Marit Arnstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Marit Arnstad
Født4. mai 1962[1]Rediger på Wikidata (61 år)
Skatval (Nord-Trøndelag)
BeskjeftigelsePolitiker, jurist, journalist Rediger på Wikidata
Akademisk gradCand.jur.
SøskenEli Arnstad
PartiSenterpartiet[1]
NasjonalitetNorge
Norges samferdselsminister
18. juni 2012–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerMagnhild Meltveit Kleppa
EtterfølgerKetil Solvik-Olsen
Senterpartiets parlamentariske leder
9. april 2014–
ForgjengerLiv Signe Navarsete
25. mars 2003–30. september 2005
ForgjengerOdd Roger Enoksen
EtterfølgerMagnhild Meltveit Kleppa
Norges olje- og energiminister
17. oktober 1997–17. mars 2000
RegjeringBondevik I
ForgjengerRanveig Frøiland
EtterfølgerOlav Akselsen
Stortingsrepresentant
1. oktober 2013–
ValgkretsNord-Trøndelag
1. oktober 2001–30. september 2005
ValgkretsNord-Trøndelag
1. oktober 1993–30. september 1997
ValgkretsNord-Trøndelag
Marit Arnstad på Commons

Marit Arnstad (født 4. mai 1962 på Skatval i Trøndelag) er en norsk advokat og politiker (Sp). Hun er Senterpartiets parlamentariske leder fra april 2014.

Hun har vært innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag siden 2013 og har tidligere vært innvalgt i periodene 1993–1997 og 2001–2005. Arnstad var olje- og energiminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000, Senterpartiets parlamentariske leder 2003–2005 og samferdselsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2012–2013. I Stortingsvalget 2017 var hun Senterpartiets førstekandidat i Nord-Trøndelag.[2]

Familiebakgrunn og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Hun vokste opp på slektsgården Arnstad vestre på Skatval. Foreldrene var ligningsrevisor og bonde Arne Arnstad og sykepleier Aasta Auran. Hennes tvillingsøster er Sp-politikeren Eli Arnstad, som har vært gift med Iwar Arnstad. Deres datter er Ada Arnstad, Marits niese. Marits farbror Per Magnar Arnstad var statssekretær og assisterende generalsekretær i Senterpartiet, og farfaren Peder J. Arnstad var ordfører og fylkesordfører. Marit og Ellen Arnstad er søskenbarn.[3]

Arnstad har studiekompetanse fra Ole Vig videregående skole fra 1981 og juridisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1991. Hun var engasjert i Norges Gymnasiastsamband i 1970-årene.[4][5] I studietiden var hun medarbeider i JURK i 1984, journalist i Trønder-Avisa, Nationen og VG 1985–1991 og gruppesekretær i Senterpartiets stortingsgruppe 1988–1989.[6] Deretter var hun førstekonsulent i Miljøverndepartementet i 1992, før hun ble sekretariatsleder for Senterpartiets stortingsgruppe samme år.[7] Senere var hun advokatfullmektig i Wiersholm, Mellbye & Bech 2000–2001 og Schjødt 2006–2008, før hun ble fast advokat i sistnevnte i 2008. Høsten 2009 ble firmaet en del av Arntzen de Besche, hvor hun ble værende frem til utnevnelsen som statsråd i 2012.

Arnstad har hatt en rekke styreverv, blant annet styremedlem i Coop Norge AS 2000–2001, styremedlem i Offshore Northern Seas 2000–2002, styreleder ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) 2005–2012, styremedlem i Aker Seafoods ASA 2005–2012, styremedlem i COWI Norge AS 2006–2009, nestleder i styret i Statoil ASA 2007–2012, nestleder i styret i Polaris Media ASA 2007–2012, styreleder i Statskog SF 2009–2012 og styremedlem i Maja Teknobygg AS 2010–2012. Blant hennes offentlige verv kan nevnes leder i Statens naturforvaltningsråd 1990–1994, medlem av Nidaros bispedømmeråd 2006–2010 og styremedlem i Opplysningsvesenets fond 2009–2012.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Arnstad taler til Senterpartiets landsmøte i 2013.
Foto: Senterpartiet

Marit og Eli Arnstad gjorde parallelle politiske karrièrer i 1980-årene, og Marit markerte seg tidlig som den mest radikale og største tilhengeren av sentrumsalternativet av de to.[4] Marit Arnstad var leder i Nord-Trøndelag Senterungdom 1979–1981, deretter nestleder i Senterungdommen nasjonalt 1982–1985 og leder 1986–1988. I kraft av å være leder var Arnstad også medlem av Senterpartiets sentralstyre. Hun var senere personlig rådgiver for statsråd Kristin Hille Valla i Miljøverndepartementet 1989–1990, internasjonal leder i LNU 1989–1991, visepresident i Council of European National Youth Committees (CENYC) 1989–1991, ansatt som EF-sekretær i Senterpartiet 1992–1993, styremedlem i Nei til EF 1989–1993 og medlem av rådet for samme organisasjon 1990–1997.

Hun var innvalgt på Stortinget fra Nord-Trøndelag 1993–1997 og 2001–2005. Hun var igjen nominert som Senterpartiets 2. kandidat, etter Johan J. Jakobsen, foran stortingsvalget i 1997, men partiet mistet overraskende sitt andre mandat. I perioden 1993–1997 var Arnstad medlem av Stortingets utenrikskomité. I den neste perioden var hun først medlem av Stortingets næringskomité 2001–2003, deretter medlem av Stortingets forsvarskomité og parlamentarisk leder for Senterpartiet 2003–2005. Hun var olje- og energiminister i Kjell Magne Bondeviks første regjering 1997–2000. I Arnstads svangerskapspermisjon i 1999 var Anne Enger Lahnstein fungerende statsråd. Arnstad valgte å ikke stille til gjenvalg til Stortinget i 2005, i hovedsak for å kunne oppdra sønnen og satse på en yrkeskarrière utenfor politikken.[8]

Arnstad kom tilbake til politikken som styremedlem i Nord-Trøndelag Senterparti i 2010[9] og ble 1. nestleder året etter.[10] Hun ble utpekt som samferdselsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 18. juni 2012. Hun var ventet å utfordre Lars Peder Brekk som Senterpartiets 1. kandidat fra Nord-Trøndelag foran stortingsvalget i 2013.[11] Brekk trakk seg etter at Arnstad oppnådde flertall i lokalforeningenes prøvenominasjoner,[12] hvorpå Arnstad ble enstemmig nominert.[13] Høsten 2013 ble hun igjen innvalgt på Stortinget, og hun var leder av Stortingets næringskomité fra oktober 2013 til april 2014.[14] Etter Liv Signe Navarsetes avgang som partileder våren 2014, overtok Arnstad som parlamentarisk leder.[15] Hun trådte da ut av Næringskomiteen og gikk over til Energi- og miljøkomiteen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.stortinget.no, besøkt 1. september 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ valg.no Valglister og kandidater 2017
  3. ^ Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 2. Skatval Historielag. s. 8–9. 
  4. ^ a b Brende, Børge (1. juli 1987). «Grønn tvilling ble gjenvalgt». Aftenposten: 3. 
  5. ^ Moen, Elisabeth Skarsbø (17. mars 1999). «Broiler-skolen nedlagt». Verdens Gang. 
  6. ^ «Personalia». Aftenposten. NTB: 15. 7. januar 1988. 
  7. ^ Skartveit, Hanne; Nyquist, Finn Oluf (13. september 1992). «Flukten fra politikken». Verdens Gang: 20–24. 
  8. ^ Nilsen, Tine (2. juni 2004). «Marit Arnstad trekker seg». NRK Trøndelag. Besøkt 18. juni 2012. 
  9. ^ Nilsen, Tine (15. februar 2010). «Marit Arnstad tilbake i politikken». NRK Trøndelag. Besøkt 18. juni 2012. 
  10. ^ «Marit Arnstad foreslås som ny nestleder». Senterpartiet. 9. februar 2011. Besøkt 18. juni 2012. [død lenke]
  11. ^ «Arnstad vil utfordre Brekk». NRK Trøndelag. NTB. 1. juni 2012. Besøkt 18. juni 2012. 
  12. ^ Rossing, Sivert (19. september 2012). «Brekk til Arnstad: - Gratulerer!». Trønder-Avisa: 4–5. 
  13. ^ Rossing, Sivert (26. november 2012). «Marit vil stoppe Oslo-suget». Trønder-Avisa: 4–5. 
  14. ^ Arnstad, Marit. Biografi hos stortinget.no
  15. ^ Granviken, Simen (9. april 2014). «Arnstad blir ny parlamentarisk leder». Adresseavisen. Besøkt 10. april 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Marit_Arnstad&oldid=22343474»