr i så måte på en helt nødvendig dimensjon. På et nivå er hun magisk tiltrekkende og seksuelt ladet som få andre i filmhistorien. Men samtidig har hun noe uskyldig og sårt over seg; en følelse av at hun må tas vare på og beskyttes mot både seg selv og sine omgivelser. Ja, jeg innser at dette siste har mye å gjøre med datidens kjønnsroller, men Hepburn vet ihvertfall å bruke dette til stor effekt i en karakter som dermed også får en dimensjon av nabojentas gjenkjennelighet. [...] [Prinsesse på vift] var starten på en karriere som på mange måter ble en balansegang nettopp mellom prinsessen og nabojenta, men som altså startet med et gjennombrudd som den dag i dag vel ikke har sett sitt like.[60] Sitat

Skuespilleren skrev etter hvert under en filmkontrakt med Paramount Pictures med et klausul som ga henne tid til å spille i teater.[61][62] Hepburns neste film var Billy Wilders romantiske komedie Sabrina (1954), om to brødre (Humphrey Bogart og William Holden) som begge forelsker seg i sjåførens vakre datter (Hepburn).[63] Hun ble nominert til en BAFTA-pris og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen.[64][56] Bosley Crowther fra The New York Times roste Hepburns rolletolkning og kalte henne «en ung dame med et ekstraordinært utvalg av følsomme og bevegelige uttrykk innenfor en såpass skjør og trang ramme».[65]

Hepburn i Krig og fred (1956).

I 1954 vendte hun tilbake til Broadway med fantasyskuespillet Ondine. Hun spilte vannnymfen Ondine, som forlater hjemmet sitt og forelsker seg i et menneske (Mel Ferrer).[62][66] Brooks Atkinson fra The New York Times skrev at «Ondine er en komplisert [rollefigur]. Den er sammensatt av abstrakte elementer. [...] På en eller annen måte klarer Hepburn å oversette [disse elementene] til teaterspråket uten å bli kunstnerisk eller bråmoden. Hun tilbyr en pulserende rolleskildring som er elegant og fortryllende, disiplinert av et instinkt for teaterscenens virkelighet».[67] Hepburn ble belønnet med en Tony Award for arbeidet.[67][68]

Hepburn hadde ingen filmroller i 1955, men vant likevel publikumsprisen Henrietta World Film Favorite.[69][70] Hun ble nominert til en BAFTA-pris og en Golden Globe for rollen som Natasha Rostova i dramafilmen Krig og fred (1956), en filmatisering av Leo Tolstojs roman Krig og fred.[64][71] I en artikkel for The Guardian fra 2016 skrev Clive James at filmen «fortsatt har styrke i dag fordi Audrey Hepburn [...] var en troverdig Natasha».[72] I 1957 spilte hun i TV-episoden «Mayerling» fra antologiserien Producers' Showcase.[73] Episoden handler om forholdet mellom Maria von Vetsera (Hepburn) og Rudolf av Østerrike (Mel Ferrer).[74]

I tillegg til «Mayerling» hadde Hepburn to filmroller i 1957. Hun spilte mot Fred Astaire og fikk vist frem danseferdighetene sine i filmmusikalen Forelsket i Paris.[75] Filmen handler om et motemagasin på utkikk etter en ny modell, og valget faller til slutt på Hepburns sjenerte rollefigur Jo Stockton. Det året spilte hun også i den romantiske komedien Kjærlighet om ettermiddagen, om en notorisk kjekkas (Gary Cooper) som forelsker seg i en detektivdatter (Hepburn) etter at hun redder ham fra et mord.[76] Hepburn fikk god kritikk for begge rollene og ble nominert til en ny Golden Globe for Kjærlighet om ettermiddagen.[56][69]

1958–1963: Nonnens historie og Frokost hos Tiffanys[rediger | rediger kilde]

Hepburn i 1959.

Hepburns neste filmrolle var som søster Luke i dramafilmen Nonnens historie i 1959. Filmen handler om Hepburns rollefigur som en dag bestemmer seg for å bli en nonne, for så på sikt å tjene i den belgiske republikken Kongo. Hun blir imidlertid fortalt at hun har mye å lære i religiøs tro. Hepburn fikk god kritikk for rolleskildringen, og den har i ettertid blitt kalt en av skuespillerens beste.[77][78] Filmmagasinet Films in Review skrev: «Hepburn viser det type skuespilltalent som kan projisere indre følelser, både i dybde og kompleksitet, på en så dyktig måte at du må studere henne nøye i Nonnens historie både to og tre ganger for å forstå hvordan hun får det til.»[77] Hepburn vant en BAFTA-pris og ble nominert til en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolletolkningen.[79][55]

I 1959 hadde hun også hovedrollen i Mel Ferrers eventyrfilm Veien til Rio Lama, om en ung mann (Anthony Perkins) som flykter inn i jungelen etter et opprør i Caracas. Der møter han på vakre Rima (Hepburn), som ble bortført som barn.[78] Hepburn fikk blandet kritikk for rollen. Variety mente at hun ikke hadde dybde i rollen, mens Bosley Crowther fra The New York Times skrev at hun gjør «Rima både gripende og idyllisk, om ikke minst logisk».[80][81] I 1960 spilte hun i westernfilmen Vinden fra slettene, om en familie som legger sitt hat på Kiowa-indianerne. Det oppstår konflikter da det kommer for en dag at deres egen adoptivdatter Rachel (Hepburn) er av indiansk herkomst.[82] Crowther skrev denne gang at «Hepburn er litt for polert, for skjør og sivilisert i selskap av slike tøffe og sta typer».[83]

Hepburn i rollen som Holly Golightly i Frokost hos Tiffanys (1961).

I 1961 spilte Hepburn i den romantiske komedien Frokost hos Tiffanys, som var løst basert på Truman Capotes kortroman Frokost hos Tiffanys.[84] Filmen handler om forfatterspiren Paul (George Peppard), som blir fascinert av sin eksentriske nabo Holly Golightly (Hepburn). Holly oser av seksualitet i offentligheten, men viser seg å være sårbar når Paul er alene med henne. Hepburn fremførte «Moon River» i filmen, en låt komponert av Henry Mancini som vant Oscar for beste sang i 1962.[85] Hun fikk god kritikk for rollen, og Variety skrev at Holly blir levendegjort «i Audrey Hepburns spennende skikkelse».[86] Hun ble nominert til en Golden Globe og en Oscar for rolletolkningen.[69][85] Holly Golightly har senere fått status som Hepburns mest minneverdige rollefigur.[87] Magasinet Time skrev i 2007:[88]

Sitat Frokost hos Tiffanys satte Hepburn på sin Hollywood-kurs i 1960-årene. Holly Golightly, en småbyjente fra sørstatene som har blitt en svindler i Manhattan, er den frekke amerikanske kusinen til Eliza Doolittle, den cockneytalende blomsterpiken som har blitt «my fair lady». Holly var også prototypen for Hepburn-kvinnene i Charade – Hvem svindler hvem?, Når Paris bobler og Hvordan man stjeler en million: raringer i kuppfilmer. Og hun forberedte publikum på den jordnære angsten som Hepburns rollefigurer følte på i Løgnen, To må man være og Alliert med mørket.[88] Sitat

I 1961 spilte hun også mot Shirley MacLaine i William Wylers dramafilm Løgnen, om to lærere som blir anklaget av en student for å være i et lesbisk forhold.[89] Dette var en av de første filmene fra Hollywood som hadde homofili som tema.[87] Variety var fornøyd og skrev at «Audrey Hepburn og Shirley MacLaine [...] utfyller hverandre på en vakker måte. Hepburns forsiktige følsomhet, fantastiske projeksjon og følelsesmessige underdrivelse resulterer i en minneverdig rolleskildring.»[90] Hepburn vant sin tredje BAFTA-pris for thrillerkomedien Charade – Hvem svindler hvem? (1963).[64] Filmen handler om Reggie (Hepburn), som kommer hjem fra en skiferie og oppdager at mannen hennes er myrdet. Hun blir deretter jaktet på av fire menn for et tyveri mannen hennes hadde begått. Hepburn ble også nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for rolletolkningen.[69]

1964–1967: My Fair Lady og Alliert med mørket[rediger | rediger kilde]

Hepburn som blomsterpiken Eliza Doolittle i My Fair Lady (1964).

I 1964 hadde Hepburn hovedrollen i George Cukors filmmusikal My Fair Lady, som var basert på Broadway-musikalen My Fair Lady.[91] Selv om tilhengere av musikalen forventet at Julie Andrews skulle gjenta rollen fra Broadway, var det Hepburn som til slutt fikk rollen som Eliza Doolittle.[92] Hun er en cockneytalende blomsterpike som blir lært opp av en professor (Rex Harrison) til å bli en dannet frøken med velartikulert tale.[93] Hepburns sangstemme ble dubbet av Marni Nixon, selv om hun ble lovet å få synge låtene selv.[94][95] Hepburn fikk god kritikk og ble nominert til en ny Golden Globe for rolleskildringen.[55] Bosley Crowther fra The New York Times skrev at hun gir filmen «det lille ekstra av subtil magi og egenart».[96] Filmkritiker Roger Ebert skrev i 2006 at Hepburn mestret filmens språklige utfordringer «med likegyldig selvtillit».[97]

I 1964 hadde hun også hovedrollen i screwballkomedien Når Paris bobler. Filmen handler om en forfatter (William Holden) og hans sekretær (Hepburn) som har to dager på seg til å skrive et flunkende nytt filmmanuskript. Variety var misfornøyd med filmen, men roste Hepburns rolletolkning og skrev at hun er et «forfriskende individ i en tid med overdrevet kurve».[98] I 1966 samarbeidet hun med William Wyler for tredje gang (etter Prinsesse på vift og Løgnen) med kuppfilmen Hvordan man stjeler en million.[99][100] Den handler om Hepburns rollefigur Nicole som må samarbeide med en kunsttyv (Peter O'Toole) for at faren (Hugh Griffith) ikke skal bli avslørt for kunstforfalskning.[101] Crowther fra The New York Times roste skuespillet i filmen og kalte Hepburns rolleskildring «saftig».[102]

Hepburn hadde to filmroller i 1967. Den første var den eksperimentelle dramakomedien To må man være, om et ulykkelig ektepar på vei til Sør-Frankrike, som ser tilbake på det 12 år lange forholdet deres.[103] Hepburn spilte Jo Wallace, mens Albert Finney spilte ektemannen Marcus. Biograf Martin Gitlin skrev i 2008 at det var likheter mellom det ulykkelige ekteskapet i filmen og Hepburns ustødige ekteskap med Mel Ferrer.[104] Dette førte til at Hepburn spilte Joanna «med enorm realisme, overbevisning og emosjonell dybde».[104] Hun ble nominert til en Golden Globe for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal eller komedie for arbeidet.[55]

Den andre filmen i 1967 var den psykologiske thrilleren Alliert med mørket. Den handler om en fotograf som motvillig blir eieren av en dukke fylt med heroin når en ung kvinne gir den til ham på flyplassen. Tre forbrytere iscenesetter en slags forestilling for å lure fotografens blinde kone (Hepburn) til å fortelle dem hvor dukken befinner seg.[105] Crowther fra The New York Times skrev denne gang at «Hepburn spiller den gripende rollen. Hurtigheten i forandringene og dyktigheten i tilkjennegivelsen av frykten gir henne sympati og angst, samt ekte soliditet i sluttscenene.»[106] Hun ble nominert til en Golden Globe og Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen.[55]

1968–1993: Siste filmprosjekter og Gardens of the World[rediger | rediger kilde]

Etter 1967 tok Hepburn en pause fra filmbransjen for å tilbringe mer tid med familien.[107] Hun ble belønnet med en æres-Tony i 1968 for sitt arbeid på scenen. I 1976 spilte hun Lady Marian i eventyrfilmen Robin og Marian, om en aldrende Robin Hood (Sean Connery) som må kjempe med sitt eget glorifiserte heltebilde etter å ha vært mange år borte som ridder under korstogene. Filmkritiker Roger Ebert roste Hepburns samspill med Connery og skrev: «De gløder. [...] Og de projiserer så vidunderlig sammensatte, gode og ømme mennesker. De 20 årene som har gått har gitt [Robin og Marian] nåde og visdom.»[108] Hepburns neste film var krimthrilleren Farlig arv i 1979. Den handler om Elizabeth Roffe (Hepburn), som arver et legemiddelkonsern etter at faren blir tilsynelatende drept i en klatreulykke.[55]

Hepburn med USAs daværende president Ronald Reagan i 1981.

I 1981 hadde Hepburn hovedrollen i den romantiske komedien They All Laughed, om tre privatdetektiver som etterforsker to vakre kvinner for utroskap.[109] Hepburn spilte Angela Niotes, en av de to kvinnene som blir etterforsket. I 1987 spilte hun mot Robert Wagner i TV-filmen Tyv lurer tyv.[110][111] Hepburn spilte en berømt konsertpianist fra en aristokratisk bakgrunn som stjeler den uvurderlige Fabergéeggsamlingen for å frigjøre sin bortførte forlovede.[110]

I 1988 deltok hun i to dokumentarprosjekter. Hun dukket opp i dokumentarfilmen Gregory Peck: His Own Man, om skuespilleren Gregory Peck, som hun hadde samarbeidet med i Prinsesse på vift. I tillegg var hun med i TV-episoden «Directed by William Wyler» fra dokumentarserien American Masters, som handlet om William Wylers regikarrière.[110] Hepburns siste filmrolle var som engelen Hap i Steven Spielbergs dramakomedie Always i 1989.[112] I januar 1990 vant hun æresprisen Cecil B. DeMille Award fra Golden Globe-akademiet for sitt «fremragende bidrag til underholdningsverdenen».[113] I 1992 fikk hun også en ærespris fra BAFTA-akademiet og en Screen Actors Guild Life Achievement Award fra fagforeningen Screen Actors Guild (SAG).

I 1993 var hun programleder for dokumentarserien Gardens of the World with Audrey Hepburn for TV-kanalen PBS.[111] Det var en miniserie på seks deler som etterfulgte en kort TV-spesial fra 1991.[114] Serien handler om ulike blomsterhager rundt om i verden, blant annet i Frankrike, Nederland og Italia. TV-serien hadde premiere 21. januar 1993, én dag etter Hepburns dødsfall.[114] Barbara Saltzman fra Los Angeles Times skrev at tidspunktet for sendingen var uheldig, «men rosens tidløse skjønnhet i første episode er et passende symbol på hennes eleganse og stil». Hun skrev videre at Hepburn var «en minneverdig turguide» i den første episoden «Roses and Rose Gardens».[114] Hepburn vant en Primetime Emmy Award for beste individuelle prestasjon innen informasjonsprogram for arbeidet.[111]

Skuespilleren leste inn eventyr og andre barnefortellinger for lydboken Audrey Hepburn's Enchanted Tales, som ble utgitt i 1992. For arbeidet med denne vant hun en Grammy Award for beste lydbok for barn i 1994.[115][116] Inntektene for albumet gikk til American Society for the Prevention of Cruelty to Animals (ASPCA).[115]

Filantropi[rediger | rediger kilde]

Etter at Hepburn i stor grad la opp filmkarrièren for å tilbringe mer tid med familien, fikk hun også mer tid til å drive med filantropi.[117] Hun ble etter hvert en viktig medspiller for hjelpeorganisasjonen UNICEF, og i 1988 ble hun goodwill-ambassadør for virksomheten.[118][91] Hepburn har sagt at erfaringene fra andre verdenskrig var en medvirkende faktor til arbeidslysten: «Jeg vet hva UNICEF betyr for barn, for jeg var en av dem som fikk mat og medisinsk hjelp etter andre verdenskrig.»[119] Skuespilleren fikk mye oppmerksomhet for arbeidet, og George H.W. Bush belønnet henne med Presidentens frihetsmedalje i desember 1992.[119][117] Hun fikk også en Jean Hersholt Humanitarian Award fra Academy of Motion Picture Arts and Sciences (AMPAS) for å ha stilt filmbransjen i et positivt lys gjennom sitt humanitære arbeid. Sønnen Sean Hepburn Ferrer mottok prisen på hennes vegne.[120][119] UNICEF avduket også en egen statue, «The Spirit of Audrey», i New York til minne om skuespillerens filantropiske arbeid.[121]

I forbindelse med stillingen som goodwill-ambassadør, deltok Hepburn i UNICEFs arbeid i blant annet Bangladesh, El Salvador, Vietnam, Kenya og Sudan.[122] Hun fortalte åpenlyst om feltarbeidet til pressen og stilte ofte til intervjuer for å snakke om prosjektene, mer enn hun pleide å snakke om filmene sine.[123][124] Hepburn dro til Etiopia i 1988 og har sagt: «Jeg har et knust hjerte. Jeg føler meg desperat. Jeg kan ikke fordra at to millioner mennesker står i overhengende fare for å sulte ihjel, mange av dem barn, [og] ikke fordi det ikke er tonnevis av mat nord i Shoa. Det kan ikke bli distribuert. [...] [Jeg] så mødre og barna deres som hadde gått i ti dager, kanskje til og med tre uker, og som hadde lett etter mat og bosatt seg i ørkenen i midlertidige leirer hvor de kanskje dør. Fryktelig. Det bildet blir for mye for meg. «Den tredje verden» er et uttrykk jeg ikke liker så godt, fordi vi er alle én verden. Jeg vil at folk skal vite at den største delen av menneskeheten lider.»[124]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Hepburn med Andrea Dotti i 1967.

Hepburn forlovet seg med forretningsmagnaten James Hanson i 1952, som hun kjente fra oppholdet i London. De brøt forlovelsen i desember 1952 av jobbmessige årsaker.[125] I begynnelsen av 1950-årene var hun også sammen med teaterprodusenten Michael Butler. Hepburn møtte skuespilleren Mel Ferrer under et cocktailselskap hvor Gregory Peck var vertskap, og de spilte etter hvert mot hverandre i skuespillet Ondine.[126] De ble sammen under arbeidet på teaterprosjektet og giftet seg 25. september 1954 i Bürgenstock i Sveits.[127] Hepburn ble gravid flere ganger under ekteskapet med Ferrer, men de fleste endte i spontanabort.[128][129] Da hun ble gravid for tredje gang tok hun en pause fra filmarbeidet; sønnen Sean Hepburn Ferrer ble født 17. juli 1960.[130] Hepburn og Ferrer ble skilt 5. desember 1968.[91]

Audrey Hepburn møtte den italienske psykiateren Andrea Dotti på et cruiseskip i juni 1968.[131] De giftet seg 18. januar 1969 i Morges i Sveits, og sønnen Luca Dotti ble født 8. januar 1970.[132] Både Hepburn og Dotti hadde affærer utenfor ekteskapet; Hepburn med skuespilleren Ben Gazzara under innspillingen av Farlig arv (1979).[133][134] Etter 13 års ekteskap skilte de seg i 1982.[135][136] Fra 1980 og frem til hennes død var hun sammen med den nederlandske skuespilleren Robert Wolders.[137]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Audrey Hepburn er en av 16 personer som har vunnet de fire store bransjeprisene i USA (Oscar, Tony, Emmy og Grammy). Hun vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for rolleskildringen i Prinsesse på vift, samt æresprisen Jean Hersholt Humanitarian Award for sitt humanitære arbeid. Hepburn ble også nominert for rollene i Sabrina, Nonnens historie, Frokost hos Tiffanys og Alliert med mørket. Hun har vunnet tre Golden Globes fra ti nominasjoner, blant annet publikumsprisen Henrietta World Film Favorite og æresprisen Cecil B. DeMille Award. Skuespilleren vant også en Primetime Emmy Award for arbeidet med dokumentarserien Gardens of the World with Audrey Hepburn og en Grammy Award for lydboken Audrey Hepburn's Enchanted Tales. Hepburn ble belønnet med en Tony-pris for innsatsen i skuespillet Ondine, samt en æres-Tony i 1968. Hun har i tillegg fått Screen Actors Guild Life Achievement Award fra fagforeningen Screen Actors Guild (SAG) og en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Arv og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Hepburns stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Audrey Hepburn har etterlatt seg en arv som fortsatt inspirerer mange aktører i dag. I tillegg til å bli belønnet med diverse ærespriser, ble hun i 1999 kåret til tidenes tredje største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. De hadde valgt skuespillere med en betydelig tilstedeværelse i amerikanske spillefilmer, og Hepburn lå under Katharine Hepburn og Bette Davis.[138] Flere biografer har skrevet bøker om henne, og TV-filmen The Audrey Hepburn Story fra 2000 er basert på hennes liv. Både Jennifer Love Hewitt og Emmy Rossum spilte Hepburn i filmen.[139] Hepburn blir også stadig brukt som frontfigur for reklamekampanjer verden over. Kirinbryggeriet brukte videoklipp fra Prinsesse på vift som reklame for svart te, mens klesmerket Gap brukte klipp fra Forelsket i Paris i sin reklamefilm fra 2006.[140][141]

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Audrey Hepburns filmografi

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ferrer, Sean Hepburn (2015). Audrey Hepburn, An Elegant Spirit: A Son Remembers. Simon and Schuster. s. 17. ISBN 9781501112546. 
  2. ^ a b «Audrey Hepburn: The Fairest Lady». Biography. A&E. 45 minutter. Besøkt 14. februar 2017.
  3. ^ Spoto 2006, s. 10
  4. ^ «Hepburn, Audrey». Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. (Abonnement påkrevet)
  5. ^ «Anna Juliana Franziska Karolina Wels, born in Slovakia». Pitt.edu. Besøkt 10. februar 2017. 
  6. ^ Walker 1997, s. 6
  7. ^ a b Spoto 2006, s. 3
  8. ^ a b c Woodward 1993, s. 18
  9. ^ Segers, Yop. «'Heemstra, Aarnoud Jan Anne Aleid baron van (1871–1957)',». Historici.nl. Besøkt 10. februar 2017. 
  10. ^ Woodward 1993, s. 19
  11. ^ Paris 2001, s. 6
  12. ^ Gitlin 2009, s. 3
  13. ^ Woodward 1993, s. 22
  14. ^ Paris 2001, s. 7
  15. ^ Michaël Bellon (6. mai 2011). «De vijf hoeken van de wereld: Amerika in Elsene» (nederlandsk). brusselnieuws.be. Besøkt 11. februar 2017. 
  16. ^ Woodward 1993, s. 22–24
  17. ^ Walker 1997, s. 15–16
  18. ^ Woodward 1993, s. 25
  19. ^ Paris 2001, s. 9
  20. ^ a b Woodward 1993, s. 26
  21. ^ Paris 2001, s. 8
  22. ^ Walker 1997, s. 17–19
  23. ^ Henry Fitzherbert og Mike Gunnill (8. februar 2015). «Audrey: A real-life British lady». Express. Besøkt 11. februar 2017. 
  24. ^ Klein, Edward (5. mars 1989). «You Can't Love Without the Fear of Losing». Parade, s. 4–6.  («side 1». Arkivert fra originalen 4. januar 2011. , «side 2». Arkivert fra originalen 12. august 2011. , «side 3». Arkivert fra originalen 4. januar 2011. ) Besøkt 11. februar 2017.
  25. ^ a b Woodward 1993, s. 29
  26. ^ Paris 2001, s. 13
  27. ^ a b Woodward 1993, s. 32
  28. ^ Paris 2001, s. 21
  29. ^ Paris 2001, s. 26–27
  30. ^ Woodward 1993, s. 46
  31. ^ Paris 2001, s. 32
  32. ^ Woodward 1993, s. 52
  33. ^ Paris 2001, s. 34
  34. ^ a b c d Woodward 1993, s. 53–54
  35. ^ Vermilye 1995, s. 67
  36. ^ Paris 2001, s. 42–43
  37. ^ Woodward 1993, s. 55
  38. ^ Woodward 1993, s. 62
  39. ^ Woodward 1993, s. 63–66
  40. ^ a b Paris 2001, s. 44–45
  41. ^ Woodward 1993, s. 71
  42. ^ a b Woodward 1993, s. 78
  43. ^ Walker 1997, s. 55
  44. ^ Woodward 1993, s. 83
  45. ^ Woodward 1993, s. 84
  46. ^ Spoto 2006, s. 54
  47. ^ Woodward 1993, s. 85
  48. ^ a b Woodward 1993, s. 93–94
  49. ^ Spoto 2006, s. 51
  50. ^ Woodward 1993, s. 103
  51. ^ Thurman 1999, s. 483
  52. ^ Woodward 1993, s. 104–105
  53. ^ a b Woodward 1993, s. 115–117
  54. ^ a b Spoto 2006, s. 71
  55. ^ a b c d e f Gitlin 2009, s. 116
  56. ^ a b c d Gitlin 2009, s. 115
  57. ^ Woodward 1993, s. 139
  58. ^ Weiler, A.W. (28. august 1953). «'Roman Holiday' at Music Hall Is Modern Fairy Tale Starring Peck and Audrey Hepburn». The New York Times. Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 19. februar 2017. 
  59. ^ Woodward 1993, s. 141–142
  60. ^ a b Slåen, Eirik Smidesang (15. november 2011). «Roman Holiday (1953)». Montages. Besøkt 19. februar 2017. 
  61. ^ Woodward 1993, s. 112
  62. ^ a b Gitlin 2009, s. 47–48
  63. ^ Woodward 1993, s. 144
  64. ^ a b c «Søk: Audrey Hepburn». British Academy of Film og Television Arts. Besøkt 19. februar 2017. 
  65. ^ Crowther, Bosley (23. september 1954). «Screen: 'Sabrina' Bows at Criterion; Billy Wilder Produces and Directs Comedy». The New York Times. Besøkt 19. februar 2017. 
  66. ^ Woodward 1993, s. 156
  67. ^ a b Gitlin 2009, s. 49
  68. ^ Woodward 1993, s. 158
  69. ^ a b c d «Audrey Hepburn». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 19. februar 2017. 
  70. ^ Woodward 1993, s. 174
  71. ^ Gitlin 2009, s. 55
  72. ^ Clive, James (13. februar 2016). «Clive James: how did the BBC’s War And Peace measure up?». The Guardian. Besøkt 20. februar 2017. 
  73. ^ Woodward 1993, s. 201
  74. ^ Paris 2001, s. 140–141
  75. ^ Woodward 1993, s. 181
  76. ^ Gitlin 2009, s. 63
  77. ^ a b Woodward 1993, s. 203
  78. ^ a b Gitlin 2009, s. 66
  79. ^ Woodward 1993, s. 210–211
  80. ^ «Review: ‘Green Mansions’». Variety. Besøkt 21. februar 2017. 
  81. ^ Crowther, Bosley (20. mars 1959). «Delicate Enchantment of 'Green Mansions'; Audrey Hepburn Stars in Role of Rima». The New York Times. Besøkt 21. februar 2017. 
  82. ^ Woodward 1993, s. 219
  83. ^ Crowther, Bosley (7. april 1960). «Screen: "The Unforgiven':Huston Film Stars Miss Hepburn, Lancaster». The New York Times. Besøkt 21. februar 2017. 
  84. ^ Woodward 1993, s. 233
  85. ^ a b Woodward 1993, s. 237
  86. ^ «Review: ‘Breakfast at Tiffany’s’». Variety. Besøkt 22. februar 2017. 
  87. ^ a b «Audrey Hepburn: Style icon». BBC News. 4. mai 2004. Besøkt 23. februar 2017. 
  88. ^ a b Corliss, Richard (20. januar 2007). «Audrey Hepburn: Still the Fairest Lady». Time. Besøkt 22. februar 2017. 
  89. ^ Woodward 1993, s. 239
  90. ^ «Review: ‘The Children’s Hour’». Variety. Besøkt 23. februar 2017. 
  91. ^ a b c Gitlin 2009, s. xvi
  92. ^ Woodward 1993, s. 255
  93. ^ Woodward 1993, s. 256
  94. ^ Woodward 1993, s. 259
  95. ^ Gitlin 2009, s. 77
  96. ^ Crowther, Bosley (22. oktober 1964). «Screen: Lots of Chocolates for Miss Eliza Doolittle:'My Fair Lady' Bows at the Criterion». The New York Times. Besøkt 6. mars 2017. 
  97. ^ Roger Ebert (1. januar 2006). «My Fair Lady». rogerebert.com. Besøkt 6. mars 2017. 
  98. ^ «Paris When It Sizzles». Variety. Besøkt 10. mars 2017. 
  99. ^ Woodward 1993, s. 274
  100. ^ Gitlin 2009, s. 79
  101. ^ Woodward 1993, s. 275–276
  102. ^ Crowther, Bosley (15. juli 1966). «Screen: 'How to Steal a Million' Opens at Music Hall:Audrey Hepburn Stars With Peter O'Toole 'Enough Rope' Arrives at Little Carnegie». The New York Times. Besøkt 10. mars 2017. 
  103. ^ Woodward 1993, s. 280
  104. ^ a b Gitlin 2009, s. 80-81
  105. ^ Woodward 1993, s. 286
  106. ^ Crowther, Bosley (27. oktober 1967). «The Screen:Audrey Hepburn Stars in 'Wait Until Dark'». The New York Times. Besøkt 11. mars 2017. 
  107. ^ Woodward 1993, s. 309-310
  108. ^ Roger Ebert (21. april 1976). «Robin and Marian». rogerebert.com. Besøkt 12. mars 2017. 
  109. ^ Woodward 1993, s. 333
  110. ^ a b c Woodward 1993, s. 352
  111. ^ a b c Gitlin 2009, s. 117
  112. ^ Woodward 1993, s. 361
  113. ^ «Cecil B. DeMille Award». Hollywood Foreign Press Association. Besøkt 26. mars 2017. 
  114. ^ a b c Barbara Saltzman (21. januar 1993). «TV REVIEW : Tulips, Roses on View in Debut of 'Gardens'». Los Angeles Times. Besøkt 26. mars 2017. 
  115. ^ a b Paris 2001, s. 356
  116. ^ «Audrey Hepburn». Grammy Awards. Besøkt 26. mars 2017. 
  117. ^ a b «Audrey Hepburn». UNICEF. Besøkt 26. mars 2017. 
  118. ^ Woodward 1993, s. 353
  119. ^ a b c «Was Audrey Hepburn, the Queen of Polyglotism?». news.biharprabha.com. 1. mai 2014. Besøkt 26. mars 2017. 
  120. ^ Woodward 1993, s. 370
  121. ^ «Audrey Hepburn's work for the world's children honoured». UNICEF. Besøkt 26. mars 2017. 
  122. ^ Woodward 1993, s. 355
  123. ^ Woodward 1993, s. 354
  124. ^ a b Paris 2001, s. 337
  125. ^ Woodward 1993, s. 131-132
  126. ^ Woodward 1993, s. 134
  127. ^ Woodward 1993, s. 167
  128. ^ Woodward 1993, s. 177, 227, 290
  129. ^ Gitlin 2009, s. 56, 68, 80-81
  130. ^ Spoto 2006, s. 202
  131. ^ Woodward 1993, s. 300
  132. ^ Woodward 1993, s. 303, 308
  133. ^ Gitlin 2009, s. 88
  134. ^ Woodward 1993, s. 334-336
  135. ^ Woodward 1993, s. 345
  136. ^ «Audrey Hepburn». The Telegraph. 22. januar 1993. Besøkt 22. mai 2017. 
  137. ^ James, Caryn (1993). «Audrey Hepburn, actress, Is Dead at 63». The New York Times. Arkivert fra originalen 18. januar 2007. Besøkt 22. mai 2017. 
  138. ^ «AFI Recognizes the 50 Greatest American Screen Legends» (pressemelding). Det amerikanske filminstituttet. 16. juni 1999. Arkivert fra originalen 13. januar 2013. Besøkt 13. juli 2016. 
  139. ^ Gallo, Phil (26. mars 2000). «Review: ‘The Audrey Hepburn Story’». Variety. Besøkt 9. mai 2017. 
  140. ^ Olivares, Rick (11. juli 2015). «The timelessness of Audrey Hepburn». philstar. Besøkt 9. mai 2017. 
  141. ^ Glaister, Dan (26. september 2006). «Hepburn gives posthumous boost to Gap». The Guardian. Besøkt 9. mai 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: