Ola Borten Moe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ola Borten Moe
Ole Borten Moe.jpg
Foto: Frederick Kihle/Senterpartiet
Født6. juni 1976[1][2]Rediger på Wikidata (45 år)
Trondheim[1]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[1], bonde[1], forretningsdrivendeRediger på Wikidata
Utdannet ved NTNU[1]Rediger på Wikidata
Ektefelle Anna Ceselie Brustad Moe (2008–)Rediger på Wikidata
Parti Senterpartiet[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser NPF-prisen (2013)Rediger på Wikidata
Norges olje- og energiminister
4. mars 2011–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerTerje Riis-Johansen
EtterfølgerTord Lien
Senterpartiets 1. nestleder
19. mars 2011–
ForgjengerLars Peder Brekk
Stortingsrepresentant
1. oktober 2005–30. september 2013
1. oktober 2021–
ValgkretsSør-Trøndelag

Ola Borten Moe (født 6. juni 1976 i Trondheim) er en norsk politiker (Sp), forretningsmann og gårdbruker. Han har vært Senterpartiets 1. nestleder siden 2011. Moe var stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 2005 til 2013 og ble innvalgt igjen i 2021. Han var Norges olje- og energiminister fra 2011 til 2013.

Familie, utdanning og yrke[rediger | rediger kilde]

Han er oppvokst på Leinstrand i Trondheim kommune som sønn av gårdbruker Peder O. Moe (1948–2015) og sykepleier Kari Borten (1950–). Hans morfar er tidligere statsminister Per Borten (1913–2005). Ola Borten Moe giftet seg i 2008 med tidligere stortingsrepresentant Anna Ceselie Brustad (1975–), som han har barn med.[3]

Han gikk allmennfag ved Kristen videregående skole Trøndelag og agronomkurs ved Skjetlein videregående skole. Han tok også enkelte fag[4] i statsvitenskap og historie ved NTNU.

Moe overtok allerede i 1992, 16 år gammel, slektsgården Skjefstad vestre på Leinstrand.[5][6][7]

Fra 2013 til 2015 var han direktør for avdelingen for innovasjon i SIVA, med ansvar for eierskap i innovasjonsselskaper, forsknings- og kunnskapsparker samt utenlandsvirksomheten.[8] Våren 2015 var han en av fire gründere i oljeselskapet OKEA i Trondheim, som sent samme år kjøpte Ymefeltet.[9]

Han har tilkjennegjort et kristent livssyn.[10]

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Moe var medlem av Trondheim bystyre fra 1995 til 2007. Han var leder i bystyrets oppvekstkomité fra 1999 til 2003, medlem av formannskapet (kommunalråd) og leder for Senterpartiets bystyregruppe fra 2003 til 2005.[11]

I 2000 var han kandidat til ledervervet i Senterungdommen, men tapte avstemningen på landsmøtet med 53 mot 56 stemmer til Anne Beathe Kristiansen.[12]

Moe var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag fra 2005 til 2013. Han var medlem av Senterpartiets programkomité foran stortingsvalget i 2005, og har en særlig interesse for distrikts- og næringspolitikk. Han begynte som medlem av Stortingets energi- og miljøkomité. Høstsesjonen 2007 overtok han ledelsen av Stortingets næringskomité, etter at Lars Peder Brekk ble parlamentarisk leder og gikk til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I 2009 ble Moe 1. nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og medlem av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité.

Fra 2011 til regjeringsskiftet i 2013 var han statsråd i Olje- og energidepartementet.

Moe ble sammen med Statoil kåret til «Årets etikkversting» i 2011 av miljøvernorganisasjonen Framtiden i våre hender.[13] Av Norsk Petroleumsforening ble Moe i 2013 tildelt NPF-prisen.[14]

Han ble valg til første nestleder i Senterpartiet i 2014 og hadde tidligere tilnavnet «Senterpartiets kronprins».[15][16][17] I april 2018 trakk han seg midlertidig fra nestledervervet etter at han og ni venner på en hyttetur ble mistenkt for å ha sendt en sjikanerende SMS til tidligere leder av Senterpartiet Liv-Signe Navarsete.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f www.stortinget.no, besøkt 1. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ola_Borten_Moe[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Naterstad, Svanhild (21. juni 2008). «Nytt trønderpar på Stortinget». Adresseavisen. Besøkt 11. mai 2013. 
  4. ^ Rønning, Mats (14. oktober 2021). «Kaller seg selv halvstudert røver – blir statsråd for høyere utdanning». NRK. Besøkt 14. oktober 2021. 
  5. ^ «Ola Borten Moe vil hjem til gården». Nationen. NTB. 17. september 2012. Arkivert fra originalen 18. september 2012. Besøkt 11. mai 2013. 
  6. ^ Fiskaa, Haakon M. og Myckland, Haakon Falck (red.) (1956). Norges bebyggelse. Nordlige seksjon. Herredsbindet for Sør-Trøndelag. Østre del. I–II. Oslo: Norsk faglitteratur. s. 343. 
  7. ^ Lauglo, Erling (red.) (1957). Leinstrand. Et lite stykke Norge. 1. Leinstrand kommune. s. 243–246. 
  8. ^ «Ola Borten Moe begynner i Siva SF». SIVA. 14. november 2013. Besøkt 14. november 2013. 
  9. ^ Marius Lorentzen, Borten Moe og Haugane tar over skandalefeltet Yme i E24 den 4. januar 2016.
  10. ^ Rimehaug, Av Erling (2011). «Ola Borten Moe henter styrke i Gud». Vårt Land - Norges største kristne dagsavis (norsk). Besøkt 18. desember 2020. 
  11. ^ Berre, Tor (23. juni 2005). «En ny Borten fra Sør-Trøndelag?». NRK. Besøkt 11. mai 2013. 
  12. ^ NTB (24. juni 2000). «Anne Beathe Kristiansen ny leder i Senterungdommen».
  13. ^ Barstad, Stine m.fl. (18. januar 2012). «Statoil og Borten Moe er årets etikkverstinger». Aftenposten. Besøkt 11. mai 2013. 
  14. ^ NPF-prisen tildelt Bola Morten Moe Arkivert 30. oktober 2017 hos Wayback Machine. fra npf.no.
  15. ^ Lode, Veslemøy (27. mars 2009). «Sp-kronprins splitter partiet». Dagbladet. Besøkt 11. mai 2013. 
  16. ^ «Sp-kronprins jobber for samling i sentrum». Hegnar Online. NTB. 28. desember 2007. Besøkt 11. mai 2013. 
  17. ^ Løset, Kjetil (4. mars 2011). «Ola Borten Moe går i bestefars fotspor». TV 2 Nyhetene. Besøkt 11. mai 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Moen, Elisabeth Skarsbø (2013). Ola Borten Moe. Portrett av en pløyboy. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 82-419-0885-7. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]