Polene til astronomiske legemer

Polene til astronomiske legemer fastsettes basert på rotasjonsaksen i forhold til himmelpolene på himmelhvelvingen.

Den internasjonale astronomiske union (IAU) definerer den geografiske nordpolen av en planet, eller noen av dens måner, i solsystemet som den planetariske pol som er i samme himmelhvelving i forhold til det konstante planet til solsystemet, som jordens nordpol.^[1] Denne definisjonen innebærer at et legemes rotasjonsretning kan være negativ (retrograd rotasjon) – med andre ord roterer det med klokken sett ovenfra sin nordpol snarere enn den «normale» rotasjonen mot klokken som blant annet jorden har sett ovenfra jordens nordpol.

I 2009 bestemte enn arbeidsgruppe i IAU at polene til dvergplaneter, småplaneter, deres satellitter og kometer skulle defineres ut fra høyrehåndsregelen.^[1] For å unngå forvirring med definisjonene av «nord» og «sør» i forhold til det konstante planet ble det bestemt at «positiv» er polen mot der tommelen peker når fingrene er bøyd i legemets dreieretning («negativ» for motsatt pol). Denne endringen var nødvendig fordi polene til noen av asteroidene og kometene preserer tilstrekkelig raskt til at nord- og sydpolene byttes om i løpet av noen få tiår ved bruk av definisjonen med det konstante planet.

Planeters magnetiske poler defineres analogt til jordens magnetiske poler: de er steder på planetens overflater hvor magnetiske feltlinjer er vertikale. Retningen av feltet avgjør om polene er magnetiske nordpoler eller sydpol, akkurat som på jorden. Jordens magnetiske akse er omtrent på linje med rotasjonsaksen, noe som betyr at de magnetiske polene er forholdsvis nær de geografiske polene. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet for andre planeter; den magnetiske aksen til Uranus, for eksempel, er inklinert så mye som 60°.