Hopp til innhold

Ola Borten Moe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ola Borten Moe
Moe i 2022
Født6. juni 1976[1][2]Rediger på Wikidata (50 år)
Trondheim (Sør-Trøndelag)[1]
BeskjeftigelsePolitiker, bonde, forretningsdrivende, parlamentsmedlem Rediger på Wikidata
Utdannet vedNTNU[1]
Ektefelle(r)Anna Ceselie Brustad Moe (2008–)
PartiSenterpartiet[1]
NasjonalitetNorge
Medlem avDen norske kirke[3]
UtmerkelserNPF-prisen (2013)[4]
Norges forsknings- og høyere utdanningsminister
14. oktober 2021–4. august 2023
RegjeringStøre
ForgjengerHenrik Asheim
EtterfølgerSandra Borch
Norges olje- og energiminister
4. mars 2011–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerTerje Riis-Johansen
EtterfølgerTord Lien
Senterpartiets 1. nestleder
19. mars 2011–21. juli 2023
ForgjengerLars Peder Brekk
Stortingsrepresentant
1. oktober 2021–30. september 2025
ValgkretsSør-Trøndelag
1. oktober 2005–30. september 2013
ValgkretsSør-Trøndelag
Ola Borten Moe på Commons

Ola Borten Moe (født 1976) er en norsk politiker (Sp), forretningsmann og gårdbruker.

Han har vært stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag fra 2005 til 2013 og fra 2021 til 2025. Moe var Senterpartiets 1. nestleder fra 2011 til 2023.

Han var olje- og energiminister i Stoltenberg-regjeringen fra 2011 til 2013 og forsknings- og høyere utdanningsminister i Støre-regjeringen fra 2021 til 2023. Han gikk som statsråd etter å ha brutt regjeringens habilitetsregler i forbindelse med aksjehandler.[5]

Familie og utdanning

[rediger | rediger kilde]

Han er oppvokst på Leinstrand i Trondheim kommune som sønn av gårdbruker Peder O. Moe (1948–2015) og sykepleier Kari Borten (1950–).[6] Hans morfar er tidligere statsminister Per Borten (1913–2005). Ola Borten Moe giftet seg i 2008 med daværende stortingsrepresentant Anna Ceselie Brustad (1975–), som han har barn med.[7][8]

Han gikk allmennfag ved KVT og agronomkurs ved Skjetlein videregående skole. Han tok også enkelte fag[9] i statsvitenskap og historie ved NTNU.[6]

Moe overtok allerede i 1992, 16 år gammel, slektsgården Skjefstad vestre på Leinstrand. Faren hadde blitt utsatt for en alvorlig arbeidsulykke noen år tidligere.[6][10]

Han har tilkjennegjort et kristent livssyn.[10][11]

Karriere i politikk og næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Moe var medlem av Trondheim bystyre fra 1995 til 2007 og fra 2019 til 2022 (fritak ble innvilget av Trondheim bystyre fra 2022 til 2023). Han var leder i bystyrets oppvekstkomité fra 1999 til 2003, medlem av formannskapet (kommunalråd) og leder for Senterpartiets bystyregruppe fra 2003 til 2005.[6][12]

I 2000 var han kandidat til ledervervet i Senterungdommen, men tapte avstemningen på landsmøtet med 53 mot 56 stemmer til Anne Beathe Kristiansen.[13]

Moe var innvalgt på Stortinget fra Sør-Trøndelag fra 2005 til 2013. Han begynte som medlem av Stortingets energi- og miljøkomité. Høstsesjonen 2007 overtok han ledelsen av Stortingets næringskomité, etter at Lars Peder Brekk ble parlamentarisk leder og gikk til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I 2009 ble Moe 1. nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og medlem av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité.[6]

Fra 2011 til regjeringsskiftet i 2013 var han statsråd i Olje- og energidepartementet.[6]

Moe ble sammen med Statoil kåret til «Årets etikkversting» i 2011 av miljøvernorganisasjonen Framtiden i våre hender.[14] Av Norsk Petroleumsforening ble Moe i 2013 tildelt NPF-prisen.[15]

Han søkte ikke gjenvalg til Stortinget i 2013.[16] Fra 2013 til 2015 var han direktør for avdelingen for innovasjon i SIVA, med ansvar for eierskap i innovasjonsselskaper, forsknings- og kunnskapsparker samt utenlandsvirksomheten.[6][17] Våren 2015 var han en av fire gründere i oljeselskapet OKEA i Trondheim, som sent samme år kjøpte Ymefeltet.[18]

Han ble valgt til første nestleder i Senterpartiet i 2014 og hadde tidligere tilnavnet «Senterpartiets kronprins».[19][20][21] I april 2018 trakk han seg midlertidig fra nestledervervet etter at han og ni venner på en hyttetur ble mistenkt for å ha sendt en sjikanerende SMS til tidligere leder av Senterpartiet Liv-Signe Navarsete.

I sitt andre år som forsknings- og høyere utdanningsminister erklærte studentdemokratiene ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen Ola Borten Moe persona non grata (uønsket person) ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.[22]

Moe varslet sin avgang som forsknings- og høyere utdanningsminister og som nestleder for Senterpartiet den 21. juli 2023 etter at E24 avslørte at Moe hadde brutt regjeringens habilitetsregler, etter aksjekjøp i våpen- og teknologiselskapet Kongsberg Gruppen. Han bestemte seg samtidig for å trekke seg tilbake fra norsk politikk.[23][24]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 4 www.stortinget.no, besøkt 1. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ↑ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ola_Borten_Moe[Hentet fra Wikidata]
  3. ↑ YouTube-videoidentifikator _RGLSK9y_ng, uttrykt som cirka 47:28[Hentet fra Wikidata]
  4. ↑ npf.no[Hentet fra Wikidata]
  5. ↑ «Jonas Gahr Støre om Borten Moes avgang: – En beslutning jeg støtter» Arkivert 21. juli 2023 hos Wayback Machine., E24, 21. juli 2023
  6. 1 2 3 4 5 6 7 «Ola Borten Moe». Stortinget.no.
  7. ↑ Naterstad, Svanhild (21. juni 2008). «Nytt trønderpar på Stortinget». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 20. desember 2014. Besøkt 11. mai 2013.
  8. ↑ Kilnes, Camilla (16. august 2008). «Endelig fikk Anna sin Ola». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 25. oktober 2021. Besøkt 25. oktober 2021.
  9. ↑ Rønning, Mats (14. oktober 2021). «Kaller seg selv halvstudert røver – blir statsråd for høyere utdanning». NRK. Besøkt 14. oktober 2021.
  10. 1 2 Solheim, Ingunn og Sætren, Lars (30. mars 2014). «Farens ulykke endret livet for Borten Moe». NRK. Besøkt 21. januar 2024.
  11. ↑ Rimehaug, Av Erling (2011). «Ola Borten Moe henter styrke i Gud». Vårt Land - Norges største kristne dagsavis (på norsk). Besøkt 18. desember 2020.
  12. ↑ Berre, Tor (23. juni 2005). «En ny Borten fra Sør-Trøndelag?». NRK. Besøkt 11. mai 2013.
  13. ↑ NTB (24. juni 2000). «Anne Beathe Kristiansen ny leder i Senterungdommen».
  14. ↑ Barstad, Stine m.fl. (18. januar 2012). «Statoil og Borten Moe er årets etikkverstinger». Aftenposten. Besøkt 11. mai 2013.
  15. ↑ NPF-prisen tildelt Bola Morten Moe Arkivert 30. oktober 2017 hos Wayback Machine. fra npf.no.
  16. ↑ «Ola Borten Moe vil hjem til gården». Nationen. NTB. 17. september 2012. Arkivert fra originalen 18. september 2012. Besøkt 11. mai 2013.
  17. ↑ «Ola Borten Moe begynner i Siva SF». SIVA. 14. november 2013. Besøkt 14. november 2013.
  18. ↑ Marius Lorentzen, Borten Moe og Haugane tar over skandalefeltet Yme Arkivert 5. januar 2016 hos Wayback Machine. i E24 den 4. januar 2016.
  19. ↑ Lode, Veslemøy (27. mars 2009). «Sp-kronprins splitter partiet». Dagbladet. Besøkt 11. mai 2013.
  20. ↑ «Sp-kronprins jobber for samling i sentrum». Hegnar Online. NTB. 28. desember 2007. Besøkt 11. mai 2013.
  21. ↑ Løset, Kjetil (4. mars 2011). «Ola Borten Moe går i bestefars fotspor». TV 2 Nyhetene. Besøkt 11. mai 2013.
  22. ↑ Larsen, Hege (28. november 2022). «Borten Moe erklært uønsket av studenter i Bergen også». khrono.no. Besøkt 29. november 2022.
  23. ↑ «Ola Borten Moe (Sp) kjøpte våpenaksjer: – Jeg har brutt habilitetsregelverket». e24.no. 21. juli 2023. Besøkt 27. juli 2023.
  24. ↑ «Ola Borten Moe går av». e24.no. 21. juli 2023. Besøkt 27. juli 2023.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Moen, Elisabeth Skarsbø (2013). Ola Borten Moe. Portrett av en pløyboy. Bergen: Vigmostad & Bjørke. ISBN 82-419-0885-7. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ola_Borten_Moe&oldid=25946829»