Helvete

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Helvete (religion))
Gå til: navigasjon, søk
Tysk framstilling fra ca. 1180 av helvetets pinsler.
En liten bit av Helvete, fra Chartres

Helvete er ifølge mange religioner et sted eller en tilstand av smertefull lidelse. Det norske ordet helvete kommer av det norrøne heldødsriket») og vitistraff»).

I mange religioner skal onde mennesker enten lide i all evighet eller til de har betalt for sine onde gjerninger. I de monoteistiske religionene styres helvete gjerne av Satan eller andre demoner som plager de fortapte. Et annet scenario er at helvete er et fravær av Gud og frelse. Mange monoteister mener at helvete er lagdelt, og at mennesker blir sendt dit for å rense sjelen mens de plages inntil de angrer sine synder. Noen tror at alle som sendes til helvete kan få frelse hvis de angrer, men at de som innerst inne ikke angrer må bli værende der inntil de ombestemmer seg.

Helvete opptrer i en rekke mytologier og religioner i ulike former og er vanligvis bebodd av demoner og de dødes sjeler. I polyteistiske religioner kan politikken i helvete være like komplisert som politikk blant mennesker.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

En åpenbaring fra Helvete i Dante’s Guddommelige komedie. illustrert av Gustave Doré

Helvete slik det fremstår i Vestens kultur har sitt opphav i gresk kristendom, særlig tatt fra en tilnærming til det hellenistiske livet etter døden som kalles Tartarus. I den tidlige jødedommen trodde man på Sheol, en skyggetilværelse som absolutt alle ble sendt til. Sheol kan ha vært en poetisk metafor for døden og ikke noe liv etter døden i det hele tatt. I det tredje til andre århundre før Kristus hadde imidlertid idéen vokst til et langt mer komplekst konsept.

Det hebraiske ordet Sheol ble oversatt til Hades, navnet på dødsriket i gresk mytologi. Dette anses fortsatt å være adskilt fra helvete av ortodokse kristne. Ildsjøen og Evige pinsler i gresk mytologi var egentlig Tartarus. Hades var ikke helvete i gresk mytologi, men heller en mellomstasjon der de døde dro for å dømmes. Det Nye Testamente bruker dette ordet, men det bruker også ordet Gehenna (av dalen Ge-Hinnom ved Jerusalem). Denne dalen var brukt som søppeldynge for Jerusalem, og forholdene var atskillig mer uhygieniske og fæle enn på moderne søppeldynger. En gang i blant satte hebreerne fyr på søppeldyngen, og den var så stor at den kunne brenne i måneder. Det var uten tvil et svært skremmende sted å være. Den tidlige kristendommen lærte at de fortapte ville bli brent i dalen på samme måte som søppelet. Teologer som motsetter seg idéen om helvete men som likevel ønsker å forsvare Bibelen som kilde, argumenterer med at en brennende søppeldynge på Jorden umulig kan referere til en tilstand etter døden. Straff for de vantro og belønning til de troende er et gjennomgående tema i den tidlige kristendommen.

Jødedommen[rediger | rediger kilde]

Gehenna, 2007

Gehenna er ganske godt definert i rabbi-litteraturen. Det oversettes av og til med «Helvete», men dette er unøyaktig og formidler ikke den egentlige meningen. I jødedommen er ikke Gehenna helvete, men heller en renselse hvor man dømmes på bakgrunn av ens gjerninger. Kabbalaen beskriver det som et «venterom» for alle sjeler (ikke bare de onde). En overveldende majoritet av jødiske skriftlærde fastholder at ingen er i Gehenna for all evighet. Det sies at man maksimalt kan være der i 11 måneder. Noen anser Gehenna for å være en renselse av sjelen før den skal videre til den neste verden (ofte ansett for å være Himmelen). Dette nevnes også i Kabbala, hvor det beskrives at sjelen brytes som flammen til et stearinlys som tenner et annet: Den delen av sjelen som er ren går videre til den neste verden, mens den uferdige delen gjenfødes.

Gammelgresk religion[rediger | rediger kilde]

En annen kilde til idéen om helvete er det greske Tartarus, et sted for beseirede guder og andre ånder ble straffet. Tartarus var en del av Hades i gresk mytologi, men Hades omfattet også Elysium, et sted hvor de som levde riktig fikk sin belønning. Andre tilbrakte livet etter døden i liljeåkrene (liljer i slekten Asphodel ble regnet som de dødes favorittmat). Som i de aller fleste før-kristne religioner ble ikke dødsriket sett så negativt på som i kristendommen.

Kristendommen[rediger | rediger kilde]

Folkelige forestillinger[rediger | rediger kilde]

Populærkulturen fremstiller ofte Gud som konge i himmelen og Djevelen, Lucifer, Beelsebub eller Satan som konge i helvete. Den avbildes gjerne som en rødflammende skapning med horn og et gaffelspidd (som likner havguden Neptuns spidd). Den har også en lang tynn hale med en pilformet ende. Helvete avbildes som et sted under bakkenivå med ild og lava. Demoner ser ut som miniatyrversjoner av Djevelen og løper ustanselig rundt og plager de fortaptes sjeler. Dette bildet er først og fremst skapt av eventyr og moderne tegnefilmer. De fleste kristne teologer forkaster dette bildet av helvete, selv om få av dem benekter at helvete og Djevelen faktisk eksisterer. Et unntak er svovelpredikantene som aktivt bruker dette folkelige bildet for å skremme folk til å tro. Det «populære» bildet av helvete har ingen basis i Bibelen, tvert i mot fremholder Bibelen at helvete, kalt ildsjøen i Johannes åpenbaring, er et sted der også djevelen og hans medhjelpere skal pines til evig tid (Åp 20,10).

Protestantisk kristendom[rediger | rediger kilde]

Ifølge protestantisk kristendom er i utgangspunktet alle mennesker syndige av natur og derfor adskilt fra Gud. Mennesket kan ikke selv gjøre noe for å bli frelst. Fortapelsen er derfor Guds straff over synden som alle mennesker på grunn av deres gjerninger har gjort seg skyldig til. Det eneste som kan redde mennesket fra fortapelsen er Guds nåde som i følge protestanter kun kan mottas ved tro. Et hvert menneske som ikke får del i nåden må selv ta sin straff og dermed går fortapt.

Synet på helveter er utover dette mange og delte, og i stor grad overlatt til den enkelte kristnes egen tolkning. Konservative protestanter anser fortsatt helvete som et sted eller en tilstand der en pines til evig tid. Bibelsteder som brukes for å underbygge påstanden om en evig pine i helvete er for eksempel Jesu ord i Matteus 25:41, «Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra mig, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler!» og 25:46 «Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.»[1]Konservative protestanter kan også framholde en slags gradsforskjell i den evige pinen, fordi den skjer ut fra fortjeneste; en hver blir dømt etter sine gjerninger (Åp 20,12. Mange liberale teologer tror derimot på helvete som en evig tilstand borte fra Gud – andre igjen avviser hele helvetes eksistens og mener at alle vil bli frelst.

Ortodoks kristendom[rediger | rediger kilde]

For de urkristne var helvete det samme «stedet» som himmelen: å leve nær Gud og direkte oppleve Guds kjærlighet. Om dette ble opplevd som lykke eller plage var avhengig av ens innstilling til Gud. Dette er fortsatt doktrinen i ortodoks kristendom.

Katolisismen[rediger | rediger kilde]

Det katolske synet på helvete er nedfelt i Den katolske kirkes katekisme: «Å dø i dødssynd uten anger og uten å ta imot Guds miskunnsrike kjærlighet betyr å bli skilt fra Ham for alltid etter eget frie valg. Det er denne tilstanden av selvvalgt adskillelse fra samfunnet med Gud og de salige vi betegner med uttrykket helvete

Pave Johannes Paul II har sagt følgende: «Bildet av helvete som de hellige skriftene gir oss må tolkes riktig. De viser den totale frustrasjon og tomhet i livet uten Gud.»

Jehovas vitner[rediger | rediger kilde]

Jehovas vitner tror ikke på noe helvete med evig pine. De forstår det slik at de som går fortapt, simpelthen dør og forblir uten bevissthet i all evighet. Selv de som Gud anser verdige til å bli oppreist fra de døde, har ingen bevisst eksistens mellom dødsøyeblikket og oppstandelsen. Jehovas vitner avviser tanken om at mennesket har noen åndelig, udødelig sjel; de mener at en «sjel» i bibelsk forstand bare er selve personen eller personens liv. «Sjelen» går altså til grunne når døden inntreffer.

Andre kristne syn[rediger | rediger kilde]

De fleste kristne grupper lærer at helvete er evig. Noen mener imidlertid at helvete bare er midlertidig og at sjelene i helvete opphører å eksistere etter at de har sonet sin straff (noe som i såfall vil tilsvare buddhistenes nirvana). Andre mener at noe bevisst helvete ikke eksisterer i det hele tatt, men at ordet refererer til kroppens forråtnelse (jamfør Gehenna). Begge disse kalles annihilasjonisme. Andre mener at etter endt soning i helvete vil man få tilgivelse hos Gud og slippe inn i Himmelen. Alternativt kan det finnes mekanismer i dødsøyeblikket som automatisk får sjelene til å angre slik at helvete ikke oppleves. Begge disse kalles universalisme.

Mer om tolkninger av bibelens ord om helvete[rediger | rediger kilde]

Bibelen tolkes på forskjellige måter av forskjellige kristne strømninger når det gjelder varigheten av helvete. Helvete er en oversettelse av Gehenna, og tolkes av noen som symbolsk tale om en evig tilintetgjørelse. Andre lærer ut i fra skriftsteder som Matteus evangelium 26, at helvete er en evig tilstand, en evig straff, borte fra Herrens åsyn (2. tessalonikerbrev 1:9).

Gehenna var en søppelplass utenfor Jerusalem hvor man brente lik som man mente ikke var verdig å få en vanlig begravelse. Bibelen beskriver de dødes tilstand som en søvn, en tilstand som betyr at man ikke eksisterer lenger. Se forøvrig gehenna som er det greske ordet som er oversatt med helvete i norske bibeloversettelser. I denne dalen ble lik av forbrytere som ikke var verdig til å få en begravelse brent som nevnt.

Islam[rediger | rediger kilde]

Muslimene tror på jahannam (på arabisk: جهنم) og er det samme som det hebraiske ge-hinnom. I Koranen er det flere beskrivelser av et ildfullt helvete i kontrast til det hagelignende Paradis (jannah) som de troende nyter.

I tillegg er både himmel og helvete delt inn i mange nivåer avhengig av ens gjerninger i livet, hvor straff gis etter hvor mye ondt en har gjort i livet. De gode deles inn etter hvor godt de fulgte Allah mens de var i live. Himmelen og helvete nevnes nøyaktig like mange ganger hver i Koranen. Koranen sier også at noen av de som havner i helvete ikke skal være der evig men i et ubestemt tidsrom. Når Dommedag kommer skal de tidligere dømte dømmes på nytt og få en ny sjanse til å komme inn i Paradis.

Bahai[rediger | rediger kilde]

Bahaiene aksepterer ikke helvete som et sted, men heller en eksistens eller tilstand. Det beskrives med følgende utsagn: «Himmelen er nærhet til Meg og helvete er separasjon fra Meg.»

Hinduismen[rediger | rediger kilde]

I hinduismen er det motstridende opplysninger om det finnes noe helvete eller ikke. For noen er det en metafor for bevissthet. Men i Mahabharata nevnes det at Pandavas og Kauravas ble sendt til helvete. Helvete er også nevnt i forskjellige Puranaer og andre skrifter.

Hinduene tror at mennesker som begår papa (synd) må til helvete og gjennomgå en straff som står i forhold til syndene de har begått. Guden Yama, som også er dødsguden, er konge i helvete. Chitragupta, som er arkivar ved Yamas domstol, skal ha nøyaktige nedtegnelser av alle synder begått av et individ. Chitragupta leser opp syndene som er begått og Yama beordrer passende straffer. Disse straffene kan for eksempel være å bli dyppet i kokende olje, å bli brent av ild, bli torturert med forskjellige våpen etc. i forskjellige deler av helvete. Individer som har gjennomgått sin straff blir gjenfødt slik deres karma tilsier. Ingen er perfekte og alle har minst én synd på sitt rulleblad. Hvis man har levd et noenlunde syndefritt liv vil man stige opp til Swarga (himmelen) etter et kort opphold i helvete.

Buddhismen[rediger | rediger kilde]

Buddhismen regner med et større antall helveter hvor de som har gjort onde gjerninger går gjennom store lidelser. Det finnes både kalde og varme versjoner av helvete. Som alle de ulike delene av en syklisk eksistens, er helvete et midlertidig oppholdssted. De med tilstrekkelig negativ karma blir gjenfødt der, hvor de forblir inntil den negative karmaen er brukt opp. Deretter gjenfødes de for eksempel som mennesker, spøkelser, dyr, guder, demoner eller annet. Alt kommer an på individets karma. Det sies at man har 144 forskjellige helveter i buddhismen.

Kinesiske og japanske religioner[rediger | rediger kilde]

Strukturen i helvete er spesielt kompleks i mange kinesiske og japanske religioner. Herskeren i helvete må forholde seg til politikk, akkurat som mennesker. Helvete er tema i mange folkelige fortellinger. I mange slike historier kan mennesker i helvete dø om igjen, men ingen ser ut til å bry seg om denne selvmotsigelsen. Den sterke påvirkningen fra buddhismen på kinesisk og japansk helvete betyr at dette ikke nødvendigvis er noen selvmotsigelse. Det kinesiske helvete kalles Feng Du.

Til forskjell fra det kristne, jødiske og muslimske helvete beskrives ikke kinesisk helvete som et sted hvor man nødvendigvis skal lide lenge. Kineserne ser heller på helvete som en grenseovergang. I kinesiske begravelser brennes en mengde helvetespenger for den døde. Med disse pengene kan den døde bestikke herskeren av helvete og bruke resten av pengene enten i helvete eller himmelen.

Taoismen[rediger | rediger kilde]

Taoismen har en heller ullen forestilling av helvete. Noen hevder den ikke har noe helvete i det hele tatt, men særlig i opprinnelseslandet Kina er det en tradisjonell oppfatning av et taoistisk helvete med mange guder og ånder som straffer synd på en rekke grusomme måter (jamfør Feng Du).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Det norske bibelselskapets oversettelse av 1930. Det som her blir oversatt med «evig pine» er i den greske grunnteksten frasen aionios kolasis. Aionios (adj.) kan på gresk stå for evighet, evigvarende, med det vi legger i ordet i dag, men det kan også oversettes med en tidsperiode eller en tidsalder. Ordet kolasis (verb) kan oversettes med straff, slik det er blitt gjort i senere norske bibeloversettelser, som Bibelselskapets 1978/85-oversettelse og Bibelforlagets Bibelen Guds ord. Ordet forekommer kun ett annet sted i det nye testamentet, i 1. Johannes' brev 4:18, om at «(...) den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, for frykten har straffen [kolasis] i seg.

Se også[rediger | rediger kilde]


Commons-logo.svg Commons: Kategori:hell – bilder, video eller lyd