Venuspassasje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Venuspassasjen i 2012 fotografert fra Minneapolis.
Simulering av venuspassasjen i 2012 sett fra Nederland.[1]

En venuspassasje oppstår når planeten Venus passerer mellom solen og jorden slik at Venus fra jorden fremstår som en liten svart flekk som beveger seg over solskiven. Det er det samme som skjer ved en solformørkelse når månen kommer mellom solen og jorden, men siden Venus ikke oppleves så stor fra jorden blokkerer den knapt solen i det hele tatt. Venuspassasjer inntreffer i par adskilt av rundt åtte år, igjen adskilt av rundt 105 eller 121 år. I den moderne astronomiens historie har slike passasjer bare inntruffet åtte ganger: i 1631-1639, 1761-1769, 1874-1882, 2004-2012. De neste kommer i 2117-2125.

Historisk har venuspassasjer vært viktige hjelpemidler for å estimere avstanden mellom jorda og solen.

Samstillinger mellom Venus og solen[rediger | rediger kilde]

Diagram over Venuspassasjer og vinkelen mellom banene til Venus og Jorden

Når jorden og Venus står i samstilling står de ikke på linje med solen. Venus' bane heller med 3,4° i forhold til jordens bane, så det ser ut som om Venus går forbi under (eller over) solen.

Passasjer oppstår når de to planetene står i samstilling i (eller nært) et av punktene der banene krysser hverandre.

Vitenskapelig betydning av passasjer[rediger | rediger kilde]

Diagram over måling av passasjetider for å beregne solparallaksen.

Når man ser bort i fra sjeldenheten, var den opprinnelige vitenskapelige interessen i å observere venuspassasjer at man kunne bruke dem til å beregne størrelsen på solsystemet. Teknikken innebærer at man utfører presise observasjoner i tidspunktet for enten starten eller slutten på passasjen fra steder på jorden som lå langt fra hverandre. Avstanden mellom punktene på jorden kan deretter bli brukt som en målestokk på avstanden fra Venus til solen. Se parallakse.

Selv om europeiske astronomer i det 17. århundre satt inne med ganske detaljerte observasjoner av banene til de største planetene og kunne beregne hver enkelt planets relative avstand fra solen, var den absolutte avstanden mellom jorden og solen (en astronomisk enhet) fortsatt ukjent. Og enda var det den geosentriske modellen av solsystemet som gjaldt, siden den katolske kirken hadde hindret utgivelsen av Kopernikus' heliosentriske system.

Johannes Kepler var den første som forutså en venuspassasje i 1631, men ingen observerte det, muligens fordi Keplers beregninger ikke var nøyaktige nok.

Den første observasjon av en Venuspassasje gjorde Jeremiah Horrocks fra sitt i hjem i Much Hoole i England den 24. november 1639. Horrocks forutså passasjen ved å korrigere Keplers beregninger for venusbanen, selv om han var usikker på det eksakte tidspunktet. Det var bare såvidt han fikk sett selve passasjen siden skyer blokkerte solen og forsvant bare en halvtime før solen gikk ned. Men hans observasjoner ble ikke publisert før i 1666, lenge etter hans død. Uansett var hans estimat av størrelsen på solsystemet bare rundt halvparten av den korrekte størrelsen.

Observatio transitus Veneris ante discum Solis 1769 av pater Maximilian Hell S.J..

Etter forslag fra Edmond Halley ble passasjeparet i 1761 og 1769 brukt for å beregne den eksakte verdien til den astronomiske enheten ved å bruke parallaksen. Flere ekspedisjoner ble satt ut til forskjellige deler av verden for å observere disse passasjene; i praksis var dette det første internasjonale vitenskapelige samarbeid. Det var på en av disse ekspedisjonen at den uheldige Guillaume Le Gentil mistet eiendelene sine, konen sin, og ble erklært offisielt død. En annen ekspedisjon var den første reisen til kaptein James Cook for å observere 1769-passasjen fra Tahiti før han reiste videre til New Zealand. Særlig vellykket ble jesuitten Maximilian Hells observasjon fra Vardøhus festning i Finnmark i 1769: Været var godt på selve dagen, og observasjonene gikk bra. Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km, forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000 km).

Dessverre var det umulig å beregne eksakt tidspunktet for passasjen på grunn av optiske forvrengninger i det planeten befinner seg nær randen av solen. (black drop effect). Forvrengningene ble lenge tolket som bevis for at Venus hadde en atmosfære. Senere er det observert at også Merkur som ikke kan ha noen atmosfære, gir opphav til samme effekt ved passasje. [1]

Den astronomiske enheten er senere bestemt ved hjelp av telemetri og fra radarobservasjoner av himmellegemer. Derfor er prosjektet fra 1700-tallet om å måle de nøyaktige tidene for passasjen ikke like viktig innen moderne astronomi.

Likevel er passasjene interessante forskningsobjekter. Ved å få kjennskap til hvordan sollyset endrer seg når det blir blokkert av en planet, kan man muligens kjenne igjen denne effekten på andre stjerner, og slik oppdage andre solsystemer. Mens vi inntil nå kun har vært i stand til å observere virkningen av store planeter i bane rundt andre stjerner, er det muligheter for at effektene ved passasjer er mer sensitive. I så fall kan vi kanskje ved å studere lysintensiteten, oppdage solsystemer med små planeter også.

Tidligere og kommende passasjer[rediger | rediger kilde]

Passasjen i 2004[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Venuspassasjen, 2004

Venuspassasjen i 2004 fant sted den 8. juni. Hele passasjen kunne observeres fra store deler av Europa, Afrika og Asia, mens slutten av passasjen kunne observeres fra Nord-Amerika. I Norge samlet astrofysikeren Knut Jørgen Røed Ødegaard flere tusen mennesker i Frognerparken for å observere begivenheten. Passasjen måtte vises på storskjerm med bilder fra Trondheim der været var bedre.[2][3]

Passasjen i 2012[rediger | rediger kilde]

Venuspassasjen i 2012 fant sted den 6. juni. Etter norsk sommertid begynte den klokken 00.09 og sluttet klokken 06.54. Fra Sør-Norge kunne passasjen dermed observeres fra solen stod opp over horisonten, mens hele passasjen kunne observeres fra områder nord for polarsirkelen. I store deler av Nord-Norge var det dessuten skyfri himmel.[4]

Tabell over passasjer[rediger | rediger kilde]

Venuspassasjer
Dato Klokkeslett (UTC) Kommentarer
Start Midte Slutt
1631 7. desember 03:51 05:19 06:47 Forutsett av Kepler
1639 4. desember 14:57 18:25 21:54 Første passasje observert av Horrocks
1761 6. juni 02:02 05:19 08:37  
1769 3. juni 19:15 22:25 01:35 Kaptein Cooks Tahiti-ekspedisjon. Mest nøyaktige observasjon gjort fra Vardø av pater Maximilian Hell S.J.
1874 9. desember 01:49 04:07 06:26  
1882 6. desember 13:57 17:06 20:15  
2004 8. juni 05:13 08:20 11:26  
2012 6. juni 22:09 01:29 04:49  
2117 11. desember 23:58 02:48 05:38  
2125 8. desember 13:15 16:01 18:48  
2247 11. juni 08:42 11:33 14:25  
2255 9. juni 01:08 04:38 08:08  
2360 13. desember 22:32 01:44 04:56  
2368 10. desember 12:29 14:45 17:01  
2490 12. juni 11:39 14:17 16:55  
2498 10. juni 03:48 07:25 11:02  

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Utenlandske[rediger | rediger kilde]

Norske[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De sterrenhemel voor Nederland en België: De venusovergang van 6 juni 2012 (nl)
  2. ^ Rolf L. Larsenolav Hasselknippe (08. juni 2004). «- Fantastisk å se Venus passere!». Aftenposten. 
  3. ^ Sigbjørn Strand (8. juni 2004). «Alle elsker Venus». Dagbladet. 
  4. ^ Unni Eikeseth (6. juni 2012). «Sjå bileta frå nattas venuspassasje». NRK.