Venus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- «Venus» har flere betydninger.
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den.Venus  |
|||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Baneparametre | |||
| Avstand fra solen | 108.200.000 km 0,72 AU |
||
| Eksentrisitet | 0,006 | ||
| Omløpstid | 224,7 dager | ||
| Gjennomsnittsfart | 35.020 km/s | ||
| Inklinasjon | 3.394 71° | ||
| Naturlige satellitter | Ingen | ||
| Fysiske egenskaper: | |||
| Diameter ved ekvator | 12.103,7 km | ||
| Overflatens areal | 4,60 × 108 km2 | ||
| Volum | 9,28 × 1011 km3 | ||
| Masse | 4,8685 × 1024 kg | ||
| Middeltetthet | 5,204 g/cm3 | ||
| Gravitasjon ved ekvator | 8.87 m/s2 | ||
| Unnslipningshastighet | 10,2 km/s | ||
| Rotasjonsperiode | −243,0185 dager | ||
| Aksehelning | 2,64° | ||
| Overflaterefleksjon | 0,65 | ||
| Overflatetemperatur –minst –gjennomsnitt –maks |
-45 °C 464 °C 500 °C |
||
| Atmosfæriske egenskaper: | |||
| Atmosfærisk trykk | 9,3 Pascal | ||
Venus er planet nummer to fra solen i solsystemet og er den planeten som befinner seg nærmest jorden, som den ligner på i både størrelse og sammensetning, og blir derfor kalt jordens søsterplanet. Det ekstreme trykket, den høye temperaturen, det tette skydekket og den etsende atmosfæren, gjør utforskning av planeten problematisk. Med unntak av sola og månen, er Venus det mest lyssterke objektet på himmelen. Dette gjør at planeten bare er synlig fra Jorden like før soloppgang eller like etter solnedgang. Den blir ofte kalt for Morgenstjernen og Aftenstjernen[1].
Innhold |
[rediger] Fysiske egenskaper
Venus har retrograd rotasjon; Solen står altså opp i vest og går ned i øst. Venus har ingen måner. Når man ser i kikkert, vil planeten vise faser som Månen, alt etter hvilken stilling den har i forhold til Jorden og Solen.
[rediger] Atmosfære
Venus har en ekstremt tett atmosfære, som hovedsakelig består av karbondioksid og en liten mengde nitrogen. Atmosfærens masse er 93 ganger så stor som jordatmosfærens mens trykket ved planetoverflaten er omtrent 92 ganger så stort som trykket ved jordoverflaten – et trykk som svarer til trykket på en dybde av nesten 1 kilometer under havoverflaten på jorda. Tettheten ved overflaten er 65 kg/m³ (6.5 % av tettheten til vann). Den CO2-rike atmosfæren, sammen med tykke skyer av svoveldioksid, skaper den sterkeste drivhuseffekten i solsystemet, som fører til overflatetemperaturer på over 460 °C (860 °F).[2] Dette gjør Venus' overflate varmere enn Merkurs, som har en minimumstemperatur på −220 °C og maksimumstemperatur på 420 °C selv om Venus er nesten dobbelt så langt fra sola som Merkur og mottar bare 25 % av den mengden Merkur mottar av solas irradians. Ettersom venusatmosfæren er tett og massiv, har den nok varmekapasitet til å holde på varmen gjennom hele den lange natten (122 jorddøgn).
Studier har foreslått at for mange milliarder år siden var Venus' atmosfære mye mer lik jordas enn den er nå, og at det sannsynligvis var betydelige mengder flytende vann på overflaten, men en drivhuseffekt ute av kontroll ble forårsaket av at dette opprinnelige vannet fordampet, og det ble skapt et kritisk nivå av drivhusgasser i atmosfæren.[3]
Siden planeten roterer så sakte, står solen over nøyaktig samme sted på ekvator i forholdsvis lang tid. Dette skaper en svært varm søyle helt fra den øverste atmosfæren og ned til planetoverflaten. Man tror at dette er årsak til svært store vindhastigheter i den øvre atmosfæren.
[rediger] Overflate
Bare ca. 10 % av sollyset når ned til overflaten, og sikten der er omkring 2 km. Fotografier av overflaten fra Venera 9 og 10 i 1975, og 13 og 14 i 1982 viser er steinet, flatt ørkenlandskap. Radarstudier viser sletter, fjellformasjoner og kratere. En fremtredende trekk ved overflaten er de to høylandsområdene Aphrodite Terra og Ishtar Terra. De er oppkalt etter henholdsvis den greske og den babylonske fruktbarhetsgudinnen, hvilket står i stil til at planeten selv har navn etter den romerske. Overflaten viser også andre iøynefallende trekk. Blant annet kan man se flere formasjoner som er av vulkansk opprinnelse.
[rediger] Utforskning
På grunn av den spesielle atmosfæren er det lite man kan finne ut om dens overflate fra Jorden. Flere satellitter har imidlertid blitt sendt til planeten og har kartlagt den ganske nøye.
I 1970 greide en Sovjetisk sonde å overføre data i noen få sekunder direkte fra Venus’ overflate. De sovjetiske Venera-sondene som fortsatte frem til 1983, målte blant annet et trykk på bakkenivå tilsvarende 90 ganger atmosfæriske enheter.
Venus Express er den foreløpig siste romsonden til Venus og gikk inn i bane i april 2006. Romsonden er bygd etter samme lest som Mars Express, og skal kretse rundt Venus og kartlegge den med mange ulike instrumenter.
[rediger] Observasjon
Med sin tilsynelatende størrelsesklasse i området −3,8 til −4,6 er Venus alltid mer lyssterk enn de sterkeste stjernene.[4] Dette er lyst nok til å bli sett til og med midt på dagen, og planeten kan være lett å se når solen står lavt på himmelen. Som en nedre planet er den alltid innen ca. 47° fra solen.[4]
Venus «forbikjører» jorden hver 584. dag i sin bane rundt solen.[5] Mens den gjør det, går den fra å være Aftenstjernen som er synlig etter solnedgang til å være Morgenstjernen som er synlig før soloppgang. Mens Merkur, den andre nedre planeten, oppnår en største elongasjon på bare 28°, og ofte er vanskelig å se i tussmørket, er Venus vanskelig å ikke få øye på når den er på sitt lyseste. Det at den har en større maksimal elongasjon gjør at den er synlig på mørk himmel lenge etter solnedgang. Som det lyseste, punktlignende legemet på himmelen er det vanlig at Venus feilaktig blir rapportert som et «uidentifisert flyvende objekt». President Jimmy Carter rapporterte å ha sett en UFO i 1969; senere analyse foreslo at det sannsynligvis var planeten, og utallige andre mennesker har misoppfattet Venus som noe mer eksotisk.[6]
Når Venus ses i et teleskop, kan man se faser, slik som med månen. Venus viser seg «full» når den er på motsatt side av solen. Den vises som en større «halv-Venus» ved sin største elongasjon fra solen. Venus er på sitt lyseste på nattehimmelen og viser en mye større «sigd» i teleskopet når den kommer rundt forbi «forsiden» av solen. Venus er på sitt største og viser seg «ny» når den er mellom jorden og solen. Siden den har en atmosfære, kan den ses i teleskopet på haloen av lys som brytes rundt planeten.[4]
Venus' bane er svakt skråstilt i forhold til jordens bane, og derfor passerer den vanligvis ikke foran solskiven når den passerer mellom jorden og solen. Imidlertid inntreffer venuspassasjer parvist med åtte års mellomrom. Mellom hvert par er det omtrent 120 år. Passasjene skjer når planetens nedre konjunksjon skjer i jordens baneplan. Den siste passasjen skjedde i 2004; den neste vil komme i 2012. Historisk sett var venuspassasjer viktige fordi de tillot astronomer å bestemme størrelsen av en astronomisk enhet direkte, og dermed størrelsen av solsystemet. Kaptein Cooks utforskning av Australias østkyst skjedde etter at han hadde seilt til Tahiti i 1768 for å observere en venuspassasje.[7][8]
[rediger] Symbolikk
Venus' symbol er det samme som man i biologien bruker for å symbolisere det kvinnelige kjønn, og ble også brukt i alkymien for å symbolisere kobber. Symbolet assosieres også med femininitet; I det gamle Roma var Venus kjærlighetsgudinnen, som har mye til felles med norrøn mytologis Frøya og Afrodite i den greske mytologien.
[rediger] Referanser
- ^ CAPLEX - Venus Besøkt 5. januar 2009
- ^ Venus. Case Western Reserve University (14. september 2006). Besøkt 16. juli 2007.
- ^ Kasting J.F. (1988). «Runaway and moist greenhouse atmospheres and the evolution of earth and Venus». Icarus 74 (3): 472–494. DOI:10.1016/0019-1035(88)90116-9.
- ^ a b c (1996). NASA Reference Publication 1349; Venus: Twelve year planetary ephemeris, 1995–2006. Twelve Year Planetary Ephemeris Directory. NASA. Besøkt 20. juni 2006.
- ^ (15. april 2005). Venus Fact Sheet. NASA. Besøkt 12. oktober 2007.
- ^ . Natural Identified Flying Objects. The Unngatural Museum. Besøkt 20. juni 2006.
- ^ Hornsby, T. (1771). «The quantity of the Sun's parallax, as deduced from the observations of the transit of Venus on June 3, 1769». Phil. Trans. R. Soc. 61: 574–579. DOI:10.1098/rstl.1771.0054.
- ^ Richard Woolley (1969). «Captain Cook and the Transit of Venus of 1769». Notes and Records of the Royal Society of London 24 (1): 19–32. DOI:10.1098/rsnr.1969.0004.
[rediger] Eksterne lenker
