Hvit dverg
En hvit dverg er siste fase i utviklingen til stjerner som Solen. Når slike stjerner går gjennom sin andre utviklingsfase som rød kjempe, blir de mer ustabile. De feller sine ytre lag som planetariske tåker slik at det til slutt bare er kjernen igjen. Så snart kaskaden av kjernefusjon har ebbet ut, er det bare temperaturen i stjernens indre og trykket mellom partiklene i kjernen som motvirker gravitasjonskreftene slik at stjernen ikke kollapser. Kjernen er nå en «partikkelsuppe» av hydrogen, helium og forskjellige tyngre atomerkjerner, for eksempel karbon, som svever i en «sjø» av negativt ladde elektroner. Etter hvert som stjernen avkjøles, blir den gradvis mer og mer kompakt. Til slutt, når kjernen er omtrent på størrelse med Jorden, er det bare elektrondegeneringstrykket, som oppstår som et resultat av at elektroner ikke kan presses tettere sammen enn til en viss grense før massen kollapser til et svart hull, som hindrer at stjernen ikke kollapser ytterligere. Etter hvert som den hvite dvergen avkjøles gjennom millioner av år begynner karbonatomer dypt inne i stjernen å binde seg sammen og danne krystaller, og under så ekstremt trykk er det bare én form disse krystallene kan anta – de blir diamanter. Gjennom milliarder av år vil dvergen bli stadig mer lyssvak. Til slutt vil den ikke avgi noe lys i det hele tatt – bare en svak signatur av restvarme fra den tidlige så glovarme kjernen; den har blitt en svart dverg.
