Jupiters måner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jupiter og de fire største månene (montasje)

Jupiters måner er en gruppe på 67 bekreftede måner[1][2][3] som kretser rundt planeten Jupiter. 50 av disse har fått navn. Dette er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet.[4] De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen.

Siden 1892 har 63 mindre jovianske[N 1] måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.

Åtte måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer.

Jupiters øvrige 59 måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner.

Den relative massen til de jovianske månene. De som er mindre enn Europa vises ikke i denne skalaen, og satt sammen ville de bare blitt synlige ved 100× forstørrelse.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over 3 100 km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden).

Opprinnelse og utvikling[rediger | rediger kilde]

Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive.[L 1][L 2] De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie.[L 1][5]

Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene,[L 1] og dermed kan der ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken.[L 1] Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner.[5] De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io.[L 1]

De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag.[L 3]

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Jupiter og de galileiske måner gjennom et 10" (25 cm) Meade LX200-teleskop
De galileiske måner. Fra venstre til høyre, i økende avstand fra Jupiter: Io, Europa, Ganymedes og Callisto
De galileiske måner og deres baner rundt Jupiter

Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De fra rundt 364 f.Kr.[L 4] De første sikre observasjonene ble gjort av Galileo Galilei i 1609.[L 5] Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse:[L 6] Ganymedes, Callisto, Io, og Europa.

Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892.[L 7] Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget i 1904,[L 8] Elara i 1905,[L 9] Pasiphaë i 1908,[L 10] Sinope i 1914,[L 11] Lysithea og Carme i 1938,[L 12] Ananke i 1951,[L 13] og Leda i 1974.[L 14] Innen Voyager-sondene nådde Jupiter rundt 1979 hadde ytterligere 13 måner blitt oppdaget; Themisto ble observert i 1975,[L 15] men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-oppdragene oppdaget i tillegg tre indre måner i 1979: Metis, Adrastea og Thebe.[L 16]

Mellom oktober 1999 og februar 2003 fant forskere 32 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt.[6] De går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler,[L 17] men svært lite er kjent om dem. Siden den gang har ytterligere 17 måner blitt oppdaget, men ikke blitt bekreftet. Det totale antallet måner er 67.[7] Per 2013 er dette det høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet, men andre uoppdagede små måner kan eksistere.

Navngiving[rediger | rediger kilde]

De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610.[L 18] Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv.[L 18] Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn.[L 19] Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet Amalthea, først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion.[6]

De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene.[L 20] I 1975 tildelte den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII,[L 21] og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget.[L 21] Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere.[8] Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs.[8]

Noen asteroider deler navn med Jupitermåner: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider delte tidligere navn med Jupitermåner, men forskjellige stavemåter ble innført av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto.

Grupper[rediger | rediger kilde]

Banene til Jupiters irregulære satellitter og hvordan de samles i grupper: etter store halvakse (den horisontale aksen i Gm); etter inklinasjon (den vertikale aksen); og baneeksentrisitet (de gule linjene). De relative størrelsene er indikert av sirklene.

Regulære satellitter[rediger | rediger kilde]

Disse deles inn i to grupper:

  • Indre satellitter eller Amaltheagruppen: Metis, Adrastea, Amalthea og Thebe. Disse går i bane svært nær Jupiter; de innerste to banene er mindre enn en joviansk dag. De to sistnevnte er henholdsvis den femte og den syvende største månene i det jovianske systemet. Observasjoner antyder at i hvert fall det største medlemmet, Amalthea, ikke ble dannet i sin nåværende bane, men lengre fra planeten eller at den er et innfanget himmellegeme fra solsystemet.[L 22] Sammen med et antall indre små måner, som enda ikke er oppdaget, fyller og vedlikeholder disse månene Jupiters svake ringsystem. Metis og Adrastea bidrar til å opprettholde Jupiters hovedring, mens Amalthea og Thebe vedlikeholder hver sin svake ytterring.[L 23][L 24]
  • Hovedgruppen eller galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Med radier som er større enn noen av dvergplanetene er de noen av de største objektene i solsystemet utenom solen og de åtte planetene etter masse, og Ganymedes overgår planeten Merkur i diameter. De fire månene er henholdsvis de fjerde, sjette, første og tredje største naturlige satellittene i solsystemet og inneholder nesten 99,999 % av all massen i bane rundt Jupiter. Planeten er nesten 5 000 ganger mer massiv enn de galileiske månene.[N 2] De indre månene er også del av en 1:2:4-baneresonans. Modeller antyder at de ble dannet av sakte akkresjon i en joviansk tåke med lav tetthet – en skive med gassen og støvet som fantes rundt Jupiter etter dannelsen – som varte opp mot 10 millioner år i tilfellet med Callisto.[L 25]

Irregulære satellitter[rediger | rediger kilde]

Jupiters ytre måner og deres høyt inklinerte baner

Utdypende artikkel: Irregulær måne

De irregulære satellittene er vesentlig mindre objekter med fjernere og mer eksentriske baner. De danner familier med objekter som deler likheter i bane (store halvakse, inklinasjon, eksentrisitet) og sammensetning; det antas at disse i det minste er delvise kollisjonsfamilier som ble til da større (men fremdeles små) foreldrelegemer ble knust av støt fra asteroider fanget av Jupiters gravitasjonsfelt. Disse familiene bærer navnene på sine største medlemmer. Identifiseringen av satellittfamilier er fremdeles foreløpige, men følgende er typisk listet opp:[7][L 26][L 27]

  • Themisto[L 26] er den innerste irregulære månen og ikke del av noen kjent familie.[7]
  • Carpo er den ytterste prograde månen og ikke del av noen kjent familie.[7]
Retrograde satellitter: inklinasjoner (°) mot eksentrisiteter, med Carmes (oransje) og Anankes (gule) grupper identifisert
  • S/2003 J 12 og S/2011 J 1 er de to innerste av de retrograde månene. De er ikke del av noen kjent familie.
  • S/2003 J 2 er Jupiters ytterste måne og ikke del av noen kjent familie.

Tabell[rediger | rediger kilde]

Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid. Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse

Nummer
[N 3]
Merke
[N 4]
Navn
Bilde Diameter
(km)[N 5]
Masse
(×1016 kg)
Store halvakse
(km)[9]
Omløpstid
(d)[9][N 6]
Inklinasjon
(°)[9]
Eksentrisitet
[7]
Oppdaget år
[6]
Oppdager
[6]
Gruppe
[N 7]
1 XVI Metis
Metis.jpg
60×40×34 ~3.6 127 690 +7t 4m 29s 0,06°[10] 0,00002 1979 Synnott
(Voyager 1)
Amalthea
2 XV Adrastea
Adrastea.jpg
20×16×14 ~0,2 128 690 +7t 9m 30s 0,03°[10] 0,0015 1979 Jewitt
(Voyager 2)
Amalthea
3 V Amalthea
Amalthea PIA02532.png
167 ± 4,0 km
250×146×128
208 181 366 +11t 57m 23s 0,374°[10] 0,0032 1892 Barnard Amalthea
4 XIV Thebe
Thebe.jpg
116×98×84 ~43 221 889 +16t 11m 17s 1,076°[10] 0,0175 1979 Synnott
(Voyager 1)
Amalthea
5 I Io
Io highest resolution true color.jpg
3 660,0×3 637,4
×3 630,6
8 931 900 421 700 +1,769137786 0,050°[10] 0,0041 1610 Galilei Galileisk
6 II Europa
Europa-moon.jpg
3 121,6 4 800 000 671 034 +3,551181041 0,471°[10] 0,0094 1610 Galilei Galileisk
7 III Ganymedes
Ganymede g1 true 2.jpg
5 262,4 14 819 000 1 070 412 +7,15455296 0,204°[10] 0,0011 1610 Galilei Galileisk
8 IV Callisto
Callisto.jpg
4 820,6 10 759 000 1 882 709 +16,6890184 0,205°[10] 0,0074 1610 Galilei Galileisk
9 XVIII Themisto 8 0,069 7 393 216 +129,87 45,762° 0,2115 1975/2000 Kowal & Roemer/
Sheppard et al.
Ingen
10 XIII Leda 16 0,6 11 187 781 +241,75 27,562° 0,1673 1974 Kowal Himalia
11 VI Himalia
Himalia from New Horizons.jpg
170 670 11 451 971 +250,37 30,486° 0,1513 1904 Perrine Himalia
12 X Lysithea 36 6,3 11 740 560 +259,89 27,006° 0,1322 1938 Nicholson Himalia
13 VII Elara
Elara2-LB1-mag17.jpg
86 87 11 778 034 +261,14 29,691° 0,1948 1905 Perrine Himalia
14 S/2000 J 11 4 0,0090 12 570 424 +287,93 27,584° 0,2058 2001 Sheppard et al. Himalia?
15 XLVI Carpo 3 0,0045 17 144 873 +458,62 56,001° 0,2735 2003 Sheppard et al. Ingen
16 S/2003 J 12 1 0,00015 17 739 539 −482,69 142,680° 0,4449 2003 Sheppard et al. ?
17 XXXIV Euporie 2 0,0015 19 088 434 −538,78 144,694° 0,0960 2002 Sheppard et al. Ananke
18 S/2003 J 3 2 0,0015 19 621 780 −561,52 146,363° 0,2507 2003 Sheppard et al. Ananke
19 S/2003 J 18 2 0,0015 19 812 577 −569,73 147,401° 0,1569 2003 Gladman et al. Ananke
20 S/2011 J 1 1 20 155 290 −582.22 162,8° 0.2963 2011 Sheppard et al.  ?
21 S/2010 J 2 1 20 307 150 −588,1 150,4° 0,307 2010 Veillet Ananke?
22 XLII Thelxinoe 2 0,0015 20 453 753 −597,61 151,292° 0,2684 2003 Sheppard et al. Ananke
23 XXXIII Euanthe 3 0,0045 20 464 854 −598,09 143,409° 0,2000 2002 Sheppard et al. Ananke
24 XLV Helike 4 0,0090 20 540 266 −601,40 154,586° 0,1374 2003 Sheppard et al. Ananke
25 XXXV Orthosie 2 0,0015 20 567 971 −602,62 142,366° 0,2433 2002 Sheppard et al. Ananke
26 XXIV Iocaste 5 0,019 20 722 566 −609,43 147,248° 0,2874 2001 Sheppard et al. Ananke
27 S/2003 J 16 2 0,0015 20 743 779 −610,36 150,769° 0,3184 2003 Gladman et al. Ananke
28 XXVII Praxidike 7 0,043 20 823 948 −613,90 144,205° 0,1840 2001 Sheppard et al. Ananke
29 XXII Harpalyke 4 0,012 21 063 814 −624,54 147,223° 0,2440 2001 Sheppard et al. Ananke
30 XL Mneme 2 0,0015 21 129 786 −627,48 149,732° 0,3169 2003 Gladman et al. Ananke
31 XXX Hermippe 4 0,0090 21 182 086 −629,81 151,242° 0,2290 2002 Sheppard et al. Ananke?
32 XXIX Thyone 4 0,0090 21 405 570 −639,80 147,276° 0,2525 2002 Sheppard et al. Ananke
33 XII Ananke 28 3,0 21 454 952 −642,02 151,564° 0,3445 1951 Nicholson Ananke
34 L Herse 2 0,0015 22 134 306 −672,75 162,490° 0,2379 2003 Gladman et al. Carme
35 XXXI Aitne 3 0,0045 22 285 161 −679,64 165,562° 0,3927 2002 Sheppard et al. Carme
36 XXXVII Kale 2 0,0015 22 409 207 −685,32 165,378° 0,2011 2002 Sheppard et al. Carme
37 XX Taygete 5 0,016 22 438 648 −686,67 164,890° 0,3678 2001 Sheppard et al. Carme
38 S/2003 J 19 2 0,0015 22 709 061 −699,12 164,727° 0,1961 2003 Gladman et al. Carme
39 XXI Chaldene 4 0,0075 22 713 444 −699,33 167,070° 0,2916 2001 Sheppard et al. Carme
40 S/2003 J 15 2 0,0015 22 720 999 −699,68 141,812° 0,0932 2003 Sheppard et al. Ananke?
41 S/2003 J 10 2 0,0015 22 730 813 −700,13 163,813° 0,3438 2003 Sheppard et al. Carme?
42 S/2003 J 23 2 0,0015 22 739 654 −700,54 148,849° 0,3930 2004 Sheppard et al. Pasiphaë
43 XXV Erinome 3 0,0045 22 986 266 −711,96 163,737° 0,2552 2001 Sheppard et al. Carme
44 XLI Aoede 4 0,0090 23 044 175 −714,66 160,482° 0,6011 2003 Sheppard et al. Pasiphaë
45 XLIV Kallichore 2 0,0015 23 111 823 −717,81 164,605° 0,2041 2003 Sheppard et al. Carme?
46 XXIII Kalyke 5 0,019 23 180 773 −721,02 165,505° 0,2139 2001 Sheppard et al. Carme
47 XI Carme 46 13 23 197 992 −721,82 165,047° 0,2342 1938 Nicholson Carme
48 XVII Callirrhoe
S1999j1.jpg
9 0,087 23 214 986 −722,62 139,849° 0,2582 2000 Spahr, Scotti Pasiphaë
49 XXXII Eurydome 3 0,0045 23 230 858 −723,36 149,324° 0,3769 2002 Sheppard et al. Pasiphaë?
50 S/2011 J 2 1 23 329 710 −725,06 151,8° 0,3867 2011 Sheppard et al.  ?
51 XXXVIII Pasithee 2 0,0015 23 307 318 −726,93 165,759° 0,3288 2002 Sheppard et al. Carme
52 S/2010 J 1 2 23 314 335 −723,2 163,2° 0,320 2010 Jacobson et al. Pasiphaë?
53 XLIX Kore 2 0,0015 23 345 093 −776,02 137,371° 0,1951 2003 Sheppard et al. Pasiphaë
54 XLVIII Cyllene 2 0,0015 23 396 269 −731,10 140,148° 0,4115 2003 Sheppard et al. Pasiphaë
55 XLVII Eukelade 4 0,0090 23 483 694 −735,20 163,996° 0,2828 2003 Sheppard et al. Carme
56 S/2003 J 4 2 0,0015 23 570 790 −739,29 147,175° 0,3003 2003 Sheppard et al. Pasiphaë
57 VIII Pasiphaë 60 30 23 609 042 −741,09 141,803° 0,3743 1908 Melotte Pasiphaë
58 XXXIX Hegemone 3 0,0045 23 702 511 −745,50 152,506° 0,4077 2003 Sheppard et al. Pasiphaë
59 XLIII Arche 3 0,0045 23 717 051 −746,19 164,587° 0,1492 2002 Sheppard et al. Carme
60 XXVI Isonoe 4 0,0075 23 800 647 −750,13 165,127° 0,1775 2001 Sheppard et al. Carme
61 S/2003 J 9 1 0,00015 23 857 808 −752,84 164,980° 0,2761 2003 Sheppard et al. Carme
62 S/2003 J 5 4 0,0090 23 973 926 −758,34 165,549° 0,3070 2003 Sheppard et al. Carme
63 IX Sinope 38 7,5 24 057 865 −762,33 153,778° 0,2750 1914 Nicholson Pasiphaë
64 XXXVI Sponde 2 0,0015 24 252 627 −771,60 154,372° 0,4431 2002 Sheppard et al. Pasiphaë
65 XXVIII Autonoe 4 0,0090 24 264 445 −772,17 151,058° 0,3690 2002 Sheppard et al. Pasiphaë
66 XIX Megaclite 5 0,021 24 687 239 −792,44 150,398° 0,3077 2001 Sheppard et al. Pasiphaë
67 S/2003 J 2 2 0,0015 30 290 846 −981,55 153,521° 0,1882 2003 Sheppard et al. ?

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter.
  2. ^ Jupiters masse på 1,8986×1027 kg / De galileiske månenes masse 3,93×1023 kg = 4 828
  3. ^ Nummer refererer til posisjonen blant andre måner i forhold til deres gjennomsnittsavstand fra Jupiter.
  4. ^ Merke refererer til romertallet tilknyttet hver måne i forhold til oppdagelse.
  5. ^ Diametre med flere tall, som for eksempel «60×40×34» henspiller at legemet ikke er en perfekt sfæroide og at hver av dimensjonene har blitt tilstrekkelig målt.
  6. ^ Perioder med negative verdier er retrograde.
  7. ^ «?» refererer til at gruppetildelingen ikke anses som sikker enda.
Litteraturhenvisninger
  1. ^ a b c d e Canup (2009)
  2. ^ Alibert (2005), s 1 205–13
  3. ^ Jewitt m.fl (2007), s. 261–95
  4. ^ Xi (1981), s. 87
  5. ^ Galilei (1989), s. 14–16
  6. ^ Van Helden (1974), s. 38–58
  7. ^ Barnard (1892), s. 81–85
  8. ^ Den internasjonale astronomiske union (1905), s. 154B
  9. ^ Perrine (1905), s. 62–63
  10. ^ Melotte (1908), s. 456–457
  11. ^ Nicholson (1914), s. 197–198
  12. ^ Nicholson (1938), s. 292–293
  13. ^ Nicolson (1951), s. 297–299
  14. ^ Kowall (1974), s. 460–464
  15. ^ Marsden (1975)
  16. ^ Synnot (1980), s. 786–788
  17. ^ a b c d e Sheppard (2003), s. 261–263
  18. ^ a b Marazzini (2005), s. 391–407
  19. ^ Nicholson (1939), s. 85–94
  20. ^ Payne-Gaposchkin (1970)
  21. ^ a b Marsden (1975)
  22. ^ Anderson m.fl. (2005), s. 1 291–1 293
  23. ^ Burns m.fl. (2004), kap. Jupiter's Ring-Moon System
  24. ^ Burns m.fl. (1999), s. 1 146–1 150
  25. ^ Canup (2002), s. 3 404–3 423
  26. ^ a b c d Grav m.fl. (2003), s. 33–45
  27. ^ Sheppard m.fl. (2004), s. 263–280
  28. ^ Nesvorný m.fl. (2004), 1 768–1 783
Øvrige referanser
  1. ^ Kilden Sheppard, Scott S. «The Giant Planet Satellite and Moon Page» (engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Besøkt 6. mai 2013.  angir 67 måner. S/2000 J 11 var lenge den «forsvunne månen», men ble gjenoppdaget i 2010.
  2. ^ IAUC 7555 (januar 2011). «FAQ: Why don't you have Jovian satellite S/2000 J11 in your system?» (engelsk). JPL Solar System Dynamics. Besøkt 17. januar 2012. 
  3. ^ Kilden Sheppard, Scott S. «Long Lost Moon of Jupiter Found» (engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Besøkt 6. mai 2013. 
  4. ^ «Solar System Bodies» (engelsk). JPL/NASA. Besøkt 17. januar 2012. 
  5. ^ a b Chown, Marcus (7. mars 2009). «Cannibalistic Jupiter ate its early moons». New Scientist (engelsk). Besøkt 18. mars 2009. 
  6. ^ a b c d «Gazetteer of Planetary Nomenclature». Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN) (engelsk). U.S. Geological Survey. 7. november 2008. Besøkt 19. januar 2012. 
  7. ^ a b c d e Sheppard, Scott S. «Jupiter's Known Satellites» (engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Besøkt 19. januar 2012. 
  8. ^ a b «Satellites of Jupiter, Saturn and Uranus». Working Group on Planetary System Nomenclature (engelsk). International Astronomical Union. Besøkt 19. januar 2012. 
  9. ^ a b c «Natural Satellites Ephemeris Service» (engelsk). IAU: Minor Planet Center. Besøkt 19. januar 2012. «Merk: noen store halvakser ble beregnet ved bruk av µ-verdien, mens eksentrisitetene ble tatt ved bruk av inklinasjonen til det lokale Laplace-planet» 
  10. ^ a b c d e f g h Siedelmann P.K.; Abalakin V.K.; Bursa, M.; Davies, M.E.; de Bergh, C.; Lieske, J.H.; Obrest, J.; Simon, J.L.; Standish, E.M.; Stooke, P. ; Thomas, P.C. (2000). «The Planets and Satellites 2000» (engelsk). IAU/IAG Working Group on Cartographic Coordinates and Rotational Elements of the Planets and Satellites. Besøkt 19. januar 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]