Kosmisk stråling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Energispektrum for kosmisk stråling

Kosmisk stråling betegner innenfor astrofysikk partikler som stammer fra en kilde utenfor jorden og som treffer jordens atmosfære med høy hastighet, gjerne nær lysets hastighet, men den kinetiske energien til partiklene varierer mye. På det meste kan energien være på 1020  elektronvolt, som er mye høyere enn hva vi mennesker greier å akselerere partikler til i partikkelakseleratorer.

Rundt 90 % av disse partiklene er protoner, 9 % er heliumkjerne, også kjent som alfapartikler. Den resterende 1 % inkluderer elektroner og kjernene av tyngre element.

Kilder til kosmisk stråling[rediger | rediger kilde]

De fleste partiklene stammer fra kilder utenfor solsystemet, slik som roterende nøytronstjerner, supernovaer og svarte hull. Noe av den sterkeste strålingen kommer også fra kilder utenfor vår galakse. Måten den sterkeste strålingen lages på er ennå ikke fullt ut forstått.

Kosmisk stråling med energi over 10 GeV (1 Giga elektronVolt = 109 eV) stråler inn mot jorden like mye fra alle kanter. Dette tror man skyldes at vår galakses magnetiske felt endrer retningen til partiklene. Dette gjør kosmisk stråling mindre interessant i astronomi, siden vi ikke kan se hvor den kommer fra. Under 10 GeV påvirkes partiklene såpass av jordens magnetfelt at dette påvirker retningen.

Kosmisk stråling skapes også av solen; disse partiklene har lav energi, rundt 10-100 keV. Mengden og styrken kan øke ved utbrudd (flares) på solen. Solvinden kan også skjerme for kosmisk stråling som kommer utenfra solsystemet. Man tror også at en del kosmisk stråling blir bremset opp ved heliopausen ved grensen av solsystemet og at dette er den såkalte anormale strålingen, med uventet lav energi. (Anomalous cosmis rays).

Deteksjon[rediger | rediger kilde]

Partiklene kolliderer med atmosfæren og i kollisjonen skapes en rekke mesoner, kortlivede partikler som henfaller til myoner. Myonene vekselvirker ikke like lett med atmosfæren og myonenes høye hastighet forlenger levetiden deres, utfra Einsteins relativitetsteori. Dette gjør at myonene kan rekke å nå ned til bakken. Myonene opptrer som ioniserende stråling, det vil si at de river løs elektroner fra atomer de passerer. Dette gjør at de kan detekteres med enkle midler, for eksempel kan de ses som tynne streker av tåke i tåkekamre.

Påvirkning av atmosfæren[rediger | rediger kilde]

At kosmisk stråling kan få vann til å kondensere på denne måten, har fått enkelte til å spekulere i om kosmisk stråling kan påvirke dannelsen av skyer.[1]

Det er uansett allment akseptert at kosmisk stråling har holdt nivået av karbon-14 konstant i atmosfæren, i alle fall de siste 100 000 år. Dette er viktig for bruken av C14-datering i arkeologi.

Forskningsprosjekt[rediger | rediger kilde]

Pågående forskningsprosjekt rundt kosmisk stråling inkluderer:

Påvirkning på mennesker[rediger | rediger kilde]

Kosmisk stråling utgjør en liten del av bakgrunnstrålingen vi utsettes for. En undersøkelse fant at kosmisk stråling utgjorde 10% av bakgrunnsstrålingen i Australia.[2] prosentandelen i Norge vil trolig være lavere, da geologiske forhold gjør at Norge har en bakgrunnsstråling over gjennomsnittet. Kosmisk stråling vil derimot kunne være en stor fare under bemannede romferder.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 5. mai 2007. Besøkt 24. juni 2007.  CERN ser på kosmisk stråling
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. juni 2007. Besøkt 24. juni 2007. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]