Plinius den eldre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Plinius den eldre
Plinius den eldre
Plinius den eldre
Født 23
Como
Død 25. august 79 (56 år)
Ved Vesuv
Yrke Forfatter, forsker, fysiker, admiral
Språk Latin, gresk
Periode Romerriket
Debut Naturalis Historia

Gaius eller Caius Plinius Secundus, (23 e.Kr. – 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre (latin: Plinius Maior), var en romersk forfatter, naturforsker, fysiker og i tillegg også militær kommandant og admiral av en viss betydning, og en personlig venn av keiser Vespasian. Han tilbrakte det meste av sin tid med å studere og forske, skrev eller undersøkte natur- og geografiske fenomener, og skrev et encyklopedisk verk, Naturalis Historia, som ble et forbilde for alle tilsvarende verker skrevet senere. Flere av de historiske verkene hans som var viktige for historikeren Tacitus, blant annet om historien om de germanske krigene, har siden gått tapt for ettertiden, men Naturalis Historia har blitt bevart.

Plinius den eldre døde den 25. august 79 da han forsøkte med et skip å redde en venn og dennes familie fra utbruddet fra Vesuv, som hadde ødelagt byene Pompeii og Herculaneum. Vinden forhindret skipet i å forlate kysten. Hans venner mente han døde av giftige gasser, men da de selv ikke ble rammet var det nok alderdom og naturlige årsaker som var den reelle årsaken.[1] Hans nevø Plinius den yngre refererte til sin onkel om at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest».[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Plinius' alder er avlest fra det faktum at Vesuv hadde utbrudd i august i år 79, og et utsagn fra hans nevø Plinius den yngre at da han døde var han 56 år, noe som betyr at han ble født i år 23.

Han var sønn av en romersk equites, Gaius Plinius Celer og dennes hustru Marcella. Hverken den yngre eller den eldre Plinius nevner navnene. Den fremste kilde for foreldrene er en fragmentarisk inskripsjon (CIL V 1 3442) funnet på en mark i Verona og nedtegnet av augustinsk munk Onofrio Panvinio i Verona. Betydningen av inskripsjonen avhenger av rekonstruksjonen,[3] unntatt at i alle tilfeller har navnene kommet gjennom. Om han var augur og hun var navngitt Grania Marcella er mindre sikkert. Jean Hardouin, en fransk lærd på antikken, har presentert et utsagn fra en ellers ukjent kilde som han hevder er fra antikken om at Plinius var fra Verona, og hans foreldre var Celer og Marcella. [4]

Byen og innsjøen Como, malt av Jean-Baptiste-Camille Corot, 1834
En 10,5 cm phalera (militær dekorasjon) utgravd fra Xanten og i dag i British Museum.[5] Inskripsjonen fra hullete prikker: PLINIO PRAEF EQ = Plinio praefecto equitum, «Plinius prefekt av kavaleriet». Det var kanskje utstedt til hver mann i Plinius' enhet. Figuren er bysten av keiseren.

Andre anstrengelser for å knytte Celer og Marcella med andre gentes (familienavn) er meget spekulative. Hardouin er den eneste lærde som benytter den ukjente kilden. Hvordan inskripsjonen kom til Verona er et mysterium, men det kan ha kommet ved frakt av eiendelene til Plinius den yngres da toskanske (i dag Umbria) eiendom ved Colle Plinio, nord for Città di Castello, sikkert identifisert ved hans initialer på takflisene. Han hadde statuer av sine forfedre her.

Plinius den eldre ble født i Como i nordlige Italia, ikke Verona. Det er kun som en innfødt av Gallia Transpadana han kalles «Catullus av Verona» av hans conterraneus, eller landsmenn, ikke hans municeps, eller det vil si at de var felles bysbarn. [6][7] [8] En statue av Plinius på fasaden av Duomo of Como feirer ham som en innfødt. Han hadde en søster, Plinia, som giftet seg inn i familien Caecilii, og ble mor til hans nevø, Plinius den yngre, hvis brev beskrev hans verker.

To inskripsjoner som identifiserer hjembyen til Plinius den yngre som Como, har forrang over Verona-teorien. En inskripsjon (CIL V 5262) feirer den yngres karriere som keiserlig magistrat (øvrighetsperson) og gir detaljer fra hans betydelige veldedighetsarbeid og utgifter på vegne av folket i Como. En annen inskripsjon (CIL V 5667) identifiserer hans far Lucius' landsby som Fecchio (stammen Oufentina) i nærheten av Como. Det er derfor sannsynlig at Plinia var en lokal pike og Plinius den eldre, hennes bror, kom fra Como.[9]

Gaius var av scionslekten (gens) Plinii. Han tok ikke sin fars cognomen (tredjenavn) Celer, men sitt eget, Secundus. Hans adopterte sønn tok det samme cognomen, og Plinius grunnlag en slektsgren, Plinii Secundi. Familien var framgangsrik; Plinius den yngres arvete eiendommer gjorde ham såpass rik at han kunne grunnlegge en skole og et bibliotek, opprette et fond som sørget for mat til kvinner og barn av Como, og hans egne tallrike eiendommer rundt Roma og innsjøen Como, foruten at han ga gaver til en del av sine venner som en personlig gunst. Ingen tidligere tilfeller av navnet Plinii er kjent.

I 59 f.Kr., kun 82 år før Plinius ble født, grunnla Julius Cæsar Novum Comum (tilbakevendt til Comum) som en colonia for å sikre regionen mot angrep fra barbariske stammer i Alpene og som Cæsar ikke selv rakk å beseire og underlegge seg. Han fraktet inn en befolkning på rundt 4 500 mennesker fra andre provinser (ikke klart fra hvor) for å bli bosatt i Comasco, dessuten 500 aristokratiske grekere for å grunnlegge selve Novum Comum.[10] Samfunnet var således mangekulturelt og fleretnisk, og familien til Plinius kan ha kommet fra hvor som helst. Om noen konklusjon kan bli trukket fra Plinius preferanse for greske ord, eller lingvisten Julius Pokornys utledning av ordet at navnet er fra nordlig italisk som «skallet»[11] er kun en spekulativ mening. Det er ingen nedtegnelser som angir noen hentydning om etniske sondring i Plinius' samtid. Befolkningen selv tok stolthet i å være romerske borgere.

Plinius den eldre giftet seg ikke og hadde ingen barn. I sitt testamente adoptere han sin nevø, noe som ga nevøen rett til arve alle hans eiendommer. Denne formen for adopsjon er kalt for «testamentarisk adopsjon» av de som har skrevet om emnet og som sikret kun navnendring, men romersk rettsvitenskap anerkjenner ingen slik kategori. Plinius den yngre var således den reelle adopterte sønn av Plinius den eldre, men ikke i sistnevntes egen levetid.[12] For i det minste en del av tiden bodde Plinius under det samme tak som hans søster og nevø (hvis ektemann og far døde ung). Mens de så gjorde besluttet Plinius å undersøke utbruddet av vulkanen Vesuv, men ble forledet av behovet for en redningsaksjon og av en budbringer av en venn som ba om hjelp.

Student og advokat[rediger | rediger kilde]

Plinus' far tok ham med til Roma for at han skulle få en utdannelse. Han har fortalt at han så Marcus Servilius Nonianus, romersk konsul.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Kart over Castra Vetera, en stor castra stativa, eller fast romersk militærleir i Germania Inferior, hvor Plinius tilbrakte den siste delen av sin ti år lang militære plikttjeneste som kommandant av kavaleriet. Den lå ved nedre Rhinen.

I år 46 da han var 23 år gikk Plinius inn i hæren som junioroffiser, hvilket var skikken for unge menn av rangen equites. Ronald Syme, en moderne forsker på Plinius, har rekonstruert tre perioder med tre grader.[13][14] Plinius' interesse i latinsk litteratur vekket oppmerksomhet og gjorde ham til venn med andre litterære menn av høyere grader, og som han opprettet varige vennskap med. Senere støttet disse vennskapene ham til å få tilgang til høyere sjikt i samfunnet; imidlertid hadde han også godt omdømme for sine kunnskaper og dyktighet. I henhold til Syme begynte han som præfectus cohortis, en «kommandant av en kohort» (en infanterikohort da junioroffiserer begynte i infanteriet) under Gnaeus Domitius Corbulo som også var en forfatter (men ingen av hans verker har overlevd) i Germania Inferior. I år 47 deltok han i den romerske erobringen av chaukerne, en germansk stamme ved kysten av Nordsjøen av hva som i dag er Nederland, og deretter av ødeleggelsen av passasjen mellom elvene Maas og Rhinen. Hans beskrivelse av romerske skip som ankret opp i elven over natten etter å ha måtte vokte seg for flytende trær, har preg av øyenvitneskildring.[15]

Ved en uklar dato ble Plinius overført til kommandoen av Germania Superior under Publius Pomponius Secundus med forfremmelsen til militær tribun,[13] noe som var en posisjon i staben og med plikter under distriktkommandanten. Pomponius var halvbror av Corbulo.[16] De hadde samme mor, Vistilia, en mektig matrone fra de øverste romerske klasser, som hadde sju barn med seks ektemenn, mange av barna hadde keiserlige forbindelser, inkludert en framtidig keiserinne. Plinius' oppdrag er ikke klart, men han må ha deltatt i krigen mot chatterne i år 50, 27 år gammel og i sitt fjerde tjenesteår. Assosiert med kommandanten i prætorium ble han en familiær og nær venn av Pomponius, som også var en skrivende mann.

Ved en annen usikker dato ble Plinius overført tilbake til Germania Inferior. Corbulo hadde flyttet for å overta en kommando lengre øst. Ved denne tiden ble Plinius forfremmet til præfectus alæ, «kommandant av en ala», med ansvar for en kavaleribataljon på rundt 480 menn. Et skille ble fortsatt gjort mellom legionærer og allierte støttetropper, selv om alle italienere var nå romerske borgere. Plinius, som kom fra nordlige Italia, var en alliert kommandant,[17] som det meste av kavaleriet på denne tiden (men like rang, autoritet og fordeler til romerske motparter). Han tilbrakte resten av sin verving her. En dekorativ phalera (militær dekorasjon i form av en brystplate) med hans navn har blitt funnet ved Castra Vetera, en stor romersk militærbase for hæren og marinen ved nedre Rhinen.[13] Plinius' siste kommandant der, åpenbart en mann som ikke var litterær eller noen nær venn, var Pompeius Paulinus, guvernør av Germania Inferior i tiden 55-58.[18] Plinius har fortalt at han personlig visste at Paulinus hadde fraktet rundt med 12 000 pund med sølvtøy for å spise middag med på et krigstokt mot germanerne (en praksis som ikke var sympatisk for den disiplinerte Plinius).[19]

I henhold til hans nevø, [17] var det i løpet av denne tiden at han skrev sin første bok (kanskje i løpet av vinteren da ledig tid var mer tilgjengelig), et arbeid om kavaleriets bruk av missiler, De jaculatione equestri. Boken har gått tapt, men i Naturalis Historia synes han å ha avslørt i minste deler av dens innhold: ved å benytte seg av hestens bevegelser for å gi støtte til å slynge kastespydet samtidig mens rytteren satt overskrevs på hesten.[20] I løpet av denne perioden drømte han også om at ånden til Drusus Nero bønnfalt ham om å redde hans minne fra å forsvinne i glemselen.[17] Drømmen fikk Plinius til å begynne å skrive på en bok om alle krigene mellom romerne og germanerne, og som han trengte flere år på å fullføre.

Titus

Bok I, kapittel 1, av Historia Naturalis dedikerte verket til keiser Titus Flavius, sønn av Vespasian. I denne dedikasjonen kalte han Titus for en gammel messekamerat (forholdet til en contubernium, «dele det samme telt»): «du ... har ansett meg som en medsoldat og en messekamerat. Ikke har graden av din framgang skapt noen endringer hos deg...» Problemet med dette avsnittet er aldersforskjellen mellom Plinius og den 16 år yngre Titus. På samme tid var Titus en militær tribun og kunne ikke ha vært en kamerat, det vil si av samme rang som Plinius i Germania Superior i år 50. Titus var kun 11 år gammel på den tiden. Med forbehold om senere militære kampanjer for Titus i øst mangler bevis og passer ikke med omstendighetene; Titus var kommanderende general (og ikke en kamerat av lavere grad) mens Plinius var enten en privat borger eller en general selv underlagt Vespasian.

Plikten i Germania Inferior er kun trolig mulighet for Titus til å ha delt en contubernium med Plinius.[13] Offiserer av øvre klasser tok en 10 år lang forpliktelse (i motsetning til den ordinære legionærs 20 eller 25 års plikttjeneste).[21] Plinius' tid ville ha vært opp til år 56 ved en alder av 33 år. Ved hans egen redegjørelse om solformørkelse, som skjedde i Campania i år 59, som synes å være øyenvitneredegjørelse, var han antagelig sivil ved den tid.[22] I år 56 var Titus 17 år gammel. Hans far var ikke blitt keiser. Staben til en kommandant delte ofte kvarter og messe med kommandanten, særlig i felten. Utfra omstendighetene var Titus en ny offiser ved Plinius' stab mot slutten av Plinius' tjeneste. Forholdet mellom de to, den ene gammel nok til å ha vært den andres far, må ha vært like nært som Plinius hadde med Pomponius.

Litterært mellomspill[rediger | rediger kilde]

Marmorbyste av Nero, Palatinerhøydens antikvariske museum.

Ved den tidligste tiden som Plinius kunne ha forlatt tjenesten, hadde Nero, den siste i det julo-claudiske dynasti, vært keiser i to år. Han hadde forlatt posisjonen før i 68 da Plinius var 45 år gammel. I løpet av denne tiden hadde Plinius ingen høyere posisjon eller arbeid for staten. I det påfølgende flaviske dynasti var behovet for hans tjenester så høyt at han måtte å oppgi praksisen som advokat, noe som antyder at han ikke forsøkte å tiltrekke seg oppmerksomheten til Nero, en hersker som ble vurdert av sine samtidige som et farlig bekjentskap, og ikke uten grunn.

Under Nero levde Plinius hovedsakelig i Roma. Han nevner et kart over Armenia og områdene ved det kaspiske hav som ble sendt til Roma med staben til Corbulo i 58.[23] Han så også byggingen av Neros Domus Aurea eller «Det gylne hus» etter brannen i 64.[24]

Foruten å prosessere rettssaker drev han på med sin skriving, forskning og studier. Hans andre utgitt bok var en biografi over hans gamle kommandant Pomponius Secundus, utgitt i to bøker.[17] Etter flere år i fengsel under Tiberius, 31-37 (som han benyttet med å skrive tragedier), ble Secundus rehabilitert under Caligula (som senere giftet seg med hans halvsøster, Caesonia) i 38, ble gjort til konsul i 41 og ble sendt som legatus til Germania hvor han vant en seier mot chatterne og ble belønnet med et triumftog. Etter dette høydepunktet i karrieren forsvant han fra historien for aldri å bli nevnt igjen, unntatt av de to Plinius, og er ikke blant verken venner eller fiender av Nero.

Den eldre Plinius nevner at han så «i besittelsene til Pomponius Secundus, poeten, en meget strålende borger,» manuskripter i «gammel håndskrift til Tiberius og Caius Gracchus.»[25] Hans fremste tid ville ha vært hans triumf i 50 eller 51. I 54 kom Nero til makten; på den tiden arbeidet Plinius med to militære verker. Plinius den yngre sier at biografien om Secundus var «en plikt som han skyldte minnet om sin venn», antyder således at Secundus var død. Omstendighetene om denne plikten og hvorvidt det hadde eller ikke hadde noe å gjøre med hans antagelige unngåelse av Nero har forsvunnet fra verket.

I mellomtiden fullførte han tyve bøker av hans verk Historien om de germanske krigene, den eneste autoriteten siterte i de første seks bøkene av Annalene til Tacitus,[26] og antagelig en av de fremste autoritetene bak verket Germania. Den forsvant til fordel for skriftene til Tacitus (som er langt kortere), og tidlig på 400-tallet hadde eksempelvis Symmachus få håp om å finne et bevart eksemplar.[27]

Som med Caligula synes det også som om Nero ble gradvis mer og mer sinnssyk etter hvert som hans styre utviklet seg. Plinius henga mye av sin tid til å skrive forholdsvis om trygge emner som grammatikk og retorikk. Han utga et verk i tre bind, en pedagogisk lærebok om retorikk kalt for Studiosus («Studenten»). Plinius den yngre skrev om denne at «taleren er opplært fra sin krybbetid og perfeksjonert.»[17] Denne ble fulgt av åtte bøker om Dubii sermonis, Om tvilsom fraseologi. Begge verkene har dessverre gått tapt. Hans nevø nevner at «Han skrev dette under Nero i de siste årene av hans styre, da hver eneste form for litterære bestrebelser som var i det minste uavhengig eller opphøyd hadde blitt farlig ved slaveri.»

I 68 hadde ikke Nero lenger noen venner eller tilhengere. Han begikk selvmord og terrorstyret var over, også mellomspillet med Plinius' forpliktelse til staten.

Offentlige embeter[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 69, etter et år med borgerkrig som følge av Neros død, ble Vespasian keiser. Han var en dyktig hærfører og som Plinius kom han fra middelklassen, equites, hadde steget i gradene i militæret og offentlige posisjoner, og beseiret sine fremste motstandere for den høyeste posisjonen. Hans hovedmål var å etablere ny fred under keiserlig kontroll og få kontroll på økonomien. Han trengte i sin administrasjon all den lojalitet og støtte han kunne finne. Plinius, åpenbart tiltrodd uten spørsmål, kanskje (ved å lese mellom linjene) anbefalt av Titus, ble satt i arbeid umiddelbart og ble holdt i en jevnlig rekkefølge til de fremste posisjoner som prokurator, i henhold til Suetonius.[28] En prokurator var generelt en guvernør av en keiserlig provins. Romerriket hadde stadig mangler på disse, og søkte stadig etter folk til å fylle disse ansvarlige posisjonene.

En gjennomgående undersøkelse av prokuratorskapene til Plinius ble gjort av den klassiske forskeren Friedrich Münzer, og som ble gjennomgått på nytt av Ronald Syme og har blitt standard referansepunkter. Münzer fremmet fire prokuratorskap, hvorav to er bevitnet med sikkerhet og to er sannsynlige, men ikke bevist. De to tilfredsstiller dog ikke Suetonius' beskrivelse av en jevnlig etterfølge.[29] Av den grunn presenterer forskere på Plinius to til fire. I henhold til Syme kan Plinius ha vært «etterfølger av Valerius Paulinus», prokurator av Gallia Narbonensis (sørøstlige Frankrike), tidlig i 70. Han synes å ha hatt en «fortrolighet med provincia», men det kan også forklares på annet vis: [30] Eksempelvis skriver Plinius:[31]

«I kultiveringen av jorden, skikkene og sivilisasjonen til innbyggerne, og graden av dens rikdom, den er ikke overgått av noen andre provinser, og i korthet kan være mer sannferdig beskrevet som en del av Italia enn som en provins.»
Oasis ved Gabès.

Det er sikkert at Plinius tilbrakte en del tid i provinsen Africa, mest sannsynlig som prokurator.[32] Blant andre hendelser eller trekk som han overså er utrenskingen av rubetæ, giftige padder ([[Ekte padder|bufonidæ), av den nordafrikanske etniske stammene psylliere;[33] bygninger gjort av jordmurer, «overlegen i fasthet ovenfor enhver sement»;[34] og de uvanlige, fruktbare kystoasen Gabès (den gang Tacape) i Tunisia, i dag en del av UNESCOs Verdensarven.[35] Syme har anslått posisjonen som prokurator til årene 70-72.

Prokurator av Hispania Tarraconensis kom deretter. Et utsagn av Plinius den yngre om at hans onkel ble tilbudt 400 000 sesterier for sine manuskripter av Larcius Licinius mens den eldre Plinius var prokurator av Hispania har fastslått denne posisjonen med sikkerhet. [17] Plinius lister folkene «Nærmest Hispania», inkludert befolkningsstatistikk og sivile rettigheter (dagens Asturias og Gallaecia). Han stopper opp i omtalen av dem alle i frykt for «å trette leseren».[36] Da dette er den eneste geografiske regionen som han gir informasjon om, har Syme antatt at Plinius har bidratt til folketellingen/beregningen for Hispania som ble utført av Vibius Crispus i 73/74, en keiserlig legat og således daterer Plinius' prokuratorskap der.[37]

Utsyn over Las Médulas

I løpet av hans tid i Hispania gjorde han seg kjent med jordbruket og særlig gullgruvene i nord og vest i landet.[38] Hans beskrivelser av de ulike metodene for gruvedrift synes å være som øyenvitne bedømt etter hans diskusjon av gullgruvedriften i Naturalis Historia. Han kan ha besøkt gruven i Las Medulas.

Romersk port i Trier.

Den siste posisjonen som prokurator er usikker, men var i tilfelle i Gallia Belgica. Antagelsen er basert på Plinius' kjennskap til provinsen. Hovedstaden var Augusta Treverorum (Trier), navngitt etter den galliske stammen av trevererne som omga den. Plinius sier at «året før denne» drepte en fryktelig vinter den første avlingen som var plantet; de sådde igjen i mars og hadde «en meget rikelig avling».[39] Problemet med å identifisere «dette» er året da avsnittet ble skrevet. Ved å benytte 77 som dato for avsnittet har Syme kommet il 74-75 som datoen for tiden som prokurator da Plinius antagelig kan ha vært vitne til disse hendelsene.[40] Argumentet er basert utelukkende på antagelser; uansett er denne datoen nødvendig for å oppnå Suetonius' rekkefølge av prokuratorer, om det var en i Gallia Belgica.

Plinius ble tillatt et hjem i Roma en gang rundt 75/76. Han var antagelig hjemme den første utgivelsen av Naturalis Historia i 77. Hvorvidt han var i Roma for dedikasjonen av Vespasians «Fredens tempel» i Forum Romanum i 75, hvilket var i all vesentlighet et museum for framvisning av kunstverker som var blitt plyndret av Nero og tidligere utsmykket Domus Aurea, er usikkert. Det samme er hans mulig kommando av vigiles («nattvaktmenn»), en mindre betydningsfull posisjon. Den siste er ikke i overensstemmelse med hva den yngre Plinius sier om denne perioden: [17]

«Før daggry pleide han å vente på Vespasian (som også benyttet sine netter for å utføre sine forretninger), og deretter fortsatte med å utføre de ordrer som han hadde mottatt.»

Da disse forretningene ble utført, tilbrakte han tiden med å lese og gjøre utdrag, åpenbart i prosessen med å fullføre Naturalis Historia. Ingen faktisk post er bedømt i denne, noe han ikke kunne ha utført som admiral ved Misenum, forutsatt at hans plikter som admiral ikke krevde at han var til stede ved Misenum. På rene omstendigheter alene var han en offisiell agent for keiseren i delvis privat kapasitet. Kanskje var han mellom posisjoner. I uansett tilfelle var hans utnevnelse som prefekt av flåten ved Misenum førte ham til Misenum hvor han bodde sammen med sin søster og sin nevø. Vespasian døde av sykdom den 23. juni 79, og Plinius overlevde ham med to måneder.

Kjent forfatter[rediger | rediger kilde]

Plakett for Plinius i Como.

I løpet av Neros terrorstyre, unngikk Plinius å arbeid med noen skrifter som ville trekke uønsket oppmerksomhet. Hans tekster om talekunst i løpet av de siste årene av Neros styre, 67 og 68, fokuserte på form framfor innhold. Han begynte arbeidet på innholdet igjen antagelig etter Vespasians styre begynte i 69, da det var klart at terrortiden var over og ikke ville bli gjenopptatt. Det var til en viss grad reinstituert (og senere opphevet av hans sønn Titus) da Vespasian undertrykket filosofene i Roma, men ikke Plinius som ikke var iblant dem da han representerte noe nytt i Roma, som selv sa, en encyklopedist.

I hans neste arbeid fullførte han «historien som Aufidius Bassus hadde etterlatt ufullført, og... la til den tretti bøker.» [17] Aufidius Bassusvar noe av en cause célèbre i henhold til Seneca den yngre, en mann beundret i Roma. Han hadde begynt sin historiefortelling ved en ukjent dato i samtiden, og avsluttet den med styret til Tiberius. Den ble avsluttet da forfatteren døde til sist av en langvarig sykdom, og med en slik ånd og objektivitet at Seneca bemerket at det var som det var en annen som døde.

Plinius' fortsettelse av Bassus' historie var en av de autoritetene som ble fulgt av Suetonius og Plutark. Tacitus siterte også Plinius som en kilde. Han er nevnt angående lojaliteten til Burrus, kommandant av pretorianergarden, som Nero fjernet for manglende lojalitet.[41] Tacitus' framstiller deler av Plinius' oppfatning av den pisonske konspirasjon for å drepe Nero og gjøre senatoren Piso til ny keiser som «absurd»[42] og nevner at han ikke kunne beslutte om Plinius' redegjørelse eller den til Messalla var mer nøyaktig angående en del av detaljene for året med de fire keiserne.[43] Åpenbart strakte Plinius' utvidelse av Bassus minst fra styret til Nero og til Vespasian. Plinius synes å ha kjent til at verket ville bli kontroversielt da bevisst reserverte det for utgivelse først etter sin død:[44]

«Det har vært lenge fullført og dets nøyaktighet er bekreftet; men jeg har bestemt til å overlate betalingen av det til mine arvinger, for at ikke jeg skal bli mistenkt, i løpet av min levetid, å ha vært under urimelig innflytelse av ambisjoner. Ved dette overdrar jeg en forpliktelse til de som innehar den samme grunnen som jeg selv; og også i ettertiden som vil strides, er jeg redd, med meg som jeg selv har gjort med mine forgjengere.»

Naturalis Historia[rediger | rediger kilde]

Plinius' siste verk, i henhold til hans nevø, var Naturalis Historia, en encyklopedi hvor han samlet mye av kunnskapen i sin tid. [17] Spørsmål angående dateringen av dette verket, sammenstillingen, eller når han begynte eller sluttet å arbeide på det, avhenger av spørsmålene som stilles.

Encyclopedien benytter seg av en del materiale fra hans tidligere tekster og minner, slik som hans bok om Germania. Det er ingen bevis på at han hadde planlagt å benytte dette materialet i encyklopedi senere i sin karriere. De fleste referansene i teksten må ha kommet fra hans utdrag, som han opprettholdt på jevnlig grunnlag, og ved å leie en leser og en sekretær for å samle og opprettholde dem, og han utrustet sekretæren med hansker om vinteren slik at hans skrivehånd ikke skulle bli stiv i kulden. Utdragene samlet for denne hensikten fylte opp til 160 bind, noe Larcius Licinus, den pretoriske legaten for Hispania Tarraconensis, forgjeves forsøkte å kjøpe for 400 000 sestertier. [17] Det ville ha vært i 73/74 (se over). Ved sin død overlot Plinius 160 bind til sin nevø. Når han begynte på denne komposisjonen er ikke kjent. Ettersom han var opptatt med andre verker under Nero og deretter måtte fullføre historien om sin samtid, er det usannsynlig at han begynte før 70. Posisjonen som prokurator var ideell mulighet for en skribent med et encyklopedisk sinnelag. Datoen for en samlet komposisjon kan ikke bli tilskrevet til noe bestemt år. Dateringen av de ulike delen må bli bestemt, om mulig, ved filologisk analyse.

Den hellenistiske skulpturgruppen Laokoon og hans slanger var en farvoritt av Plinius og omtalt i hans verk.

Den nærmeste kjente hendelse knyttet til utgivelsesdato; det er da manuskriptet ble gitt til offentligheten for lån og avskrift, og ble antagelig sendt til Huset Flavian i henhold til dedikasjonen for de første 37 bøkene. Det er til «keiser» Titus. Da både Titus og Vespasian hadde samme navn, Titus Flavius Vespasianus, har tidligere skribenter antatt en dedikasjon til Vespasian. Plinius nevner en bror (Domitian) og felles kontor med en far, kaller denne far for «stor», noe som bestemt peker mot Titus.[45] Ettersom Titus er adressert som keiser, har åpenbart Vespasian vært død, noe som kan sette datoen tilnærmet til 79.

Imidlertid sier Plinius at Titus hadde vært konsul seks ganger. Årene for de først i disse posisjonene er i årene 70, 72, 74, 75, 76 og 77, alle sammen med Vespasian, noe som bringer datoen av dedikasjonen til 77. I det året var Vespasian 68 år gammel. Han hadde styrt sammen med med Titus for noen år, noe som kan være hvorfor han lot Plinius kalle Titus for «keiser» og dedikere verket til ham.[45] Bortsett fra noe mindre ferdigstillinger var verket på 37 bøker komplett i år 77.[46] Det er ingen antydninger eller bevis for å tro at det hele var skrevet i 77 eller at Plinius var ferdig med det da. Dessuten kan dedikasjonen i seg selv ha blitt skrevet før den endelige utgivelsen, og det kan ha vært utgitt enten privat eller offentlig på et tidligere tidspunkt uten dedikasjon. Det eneste som er sikkert er at Plinius ikke arbeidet videre med verket etter år 79.

Naturalis Historia er et av de største enkeltverker som har overlevd fra Romerriket og til i dag. Det hadde til hensikt å dekke hele feltet av antikkens kunnskap basert på de beste autoriteter som var tilgjengelig for Plinius. Han hevder å være den eneste romer som noen gang har satt i gang med et slikt verk. Verket dekker feltene botanikk, zoologi, astronomi, geologi og mineralogi, foruten også anvendelsen av slike ressurser. Det har forblitt et standardverk for den romersk epoken og framgangen i teknologi og forståelse av naturlige fenomener for sin tid. En del tekniske framskritt som han diskuterer er han selv den eneste kilden for disse innovasjonene, slik som gruvedrift eller bruken av vannkvern for å knuse eller kverne korn. Mye av det han skrev har blitt bekreftet av arkeologi. Det er praktisk talt det eneste verket som beskriver arbeidet til samtidens kunstnere, og er et viktig referanseverk for kunsthistorien.

Verket ble en modell for alle senere encyklopedier i henhold til dens bredde i emner, behovet for å gi referanser til opprinnelige forfatterne, og en omfattende indeksliste for innholdet. Innfelt blant oppslagene om jordbruk er det flere matoppskrifter og referanser til vanlige metoder for å tilberede mat og matvarer. En del av disse har blitt samlet og utgitt i 2008 på engelsk i boken Roman Cookery («Romersk kokekunst»).[47] Verket er dedikert til keiser Titus, sønn av en nær venn av Plinius, keiser Vespasian, i det første året av Titus' styre. Det er det eneste verket av Plinius som har overlevd og det siste han utga, og mangler den siste revidering ved hans brå og uventede død i år 79 grunnet vulkanutbruddet fra Vesuv.

Død[rediger | rediger kilde]

Kart over Vesuv og Napolibukten.
Gipsavstøpninger av de døde etter nedfall av pimpestein fra vulkanutbruddet ved Vesuv.

Plinius hadde mottatt fra den da avdøde Vespasian utnevnelsen som prefekt (flåtekommandant) i den romerske marine. Den 24. august 79 ble han stasjonert ved Misenum og på samme tid kom det store vulkanutbruddet fra Vesuv som begravde byene Pompeii og Herculaneum. Han forberedte seg på å krysse Napolibukten for å studere fenomenet da han mottok beskjed fra hans venn Rectina som tryglet om å bli reddet. Galeiene under hans kommando dro ut for å evakuere flyktningene på den motsatte kysten, og selv dro han ut med «en hurtigseilende kutter», en beslutning som kan ha kostet ham livet. Hans nevø Pliunius den yngre har gitt en fortelling om hans død, redegjort fra de overlevende. Nevøen og hans mor besluttet å ikke bli med på seilturen over bukten.

Da det lette skipet ankom kysten ved Herculaneum begynte askeavfall og pimpestein å falle ned ovenfra. Plinius' rormann rådet at de måtte vende om og seile tilbake, noe Plinius skal ha svart: «Skjebnen begunstiger de modige, styr dit hvor Pomponianus er!» Pomponianus var i Stabiæ, der den moderne byen Castellammare di Stabia er lokalisert i dag. De gikk i land og fant Pomponianus «i den største bestyrtelse». Plinius omfavnet og trøstet ham. De gikk om bord i kutteren, men de samme vinder som hadde ført dem til Stabiæ forhindret dem fra seile ut. Plinius beroliget sine folk ved å spise og sove mens de ventet på at vinden skulle minske, men til sist måtte de forlate bygningen i frykt for at den ville falle sammen og søke ut i askenedfallet. Plinius satte seg ned og kunne ikke stå opp uten hjelp og de andre etterlot ham der. Hans følge antok at han hadde kollapset og dødd ved å puste inn giftig gass fra vulkanen. Da de kom tilbake tre dager senere (26. august) etter at støvet og røyken hadde lagt seg ble hans lik funnet under pimpesteinen uten noen synlige ytre skader. Problemet med giftteorien er at hans venner ikke var påvirket av den antatte giftige gassen, og de hadde ikke problemer med å bevege seg mens Plinius måtte sette seg og kunne ikke reise seg igjen. Da han er beskrevet som en korpulent mann, [2] som også var plaget av astma, er det mer sannsynlig at hans venner etterlot ham ettersom han enten var død eller døende.[1][48]

Fortellingen om hans siste timer er fortalt i et brev sendt 27 år senere til Tacitus den eldre av Plinius' nevø og arving, den yngre Plinius,[2] som også sendte en annen tilsvarende redegjørelse angående hans onkels skrifter og om hans liv og væremåte.[17] Fragmentet fra Suetonius (se under Eksterne lenker nedenfor) fremmer et mindre flatterende syn. Plinius skal ha nådd fram til kysten utelukkende av vitenskapelig interesse og deretter bedt en slave om å drepe ham for å unngå heten fra vulkanen. Det er ikke en pålitelig kilde da det er klart fra nevøens brev at personene som Plinius kom for redde selv unnslapp for å redegjøre for detaljene i Plinius' ulykke. I tillegg forutsetter Suetonius at en gruppe var vitne til hendelsene, men selv ikke utsatt for de samme hendelsene.

Arv[rediger | rediger kilde]

Månekrateret Plinius er oppkalt etter ham.

Et karneol (mineral) med inskripsjonen av bokstavene C. PLIN. har blitt reprodusert av Cades (v.211) fra originalen i Vannutelli-samlingen. Bildet har en framstilling en romer som er bortimot skallet på forhodet og med dobbelhake; og det er ganske sikkert et portrett, skjønt ikke av Plinius den eldre, men av Pompeius. Sittende statuer av både den yngre og eldre Plinius, kledd i draktene til lærde fra året 1500, kan bli sett i nisjene på begge sider av hovedinngangen av katedralen i Como (Cattedrale di Santa Maria Assunta; Duomo di Como).

Den eldre Plinius' anekdoter av greske kunstnere ble formidlet av kunsthistorikeren Giorgio Vasari i renessansen om innholdet av freskoene som fortsatt smykket interiøret av hans tidligere hjem i Arezzo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Bigelow, Jacob (1859): «Death of Pliny the Elder» i: Littell, E. Littell: Littell's Living Age. Tredje (Boston: Littell, Son, and Company) V, s. 123.
  2. ^ a b c Plinius den yngre: «VI.16 To Tacitus». Letters.
  3. ^ Gaius Plinius Secundus; Jean Harduin (Kommentator); C. Alexandre; N.E. Lemaire (red. og bidrag) (1827). «Ad Pliniam Vitam Excursus I: de Plinii Patria» (på latin, fransk). Caii Plinii Secundi Historiae Naturalis Libri XXXVII. Bibliotheca Classica Latina. 1. Paris: Didot. s. 50.
  4. ^ Allain, Eugène (1902): (på fransk): Pline le Jeune et ses héritiers. 3 (ouvrage illustré d'environ 100 photogravures et de 15 cartes ou plans ed.). A. Fontemoing. ss. 281–282.
  5. ^ «Military horse trapping inscribed with the name of Pliny the Elder». The British Museum: Highlights
  6. ^ Denne artikkelen inneholder tekst av Charles Peter Mason fra artikkelen «C. Plinius Secundus» fra Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, som nå er offentlig eiendom, av William Smith (1870), bind. 3, s. 414.
  7. ^ «I, Dedikasjon». Natural History. Sitat: «om jeg må være tillat å søke vern under eksempelet til Catullus, min landsmann».
  8. ^ Praef. §1
  9. ^ Pliny the Younger; Betty Radice (overs.) (1969): «Appendix A: Inscriptions». The letters of the younger Pliny (6. rev.) Penguin Classics. ISBN 978-0-14-044127-7.
  10. ^ Hardy, Ernest George (2007): «V Caesar's Colony at Novum Comum in 59 BC». Some Problems in Roman History: Ten Essays Bearing on the Administrative and Legislative Work of Julius Caesar. The Lawbook Exchange, Ltd. ISBN 978-1-58477-753-3. s. 126–149.
  11. ^ Pokorny, Julius: Indogermanisches Etymologisches Woerterbuch (tysk). Universitet i Leiden. s. 834.
  12. ^ Pliny the Younger; Constantine E. Prichard; Edward R. Bernard (red.) (1896): Selected Letters. Oxford: Clarendon Press. s. 1.
  13. ^ a b c d Beagon (2005), s.3.
  14. ^ Syme (1969), s. 207.
  15. ^ «XVI.2». Natural History. Sitat: «Many is the time that these trees have struck our fleets with alarm, when the waves have driven them, almost purposely it would seem, against their prows as they stood at anchor in the night; and the men, destitute of all remedy and resource, have had to engage in a naval combat with a forest of trees!»
  16. ^ Levick, Barbara (1999): Tiberius the politician (2. rev. utg.). Routledge. ISBN 978-0-415-21753-8. s. 290.
  17. ^ a b c d e f g h i j k Pliny the Younger (Plinius den yngre): «III.5 To Baebius Macer». Letters.
  18. ^ Griffin (1992), s. 438.
  19. ^ «XXXIII.50». Natural History. Sitat: «to my own knowledge, Pompeius Paulinus ... had with him, when serving with the army, and that, too, in a war against the most savage nations, a service of silver plate that weighed twelve thousand pounds!»
  20. ^ «VIII.65». Natural History. Sitat: «Those who have to use the javelin are well aware how the horse, by its exertions and the supple movements of its body, aids the rider in any difficulty he may have in throwing his weapon.»
  21. ^ Erdkamp, Paul (2007): A companion to the Roman army (illustr. utg.). Malden, MA; Oxford: Wiley-Blackwell. ISBN 9781405121538. s. 139.
  22. ^ «II.72». Natural History. Sitat: «The eclipse of the sun which occurred the day before the calends of May, in the consulship of Vipstanus and Fonteius, not many years ago, was seen in Campania between the seventh and eighth hour of the day; the general Corbulo informs us, that it was seen in Armenia, between the eleventh and twelfth hour.»
  23. ^ «VI.15». Natural History.
  24. ^ «XXXVI.24». Natural History.
  25. ^ «XIII.26». Natural History.
  26. ^ Tacitus: "I.69". The Annals.
  27. ^ Symmachus: «IV.18». Letters.
  28. ^ Syme (1969), s. 224.
  29. ^ Griffin (1992), s. 439.
  30. ^ Syme (1969), s. 225.
  31. ^ «III.5 (.4)». Natural History.
  32. ^ Syme (1969), s. 214-215.
  33. ^ «XXV.76». Natural History. Sitat: «I myself have seen the Psylli, in their exhibitions, irritate them by placing them upon flat vessels made red hot, their bite being fatal more instantaneously than the sting even of the asp.»
  34. ^ «XXXV.48 (14.)». Natural History.
  35. ^ «XVIII.51». Natural History.
  36. ^ «III.4 (.3) Of Nearer Spain». Natural History.
  37. ^ Syme (1969), s. 216.
  38. ^ «XXXIII.21». Natural History. Sitat: «Asturia, Gallæcia, and Lusitania furnish in this manner, yearly, according to some authorities, twenty thousand pounds' weight of gold, the produce of Asturia forming the major part. Indeed, there is no part of the world that for centuries has maintained such a continuous fertility in gold.»
  39. ^ «XVIII.49 (.19)». Natural History.
  40. ^ Syme (1969), s. 213.
  41. ^ Tacitus. «13.20». The Annals.
  42. ^ Tacitus. «15.53». The Annals.
  43. ^ Tacitus. «3.29». The Histories.
  44. ^ Plinius: «Preface, 20». Natural History.
  45. ^ a b Beagon (2005), s. 7.
  46. ^ The New Encyclopædia Britannica 14 (15. utg). 1977. s. 572a.
  47. ^ Grant, Mark (2008): Roman Cookery. Serif, London
  48. ^ Chamberlain, Andrew (2001): Earthly remains (s. 153), the British museum press, ISBN 0-7141-2755-8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Beagon, Mary (overs.) (2005): The elder Pliny on the human animal: Natural History, Book 7. Oxford University press. ISBN 0-19-815065-2.
  • Carey, Sorcha (2006): Pliny's Catalogue of Culture: Art and Empire in the Natural history. Oxford University press. ISBN 0-19-920765-8.
  • Griffin, Miriam Tamara (1992): Seneca: A Philosopher in Politics (opptr.). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-814774-9.
  • Gibson, Roy K. & Morello, Ruth (red.) (2011): Pliny the Elder: Themes and Contexts, Leiden, Brill, Mnemosyne supplements. Monographs on Greek and Roman Language and Literature, 329.
  • Healy, John F. (1999): Pliny the Elder on science and technology. Oxford University Press. ISBN 0-19-814687-6.
  • Isager, Jacob (1991): Pliny on Art and Society: The Elder Pliny's Chapters on the History of Art. London & New York: Routledge. ISBN 0-415-06950-5.
  • Murphy, Trevor (2004): Pliny the Elder's Natural History: the Empire in the Encyclopedia. Oxford University Press. ISBN 0-19-926288-8.
  • Ramosino, Laura Cotta (2004): Plinio il Vecchio e la tradizione storica di Roma nella Naturalis historia (italiensk). Alessandria: Edizioni del'Orso. ISBN 88-7694-695-0.
  • Sands, John Edwin (1911): «Pliny the Elder» i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica 21 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 841–844
  • Syme, Ronald (1969): «Pliny the Procurator» i: Harvard studies in classical philology (illu. utg.), Department of the Classics. Harvard University Press. s. 201–236. ISBN 978-0-674-37919-0

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Plinius maior – bilder, video eller lyd
Primære kilder
Sekundære kilder