Titanic (1997)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Titanic
Titanic
Generell informasjon
Sjanger Romantikk, drama, katastrofe, thriller
Nasjonalitet USA USA
Utgitt Flag of Japan.svg 1. november 1997
USA 19. desember 1997
Norge 13. februar 1998
USA 26. mars 2012 (3D)
Norge 13. april 2012 (3D)
Lengde 194 min.
Språk Engelsk
Aldersgrense 11 år[1]
Produksjon
Regissør James Cameron
Manus James Cameron
Basert på RMS «Titanic»s forlis og jomfrutur i april 1912
Produsent James Cameron, Jon Landau
Musikk James Horner
Sjeffotograf Russell Carpenter
Klipp Conrad Buff, James Cameron, Richard A. Harris
Medvirkende Leonardo DiCaprio
Kate Winslet
Billy Zane
Kathy Bates
Frances Fisher
Bernard Hill
Jonathan Hyde
Danny Nucci
Gloria Stuart
David Warner
Victor Garber
Bill Paxton
Annen informasjon
Filmselskap Paramount Pictures (USA)
20th Century Fox (Norge)
Budsjett 200 millioner dollar[3][4]
Totalomsetning 2, 187 milliarder dollar[3]
(inkl. begge kinoutgivelser)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted Redigere på wikidata

Titanic er en amerikansk katastrofefilm og dramafilm fra 1997, regissert og skrevet av James Cameron. Leonardo DiCaprio og Kate Winslet har hovedrollene som henholdsvis fattiggutten Jack Dawson og overklassejenta Rose DeWitt Bukater. Handlingen følger to mennesker fra forskjellige samfunnsklasser som forelsker seg under RMS «Titanic»s jomfrutur i april 1912. Rollefigurene må omgå hverandre uten at deres kjærlighet for hverandre blir avslørt. Når passasjerskipet går på et isfjell og synker, må Rose velge mellom et liv i rikdom med sin eplekjekke forlovede Cal og et liv med sin sanne kjærlighet, Jack.

Camerons inspirasjon for filmen kom av hans store lidenskap for skipsvrak; han ville formidle et emosjonelt budskap om skipstragedien, og følte at en kjærlighetshistorie ispedd menneskelige tap ville være avgjørende for å oppnå dette. Innspillingen av de scenene i nåtid ble gjort på det russiske forskningsfartøyet «Akademik Mstislav Keldysh», som Cameron også utnyttet da han tok opptak av det faktiske vraket i 1995. En rekonstruksjon av skipet ble bygd i Rosarito, Baja California, der skalamodeller og CGI-effekter ble brukt for å gjenskape forliset. Filmen ble delvis finansiert av Paramount Pictures og 20th Century Fox, og var på tiden den dyreste filmen produsert, med et budsjett på 200 millioner amerikanske dollar.[3]

Filmen hadde première under Tokyo internasjonale filmfestival i november 1997, men da med en «lunken» reaksjon, ifølge The New York Times. Titanics popularitet kom først under premièren i USA i desember 1997,[5] mens filmen hadde premiere i Norge på nyåret. Med over 1,8 milliarder dollar i inntekter, ble Titanic den mest innbringende filmen på den tiden. Filmen har i ettertid fått blockbusterstatus, og vant elleve Oscar-priser under utdelingen i 1998. Dette gjør filmen til den mestvinnende i prisens historie, sammen med Ben-Hur (1959) og Ringenes herre: Atter en konge (2003). I 2012 ble filmen relansert i 3D-format, 100 år etter «Titanic»s forlis. Med dette ble Titanic den andre filmen i historien til å få en omsetning på over to milliarder dollar på verdensbasis.[6]

Sangen «My Heart Will Go On», komponert av James Horner og sunget av Céline Dion, var filmens hovedlåt, og ble den mestselgende singelen i 1998, med nr. 1-plasseringer verden rundt, inkludert i USA, Canada, Irland, Storbritannia og Australia. Sangen vant ytterligere også en Oscarpris, Golden Globe og Grammy Award. I tillegg har Horners filmmusikk, Titanic: Music from the Motion Picture, solgt over 30 millioner eksemplarer på verdenbasis,[7] og har blitt gitt to platinaplater av IFPI Norge.[8] Dette gjorde Titanic til en internasjonal kassasuksess, med både signaturlåten og filmmusikken på topplistene verden over i 1998.

Bakgrunn og inspirasjon[rediger | rediger kilde]

Handling[rediger | rediger kilde]

I 1996 utforsker skattejegeren Brock Lovett (Bill Paxton) og hans mannskap skipsvraket av RMS «Titanic», for å lete etter det kostbare smykket «The Heart of the Ocean», som de antok at 1. klassepassasjeren Caledeon «Cal» Nathan Hockley (Billy Zane) sist hadde da skipet sank. Etter å ha funnet Cals safe, finner de ikke så mye mer enn et nakenportrett datert 14. april 1912, timer før kollisjonen med isfjellet. Brock ordner i stand en TV-sending med informasjon om funnet, noe som blir sett av 100 år gamle Rose Dawson Calvert (Gloria Stuart), som kontakter forskningsskipet for å meddele at portrettet er av henne. Rose blir hentet med helikopter sammen med barnebarnet Lizzy Calvert, til forskningsskipet «Akademik Mstislav Keldysh», hvor Brock venter. Da hun ankommer forskningsskipet bekrefter hun at portrettet er av henne, og begynner å fortelle om hennes opplevelse av Titanics jomfrutur i 1912.

I Southampton 1912, i en alder av 17, border hun (på den tiden under navnet Rose DeWitt Bukater, spilt av Kate Winslet) det luksuriøse passasjerskipet RMS «Titanic» sammen med moren Ruth (Frances Fisher) og forloveden Cal. Ombord på skipet føler Rose seg som «et lite barn, som skriker om hjelp, uten at noen bryr seg eller en gang ser henne». Hun velger å forsøke selvmord ved å hoppe fra Titanics akterende. Rett før hun gjennomfører møter hun Jack Dawson (Leonardo DiCaprio), en ung gutt fra Wisconsin som snakker henne ut av fristelsen til å hoppe. Mens han sier til henne at «Hvis du hopper, hopper jeg,» tar han av seg noen klær for å forberede seg til å hoppe etter. Men hun velger å ikke hoppe. Da hun prøver å komme på dekk igjen sklir hun på rekkverket, men Jack klarer å dra henne opp igjen. Styrmennene i nærheten tror imidlertid at Jack har prøvd å voldtatt henne, da de får se Jack ligge over henne (han falt over henne etter at han fikk henne over rekkverket) med klærne sine ved siden av seg. De kontakter forloveden, Cal, som er forbannet på hva Jack har forsøkt å gjøre. Rose beskytter Jack ved å lyve, og sier hun lente seg for langt ut for å se propellene for så å falle, og at Jack reddet henne, istedenfor å fortelle om selvmordsforsøket. For å ha reddet sin forlovede foreslår Cal at Jack kan være med dem på middagen neste dag, på skipets første klasse. Han aksepterer forslaget.

Neste dag oppsøker Rose Jack for å takke ham for det han gjorde dagen før. «Jeg ønsker å takke deg for det du gjorde. Ikke bare for å redde meg, men for din diskresjon.» Senere oppdager Rose tegningene og portrettene til Jack og lar seg bli imponert. Hun oppdager en kvinne som er portrettert flere ganger, og antar hun har hatt en kjærlighetsforhold med Jack, men han nekter for det. Rose forteller ham om sine drømmer om å bli en artist og danser, og hvordan hun ønsker å vokse opp. Rose lar seg lytte til Jacks livserfaringer under middagen den samme ettermiddagen. Da han skal gå tilbake til lugaren sin etterlater hun Rose med en lapp hvor det står: «Make it count. Meet me at the clock.» («La det bety noe. Møt meg ved klokken.») Hun velger å møte ham ved stedet, og han tar med henne ned til 3. klasse for å danse. Cals assistent Lovejoy oppdager dem underveis, noe Rose ikke finner ut av før morgenen etter, da Cal konfronterer henne under frokosten. Han forteller henne at hun ikke kan se Jack mer, men da protesterer Rose og forteller at hun ikke kan bli beordret. Cal velter bordet i frustrasjon, og tvinger henne til å skifte mening. Når hun møter Jack senere samme dag forteller hun at hun ikke kan treffe ham mer, men ombestemmer seg kort tid etter, da hun innser at hun ikke egentlig er lykkelig med sin forlovede.

Hun oppsøker Jack, og de deler sitt første kyss, i det RMS «Titanic» ser sitt siste dagslys. Etterpå tar hun med Jack til sin lugar der hun ber ham om å portrettere henne naken, kun med smykket hun fikk av Cal på. Rose forteller senere at det var det mest erotiske øyeblikket i hennes liv. Etter at Jack tegner henne ferdig, legger hun portrettet i safen, sammen med en lapp der hun skriver en hånlig kommentar til Cal. Lovejoy, Cals høyre hånd, sporer dem opp og leder dem ned til bunnen av skipet. Når han omsider får sendt andrestyrmann etter dem er de allerede tilbake på dekk, der Rose lover å bli med Jack på hans eventyr når skipet legger til kai, og kysser ham for å bekrefte det. Akkurat da kolliderer skipet med et isfjell. Da de oppdager at skadeomfanget er alvorlig, bestemmer de seg for å si ifra til Cal og Ruth. På vei dit legger Lovejoy smykket ned i lommen til Jack uten at han oppdager det, etter ordre fra Cal. Han anklager Jack for å ha stjålet det, men Jack nekter, men blir tatt ned til skipets kasjott av styrmennene. Når han er ute av syne slår Cal til for å ha elsket en annen mann. En lugartjener kommer inn og sier at de må på dekk etter kapteinens ordre. Cal sier at det ikke er nødvendig, uten å vite hva som har hendt. Etter å ha møtt opp ved hovedtrappen oppdager Rose at skipets bygger, Thomas Andrews, er preget av noe. Hun får vite at skipet vil synke innen de to neste timene, men lover å ikke fortelle det videre for å hindre panikk.

Etter å ha ankommet båtdekket forteller Ruth at hun ikke håper livbåtene blir for fulle. Rose forteller henne at det ikke er tid for humor, og at halvparten av passasjerene vil komme til å dø. Rose forstår omsider at hun må redde Jack, og nekter å gå i livbåten. Cal prøver å stoppe henne, men uten hell. Hun finner Jack på E-dekket, etter hjelp av Andrews, og bruker en øks for å kutte håndjernet hans. Jack finner en livbåt som Rose kan gå ombord i, men hun nekter fordi hun vil være med ham. Cal forklarer at han har en avtale med William McMaster Murdoch (Evan Stewart) for å få Rose til å gå ombord, noe hun etterhvert velger å gjøre. Kort tid etter hopper hun inn igjen da hun forstår at det livet hun vil ha er med Jack. De møtes igjen ved hovedtrappen hvor Cal begynner å skyte på dem i ren frustrasjon. De blir jaget nedover skipet og ankommer spisesalen på første klasse da han gir opp. Der treffer de på Andrews, som mener han har skylden for livene som vil gå tapt. Han beklager seg også for Rose, som ønsker at han skal kjempe for å overleve. Han nekter, men ønsker henne lykke til. Tilbake på dekk er livbåtene borte så Jack tar med Rose til akterenden, hvor hun poengterer at det var der de møttes for første gang. Rett etter at skipets strøm går, brekker skipet i to og synker ned under havoverflaten. Etter å ha havnet i havet finner Jack en sengegavl som Rose kan ligge på, men hun tror hun vil komme til å dø på grunn av det kalde vannet. Rose forteller Jack at hun elsker ham, men han svarer henne med at hun ikke kan si farvel, ikke ennå. Hun gir et løfte om å holde seg i live, og leve et liv der drømmene hennes går i oppfyllelse.

I det en av livbåtene returnerer til menneskene i havet, ser hun et glimt av håp. Med stor entusiasme forteller hun det til Jack, men får ikke noe svar. Rose oppdager at han er død av hypotermi, og lover så at hun verken skal glemme eller bryte løftet sitt. Siden hun ikke har nok kraft i stemmen til å rope etter livbåten, svømmer hun til en død lugartjener og blåser i fløyten hans, noe som får livbåten til å snu. Timer senere ankommer RMS «Carpathia» som tar om bord de overlevende, inkludert Rose. Hun oppdager at Cal leter etter henne, men hun gir ikke fra seg en lyd. Eldre Rose forteller at hun aldri så ham igjen, men at han skal ha begått selvmord under børskrakket i 1929. Når en styrmann kommer og spør hva hun heter svarer hun Rose Dawson, og få øyeblikk senere oppdager hun at smykket til Cal ligger i lommen hennes.

Tilbake i 1996 avslutter Brock søket et smykket etter å ha hørt historien hennes. Eldre Rose går ut på dekk for å kaste «The Heart of the Ocean» ut i havet, rett over der «Titanic» ligger. Etterpå blir det vist at hun ligger stille i en varm seng, akkurat som Jack hadde sagt hun ville. I en tilsynelatende drøm drar hun tilbake til «Titanic» der hun møter de andre omkomme fra skipet, inkludert Jack.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Fiktive rollefigurer
  • Kate Winslet som Rose DeWitt Bukater, en 17 år gammel jente fra Philadelphia som blir tvangsgiftet med 30 år gamle Cal for å beholde familiens klassestatus.
    • Gloria Stuart spilte Rose som gammel, idet hun forteller historien sin til mannskapet på «Keldysh».
  • Leonardo DiCaprio som Jack Dawson, en fattig kunstner fra Chippewa Falls, Wisconsin som mistet foreldrene sine i en ung alder.
  • Billy Zane som Caledon Nathan «Cal» Hockley, Roses 30 år gamle forlovede og arvingen til en stålformue i Pittsburgh.
  • Frances Fisher som Ruth DeWitt Bukater, Roses fraskilte mor som arrangerer ekteskapet mellom sin datter og Cal.
  • Bill Paxton som Brock Lovett, en skattejeger på jakt etter et verdifullt smykke i vraket av «Titanic».
  • Suzy Amis som Lizzy Calvert, Roses barnebarn, som er med henne når hun besøker Lovett på skipet.
  • Danny Nucci som Fabrizio De Rossi, Jacks italienske bestevenn, som sammen med Jack vinner billetter til «Titanic» i et slag poker.
  • David Warner som Spicer Lovejoy, en tidligere Pinkertonkonstabel og Cals engelske betjent og livvakt.
  • Jason Barry som Thomas «Tommy» Ryan, en irsk tredjeklassepassasjer som blir venn med Jack og Fabrizio.
Historiske personer
Gjesteroller

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Valg av rollefigurer[rediger | rediger kilde]

Matthew McConaughey var ønsket av studioer til å spille hovedrollen som Jack Dawson, men James Cameron insisterte på Leonardo DiCaprio.[9] McConaughey var også kandidat for rollen som Cal, men den ble senere gitt til Billy Zane.[5]

Gwyneth Paltrow, Claire Danes og Gabrielle Anwar skal ha blitt vurdert for rollen som Rose før den ble gitt til Kate Winslet.[10] Regissør James Cameron beskrev rollefiguren hennes som «en Audrey Hepburn-type», og var i utgangspunktet usikker på valget av Winslet, selv etter at han ble imponert over prøveinnspillingen hennes.[11] Etter at hun hadde prøveinnspilt sammen med DiCaprio, var Winslet så imponert over ham at hun hvisket til Cameron «Han er flott. Selv om du ikke plukker meg, så plukk ham.» Winslet sendte Cameron en enkel rose med et kort som var signert «From Your Rose» («Fra din Rose») og hun ringte ham på telefon fra lobbyen rett etterpå. «Du forstår ikke!» sa hun en dag hun nådde ham via mobiltelefon. «Jeg er Rose! Jeg skjønner ikke hvorfor du en gang ser etter noen andre!» Hennes utholdenhet, samt hennes talent, overtalte ham til slutt å ha henne i rollen.[12] Det skulle vise seg å bli følelsesmessig krevende for Winslet å være Rose.[13] «Titanic var helt annerledes og ingenting kunne ha forberedt meg til det ... Vi var virkelig redd for hele eventyret .... Jim (Cameron) er en perfeksjonist, en ekte geni på å lage filmer. Men det var alt dette dårlig trykket før den kom ut, og det var virkelig trist.»[13]

Studioene ville ha Matthew McConaughey i rollen som fattiggutten Jack Dawson, men Cameron mente at rollen måtte gis til Leonardo DiCaprio.[9] Andre skuespillere som ble vurdert for rollen var Chris O'Donnell, Billy Crudup og Stephen Dorff, men regissøren mente de var for gamle til rollen. Tom Cruise uttrykte også interesse for rollen, men «den forlangende superprisen hans ble aldri tatt på alvor.»[5] DiCaprio tvilte på rollen sin, og spurte Cameron om rollefiguren hans burde ha noe annet som var annerledes med han, i likhet med rollefigurene sine i Hva er i veien med Gilbert Grape? og Et gutteliv.[14] Cameron svarte, og sa at han ikke skulle gjøre rollefiguren «grublende og nevrotisk». «Jeg skal ikke gi ham alle de egenskapene du ønsker.»[14] Rollen til Billy Zane (Cal) var imidlertid også tilbudt McConaughey.[5]

«For å se nåtid og fortid, bestemte jeg meg for å lage en fiktiv overlevende som er (nær) 101 år, og [Gloria Stuart] kobler oss på en måte gjennom historien,» har Cameron sagt.[15] I en alder av 87 år måtte de få henne til å se eldre ut for rollen.[5] På valget av skuespillerinnen har Cameron sagt at hans «castingregissør fant henne. Hun ble sendt ut på oppdrag for å finne pensjonerte skuespillere fra gullalderen i tretti- og førtiårene.»[16] Han visste ikke hvem Stuart var, men vurderte Fay Wray til rollen. «Men (Stuart) var bare så inn i det, og så klar, og hadde en flott ånd. Og jeg så sammenhengen mellom hennes og [Winslets] ånd,» har regissøren nevnt. «Jeg så denne livsgnisten i begge, og jeg trodde publikum ville være i stand til å gjøre en kognitiv tro på at de er samme person.»[16] Skuespillerinnen har sagt at hun har tatt inspirasjon fra Winslet, og fortalte i et intervju at hun ville ha en god samtale med henne før innspillingen startet, for å se hvordan kroppen hennes beveget seg og for å vite litt mer om hvem hun er.[17] Stuart døde 26. september 2010, i en alder av 100, samme alder som eldre Rose var i filmen.[18]

Scenografi[rediger | rediger kilde]

Spesialeffekter[rediger | rediger kilde]

Klipping[rediger | rediger kilde]

James Cameron måtte klippe vekk 29 scener fra filmen som han synes var viktig da han skrev dem i manuset, i tillegg til én alternativ slutt. Hovedgrunnlaget for valget å klippe bort de ulike scenene var å øke tempoet i filmen, for at den ikke skulle bli for kjedelig og at den ikke måtte bli for lang.[19] Han har sagt:

Sitat Scenene ble tatt ut først og fremst for å få fortgang eller på grunn av den totale lengden av filmen, ting som jeg trodde var viktige da jeg skrev manuset, enten fra et historisk ståsted eller til formål for kjærlighetshistorien mellom Jack og Rose. Hver film blir skrevet to ganger; den ene gangen når du skriver manuset og en annen gang når du klipper filmen, og dette er når du virkelig finner filmen. Jeg har stor tro på at filmen vi har sluppet ut er den best mulige versjonen av filmen etter seks eller syv lange måneder i produksjon.[19] Sitat

Det var et «avgjørende historisk faktum» Cameron valgte å utelate fra filmen – skipet som var så nærme Titanic, men [som] hadde slått av sin radio[mottaker] for natten, og ikke hørte deres SOS-anrop. «Ja, det [med SS] Californian. Det var ikke et kompromiss for å lage mainstream film. Det var mer [et spørsmål] om vektlegging, å skape en følelsesmessig sannhet i filmen, uttalte Cameron. Han sa det var sider ved å gjenfortelle forliset som syntes viktige i for- og etterproduksjon[-arbeid], men som ble mindre viktige etterhvert som filmen utviklet seg. «Fortellingen om Californian var med, vi hadde til og med spilt inn en scene der de slo av sin Marconi-radio», sa Cameron. «Men jeg tok det ut. Det var en ren bortklipping, fordi det trekker fokuset tilbake til den verdenen. Hvis Titanic er kraftfull som en metafor for verdens undergang på en måte, så må den verdenen fylle seg selv.»[16]

Scenen som ble brukt til den første prøveinnspillingen inneholdt en kamp mellom Jack og Lovejoy som finner sted rett etter at Jack og Rose flykter inn i det oversvømmede spisesalen, men testpublikumet mislikte det.[20] Scenen ble skrevet for å gi filmen mer spenning, og viser Cal som tilbyr å gi Lovejoy, hans betjent, «The Heart of the Ocean» hvis han kan ta det fra Jack og Rose. Lovejoy følger etter paret i den synkende spisesalen. Akkurat i det de er i ferd med å unnslippe ham, oppdager Lovejoy Rose bak et bord. Som hevn for pågripingen etter at han «stjal» smykket, angriper Jack ham og knuser hodet hans mot et glassvindu, noe som forklarer flengen på Lovejoys hode rett før skipet knekkes i to. Testpublikumet sa det ville være urealistisk å risikere livet for rikdom, og Cameron klipte det vekk av den grunn, samt for timing og for å få fortgang i filmen.[20]

Under det første kuttet endret Cameron den planlagte avslutningen, som hadde gitt svar på Brock Lovetts historie. I den opprinnelige slutten ser Brock og Lizzy eldre Rose ved akterenden av båten, og frykter hun kommer til å begå selvmord. Hun avslører deretter at hun hadde smykket «Heart of the Ocean» hele tiden, men at hun aldri hadde solgt det. Hun forteller Brock at livet er uvurderlig og kaster så diamanten i havet, etter at hun hadde tillatt Brock å holde det. Etter å ha akseptert at smykket er verdiløst, ler Brock av sin dumhet. Rose drar deretter tilbake til lugaren sin og sovner, hvoretter filmen ender på samme måte som i den endelige versjonen. I klipperommet besluttet Cameron at ved dette punktet ville ikke publikumet lenger være interessert i Brock Lovett og kuttet derfor løsningen til hans historie, slik at Rose er alene når hun kaster diamanten uti. Han ønsket ikke å forstyrre publikums melankoli etter «Titanic»s forlis.[21]

Filmmusikk[rediger | rediger kilde]

Lydsporet til filmen ble komponert, orkestrert og dirigert av James Horner. James Cameron har sagt at filmmusikken ble «alt jeg håpet og ba om at det skulle bli og mye mer.»[22] «Det hopper behendig fra intimitet til storhet, fra glede til hjerteskjærende sorg, og over det hele emosjonelle spekteret av filmen, samtidig som den opprettholder en stilistisk og tematisk enhet.»[22] Musikkalbumet ble utgitt av Sony Classical 18. november 1997, og på grunn av filmens internasjonale suksess ble lydsporet populære på hitlistene i over 20 land.[23] Etter et salg av over 30 millioner kopier har filmmusikken blitt en av verdens mestselgende album, og er i dag det mest solgte musikkalbumet noensinne med hovedsakelig orkestral musikk.[24]

For den gjentakende vokalen hørt gjennom hele filmen, senere beskrevet av Earle Hitchner fra The Wall Street Journal som «stemningsfull,» valgte Horner den norske sangerinnen Sissel Kyrkjebø. Horner skrev i tillegg sangen «My Heart Will Go On» i hemmelighet med Will Jennings fordi Cameron ikke ville ha noen sanger med synging i filmen.[25] Den kanadiske sangerinnen Céline Dion ble valgt til å spille inn sangen.

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Titanic mottok hovedsakelig positiv oppmerksomhet blant kritikere, og den amerikanske nettsiden Rotten Tomatoes kalkulerte med at 88% av totalt 178 anmeldelser var positive, med et vektet gjennomsnitt på 8 av 10.[26] Sidens konsensus er at filmen er en «stort sett ukvalifisert triumf for James Cameron, som tilbyr en svimlende blanding av spektakulære visuelle effekter og gammeldags melodrama.»[26] På nettstedet Metacritic, som har vektet gjennomsnitt på 0-100, har filmen blitt gitt 74 poeng basert på 34 anmeldelser, og dermed klassifisert som «generelt positiv».[27]

Sitat Det er forbløffende hva filmregissør James Cameron har greid: å flette en melodramatisk og fullstendig imaginær, men absolutt medrivende kjærlighetshistorie sammen med en overveldende filmatisk beretning om «Titanic»s ferd og forlis. Uten - faktisk - å bli smakløs. Sitat
– Ellen Margrethe Sand, Verdens Gang[28]

Ved den norske utgivelsen i 1998 fik filmen gode omtaler av norske filmanmeldere. Ellen Margrethe Sand fra Verdens Gang ga terningkast fem, og kalte det «en visuelt storslagen beretning i den episke genres mest bredpenslede tradisjon, der «Titanics» stolthet og berømmelse glir deg like lett under huden som den ufattelige katastrofen som skulle følge.»[28] Hun kritiserte noen sekvenser der hun gjennomskuet skalamodellen framfor det faktiske skipet, men mente samtidig at filmen ikke ville fungere uten Kate Winslet og Leonardo DiCaprio. «Men det er den britiske 22-åringen Winslet som har den minst enkle oppgaven av de to - med sin Oscar-nominasjon helt fortjent.»[28]

I forbindelse med 3D-konverteringen anmeldte Birger Vestmo fra Filmpolitiet filmen, og ga den terningkast seks.[29] «Dette er stor dramatikk og intens kjærlighet satt i en fantastisk ramme med et skikkelig historisk sus over seg. Jeg elsket hvert sekund av dette gjensynet!» Vestmo roste spesielt arbeidet til Kate Winslet og Leonardo DiCaprio, og mente de hadde «en ungdommelig gnist og energi de ikke har like mye av lenger».[29] Han har sagt han ble imponert av filmens utseende, men synes noen av de digitale figurene var åpenbare i sekvensene hvor kameraet «flyr over skipet». «Denne fantastiske filmen har tidløse kvaliteter som vil gjøre at stadig nye generasjoner vil oppdage den!»[29] Filmpolitiet inkluderte filmen i to topplister: forholdet mellom Jack og Rose ble rangert med en 2. plass på umulig kjærlighet,[30] og filmen ble rangert som den fjerde beste med handling på havet.[31]

Inntekter[rediger | rediger kilde]

Medregnet inntekter fra 3D-konverteringen i 2012, har Titanic tjent inn 658 672 302 amerikanske dollar i Nord-Amerika, og totalt 1 526 700 000 dollar utenfor kontinentet. Dette gjør at filmen totalt tjente inn 2 185 372 302 dollar på verdenbasis.[32] Titanic ble den mest innbringende filmen på verdensbasis noensinne, og beholdt denne tittelen i 12 år, før James Camerons neste film, Avatar, passerte den i 2010.[33][34] 1. mars 1998 ble filmen den første noen gang til å tjene inn én milliard dollar på verdenbasis,[35] og under 3D-utgivelsen i helgen fra 13. til 15. april 2012—ett århundre siden det faktiske skipet sank—ble det den andre filmen til å nå to milliarder dollar på verdenbasis.[36] I Norge ble Titanic den mest besøkte filmen i 1998, med totalt 1 360 505 besøk.[37]

Aldersgrense[rediger | rediger kilde]

Da den ble utgitt på norske kinoer i 1998 ga Medietilsynet en 15 års aldersgrense, det vil si at de frarådet ungdommer under 15 år å se den. «Flertallet mener at filmens katastrofestemning, gjennom skildringer av panikk og drukninger, kan virke urovekkende på 11 åringer.»[38] Sensuren ga mye kritikk blant fans, og de mente den var for høy, spesielt i forhold til den amerikanske aldersgrensen PG-13, som vil si at barn under 13 år frarådes fra å se filmen. Grensen forble på 15 år helt til filmen ble utgitt på nytt i 3D i 2012, da den ble satt ned til 11 år.[1]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hjemmeutgivelser[rediger | rediger kilde]

Titanic ble relansert på DVD 25. oktober 2005, da det ble utgitt en spesialutgave kalt Special Collector's Edition på tre DVD-plater i Storbritannia og Canada. Utgaven inneholdt en nyrestaurert overføring av filmen, samt diverse ekstramateriale. Internasjonale utgaver på henholdsvis to og fire videoplater ble utgitt 7. november 2005. Eksemplarene med to DVD-plater ble promotert som Special Edition, og inneholdt det samme som de to første platene i den britiske utgivelsen. Utgaven med fire plater, Deluxe Collector's Edition, tilføyde en DVD med klipp og gallerier fra og rundt produksjonen av filmen.

Nyutgivelse[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Stor interesse for TITANIC -3D Bergenkino.no. «Filmen har première den 13. april og aldersgrensen er nå satt ned fra 15 til 11år.» Besøkt 13. april 2014.
  2. ^ a b c «Titanic (1997)». Film & TV Database. British Film Institute. Besøkt 9. april 2014. 
  3. ^ a b c «Titanic (1997)». Box Office Mojo. Besøkt 26. januar 2010. 
  4. ^ «Titanic - Box Office Data, News, Cast Information». the-numbers.com. Besøkt 26. januar 2010. 
  5. ^ a b c d e «James Cameron's Titanic». Media Awareness Network. Arkivert fra originalen 9. juni 2011. Besøkt 15. april 2014. 
  6. ^ «Titanic becomes second ever film to take $2 billion». The Daily Telegraph (London). 16. april 2012. Besøkt 10. mai 2014. 
  7. ^ Those chart busters Hindustantimes. Besøkt 25. april 2014.
  8. ^ «Trofeer». IFPI Norge. Arkivert fra originalen 28. juni 2007. Besøkt 28. april 2014. 
  9. ^ a b «33 Things You Didn’t Know About The Movie “Titanic”» BuzzFeed. Besøkt 10. januar 2014.
  10. ^ Wight 2012, s. 87
  11. ^ «Titanic. Man overboard! After a production as lavish and pricey as the doomed ship itself, James Cameron finally unveils his epic film. But will it be unsinkable?». Entertainment Weekly. 7. november 1997. s. 1–7. Besøkt 10. mars 2014. 
  12. ^ Titanic Entertainment Weekly. Besøkt 9. mars 2014.
  13. ^ a b Riding, Alan (2. september 1999). «For Kate Winslet, Being a Movie Star Is 'a Bit Daft». The New York Times. Besøkt 10. mars 2014. 
  14. ^ a b Wight 2012, s. 89
  15. ^ «Heart of the Ocean: The Making of Titanic. THE BEST OF. (HBO)». 1997, 1998. 
  16. ^ a b c Schultz, Rick. «James Cameron tells the astonishing story of Titanic, his breathtaking labor of love». industrycentral.net. Besøkt 16. april 2014. 
  17. ^ James Cameron (regissør og produsent), Jon Landau (produsent) (2012). Titanic (Bonusmateriale) (engelsk). Century Fox Corporation og Paramount Pictures Corporation. Besøkt 12. januar 2014. 
  18. ^ «'Titanic' star Gloria Stuart dies». Variety. 16. april 2014. 
  19. ^ a b James Cameron (regissør og produsent), Jon Landau (produsent) (2012). Titanic (Slettede scener) (engelsk). Century Fox Corporation og Paramount Pictures Corporation. Besøkt 12. januar 2014. 
  20. ^ a b James Cameron (2005). Kommentarer på slettede scener (DVD). 20th Century Fox. 
  21. ^ James Cameron (2005). Alternate Ending Commentary (DVD). 20th Century Fox. 
  22. ^ a b Titanic: Music from the Motion Picture (Albumnotater), utgitt 18. november 1997.
  23. ^ Titanic: Anatomy of a Blockbuster Google Books. Besøkt 20. april 2014.
  24. ^ Film Score OSTMovie.com. Besøkt 20. april 2014.
  25. ^ Parisi 1998, s. 195
  26. ^ a b «Titanic (1997)». Rotten Tomatoes. Besøkt 24. mai 2014. 
  27. ^ «Titanic». Metacritic. Besøkt 24. mai 2014. 
  28. ^ a b c Ellen Margrethe Sand (13. februar 1998). «Fantastisk «Titanic»». Verdens Gang. Besøkt 23. mai 2014. 
  29. ^ a b c Birger Vestmo (12. april 2012). «Titanic». Filmpolitiet. Besøkt 21. mai 2014. 
  30. ^ Rune Håkonsen (19. februar 2012). «Topp 5: Umulig kjærlighet». Filmpolitiet. Besøkt 21. mai 2014. 
  31. ^ Rune Håkonsen, Birger Vestmo, Andreas Hadsel Opsvik og Marte Hedenstad (19. oktober 2013). «Topp 5: Filmer på havet». Filmpolitiet. Besøkt 21. mai 2014. 
  32. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn bom
  33. ^ Frank Segers (25. januar 2010). «'Avatar' breaks 'Titanic' worldwide record». The Hollywood Reporter. Besøkt 25. januar 2010. 
  34. ^ Andrew Stewart (25. januar 2010). «'Avatar' is king of the world». Variety. Besøkt 25. januar 2010. 
  35. ^ «Titanic sinks competitors without a trace». BBC News Online. 25. februar 1998. Besøkt 24. mai 2014. 
  36. ^ «Titanic becomes second ever film to take $2 billion». The Daily Telegraph (London). 16. april 2012. Besøkt 24. mai 2014. 
  37. ^ «Filmtoppen - resultat». Medienorge. Besøkt 24. mai 2014. 
  38. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Medietilsynet

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Forrige:
Men in Black (1997)
Den mest besøkte filmen i Norge i 1998 Neste:
Notting Hill (1999)