Romsonde

Artikkelen inngår i serien om Romfart

Emner innen romfart

Romferge Månelanding Romfartsforetak Romstasjon Kunstig satellitt Romsonde Bærerakett Drivstoffrakett

Relatert til romfart

Apollo-programmet Romkappløpet NASA ESA ISS

Romsonder er ubemannede romfartøy som blir sendt bort fra jorden. De kretser altså ikke rundt jorden, som satellitter, men sendes til f.eks månen, andre planeter, eller bare inn i bane rundt solen. De kalles da noen ganger kunstige planeter.

Den primære hensikten med romsonder er å innhente data for forskning fra steder hvor det i dag er er teknologisk, økonomisk eller praktisk umulig å sende romfarere. Derfor er så å si alle sonder utstyrt med minst ett, og i de alle fleste tilfellene flere vitenskapelige instrumenter. Prestisje og romkappløp har også vært en faktor.

Generelt

Romsonder har besøkt alle de åtte planetene i solsystemet, i tillegg til flere titalls måner og en håndfull asteroider og kometer. Fem romsonder er på vei til å forlate solsystemet for alltid, men vil ikke komme opp i interstellare avstander før om flere titusener av år.

Alle romsonder er skutt opp med ubemannede bæreraketter, med unntak av tre, som ble brakt opp i jordbane med amerikanske romferger sammen med rakettrinn som sendte dem ut av jordbane. Når oppskytingen er gjennomført foregår ferden videre i fri flukt, uten bruk av drivstoff til annet enn enkelte mindre banekorreksjoner underveis, før eventuell oppbremsing ved ankomst. Unntak fra denne regelen har vært tre så langt: Deep Space 1/New Millennium, Hajabusa og Dawn, hvor sondene ble utstyrt med ionemotorer. Romsondeferder kan vare i flere år før det primære oppdraget er utført. Voyager-sondene, som ble skutt opp i 1977, var ikke bare fungerende, men fortsatt aktive i 2011.

Første romsonde som leverte vitenskapelige resultater av betydning var Sovjetunionens Luna 3, som i 1959 tok historiens første bilder av månens bakside. USAs Mariner 2 ble den første som studerte en planet på nært hold, da den i 1962 passerte Venus.

De aller fleste romsonder er blitt bygget og skutt opp av USA og Sovjetunionen. Siden 1985 har også den europeiske romorganisasjonen ESA og Japan skutt opp en håndfull hver, til både månen, Venus, Mars, asteroider og kometer. De siste årene har i tillegg India og Kina sendt opp en eller to hver til månen.

Veldig omtrentlig er det i romalderen blitt skutt opp to romsonder i snitt pr. år, men dette har variert en del. Perioden 1979-1988 skjøt f.eks. ikke USA opp en eneste romsonde, mens Russland (etter Sovjetunionens fall) bare har foretatt to oppskytinger, som begge var mislykkede (Mars'96 og Fobos-Grunt).

Romsonder som er sendt til andre planeter (også kalt planetsonder) veier fra et par hundre kg opp til seks tonn. De letteste er de som bare passerer forbi.

Utforskning av en planet foregår typisk i flere stadier:

Passeringssonder

Den første romsonden til en planet har alltid vært en som bare sendes forbi planeten og foretar en rask rekognosering. Disse kalles gjerne passeringssonder.

Uranus og Neptun er de eneste planetene som til nå bare har fått besøk av passeringssonder, eller rettere sagt, kun én passeringssonde. Det var Voyager 2, som passerte Uranus i 1986 og Neptun i 1989.

Ingen måner utover vår egen og Saturns Titan har blitt studert på nært hold av annet enn passeringssonder eller sonder i kretsløp rundt moderplaneten. Sovjetunionens Fobos 1 og 2 holdt på å bli et unntak, men sviktet før ankomsten til Phobos, Mars' største måne, som de skulle studere i 1989.

Orbitalsonder

Utdypende artikkel: Banesonde

Passeringssondene etterfølges gjerne av mer avanserte sonder (kalt kretsløpssonder, banesonder eller orbitalsonder), som er i stand til å bremse opp og gå inn i kretsløp (eller bane) rundt planeten ved ankomst. Dermed kan planeten studeres og kartlegges grundigere, gjerne over flere måneder eller år.

Dersom en romsonde skal gå inn i kretsløp rundt et himmellegeme kreves mye drivstoff til oppbremsingen, som da vanligvis utgjør over halvparten av sondens opprinnelige masse.

Det er gjennom årene blitt sendt en rekke orbitalsonder til både månen, Venus og Mars. Merkur, Jupiter, Saturn samt tre asteroider (Eros, Itokawa og Vesta) har pr. 2011 fått besøk av én hver.

Landingssonder

Tre planeter (Venus, Mars og Jupiter), to måner (vår egen og Titan), én kometkjerne (Tempel 1) og to asteroider (Eros og Itokawa) har blitt «berørt» av romsonder.

Landingssonder bringes frem til planeten av orbitalsonder (f.eks Viking), passeringssonder (f.eks VeGa) eller av utstyrsseksjoner som frakobles rett før ankomst og styrter ned på planeten (f.eks Spirit og Opportunity).

Ubemannede landingssonder til månen har omtrent uten unntak vært helt selvstendige, dvs. uten noen form for moderfartøy.

Landingssonder kan deles opp i flere «klasser»:

Atmosfære- eller styrtssonder

Pioneer H, romsonde som aldri ble brukt, på utstilling i National Air and Space Museum

Disse har fortrinnsvis til hensikt å samle inn og fortløpende returnere data på vei ned mot overflaten, i den grad dette finnes. Eventuelt treffe overflaten i høy hastighet (gjerne uten aktiv oppbremsing) og returnere data etter sammenstøtet.

Eksempler på styrtsonder er de amerikanske Ranger-sondene, som på midten av 1960-tallet fotograferte måneoverflaten i rasende tempo frem til kollisjonsøyeblikket. De siste bildene viste detaljer med vesentlig mindre utstrekning enn man kunne se med teleskop fra jorden. Noe tilsvarende skjedde med en kapsel fra den amerikanske kometsonden Deep Impact), men her var det virkningen av selve sammenstøtet som var hovedformålet med ferden.

En annen type styrtsone er penetratorer, prosjektillignende instrumentbeholdere som treffer en overflate med høy hastighet i den hensikt å trenge opptil flere meter ned i bakken og sende data derfra. Detaljerte planer om penetratorer til månen og kometer så langt ikke blitt realisert. Eneste penetratorer som har vært brakt til overflaten av et annet himmellegme var to stykker med den mislykkede Mars Polar Lander.

På Venus har fem atmosfærekapsler fra sovjetiske Venera-sonder (nr. 4-8) og fire fra den amerikanske Pioneer Venus 2 (1960- og 1970-tallet) returnert data på vei gjennom atmosfæren, men blitt ødelagt før eller i landingsøyeblikket. Unntaket var Venera 7 og 8, samt én av Pioneer-kapslene, som fortsatte å fungere i noen titalls minutter etter landingen. Men ingen av disse var utstyrt for å studere selve overflaten.

Omtrent det samme var tilfelle med ESAs Titan-kapsel Huygens. Huygens, som primært skulle studere atmosfæren mens den dalte ned i fallskjerm, var imidlertid utstyrt med instrumenter til å foreta enkle studier av overflaten i tilfelle den skulle overleve landingen, hvor den da også kom til å fungere en times tid i 2005.

Også Jupiter, som ikke har noen fast overflate, har hatt besøk av en atmosfærekapsel, fra Galileo i 1995. Den sendte data i en knapp time mens den dalte nedover, før den ble ødelagt av temperatur og trykk.

Venus er den eneste planeten utemom jorden hvor det har svevd ballonger i atmosfæren (VeGa).

Myklandingssonder

For å myklande på et himmellegme av en viss størrelse kreves enten bremseraketter (månen) eller varme/bremseskjold pluss fallskjermer (Venus og Titan) eller alle delene (Mars). Omtrent alltid i kombinasjon med relativt avanserte, automatiske systemer som inkluderer en- eller flerveis høyde- og dopplerradar og akselerometre. Noen enkle landingskapsler har ikke vært utstyrt med landingsstell, men de leste myklandingssonder har benyttet tre eller fire støtdempende landingsben. Venera-sondene (f.o.m nr. 9) hadde én stor, ringformet landingsfot. Fire Mars-sonder har ved landingen vært omsluttet av en «kokong» av oppblåsbare kollisjonsputer. Mars-bilen Curiosity skal benytte en unik landingsmetode, hvor den vil heises ned i lange vaiere fra en bremseseksjon som skal frigjøres og krasjlande like etter at bilen er plassert trygt på bakken. Dermed spares vekt i forhold til om bremseseksjonen skulle vært utstyrt med landingsben (eller kollisjonsputer) og avkjøringsramper.

Hensikten med myklanding har bl.a vært undersøkelser av den lokale geologien, av jordsmonnet ved hjelp av bl.a graveredskaper, inkludert søking etter primitiv liv (kun Mars), observasjoner av omgivelsene med kameraer og spektrometre, samt f.eks seismologiske (månen og Mars) og meteorologiske (Mars) observasjoner over lengre tid.

Kun månen, Venus og Mars har fått besøk av myklandingssonder, i tillegg til at atmosfærekapselen Huygens sendte data og bilder fra og om overflaten på Titan. I tillegg har det myklandet sonder på to asteroider (Eros og Itokawa), men uten at det her var hensikten å returnere nevneverdige data fra overflaten (Hajabusa returnerte til Jorden med støvpartikler fra Itokawa)

Hvor lenge sondene har fungert på overflatene har variert betydelig. Mars 3 sviktet etter 20 sekunder, muligens som følge av en global støvstorm som da raste over planeten. Venera-landerne fungerte stort sett i 1-2 timer på Venus-overflaten, men ingen var forventet å fungere lenger pga. de ekstreme forholdene. Tilsvarende gjelder Huygens-kapselen på Titan. Stort sett alle månesondene har fungert minimum noen dager (Luna-kapslene), til over 10 måneder (Lunokhod 1). Mars-bilene Spirit og Opportunity var konstruert for å fungere i tre måneder. Spirit sviktet først etter over seks år på Mars-overflaten, mens man i januar 2012 kunne markere at Opportunity, fremdeles fungerende, hadde vært i virksomhet på Mars i åtte år.

Fra andre planeter foregår som regel enveiskommunikasjon med radiosignaler til jorden ved å benytte et passerende moderfartøy som reléstasjon (f.eks for Venera 11-14, VeGa og Cassini), mens toveis radiokommunikasjon foregår via et moderfartøy i kretsløp (f.eks Viking) eller via orbitalsonder skutt opp på andre tidspunkter, til og med av andre nasjoner/organisasjoner. Sistnevnte er tilfelle med de fleste av dagens sonder på og i bane rundt Mars, hvor det er lagt opp til tilnærmet fri mulighet for kommunikasjon på kryss og tvers. Også fra overflaten direkte til jorden, men da med vesentlig lavere båndbredde.

Kjøretøy

Månen og Mars er de eneste himmellegmene det er sendt kjøretøy til. Sovjetunionens Lunokhod 1 og 2 ble sendt til månen på begynnelsen av 1970-tallet, mens NASAs Spirit og Opportunity ble landsatt på Mars i 2004. Alle fire kjøretøyene har vært svært vellykkede. USAs bemannede romfartøy Apollo 15, 16 og 17 hadde med seg biler til månen for å øke astronautenes aksjonsradius.

Retur

Retur av overflatemateriale har kun skjedd fra månen (sovjetiske Luna-sonder og USAs bemannede Apollo-romfartøy), samt fra Itokawa (Japans asteroidesonde Hyakutake).

I tillegg er det returnert oppsamlede partikler fra halen til kometen Wild 2 (med USAs Stardust) samt fra solvinden (USAs Genesis).

Allerede på 1970-tallet planla USA og Sovjetunionen prøvereturferder til Mars, men slike er stadig blitt skjøvet frem i tid av tekniske og økonomiske grunner. En slik ferd ventes nå ikke å finne sted før på 2020-tallet.

Bemannede ferder

Selv om det ikke hører hjemme i denne artikkelen nevner vi at bemannede ferder til andre himmellegmer kun er foretatt til månen. Alle med amerikanske Apollo-romfartøy, i perioden 1968-1972. Apollo ble skutt opp med Saturn V-bæreraketter, bestod at et orbitalmoderfartøy (kommando- og serviceseksjonen) og et eget månelandingsfartøy, som landsatte to av de tre astronautene som var med på hver ferd. Det ble skutt opp ni Apollo-romfartøy til månen (Apollo 8-17 unntatt Apollo 9), hvorav seks landet (Apollo 11-17 unntatt Apollo 13). Alle Apollo-astronauter som ble skutt opp returnerte velberget til jorden. Men tre omkom i en brann under en bakketest før den første planlagte oppskytingen (Apollo 1).

Det har i mange tiår vært snakket om bemannede Mars-ferder, men dette ventes ikke å finne sted før på 2030-tallet. Det er mulig at en bemannet ferd til en asteroide vil finne sted før en bemannet Mars-ferd. Det virker også sannsynlig at det vil etableres permanent bemannede baser på månen før en Mars-ferd blir gjennomført.

Romsonder til månen

Månen var det første himmellegemet som ble besøkt av romsonder, i og med at den er mye nærmere jorden enn noen av planetene.

Sovjetiske/russiske månesonder

Selv om Sovjetunionen tapte det bemannede månekappløpet var de først ute på nesten alle områder når det gjaldt ubemannede aktiviteter ved månen. De sovjetiske månesondene het Luna og ble skutt opp mellom 1959 og 1976;

• Luna 1. Skulle treffe månen, men bommet og ble første menneskelagde gjenstand i bane rundt solen.
• Luna 2. Første gjenstand som traff månen. Skutt opp 12. september 1959.
• Luna 3. Første romfartøy som fotograferte baksiden av månen. Skutt opp 4. oktober 1959, på toårsdagen for Sputnik 1.
• Luna 9. Første romfartøy som landet mykt på månen. Overførte bilder fra overflaten. Oppskyting 31. januar 1966.
• Luna 10. Første som gikk inn i kretsløp rundt månen. Skutt opp 31. mars 1966.
• Luna 16, 20 og 24 returnerte til jorden med månejord som ble gravd opp ved landingsstedet på månen. Men dette skjedde etter at de første amerikanske Apollo-astronautene hadde tatt med seg jord- og steinprøver fra månen. Månen er eneste himmellegeme hvor det har landet romfartøy som har returnert med overflatemateriale i større omfang enn mikroskopiske partikler.
• Luna 17 og 21 hadde med seg hver sin fjernstyrte månebil, Lunokhod 1 og 2.

Luna 24 (skutt opp 9. august 1976) var Sovjetunionens siste månesonde. Etter denne har ingen bemannede eller ubemannede romfartøy fra noen nasjoner eller organisasjoner myklandet på månen, men rundt et dusin har blitt sendt inn i bane rundt månen (pr. mai 2011). Til tross for at Russland «arvet» mesteparten av Sovjetunionens romprogram, har ingen månesonder til nå vært russiske. Men noen få nye er på planleggingsstadiet:

• Luna-Glob. Ny serie planlagte russiske månesonder. P.g.a økonomisk usikkerhet har planene stadig blitt endret gjennom årene. Pr. 2011 er skjemaet at minikjøretøyet Luna-Glob 2 skal bringes til månens sydpolområde med den indiske sonden Chandrayaan-2 i 2013. Luna-Glob 1 skal skytes opp og sendes inn i bane rundt månen i 2015 og bringe med seg fire japanske penetratorer fra deres kansellerte sonde Lunar-A. Deretter følger en prøvereturferd kalt Luna-Grunt.

Amerikanske månesonder

USA skjøt opp mange månesonder på 1960-tallet, i hovedsak som forberedelse til de bemannede Apollo-ferdene til månen. De aller første var passeringssonder som inngikk i Pioneer-serien, men var gjennomgående mislykkede, i hovedsak på grunn av sviktende bæreraketter.

• Ranger 1-9 (styrtfotografering)
• Surveyor 1-7 (myklanding)
• Lunar Orbiter 1-5 (kretsløp)

Amerikanske månesonder etter Apollo:

• Clementine (skutt opp 25. januar 1994). Kartla hele overflaten fra kretsløp.
• Lunar Prospector (skutt opp 7. januar 1998). Oppdaget bl.a. vann-is ved polene fra kretsløp.
• Lunar Reconnaissance Orbiter/LCROSS (skutt opp 18. juni 2009). LRO foretar detaljert kartlegging av overflaten med flere instrumenter. LCROSS-delen styrtet ned ved månens sydpol i et vellykket forsøk på å bekrefte eksistensen av vann-is i månejorden.
• GRAIL (Gravity Recovery and Interior Laboratory). Kartlegging av månens gravitasjonsfelt og indre struktur ved å måle den interne avstanden mellom to satellitter med stor nøyaktighet. Skutt opp samtidig 10. september 2011, gikk inn i kretsløp rundt månen med ett døgns mellomrom rundt nyttår 2012. Opprinnelig kalt GRAIL-A og GRAIL-B, omdøpt til Ebb og Flow (Fjære og Flo, som jo skyldes månens gravitasjon) etter å ha entret månebane.
• LADEE (Lunar Atmosphere and Dust Environment Explorer). Studier av ørsmå mengder støv og gass (atmosfære) som omgir månen. Planlagt oppskyting 1. mai 2012.

Europeisk månesonde

ESA skjøt opp sin første månesonde, Smart-1, den 28. september 2003. Den gikk inn i bane rundt månen i midten av november 2004, over ett år etter oppskytingen. De aller fleste andre romfartøy brukte bare rundt fire døgn til månen. Den lange reisetiden skyldtes at Smart-1 benyttet ionemotorer i stedet for et eget øvre trinn til å komme seg ut av jordbanen og til månen.

Månesonder fra andre nasjoner

Japan ble den første nasjonen utenom Sovjetunionen og USA som skjøt opp en månesonde, da de sendte opp sin eksperimentelle Hiten i januar 1990. I 2007 startet en ny «måneboom», hvor sonder fra flere nasjoner, inkludert Japan (Selene), Kina (Chang'E 1 og 2) og India (Chandrayaan-1), ble sendt inn i bane rundt månen. Chang'E 3 og Chandrayaan-2 skal etter planen begge skytes opp i november 2013 og landsette hvert sitt kjøretøy, sistnevnte i samarbeid med Russland.

Etter at oppgavene i bane rundt månen var fullført, ble Chang'E 2 i august 2011 sendt inn i bane rundt Lagrange-punktet L2 mellom Jorden og solen. I i april 2012 ble sonden sendt på en kurs som den 6. januar 2013 vil bringe den forbi asterioden 4179_Toutatis.

Romsonder til de indre planetene

De indre planetene i solsystemet består av Merkur, Venus, jorden og Mars. De viktigste sondene som til disse planetene er:

• Mariner
  • Ti amerikanske sonder, skutt opp med vekslende hell mellom august 1962 og november 1973. Ble sendt til Venus, Mars og Merkur. Bortsett fra orbitalsondene Mariner 8 (mislykket) og -9 bestod serien av passeringssonder. Sondene var treaksestabiliserte og optimalisert for fjernmåling, til forskjell fra de enklere, spinnstabiliserte Pioneer-sondene, som var bedre egnet til å observere felter og partikler.
  • Mariner 2. Skutt opp 27. august 1962. Passerte Venus 14. desember samme år. Historiens første vellykkede planetsonde.
  • Mariner 4. Skutt opp 28. november 1964. Passerte Mars 15. juli 1965. Første fotografier fra en annen planet.
  • Mariner 9. Første sonde i kretsløp rundt en annen planet (Mars). Returnerte om lag 7000 fotografier, som bl.a avslørte solsystemets største dal, Valles Marineris, oppkalt etter sonden.
  • Mariner 10. Første av foreløpig to (2011) romsonder som har observert Merkur på nært hold. Foretok tre forbiflyvninger i 1974 og 1975.
  • Mariner Jupiter-Saturn 1977, eller Mariner 11 og 12, ble før oppskytingen omdøpt til hhv. Voyager 2 og 1. Konstruksjonen var videreutviklet for å fungere i det ytre solsystemet.
  • Mariner Mark II var et modulbasert konsept NASAs Jet Propusion Laboratory utviklet på 1980-tallet som skulle gjøre det enklere å serieprodusere og skreddersy sonder for ferder til asteroidebeltet og de ytre planetene mellom 1990 og 2010. Av økonomiske årsaker var Saturn-sonden Cassini den eneste som ble skutt opp.

• Mars/Fobos
  • Serie sovjetiske Mars-sonder med start tidlig på 1960-tallet. Første serie inkluderte passeringssonder, orbitalsonder og myklandingskapsler. Programmet har vært plaget av mislykkede oppskytinger og sonder som sviktet eller fungerte dårlig ved ankomst. Den første serien ble avsluttet med Mars 4, 5, 6 og 7, alle skutt opp i 1973. Som helhet var resultatet magert.
  • Fobos 1 og 2, skutt opp i 1988, sviktet begge før ankomsten til Mars-månen Phobos.
  • Mars'96. Russlands første interplanetariske sonde. Mye internasjonal deltakelse. Gikk tapt under oppskytingen i 1996.

• Viking
  • To amerikanske Mars-sonder, skutt opp i august og september 1975. Hver Viking-sonde bestod av en landingsdel og en kretsløpsdel. Viking 1 foretok den 20. juli 1976 den første vellykkede landingen på Mars. Tidligere hadde tre sovjetiske sonder krasjet. Svært vellykkede, men fant ikke udiskutable bevis for liv, som man hadde håpet. Modersondene kretset i bane rundt Mars og studerte hele planeten fra oven. Viking 1-landeren fungerte helt til 1982.

• Venera
  • Seksten vellykket oppskutte sovjetiske Venus-sonder, pluss noen mislykkede som ikke er nummerert. Skutt opp mellom februar 1961 (Venera 1) og juni 1983 (Venera 16).
  • Venera 4. Skutt opp 12. juni 1967. Instrumentkapsel sendte første data fra en annen planets atmosfære mens den dalte ned i fallskjerm. De ekstreme forholdene på Venus tok knekken på kapselen før den traff overflaten. På overflaten av Venus er atmosfæretrykket 90 ganger jordens og temperaturen på overflaten er +460 grader Celsius.
  • Venera 7. Skutt opp 17. august 1970. Første sonde som sendte signaler fra overflaten på en annen planet.
  • Venera 9. Skutt opp 8. juni 1975. Første sonde som sendte bilder fra overflaten på en annen planet. Moderfartøyet ble første sonde i bane rundt Venus. Parhest med Venera 10, som gjorde det samme.
  • Venera 13 og 14. Skutt opp i oktober og november 1981. Første (og eneste) fargebilder fra Venus-overflaten.
  • Venera 15 og 16. Kartla mesteparten av Venus' nordlige halvkule med radar. Venus er dekket av et tykt skydekke som hindrer optiske instrumenter å se ned på overflaten.
  • Venera 17 og 18 ble omdøpt VeGa 1 og 2 før oppskytingene i desember 1984, fordi de etter å ha fløyet forbi Venus (1985) og sluppet ned landingsfartøy og hver sin franske ballong med instrumenter (de to eneste til å sveve i atmosfæren på en annen planet), fortsatte forbi Halleys komet (1986). Navnet VeGa er satt sammen av Venera (russisk for Venus) og Galley (russisk for Halley).
  • Venera-D. Planlagt oppskyting 2018. Skal bestå av to kretsløpssonder og en landingsdel. Opprinnelige planer inkluderte også to ballonger og to mindre landingssonder, men disse ble kansellert i 2011.
    • Hovedsonden skal baseres på moderfartøyet til Phobos-Grunt og skal studere atmosfæren fra kretsløp med flere instrumenter.
    • En mindre kretsløpssonde skal studere magnetosfæren.
    • Landingssonden skal baseres på de store Venera/VeGa-landerne fra Sovjet-epoken, men ha en levetid på overflaten på tre timer (ca. det dobbelte av de tidligere) og være utstyrt med flere kameraer, som skal ta mere "naturlige" bilder enn de noe forvrengte panoramaene fra Venera-landerne.

• Pioneer Venus
  • To amerikanske sonder skutt opp hhv. 20. mai og 8. august 1978. Til forskjell fra de fleste andre sonder som er skutt opp parvis (dvs. med kort tids mellomrom innenfor samme prosjekt) var sondene relativt ulike.
  • Pioneer Venus 1 (også omtalt som Pioneer 12, eller Pioneer Venus Orbiter) ble plassert i en avlang bane rundt Venus. Utstyrt med ti instrumenter, primært for å studere Venus' atmosfære og magnetosfære, men som også inkluderte et radarinstrument som kartla overflaten med lav oppløsning. Brant opp i Venus' atmosfære i august 1992.
  • Pioneer Venus 2 (Pioneer 13/Pioneer Venus Multiprobe) brakte med seg én stor og tre små atmosfærekapsler, som alle sendte data frem til sammenstøtet med overflaten (en fungerte også etter dette, uten at det var planlagt). Modersonden ble som planlagt ødelagt da den traff de øvre delene av Venus-atmosfæren.

• Magellan
  • Amerikansk Venus-sonde, skutt opp 4. april 1989, for øvrig USAs første romsondeoppskyting siden Pioneer Venus 2, elleve år tidligere. Første sonde som ble skutt opp med en romferge (med et IUS øvre trinn). Alle foregående sonder ble skutt opp med engangs bæreraketter. Magellan er eneste romfartøy som har kartlagt hele Venus-overflaten med høy oppløsning med radar (ti ganger skarpere enn radarbildene fra Venera 15 og 16, som bare kartla nordlige breddegrader). Radaren var Magellans eneste instrument. Venus er dekket av et tykt skydekke og overflaten kan aldri sees fra rommet.

• Messenger
  • Amerikansk Merkur-sonde. Skutt opp 3. august 2004. Messenger ble 18. mars 2011 første sonde i kretsløp rundt Merkur, som sonden over ett år skal kartlegges med flere instrumenter. Messenger er en forkortelse for MErcury Surface, Space ENvironment, GEochemistry and Ranging.

• Venus Express
  • Europeisk Venus-sonde. Skutt opp 10. november 2005. Gikk inn i bane rundt planeten i april 2006. Romsonden er bygd etter samme lest som Mars Express. Fortsatt aktiv i 2011.

• BepiColombo
  • Europeisk Merkur-sonde. Oppskyting planlagt november 2014. Skal gå inn i bane rundt Merkur i 2020.
  • Bringer med seg en noe mindre japansk sonde, MMO (Mercury Magnetospheric Orbiter), som skal etterlates i en høyere bane.
  • En planlagt landingsdel er kansellert av økonomiske grunner.

Nyere Mars-sonder

Etter en pause i Mars-utforskingen etter Viking 1 og 2 gjenopptok USA utforskningen av Mars med romsonder på 1990-tallet. (Noen mislykkede er utelatt i oversikten under). Også ESA og Japan har skutt opp hver sin, men kun førstnevntes var vellykket.

• Mars Observer
  • Første i en ny serie romsonder, Planetary Observer, som NASA utviklet for å studere kloder i det indre solsystemet fra kretsløp, fortrinnsvis fra lav, tilnærmet sirkulær polbane. Konstruksjonen var basert på jordobservasjonssatellitter som Landsat.
  • Skutt opp 25. september 1992. Kontakt med sonden ble brutt 21. august 1993, tre dager før ankomsten til Mars. Dette var første gang en vellykket oppskutt, amerikansk planetsonde gikk tapt før dens primære oppdrag var gjennomført. Planetary Observer-programmet ble etter dette kansellert.

• Mars Global Surveyor
  • Skutt opp 7. november 1996, gikk inn i bane rundt Mars 12. september 1997. Medbrakte reserver eller kopier av fem av Mars Observers syv vitenskapelige instrumenter. Returnerte et par hundre tusen bilder av Mars med mye høyere oppløsning (ned til ca. 1 m) enn Viking 1 og 2 og Mariner 9 kunne klare. Blant andre utførte oppgaver var en detaljert kartlegging av Mars' topografi. Fungerte frem til 2. november 2006.
  • Første sonde hvor aerobraking (tidligere testet ut av Magellan) var en fundamental del av ferden, dvs. at sonden oppnåde sin tiltenkte kartleggingsbane ved å benytte Mars' atmosfære, i stedet for drivstoff, til oppbremsing.

• Mars Pathfinder (senere kalt Sagan Memorial Station)
  • Andre sonde i NASAs Dicovery Program (etter NEAR Shoemaker); Enklere, rimeligere og raskere gjennomføre prosjekter, i kontrast til det som har preget mange andre av NASAs prosjekter.
  • Skutt opp 4. desember 1996. Historiens tredje vellykkede landing på Mars. Hadde med seg et bittelite kjøretøy, kalt Sojourner, som kravlet til sammen rundt 100 meter på Mars.

• Mars Odyssey
  • Skutt opp 7. april 2001. Kretser i bane rundt Mars og tar bilder med lavere oppløsning, men i langt flere spektralområder (ser flere farger, også infrarødt) enn «storebror» Mars Reconnaissance Orbiter klarer. Fungerer som viktigste reléstasjon for Spirit og Opportunity. Oppkalt etter filmen 2001: En romodyssé.

• Spirit og Opportunity (Kalt Mars Exploration Rover-A og -B før oppskytingene.)
  • To solcelledrevne Mars-kjøretøy, Spirit og Opportunity, ble skutt opp 10. juni og 8. juli 2003. Landet på hver sin side av Mars, med tre ukers mellomrom i januar 2004. Har funnet flere bevis for tidligere tilstedeværelse av vann, noe som var kjøretøyenes primære oppgave. Kjøretøyene ligner på, men er større enn Mars Pathfinders Sojourner. Kjøretøyene var ment å fungere i 90 dager på Mars-overflaten. Siste signaler fra Spirit ble mottatt 22. mars 2010, over seks år etter landingen. Opportunity var fortsatt aktiv pr. juni 2011.

• Mars Express
  • ESAs første Mars-sonde. Skutt opp 2. juni 2003. Har kretset i bane rundt Mars siden desember 2003.
  • Brakte med seg en liten landingskapsel, kalt Beagle 2, som landet på Mars den 26. desember 2003 for å lete etter liv. Men ingen signaler ble mottatt fra Beagle 2 etter landingen.

• Mars Reconnaissance Orbiter
  • Skutt opp 12. august 2005. Amerikansk romsonde som gikk inn i bane rundt Mars 10. mars 2006. Mars Reconnaissance Orbiter studerer vannhistorien på Mars, med bedre instrumenter enn på noen romsonde ved planeten tidligere. Romsonden vil drive med vitenskapelige operasjoner fram til november 2008, og vil også bidra som kommunikasjonssatellitt for andre ekspedisjoner til Mars som lander på selve overflaten.

• Phoenix.
  • Landet på ganske langt nord på Mars 26. mai 2008. Et primært formål var å finne vann i form av is på og like under overflaten. Sluttet som ventet å fungere etter noen månender (10. november 2008), da solcellepanelene ikke lenger klarte å fange opp tilstrekkelig energi fra en sol som kom stadig lavere på høsthimmelen.
  • Første sonde i NASAs Mars Scout Program, en serie relativt rimelige Mars-sonder.

• Fobos-Grunt
  • Russlands første forsøk på en interplanetarisk sonde siden Mars'96. Planen var å returnere prøver fra overflaten til Phobos i 2014.
  • Hadde med seg den kinesiske banesonden Yinghuo-1.
  • Oppskytingen fant sted 8. november 2011. Etter at sonden ble plassert i en parkeringsbane rundt Jorden, skulle sondens modifiserte Fregat-trinn avfyres to ganger og sende sonden mot Mars. Avfyringene lot seg aldri gjennomføre, og sonden fortsatte å kretse i bane rundt Jorden inntil den vendte tilbake og brant opp i atmosfæren, sannsynligvis over Stillehavet, 15. januar 2012.

• Curiosity, også kjent som Mars Science Laboratory.
  • Amerikansk Mars-kjøretøy, vesentlig større og mer kapabelt enn Spirit og Opportunity.
  • Skutt opp 26. november 2011. Ble vellykket landsatt i Gale-krateret på Mars 6. august 2012.

• MAVEN
  • Banesonde for studier av Mars' atmosfære. Forkortelse for Mars Atmosphere and Volatile EvolutioN. Ble i 2008 valgt som andre sonde i NASAs Mars Scout Program. Planlagt oppskyting november 2013.

• InSight
  • Stasjonær landingssonde basert på Phoenix' design. Planlagt oppskyting tidlig 2016. Skal undersøke Mars' indre med to hovedinstrumenter: En seismograf skal registrere eventuelle "marsskjelv", en annen sensor skal dunkes 5m ned i overflaten og måle varmestrømmen.

• ExoMars
  • ESA-ledet prosjekt. Forkortelse for Exobiology on Mars. Har blitt utsatt og omstrukturert mange ganger, senest da NASA trakk seg i 2012. Planlegges fordelt på to oppskytinger med russiske Proton-raketter:
  • Banesonden Trace Gas Orbiter skal skytes opp i 2016 og kartlegge sporgasser i atmosfæren, som metan, en gass som etter all sannsynlighet enten har vulkansk eller biologisk opphav (alle kjente vulkaner på Mars er for lengst utdødd.) Skal bringe med seg den forholdsvis enkle landingskapselen EDM (Entry, descent and landing Demonstrator Module).
  • Et kjøretøy skal skytes opp i 2018 og bringe med seg utstyr for å bore inntil et par meter ned i bakken og undersøke om liv eksisterer eller har eksistert på Mars.

Romsonder til de ytre planetene

De ytre planetene i solsystemet består av Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun. Avstanden, og dermed reisetiden til disse planetene er vesentlig større enn til Venus og Mars. Ferder til de ytre planetene byr også på større tekniske utfordringer innen områder som kommunikasjon, energiforsyning, dårlige lysforhold å observere i, samt krav til å fungere i mange år.

• Pioneer 10 og 11
  • Amerikanske. Skutt opp 3. mars 1972 og 6. april 1973. Pioneer 10 ble i desember 1973 første romsonde som passerte Jupiter, og i 1987 første gjenstand fra jorden som forlot solsystemet. Pioneer 11 passerte også Jupiter, hvis gravitasjonskraft «slynget» sonden i retning Saturn, som Pioneer 11 ble første sonde som fløy forbi i september 1979. Også Pioneer 11 har forlatt solsystemet.

• Voyager 1 og 2
  • To amerikanske sonder, skutt opp hhv 20. august og 5. september 1977. (Voyager 1 ble skutt opp sist, men kom først til Jupiter og Saturn). Var mer avanserte, bl.a. med mye bedre kameraer enn Pioneer 10 og 11. Fløy forbi Jupiter i mars og juli 1979, deretter forbi Saturn i hhv. november 1980 og august 1981. Voyager 2 fortsatte forbi Uranus i januar 1986 og Neptun i august 1989. Voyager 2 er den eneste romsonden som har besøkt Uranus og Neptun. Begge Voyager-sondene har forlatt solsystemet, og vil fortsette videre utover i det uendelige, som Pioneer 10 og 11. Voyager-sondene sendte til sammen titusenvis av bilder tilbake til jorden, pluss mange andre vitenskapelige data. Høsten 2006 passerte Voyager 1 avstanden 100 AU fra Solen (100 ganger avstanden Jorden-Solen). Pr. 2011 har NASA fortsatt tilnærmet daglig kontakt med begge sondene, som er ventet å fungere til rundt 2020.
  • Voyager 2 sin 12 år lange ferd fra jorden og forbi alle de fire store planetene, pluss forbi mange titalls av deres måner, regnes av mange som den mest eventyrlige av alle ferder i romfartshistorien. En faktor som gjorde ferden mulig var en særdeles gunstig konstellasjon mellom alle de fire ytre planetene, hvilket gjorde det mulig for én enkelt sonde skutt opp på siste halvdel av 1970-tallet å bli «slynget» fra én planet til den neste, uten bruk av drivstoff underveis til annet enkelte små banekorreksjoner. Disse planetene vil ikke stå i tilsvarende innbyrdes posisjoner før på 2150-tallet.
  • I 2012 viste målinger fra Voyager 1's instrumenter at den, som første menneskelagde gjenstand, var i ferd med å krysse grensen til det til det interstellare rom.

• Galileo
  • Amerikansk Jupiter-sonde (tysk deltakelse). Skutt opp med romfergen i oktober 1989. Ble i 1995 eneste romsondesonde hittil som har sendt en kapsel ned i Jupiter-atmosfæren, og eneste som har gått i bane rundt Jupiter. Tok mange nærbilder av bl.a. Jupiters måner. Falt ned mot Jupiter og brant opp den 21. september 2003. Meget vellykket, til tross for at hovedantennen ikke lot seg folde ut, noe som sterkt reduserte datastrømmen fra sonden. På vei ut til Jupiter foretok sonden historiens første nærpasseringer av asteroider (951 Gaspra og 243 Ida). Oppkalt etter astronomen Galileo Galilei.

• Ulysses
  • Primær hensikt med dette NASA/ESA-samarbeidsprosjektet var å studere Solens polområder og det interplanetariske rom fra en bane som stod tilnærmet vinkelrett på Ekliptikken. For å komme inn i en slik bane med tilgjengelige oppskytings- og fremdrifssystemer måtte sonden først sendes forbi Jupiter, slik at planetens kraftige gravitasjonsfelt kunne utnyttes til å "bøye" sondens baneplan slik man ønsket.
  • Ulysses ble brakt opp i kretsløp rundt Jorden med romfergen Discovery 6. oktober 1990. Et to-trinn IUS, supplert med et PAM-S øvre faststofftrinn, sendte sonden ut av jordbane og til Jupiter, som ble passert 8. februar 1992, bare 16 måneder etter oppskytingen. Etter tre fjernpasseringer over hver av Solens poler (i 1994/1995, 2000/2001 og 2006-2008) ble Ulysses ble slått av 30. juni 2009, fordi RTG-strømkilden ikke lenger leverte nok kraft til at sonden kunne fungere hensiktsmessig.

• Cassini-Huygens
  • Amerikansk/europeisk. Skutt opp 15. oktober 1997. Tidenes mest kostbare romsonde, med en prislapp 3,3 milliarder 1997-dollar (over 20 milliarder norske kroner etter datidens kurs). Gikk som første romsonde inn i kretsløp rundt Saturn den 1. juli 2004. Cassini er bygget av USA (Italia har bidratt). Blant oppgavene er å kartlegge overflaten til Titan med bl.a radar. Titan er solsystemets nest største måne (diameter 5 150 km) og den eneste månen i solsystemet med en tykk atmosfære. Atmosfæren har et dislag som er ugjennomsiktig med annet enn spesialinstrumenter.
  • Cassini brakte med seg instrumentkapselen Huygens, som er bygget av ESA. Den 14. januar 2005 landet Huygens på Titan.
  • Prosjektet er oppkalt etter astronomene Giovanni Domenico Cassini og Christiaan Huygens.
  • Ferden har pr. 2011 blitt forlenget to ganger i forhold til de opprinnelige planene. NASA tar sikte på å styrte sonden inn i Saturns atmosfære 15. september 2017.

• Juno
  • Amerikansk sonde som i juli 2016 skal gå inn i en avlang polbane rundt Jupiter. Oppskytingen ble foretatt 5. august 2011.
  • Første sonde som vil benytte solcellepaneler ved Jupiter, hvor styrken på sollyset er under 4% av hva det er ved Jorden, og som er omgitt av kraftige strålingsbelter som er skadelige for elektronikk, inkludert solceller, og praktisk talt alle kjente typer biologisk vev, inkludert astronauter, når den tid måtte komme.

• JUICE (JUpiter ICy moons Explorer)
  • ESAs første ferd til en planet utenfor asteroidebeltet. Skal studere Jupiter og dens måner Callisto, Ganymede og Europa.
  • Planlagt oppskyting med Ariane 5 i 2022. Skal gå inn i bane rundt Jupiter i 2030 og inn i kretsløp rundt Ganymede i 2032
  • Ferden ble i mai 2012 annonsert å erstatte ESA-NASA samarbeidsprosjektet Europa Jupiter System Mission, som NASA trakk seg fra i 2011.

Romsonder til dvergplaneter, asteroider og kometer

• Giotto
  • Europas første helt egne romsonde. Skutt opp 2. juli 1985. Fløy forbi Halleys komet i 1986 og tok første gode bilder av en kometkjerne.

• NEAR Shoemaker
  • Amerikansk. Skutt opp 17. februar 1996. Ble første romfartøy i kretsløp rundt en asteroide da den i februar 2000 gikk inn i bane rundt Eros. Som en avslutning på prosjektet foretok NEAR den 12. februar 2001 historiens første landing på en asteroide. Noen radiosignaler, men svært få vitenskapelige data ble returnert etter landingen da sonden ikke var konstruert for dette formålet.

• Deep Space-1
  • Første sonde i NASAs New Millenium-program, hvor det primære formålet var å teste ut ny teknologi. Oppskyting 24. oktober 1998.
  • Passerte asteroiden 9969 Braille og kjernen til komet Borrelly. Ble plassert i stand-by modus i desember 2001, slik at den eventuelt kan kontaktes igjen i fremtiden.

• Stardust
  • Femte av åtte vellykkede (pr. 2011) sonder i NASAs Discovery Program. Skutt opp 7. februar 1999. Samlet opp støvpartikler da den passerte kjernen til kometen Wild 2 på rundt 300 km avstand i januar 2004. I tillegg til samlet Stardust støv fra eldgamle, eksploderte stjerner. En tilbakevendingskapsel fra romsonden landet trygt ved hjelp av fallskjermer i Utah den 15. januar 2006. Modersonden ble senere sendt i retning av kometen Tempel 1, for å studere nærmere krateret som ble laget av innslagslegemet til romsonden Deep Impact. Passeringen av Tempel 1 fant sted 14. februar 2011, få dager før sonden slapp opp for drivstoff til stillingskontrollmotorene og måtte slås av.

• Hajabusa
  • Japansk. Skutt opp 9. mai 2003. Landet på den forholdsvis lille asteroiden Itokawa i november 2005. Til tross for en lang rekke store tekniske problemer klarte man å få sonden til å returnere til jorden med små kvanta overflatemateriale fra Itokawa 13. juni 2010. Pr. 2011 er dette den eneste gang at materiale tatt opp fra fra overflaten til et annet himmelegme enn månen er blitt brakt tilbake til jorden. Benyttet ionemotorer som fremdriftsystem.

• Rosetta
  • Europeisk. Skutt opp 2. mars 2004. ESAs mest ambisiøse romsondeprosjekt til nå. Skal gå inn i bane rundt kometen Tsjurjumov-Gerasimenko i 2014 og slippe en liten landingsdel ned på overflaten.

• Deep Impact
  • Amerikansk romsonde som 4. juli 2005 sendte et innslagslegeme, utstyrt med kameraer, inn i kjernen til Tempel 1 med høy hastighet (over 10 km/s). Observasjoner av innslaget skaffet kunnskap om kjernens beskaffenhet. Modersonden har i ettertid fått nye oppgaver.

• New Horizons Pluto-Kuiper Belt Mission
  • Skutt opp 19. januar 2006, passerte Jupiter februar 2007. Romsonden vil passere dvergplaneten Pluto 14. juli 2015. Deretter vil man forsøke å sende sonden forbi ett eller flere Kuiper-legemer. New Horizons er den femte romsonden som forlater vår solsystem for alltid, etter Pioneer 10 og 11 og Voyager 1 og 2.
  • Definisjonen dvergplanet ble innført av den Internasjonale Astronomiske Union noen måneder etter oppskytingen av New Horizons. En følge var at Pluto ble «degradert» fra planet til dvergplanet. Dette skjedde til store protester fra bl.a lederen for New Horizons-prosjektet, Alan Stern.

• Dawn
  • Et amerikansk prosjekt med formål å studere asteroiden Vesta (også kalt protoplanet) og dvergplaneten Ceres. Oppskytingen fant sted 27. september 2007. 16. juli 2011 gikk Dawn inn i kretsløp rundt Vesta. I mai 2012 skal kursen settes mot Ceres, som Dawn skal gå inn i kretsløp rundt i februar 2015. Om ferden lykkes blir Dawn da det første romfartøy som har gått i kretsløp rundt to himmellegemer utenom Jorden.

• Hajabusa 2
  • Konstruksjon og ferdplan vil ha mange likhetstrekk med den første Hayabusa-sonden. Oppskyting planlagt til juli 2014, med ankomst asteroiden (162173) 1999 JU3 i 2018. Hayabusa 2 skal forlate asteroiden i desember 2019 og returnere prøver fra denne til Jorden i desember 2020.

• OSIRIS-REx
  • Forkortelse for Origins Spectral Interpretation Resource Identification Security Regolith Explorer
  • Ble i mai 2011 valg som tredje sonde i NASAs New Frontiers-program, etter New Horizons og Juno. Skal returnere prøver fra overflaten til asteroiden 1999 RQ36. Planlagt oppskyting i 2016, med retur til Jorden i 2023.

Eksterne lenker

• JPL/NASA
• Russian Space Web
• ESA (Den europeiske romorganisasjonen)
• JAXA (Den japanske romorganisasjonen)
• Norsk Astronautisk Forening
• Norsk Romsenter
• Planetary Society (Informasjon om de fleste aktuelle romsondeprosjekter)
• Venera