Titanic (1997)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Titanic
Titanic
Generell informasjon
Sjanger Romantisk drama,
katastrofe, thriller
Nasjonalitet Amerikansk
Utgitt
  • 1. november 1997 (1997-11-01) (Tokyo)
  • 19. desember 1997 (1997-12-19) (USA)
  • 13. februar 1998 (1998-02-13) (Norge)
Lengde 194 min.
Språk Engelsk
Aldersgrense 11 år
Bak kamera
Regissør James Cameron
Manus James Cameron
Produsent James Cameron
Jon Landau
Musikk James Horner
Sjeffotograf Russell Carpenter
Klipp Conrad Buff
James Cameron
Richard A. Harris
Foran kamera
Medvirkende Leonardo DiCaprio
Kate Winslet
Annen informasjon
Filmselskap Paramount Pictures
20th Century Fox
Budsjett 200 millioner dollar[1][2]
Totalomsetning 2, 187 milliarder dollar[1]
(inkl. begge kinoutgivelser)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted Redigere på wikidata

Titanic er en amerikansk katastrofefilm og dramafilm fra 1997, regissert og skrevet av James Cameron. Leonardo DiCaprio og Kate Winslet spiller hovedrollene som Jack og Rose, to mennesker fra forskjellige samfunnsklasser som forelsker seg under RMS «Titanic»s jomfrutur i april 1912. Filmen er fortalt som en rammefortelling med scener som skifter mellom nåtid og fortid. Billy Zane, Kathy Bates, Frances Fisher, Gloria Stuart og Bill Paxton har andre roller.

Cameron viste stor lidenskap for skipsvrak og ville understreke følelsene katastrofen vekket. Han mente at en kjærlighetsfortelling med tap av menneskeliv ville være avgjørende for å oppnå dette. Produksjonen av filmen begynte i 1995 da Cameron tok opptak av RMS «Titanic»s vrak. Scenene som foregår ombord et forskningsfartøy i 1996 ble spilt inn på skipet «Akademik Mstislav Keldysh», som Cameron brukte som base når han filmet vraket. For å visualisere forliset i 1912 ble det bygd skalamodeller og en større rekonstruksjon i Rosarito i Baja California. Noe dataanimasjon ble også lagt på i etterarbeidet. Filmen ble finansiert av Paramount Pictures og 20th Century Fox og var lenge verdens dyreste film med et budsjett på 200 millioner dollar.

Titanic hadde premiere under Tokyo internasjonale filmfestival 1. november 1997 og kinopremière i Norge 13. februar 1998. Den fikk god kritikk og ble nominert til 14 Oscar-priser. Den vant elleve av dem og tangerte prisrekorden til Ben-Hur (1959). Titanic vant blant annet Oscar for beste film og beste regi. Filmen ble en kassasuksess med en totalomsetning på 1, 84 milliarder dollar i billettinntekter etter første kinoutgivelse. Det ble den første filmen til å få en omsetning på over én milliard dollar og ble den mest innbringende filmen i verden før Camerons Avatar slo rekorden i 2010 (uten justering for inflasjon).

Filmen ble utgitt på nytt i 3D i april 2012 i forbindelse med 100 års-markeringen av forliset. Totalomsetningen for begge utgivelsene ligger på 2, 18 milliarder dollar. Det amerikanske filminstituttet (AFI) har kåret Titanic til tidenes 83. beste spillefilm fra USA, tidenes 37. beste kjærlighetsfilm fra USA og tidenes 25. beste spenningsfilm fra USA. Låten «My Heart Will Go On», som ble spilt inn av Celine Dion for filmen, ligger i tillegg på listen over filmhistoriens beste amerikanske filmlåter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

James Cameron regisserte og skrev manuset til Titanic.

Regissør James Cameron viste stor interesse for skipsvrak og ifølge ham var RMS «Titanic» «skipsvrakenes Mount Everest».[3][4] Da videoklipp av «Titanic»-vraket ble klippet sammen til en IMAX-film, bestemte Cameron seg for å søke om finansiering i Hollywood for å foreta et lignende dyphavsdykk.[3] Han skrev et scriptment til filmen og la frem handlingen som «Romeo og Julie på Titanic» til produsenter ved filmselskapet 20th Century Fox.[4][5] Produsentene var i utgangspunktet skeptiske til premisset og bekymret seg for hva det ville koste. De ga han likevel grønt lys i håp om å ivareta samarbeidet med han.[6][7][8]

Cameron foretok flere undervannsekspedisjoner til vraket før arbeidet på filmen ble satt i gang for å få et mer detaljert overblikk.[4] Dessuten var videoopptak av vraket et viktig element i filmens anslag, hvor Brock Lovett finner diamantsmykket.[4] Etter å ha sett vraket ble Cameron inspirert til å gjøre filmen så virkelighetsnær som overhode mulig, og han ønsket å være tro mot følelsene som oppstod under forliset.[8]

Etter at undervannsscenene ble spilt inn begynte Cameron arbeidet på manuset.[5] Han brukte seks måneder på kildearbeidet til skipets mannskap og passasjerer, og hyret inn historikere til å se over de ulike utkastene.[9][4] Målet var at seerne skulle leve seg inn i historien.[9] Skattejegeren Brock Lovett skulle representere de som ikke forstod det menneskelige aspektet ved tragedien, mens kjærlighetsforholdet mellom Jack og Rose skulle engasjere; når bruddet skjer skal publikum sørge over utfallet.[10][9][11] Cameron la til en rammehistorie med en eldre Rose for å gjøre de mellomliggende årene mer virkelig og gripende.[9]

Handling[rediger | rediger kilde]

I 1996 utforsker skattejegeren Brock Lovett (Bill Paxton) og mannskapet om bord «Akademik Mstislav Keldysh» RMS «Titanic»s vrak for å lete etter smykket «The Heart of the Ocean». De finner en safe som tilhørte førsteklassepassasjeren Caledeon «Cal» Nathan Hockley (Billy Zane). I den finner de et nakenportrett datert 14. april 1912, dagen skipet kolliderte med isfjellet. Rose Dawson Calvert (Gloria Stuart) er kvinnen på bildet, og hun reiser med barnebarnet Lizzy Calvert til forskningsfartøyet. Der forteller hun Brock og mannskapet om sine dager på «Titanic».

Jack og Rose er passasjerer om bord RMS «Titanic».

10. april 1912 går 17 år gamle Rose DeWitt Bukater (Kate Winslet) om bord passasjerskipet RMS «Titanic» i Southampton med moren Ruth (Frances Fisher) og forloveden Cal. På skipet føler Rose seg som «et lite barn, som skriker om hjelp, uten at noen bryr seg eller ser henne». Hun vurderer å ta sitt eget liv ved å hoppe fra akterenden av skipet. Da møter hun Jack Dawson (Leonardo DiCaprio), en ung gutt fra Chippewa Falls som snakker henne ut av fristelsen. Rose forteller Cal at hun lente seg over rekkverket for å se propellene, og at Jack reddet henne. Hun forslår å gi ham en belønning, og Cal inviterer ham til middag i første klasse neste kveld.

Rose og Jack tilbringer mye tid sammen før middagen, selv om Cal og Ruth er skeptiske. Etter middagen blir Rose med Jack til tredje klasse. Cals livvakt Lovejoy (David Warner) ser dem og forteller det til Cal. Han konfronterer Rose og forteller henne at hun ikke kan se Jack mer. Hun innser at hun har blitt forelsket i Jack, og de tilbringer tid sammen ved baugen før Rose viser han lugaren hennes. På Roses forespørsel tegner Jack henne naken med smykket «The Heart of the Ocean» rundt halsen. Cal ber Lovejoy finne Rose, og han jager paret ned i lagerrommet. Der har de sex i en automobil før de går tilbake på dekk. Rose spør Jack om å bli med han når skipet legger til kai i New York. Plutselig kolliderer «Titanic» med et isfjell, og de bestemmer seg for å fortelle det til Ruth og Cal.

Cal finner nakenportrettet og en lapp med en fornærmende kommentar i safen. Han ber Lovejoy legge smykket i Jacks jakkelomme for deretter å anklage han for tyveri. Styrmennene tar med Jack til skipssersjantens kontor og setter han i håndjern. Cal legger smykket i sin egen jakkelomme. Skipets konstruktør Thomas Andrews (Victor Garber) forteller Rose at skipet synker, og at hun må komme seg om bord i en livbåt. Hun bestemmer seg for å redde Jack og forlater Ruth og Cal på dekk.

Etter å ha befridd Jack blir Rose oppfordret til å gå om bord i en livbåt. Cal lover Rose at han har en avtale med styrmannen William McMaster Murdoch (Evan Stewart) som Jack også kan få nytte av. Når hun går om bord forteller Cal Jack at dette er en løgn; avtalen gagner bare han selv. Rose vil ikke forlate Jack om bord og hopper tilbake i skipet. Cal får et sinneutbrudd og begynner å skyte etter Jack og Rose. Han følger dem til spisesalongen i første klasse før han går tom for ammunisjon. Da innser han at han ga jakken sin, og dermed også smykket sitt, til Rose.

Jack og Rose møter Andrews i spisesalongen, som klandrer seg selv for livene som kommer til å gå tapt. De kommer seg tilbake på dekk, hvor alle livbåtene har dratt. De går til akterenden, hvor Rose forteller Jack at de møttes for første gang. Skipet brekker i to og forsvinner under havoverflaten. Jack finner Rose en sengegavl hun kan ligge på, men den tar ikke vekten til begge to. Han forteller Rose at hun vil dø i en varm seng, gammel og grå. Jack dør etter hvert av hypotermi. Rose svømmer over til en død lugartjener og blåser i fløyten hans for å få oppmerksomheten til en livbåt. Hun blir reddet.

De overlevende blir omsider plukket opp av RMS «Carpathia» og ankommer New York. Cal leter etter henne, men Rose unngår ham. I voiceover forteller eldre Rose at han tok sitt eget liv etter børskrakket i 1929. Rose begynner å kalle seg Rose Dawson og oppdager til sin overraskelse at «The Heart of the Ocean» ligger i jakkelommen.

I 1996 avslutter Brock søket etter å ha hørt Roses historie. Rose går ut på dekk og kaster «The Heart of the Ocean» over bord. Mens hun dør i sengen sin panorerer kameraet over bildene på kommoden, og det blir tydelig at Rose har levd et fritt liv – noe hun planla å gjøre med Jack. I siste scene blir Rose gjenforent med Jack om bord på skipet, til dundrende applaus fra de omkomne.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Fiktive rollefigurer[rediger | rediger kilde]

  • Kate Winslet som Rose DeWitt Bukater, en 17 år gammel jente fra Philadelphia som blir giftet bort for å opprettholde familiens klassestatus.
  • Leonardo DiCaprio som Jack Dawson, en fattig kunstner fra Chippewa Falls i Wisconsin som mistet foreldrene sine som barn.
  • Billy Zane som Caledon Nathan «Cal» Hockley, Roses 30 år gamle forlovede og arvingen til en stålformue i Pittsburgh.
  • Frances Fisher som Ruth DeWitt Bukater, Roses kravstore mor som setter i stand ekteskapet mellom sin datter og Cal.
  • Gloria Stuart spilte Rose som gammel, når hun forteller historien om jomfruturen til mannskapet på «Keldysh».
  • Bill Paxton som Brock Lovett, en skattejeger på jakt etter et verdifullt smykke i «Titanic»s vrak.
  • Suzy Amis som Lizzy Calvert, Roses barnebarn som er med henne når hun besøker Lovett på skipet.
  • Danny Nucci som Fabrizio De Rossi, Jacks italienske bestevenn, som sammen med Jack vinner billetter til «Titanic» i poker.
  • David Warner som Spicer Lovejoy, en tidligere Pinkertonkonstabel og Cals livvakt.
  • Jason Barry som Thomas «Tommy» Ryan, en irsk tredjeklassepassasjer som blir venn med Jack og Fabrizio.

Historiske figurer[rediger | rediger kilde]

Filmen skildrer i tillegg en rekke andre historiske figurer, blant annet fjerdestyrmann Joseph Boxhall (Simon Crane), sjettestyrmann James Paul Moody (Edward Fletcher), kvartermester Robert Hichens (Paul Brightwell), andreklassepresten Thomas Byles (James Lancaster), førsteklassepassasjerene Cosmo Duff-Gordon (Martin Jarvis), Lady Duff-Gordon (Rosalind Ayres), Isidor Straus (Lew Palter) og Ida Straus (Elsa Raven), utkikksansvarlige Frederick Fleet (Scott G. Anderson), telegrafistene Jack Phillips (Gregory Cooke) og Harold Bride (Craig Kelly) og sjefsbakeren Charles Joughin (Liam Tuohy).

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Kate Winslet spilte hovedrollen som Rose DeWitt Bukater i Titanic.

Valg av skuespillere[rediger | rediger kilde]

Kate Winslet spilte 17 år gamle Rose DeWitt Bukater, den rike overklassejenta fra Philadelphia. Winslet har sagt at Rose «har mye å gi, og hun er veldig åpenhjertig. Hun vil utforske og oppleve verdenen, men hun tror ikke det kommer til å skje».[12] Cameron har kalt figuren «en Audrey Hepburn-type» og valgte til slutt Winslet på grunn av standhaftigheten og talentet hennes.[6] Gwyneth Paltrow, Winona Ryder, Claire Danes og Gabrielle Anwar ble også vurdert til rollen.[6][13][14] Gloria Stuart spilte den eldre versjonen av figuren. Cameron ønsket «en fiktiv overlevende som [nærmer seg] 101 år og forbinder oss til historien».[12] Han ville ha en skuespiller fra Hollywoods gullalder i 1930- eller 1940-årene.[8] Fay Wray ble vurdert til rollen, men valget falt på Stuart på grunn av «livsgnisten» hun og Winslet delte.[8]

Leonardo DiCaprio spilte 20 år gamle Jack Dawson, fattiggutten fra Chippewa Falls. Matthew McConaughey, Chris O'Donnell, Billy Crudup og Stephen Dorff ble alle vurdert til rollen, men Cameron mente de var for gamle.[6][7] Tom Cruise krevde for mye i lønn, og Jared Leto nektet å stille til prøveinnspilling.[7][15] Cameron har kalt Jack «en James Stewart-type».[6] McConaughey ble også tilbudt rollen som Cal, men den gikk til Billy Zane.[7]

Scenografi[rediger | rediger kilde]

Scenografene i filmen lagde en tro kopi av den store trappeoppgangen i første klasse. Dette bildet er fra søsterskipet RMS «Olympic».

Harland and Wolff, skipsverftet som bygget RMS «Titanic», ga scenografene tilgang til deres private arkiver, som blant annet inneholdt blåkopier og Thomas Andrews' notatbok.[11] Peter Lamonts dekoravdeling så etter gjenstander fra den tiden som de kunne bruke til å innrede skipet. Ettersom skipet skulle være helt nytt måtte også alle rekvisittene være nye.[16] Den store trappeoppgangen i første klasse, som er et viktig møtested i filmen, ble bygget av ekte tre og ødelagt under innspillingen av forliset.[7] Cameron hyrte inn historikerne Don Lynch og Ken Marschall for å gjøre filmen så historisk riktig som mulig.[7]

Filmselskapet 20th Century Fox leide et stort område i Rosarito i Baja California for å bygge en skalamodell av skipet.[7] Modellen ble 775 fot (236 m) lang og tilsvarer 90 % av skipets faktiske størrelse.[17] De bygget også en vanntank slik at de kunne gjenskape forliset, samt en løfteplattform så de kunne tilte skalamodellen.[17][10]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Nåtidsscenene ble spilt inn om bord «Akademik Mstislav Keldysh».

Innspillingen av Titanic begynte i juli 1996 i Dartmouth i Nova Scotia med nåtidsscenene om bord «Akademik Mstislav Keldysh».[10] I september 1996 begynte innspillingen med skalamodellen i Rosarito i Baja California.[10] Skalamodellen ble bygget på styrbord side for at skorsteinsrøyken skulle gå i riktig retning. Dette medførte problemer under Southampton-scenen, fordi skipet egentlig var fortøyd på babord side. Alle tekstelementene i scenen ble dermed skrevet bakvendt slik at de kunne speilvende scenen i sin helhet i etterarbeidet.[18] Det ble også hyrt inn en etikettespesialist for å trene opp skuespillerne i datidens skikk og bruk.[7] Det oppstod en rekke problemer under innspillingen som bidro til filmens dårlige presseomtale i forkant av utgivelsen. Innspillingen gikk 22 dager på overtid, og flere klaget på et dårlig og utrygt arbeidsmiljø. Produsenter ved 20th Century Fox foreslo i tillegg å korte ned spilletiden fra tre til to timer, men Cameron nektet.

Klipping[rediger | rediger kilde]

James Cameron klippet vekk 29 scener og én alternativ slutt. Han ønsket å øke tempoet i filmen, og ville hindre den i å bli for lang.[19] «Scenene ble tatt ut først og fremst for å få fortgang eller på grunn av den totale lengden av filmen, ting som jeg trodde var viktige da jeg skrev manuset, enten fra et historisk ståsted eller til formål for kjærlighetshistorien mellom Jack og Rose.»[19]

Det var et «avgjørende historisk faktum» Cameron valgte å utelate fra filmen: SS «Californian», skipet som lå i nærheten av «Titanic». De hadde imidlertid slått av radiomottakeren for natten og hørte dermed ikke SOS-anropet. «Det var ikke et kompromiss for å lage mainstream-film. Det var mer [et spørsmål] om vektlegging, å skape en følelsesmessig sannhet i filmen». Han sa det var sider ved å gjenfortelle forliset som var viktige i for- og etterproduksjonen, men som ble mindre viktige etter hvert som filmen utviklet seg. «Fortellingen om «Californian» var med. Vi hadde til og med spilt inn en scene der de slo av Marconi-radioen. Men jeg fjernet det [...] fordi det skiftet fokus tilbake til den verdenen. Dersom «Titanic» er kraftig som en metafor for verdens undergang, så må den verdenen være selvbærende.»[8]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Lydsporet i filmen ble komponert, orkestrert og dirigert av James Horner, og han hadde tidligere arbeidet med Cameron på Aliens (1986).[20] Den norske sangartisten Sissel Kyrkjebø sang ordløst til noen av låtene. Horner kjente til Kyrkjebø fra albumet Innerst i sjelen, og han likte spesielt godt hvordan hun sang «Eg veit i himmerik ei borg».[21] Cameron har sagt at musikken var viktig for å forsterke den «emosjonelle virkningen av filmen».[22] Horner fikk også overbevist Cameron om å la den kanadiske sangartisten Celine Dion synge en signaturmelodi for filmen. Låten «My Heart Will Go On» ble komponert og skrevet av Horner og Will Jennings og blir sunget av Dion under rulleteksten.[7] Lydsporet fikk god kritikk, og Stephen Thomas Erlewine fra AllMusic skrev:[23]

Sitat James Horners lydspor [...] leverer mot alle odds akkurat hva det lover. Filmmusikken er storslått, uten å gli inn i det typiske melodramaet, og utsøkt romantisk, uten å være sykelig sentimental; den tilbyr ekte følelser og spenning, med Sissels hjemsøkende ordløse sang som gir en fin kontrast til Horners blanding av strykere, vokaler, orkestre og synthesizere. Celine Dions «My Heart Will Go On» føles kanskje litt som en ettertanke, spesielt etter å ha opplevd Horners rykkende, effektfulle lydspor, men hjertet er på riktig sted. Uansett er det Horners instrumentale arbeid og musikkens virvelvind av følelser som gjør at lydsporet til Titanic blir en reise verdt å gjenta.[23] Sitat

Lydsporet ble utgitt på musikkalbumet Titanic: Music from the Motion Picture av Sony Classical Records 18. november 1997. Delvis på grunn av filmens kinosuksess gikk platen raskt til topps på hitlister i over 20 land.[24] Albumet solgte 30 millioner eksemplarer på verdensbasis og er dermed en av verdens mestselgende album.[25] Platen er tidenes mest solgte album med hovedsakelig orkestral filmmusikk.[26] Albumet fikk en oppfølger i 1998, Back to Titanic, samt to spesialalbum i 2012 i forbindelse med filmens 3D-utgivelse.[27]

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Titanic fikk god kritikk. Den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes har anslått at 88 % av totalt 178 anmeldelser var positive.[28] Ifølge siden er kritikernes konsensus at filmen er «en stort sett ukvalifisert triumf for James Cameron, som tilbyr en svimlende blanding av spektakulære visuelle effekter og gammeldags melodrama».[28]

I Norge ga Ellen Margrethe Sand fra Verdens Gang filmen terningkast fem og kalte det «en visuelt storslagen beretning i den episke genres mest bredpenslede tradisjon, der «Titanics» stolthet og berømmelse glir deg like lett under huden som den ufattelige katastrofen som skulle følge. [...] Det er forbløffende hva filmregissør James Cameron har greid: å flette en melodramatisk og fullstendig imaginær, men absolutt medrivende kjærlighetshistorie sammen med en overveldende filmatisk beretning om «Titanic»s ferd og forlis. Uten – faktisk – å bli smakløs.»[29] Hun kritiserte noen scener der hun gjennomskuet skalamodellen framfor det faktiske skipet, men roste rolleskildringene til Kate Winslet og Leonardo DiCaprio.[29]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Titanic ble nominert til 14 Oscar-priser i 1998 og tangerte dermed nominasjonsrekorden til Alt om Eva (1950). Den vant elleve av prisene under den 70. Oscar-utdelingen og tangerte prisrekorden til Ben-Hur (1959).[30] Titanic vant Oscar for beste film, beste regi, beste kinematografi, beste filmklipp, beste lydmiks, beste lydklipp, beste originalmusikk, beste sang, beste scenografi, beste kostymedesign og beste visuelle effekter.[31] Den ble også nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle og beste sminke.[31] Filmen vant fire Golden Globe Awards for beste dramafilm, beste regi, beste sang og beste originalmusikk.[32] Kate Winslet, Leonardo DiCaprio og Gloria Stuart ble nominert til Golden Globe-priser for sine rolleskildringer, og Cameron ble også nominert for manuset sitt.[32] Den ble nominert til ti British Academy Film Awards («BAFTA-priser») og to Critics' Choice Movie Awards.[33] Stuart vant en Screen Actors Guild Award for beste kvinnelige birolle (delt med Kim Basinger for L.A. Confidential), mens Winslet og resten av ensemblet ble også nominert.[34] Signaturlåten «My Heart Will Go On» vant Grammy Awards for årets innspilling, årets sang og årets filmlåt. Céline Dion vant i tillegg beste kvinnelige popartist for sangarbeidet.[35] Stuart vant en Saturn Award for beste kvinnelige birolle, mens Cameron vant en Directors Guild of America Award for regiarbeidet.[36][37]

Video[rediger | rediger kilde]

Titanic ble utgitt på DVD på nytt 25. oktober 2005, da som spesialutgaven «Special Collector's Edition» på tre DVD-discer i Storbritannia og Canada. Utgaven inneholdt en nyrestaurert versjon av filmen, samt diverse ekstramateriale. Andre internasjonale utgaver med et ulikt antall DVD-discer ble utgitt 7. november 2005. Utgaven med to discer het «Special Edition» og inneholdt det samme som de to første platene i den britiske utgivelsen. Utgaven med fire discer het «Deluxe Collector's Edition» og inneholdt en ekstra DVD med klipp og bildegallerier fra filmproduksjonen.

Ettertid[rediger | rediger kilde]

Titanic har også fått ros fra filmkritikere i ettertid. I forbindelse med 3D-utgivelsen ble filmen anmeldt av Birger Vestmo fra Filmpolitiet, som ga den terningkast seks.[38] «Dette er stor dramatikk og intens kjærlighet satt i en fantastisk ramme med et skikkelig historisk sus over seg.» Vestmo roste spesielt arbeidet til Kate Winslet og Leonardo DiCaprio og mente de hadde «en ungdommelig gnist og energi de ikke har like mye av lenger».[38] Han ble imponert over filmens utseende, men syntes at noen av de digitale figurene var åpenbare i enkelte scener.[38] Roger Ebert anmeldte også 3D-versjonen og skrev: «Produksjonen gir liv til det store jernskipets rikdom. Passasjerene er et tverrsnitt av livsstilen som ble borte for godt under første verdenskrig. På én måte representerte isfjellet det 20. århundre.»[39]

Filmnettstedet Montages kåret Titanic til 1990-årenes 31. beste film og beskrev filmens arv: «Det grandiose melodramaet om Rose (Kate Winslet) og Jack (Leonardo DiCaprio) var nyskapende da det kom, gjennom James Camerons filmteknologiske fingerspissfølelse. Men det er likevel tidløsheten i kjærlighetshistorien som har ført Titanic trygt på plass i filmhistoriens havn, godt hjulpet av det tåresprutende soundtracket til James Horner med Celine Dion som gallionsfigur. En hjertevrengende klassiker som til slutt viste seg å tåle tidens vann.»[40] Robbie Collin fra The Telegraph skrev at filmen, på lik linje med Tatt av vinden og Cleopatra, er av typen storfilm fra Hollywood som dukker opp bare én gang hver generasjon. «Den har blitt eldre uten å bli utdatert. Den overskrider målgrupper. Den er rett og slett for stor for sjangeren.»[41]

Titanic har dukket opp på seks av det amerikanske filminstituttets lister. I 2007 ble den kåret til filmhistoriens 83. beste spillefilm fra USA på listen «AFI's 100 Years...100 Movies».[42] Den ble også kåret til historiens 37. beste kjærlighetsfilm fra USA på listen «AFI's 100 Years...100 Passions»,[43] den 25. beste spenningsfilmen fra USA på listen «AFI's 100 Years...100 Thrills»[44] og den 6. beste storfilmen fra USA på storfilmlisten i «AFI's 10 Top 10».[45] Signaturlåten «My Heart Will Go On», som Celine Dion spilte inn for filmen, ligger på 14.-plass på listen «AFI's 100 Years…100 Songs», som består av de beste filmlåtene fra amerikanske spillefilmer.[46] Replikken «I'm the king of the world!», som Jack roper ut ved baugen, ble stemt fram som det 100. beste amerikanske filmsitatet på listen «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes».[47] James Horners lydspor for filmen ble i tillegg nominert til en plass på listen «AFI's 100 Years of Film Scores», men den nådde ikke opp i kåringen.[48]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Titanic (1997)». Box Office Mojo. Besøkt 26. januar 2010. 
  2. ^ «Titanic - Box Office Data, News, Cast Information». the-numbers.com. Besøkt 26. januar 2010. 
  3. ^ a b «James Cameron: Playboy Interview». Playboy. Desember 2009. Besøkt 24. november 2016. 
  4. ^ a b c d e Realf, Maria. «An audience with James Cameron. The filmmaker discusses his movies to date and reveals the motivations». Eyeforfilm.co.uk. Besøkt 24. november 2016. 
  5. ^ a b James Cameron (2005). Deep Dive Presentation (DVD). 20th Century Fox. 
  6. ^ a b c d e «Titanic. Man overboard! After a production as lavish and pricey as the doomed ship itself, James Cameron finally unveils his epic film. But will it be unsinkable?». Entertainment Weekly. 7. november 1997. s. 1–7. Besøkt 24. november 2016. 
  7. ^ a b c d e f g h i «James Cameron's Titanic». Media Awareness Network. Arkivert fra originalen 2011-06-09. Besøkt 24. november 2016. 
  8. ^ a b c d e Schultz, Rick. «James Cameron tells the astonishing story of Titanic, his breathtaking labor of love». industrycentral.net. Besøkt 25. november 2016. 
  9. ^ a b c d Marsh & Kirkland 1998, s. v–xiii
  10. ^ a b c d Ed W. Marsh (1998). James Cameron's Titanic. London: Boxtree. s. 3–29. 
  11. ^ a b «Titanic Production Notes». Cinema Review. Besøkt 11. februar 2017. 
  12. ^ a b «Heart of the Ocean: The Making of 'Titanic'». HBO First Look. HBO. 28 minutter.
  13. ^ «Star Misses. Nicole Kidman in "The Reader"? Gwyneth Paltrow aboard "Titanic"? How some of the biggest names in Hollywood lost out on some of its biggest roles.». Forbes. 25. februar 2009. Besøkt 24. november 2016. 
  14. ^ «‘Titanic’ Casting: What Other Stars Were Considered For James Cameron’s Masterpiece?». Huffington Post. 22. juni 2012. Besøkt 24. november 2016. 
  15. ^ «Leonardo DiCaprio or Kate Winslet: Which ‘Titanic’ Star Has the Better Career?». The Daily Beast. The Newsweek Daily Beast Company. 4. april 2012. Besøkt 24. november 2016. 
  16. ^ Marsh & Kirkland 1998, s. 36–38
  17. ^ a b Kenneth Turan (19. desember 1997). «'Titanic' Sinks Again (Spectacularly)». Los Angeles Times. Besøkt 11. februar 2017. 
  18. ^ Marsh & Kirkland 1998, s. 52–54
  19. ^ a b James Cameron (regissør og produsent), Jon Landau (produsent) (2012). Titanic (bortklipte scener) (engelsk). Century Fox Corporation og Paramount Pictures Corporation. Besøkt 12. januar 2014. 
  20. ^ Aliens Quadrilogy, Superior Firepower: The Making of Aliens (DVD, 2003)
  21. ^ Hitchner, Earle (12. mars 1998). «In Titanic's Wake: A Voice to Remember...». The Wall Street Journal. Besøkt 20. april 2014. 
  22. ^ Titanic: Music from the Motion Picture (albumnotater), utgitt 18. november 1997.
  23. ^ a b Stephen Thomas Erlewine. «Titanic [Music from the Motion Picture]». AllMusic. Besøkt 18. februar 2017. 
  24. ^ Kevin S. Sandler, Gaylyn Studlar, red. (1999). Titanic: Anatomy of a Blockbuster. Rutgers University Press. s. 52-53. ISBN 9780813526690. 
  25. ^ Ellwood, Gregory (16. november 2009). «Leona Lewis follows in Celine Dion's 'Titanic' shadow for 'Avatar'». HitFix. Besøkt 19. februar 2017. 
  26. ^ «Soundtrack: Film Score». OSTMovie.com. Besøkt 19. februar 2017. 
  27. ^ «Sony Classical releases Titanic soundtrack anniversary editions». Examiner. 15. mars 2012. Arkivert fra originalen 21. april 2014. Besøkt 3. mai 2014. 
  28. ^ a b «Titanic (1997)». Rotten Tomatoes. Besøkt 24. mai 2014. 
  29. ^ a b Ellen Margrethe Sand (13. februar 1998). «Fantastisk «Titanic»». Verdens Gang. Besøkt 23. mai 2014. 
  30. ^ Bernard Weinraub (24. mars 1998). «'Titanic' Ties Record With 11 Oscars, Including Best Picture». The New York Times. Besøkt 17. mars 2017. 
  31. ^ a b «Nominees & Winners for the 70th Academy Awards». Academy of Motion Picture Arts and Sciences. 1998. Besøkt 17. mars 2017. 
  32. ^ a b «Titanic». Golden Globes. Besøkt 17. mars 2017. 
  33. ^ «Søk: Titanic». British Academy of Film og Television Arts. Besøkt 17. mars 2017. 
  34. ^ «The 4th Annual Screen Actors Guild Awards». Screen Actors Guild Awards. Besøkt 17. mars 2017. 
  35. ^ «41st Annual Grammy Awards». Grammy Awards. Besøkt 17. mars 2017. 
  36. ^ «Past Saturn Awards». Academy of Science Fiction, Fantasy & Horror Films. Arkivert fra originalen 2010-02-09. Besøkt 17. mars 2017. 
  37. ^ Jeffrey Ressner (sommeren 2008). «In Search of the Miraculous». Directors Guild of America. Besøkt 17. mars 2017. 
  38. ^ a b c Birger Vestmo (12. april 2012). «Titanic». Filmpolitiet. Besøkt 21. mai 2014. 
  39. ^ Roger Ebert (3. april 2012). «Titanic (3D)». Chicago Sun-Times. Besøkt 16. mars 2017. 
  40. ^ Sveinung Wålengen (17. oktober 2014). «Montages kårer 90-tallets beste filmer: 40–31». Montages. Besøkt 18. februar 2017. 
  41. ^ Robbie Collin (4. april 2012). «Titanic 3D, review». The Telegraph. Besøkt 16. mars 2017. 
  42. ^ «AFI's official PDF of the 1998 and 2007 rankings» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 21. juli 2011. Besøkt 16. mars 2017. 
  43. ^ «AFI's 100 Years...100 Passions» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-16. Besøkt 16. mars 2017. 
  44. ^ «AFI's 100 Years...100 Thrills» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 19. november 2012. Besøkt 16. mars 2017. 
  45. ^ «AFI's Top Ten Epic» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-16. Besøkt 16. mars 2017. 
  46. ^ «AFI's 100 Years...100 Songs» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-16. Besøkt 16. mars 2017. 
  47. ^ «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-16. Besøkt 16. mars 2017. 
  48. ^ «AFI's 100 YEARS OF FILM SCORES» (PDF). Det amerikanske filminstituttet. Besøkt 24. mars 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frakes, Randall (1998). Titanic: James Cameron's Illustrated Screenplay. New York: Harper. ISBN 0-06-095307-1. 
  • Cameron, Stephen (1998). Titanic: Belfast's Own. Ireland: Wolfhound Press. ISBN 0-86327-685-7. 
  • Mireille Majoor (2003). Titanic: Ghosts of the Abyss. New York: Scholastic. ISBN 1-895892-31-7. 
  • Molony, Senan (2005). Titanic: A Primary Source History. Canada: Gareth Stevens. ISBN 0-8368-5980-4. 
  • Marsh, Ed W.; Kirkland, Douglas (1998). James Cameron's Titanic. London: Boxtree. ISBN 0-7522-2404-2. 
  • Parisi, Paula (1998). Titanic and the Making of James Cameron. London: Orion. ISBN 0-7528-1799-X. 
  • Studlar, Gaylyn (1999). Titanic: Anatomy of a Blockbuster. Piscataway, NJ: Rutgers University Press. ISBN 978-0-8135-2669-0. 
  • Ballard, Robert (1987). The Discovery of the Titanic. Canada: Grand Central Publishing. ISBN 0-446-67174-6. 
  • Lynch, Donald (1992). Titanic: An Illustrated History. New York: Madison Press Books. ISBN 978-0-7868-6401-0. 
  • Lubin, David M. (1999). "Titanic" (BFI Modern Classics). London: BFI Publishing. ISBN 0-85170-760-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]