Asteroide

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
253 Mathilde, en C-type-asteroide, ca. 50 km på tvers, dekket av kratre på halve størrelsen.

Asteroider er småplaneter, spesielt de som befinner seg i det indre solsytemet. De største av disse har også blitt kalt planetoider. Disse begrepene har historisk sett blitt brukt om alle astronomiske legemer i bane rundt solen som ikke har noen form for planetskive, og som heller ikke har blitt observert å ha de karakteristiske egenskapene til en aktiv komet. Etter hvert som småplanetene i det ytre solsystemet ble oppdaget, ble de volatil-baserte overflatene funnet å ligne mer på kometer og ble derfor ofte skilt fra tradisjonelle asteroider.[1] Begrepet asteroide brukes nå primært om de smålegemene i det indre solsystemet, og sammen med kentaurer, neptuntrojanere og transneptunske objekter i det ytre solsystemet, tilhører de gruppen småplaneter. I denne artikkelen omfatter begrepet asteroider småplanetene i det indre solsystemet.[2]

Det finne millioner av asteroider, og mange av disse antas å være spredte rester av planetesimaler – legemer innenfor den unge solens tåke som aldre voks seg store nok til å bli planeter.[3] Hoveddelen av de kjente asteroidene går i bane rundt solen i regionen mellom banene til Mars og Jupiter, kjent som asteroidebeltet, eller deler bane med Jupiter (såkalte jupitertrojanere). Det finnes imidlertid også andre banefamilier med betydelig antall asteroider, inkludert nærjordsasteroider. Individuelle asteroider klassifiseres etter emisjonsspekter, hvor de fleste ligger i tre hovedgrupper: C-type, S-type og M-type. Disse ble oppkalt etter og identifiseres generelt ved henholdsvis karbon-rike, steinete og metalliske sammensetninger.

Normalt sett er det kun asteroiden 4 Vesta, som har en relativt reflektiv overflate, som kan ses med det blotte øye – og det bare på svært mørke himler og posisjonen er gunstig. En sjelden gang kan mindre asteroider passere tilstrekkelig nær jorden til at den er synlig for det blotte øye en kort stund.[4] Per september 2013 har Minor Planet Center data for mer enn én million objekter i det indre og ytre solsystemet, hvorav 625 000 hadde tilstrekkelig informasjon til å få en nummerbetegnelse.[5]

Asteroider i solsystemet[rediger | rediger kilde]

Fra venstre mot høyre: 4 Vesta, Ceres, jordens måne.

Hundretusenvis av asteroider har blitt oppdaget i solsystemet, og det oppdages ca. 5 000 nye hver måned. Per 2. juli 2012 var totalt 585 452 småplaneter registrert, hvorav 331 210 har omløpsbaner som er tilstrekkelig kjente til at de kan gis permanente offisielle nummer. Av disse har 17 224[6] fått offisielle navn. Den navnsløse småplaneten med det lengste nummeret er (3708) 1974 FV1; den navngitte småplaneten med det høyeste nummeret er 204873 FAIR.[7]

Astronomer anslår det totale antall asteroider som er over 1 km i diameter til å være mellom 1,1 og 1,9 millioner.[8] Den største asteroiden i det indre solsystemet er Ceres, som har en diameter på 900–1 000 km. To andre asteroider i det indre solsystemet er 2 Pallas og 4 Vesta som begge har diametre på ca. 500 km. Vesta er den eneste asteroiden i hovedbeltet som kan skimtes med det blott øyet. I svært spesielle tilfeller kan jordnære asteroider også være synlige uten hjelpemidler (se 99942 Apophis).

Den totale massen av alle asteroidenen i hovedbeltet anslås å være 3,0–3,6×1021 kg,[9][10] eller ca. 4 % av månens masse. Av denne massen innehar Ceres 950×1018 kg, eller 32 %. Legger man til de tre nest massive asteroidene 4 Vesta (9 %), 2 Pallas (7 %) og 10 Hygiea (3 %), blir den totale summen 51 %. De neste tre etter størrelse – 511 Davida (1,2 %), 704 Interamnia (1,0 %) og 3 Juno (0,9 %) – bidrar bare med ytterligere 3 % av totalmassen. Antallet asteroider øker siden eksponensiellt mens de individuelle massene blir mindre. Kun de aller største asteroidene har tilstrekkelig masse til å være sfæriske. Resten av asteroidene har uregelmessige former.

Mange av asteroidene befinner seg i asteroidefamilier. Asteroidene i en familie har lignende baneelementer som store halvakse, eksentrisitet og inklinasjon.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NASA-JPL
  2. ^ Dole & Asimov 1964, s. 43
  3. ^ NASA
  4. ^ Space.com 2005
  5. ^ Minor Planet Center 2013
  6. ^ «Known populations of solar system objects: January 2009». Besøkt 2. juli 2012. 
  7. ^ «Discovery Circumstances: Numbered Minor Planets (200001)-(205000)». Besøkt 2. juli 2012. 
  8. ^ «New study reveals twice as many asteroids as previously believed». Besøkt 28. mars 2006. 
  9. ^ Krasinsky, G. A.; Pitjeva, E. V.; Vasilyev, M. V.; Yagudina, E. I. (2002). «Hidden Mass in the Asteroid Belt». Icarus, 158 (1), s. 98-105. 
  10. ^ Pitjeva, E. V. (2005). «High-Precision Ephemerides of Planets - EPM and Determination of Some Astronomical Constants». Solar System Research, 39, s. 176. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Trykt litteratur
  • Dole, Stephen H.; Asimov, Isaac (1964). Planets for Man (engelsk). New York: Random House. 
Nettlitteratur