36,9

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Thorbjørn Jagland er kjent for sitt ultimatum til velgerne som statsminister

36,9 var den prosentandelen Det norske Arbeiderparti oppnådde ved Stortingsvalget 1993. Tallet ble senere kjent som et «ultimatum» statsminister Thorbjørn Jagland kom med i valgkampen i 1997, der han uttalte at regjeringen ville gå av dersom velgerne gav Arbeiderpartiet mindre oppslutning enn i 1993.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jagland hadde overtatt som statsminister etter Gro Harlem Brundtland i 1996. I regjeringens tiltredelseserklæring til Stortinget i oktober lanserte Jagland begrepet «Det norske hus», der «den samlede verdiskapingen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn» var grunnmuren, mens «nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdannelsespolitikk, og utenriks- og sikkerhetspolitikk» var «de fire søylene som bærer huset».[1] Begrepet «Det norske hus» var nært knyttet til Jaglands planleggingsminister Terje Rød-Larsen, som imidlertid måtte gå av etter kort tid.[2]

Våren og sommeren 1997 var en vanskelig tid for Jagland, og det var også mye misnøye med statsministeren innad i Arbeiderpartiet.[3] En meningsmåling gjort i fellesferien viste kun 27,5 % oppslutning for Arbeiderpartiet,[4] og i valgkampen 1997 hadde Jagland lagt om retorikken. «Det norske hus» ble ikke lenger nevnt i talene, og Jagland valgte heller å fokusere på mer konkrete ting som helse, lav rente og eldrepolitikk. Kilder rundt Jagland uttalte til VG at Jaglands retorikk hadde blitt diskutert over en lengre periode, og at man hadde kommet frem til at Jagland skulle spisse budskapet. Dette førte også til at valgkampen gikk bedre for Jagland.[2]

36,9-uttalelsen[rediger | rediger kilde]

Jagland hadde tidligere vært noe diffus da han uttalte seg om hvor stor oppslutning Arbeiderpartiet trengte for å fortsette i regjering, men i august 1997 uttalte han ved valgarrangementer i Buskerud og Østfold at regjeringen ville gå av hvis velgerne gav Ap mindre oppslutning enn i 1993:[5]

Om andre får økt oppslutning, må de ta konsekvensen – av hensyn til demokratiet. De andre partier krever ny kurs og ny regjering. Vi skal ikke gjøre det dårligere enn ved forrige valg. Da må de andre ta ansvar og danne regjering. Det står jeg fast på.[6]

Avisene fulgte opp ved å spørre om dette skulle tolkes bokstavelig som et ultimatum på minst 36,9 % oppslutning, og Jagland svarte da bekreftende, men la også til med et smil at «vi teller jo ikke hundredeler, da». Arbeiderpartiet hadde på det daværende tidspunktet omtrent 30% oppslutning på meningsmålingene.[5]

Senere i valgkampen fikk Jagland flere spørsmål om prosentgrensen på 36,9. I en utspørring på NRK-Radio ble han spurt om han virkelig ville søke avskjed hvis Ap fikk minst like mange stortingsrepresentanter som i forrige periode men kom under 36,9 %. «Det er ikke mandatene som vil telle for Ap, men om vi har tillit i befolkningen til den hovedlinje vi har valgt», svarte Jagland. På oppfølgingsspørsmål om hvorfor tallet var så viktig svarte han at «det gir oss politisk styrke i Stortinget», med den begrunnelse at SV og Ap kunne få flertall i Stortinget sammen dersom Ap fikk mer enn 36,9 prosent.[7]

I valgkampen gikk det oppover med Arbeiderpartiet, og fire dager før valget fikk partiet for første gang mer enn 36,9 % på en meningsmåling.[8]

Valget og etterspillet[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 1997 oppnådde Arbeiderpartiet 35 prosent, og selv om Arbeiderpartiet var både største parti og regjeringsalternativ valgte Jagland å gå av. Jaglands avgang etter valget banet veien for sentrumsregjeringen, bestående av Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet, og ledet av Kjell Magne Bondevik.

Avisen VG kåret ordet «desimaldemokrat» til «årets ord» i 1997, med den begrunnelse at det «er et presist begrep som valgforskere helt sikkert kommer til å bruke når de skal beskrive det historiske valget 1997. Aldri før har en regjering stilt et krav om en bestemt oppslutning i prosent, helt ned på desimalen, for å ville fortsette.»[9]

Jaglands ultimatum til velgerne ble i ettertid sterkt kritisert av blant andre Gro Harlem Brundtland, som uttalte at hun «ikke hadde kunnet tenke seg at han kunne være så dum».[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Oppretter nye råd». Aftenposten Aften 29. oktober 1996
  2. ^ a b «Taus om Det norske hus». VG 10. september 1997
  3. ^ «Jagland-regimer: Vansker». VG 31. mai 1997.
  4. ^ «Et mareritt for Stortinget». Dagbladet 6. august 1997
  5. ^ a b «Jaglands krav til folket: 36,9». VG 21. august 1997
  6. ^ «Jagland: Frisket opp Ap-ultimatum». NTBtekst 20. august 1997
  7. ^ «Jagland: Prosenter viktig, ikke mandattall». Aftenposten 11. september 1997
  8. ^ «Jagland bryter magisk grense». VG 11. september 1997
  9. ^ «Takk, Jagland, du ga oss årets ord!» VG 31. desember 1997
  10. ^ «Gro Harlem Brundtland sier at hun i alle år hadde overvurdert Jagland og «ikke hadde kunnet tenke meg at han kunne være så dum». Den krasse kritikken kommer hun med i et intervju som historiker og forfatter Hans Olav Lahlum har gjort i forbindelse med en artikkel i Arbeiderbevegelsens årbok for 2008. Artikkelen handler om Arbeiderpartiet, LO og regjeringsmakten fra 1928 og frem til i dag.», fra «Gro: - Trodde ikke Jagland «kunne være så dum», artikkel i VG, 29. oktober 2008