Halleys komet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1P/Halley
Lspn comet halley.jpg
Foto: W. Liller. Tatt fra Påskeøya 8. mars 1986
Oppdagelse
Oppdager: Prehistorisk
Oppkalt etter Edmond Halley
Oppdaget dato 1758, første beregnede dato
Alternative navn Halleys komet, 1P
Baneparametre
Største avstand fra Solen (Aphelion) 35.1 AU
Minste avstand fra Solen (Perihelion) 0,586 AU
Halvakse 17.8 AU
Eksentrisitet 0.967
Omløpsperiode 75,3 år
Banehelling 162,3°
Siste nærpassering av Solen 9. februar 1986
Neste nærpassering av Solen 28. juli 2061
Er en komet i bane rundt Solen
Halley komet sin bane til venstre sammenlignet med Solsystemet
Fysiske egenskaper
Middeldiameter 15 km lang, 8 km bred og 8 km tykk
Overflateareal
Masse 2.2×1014 kg
Middeldensitet 0.6 g/cm³
Overflategravitasjon
Unnslippshastighet
Rotasjonsperiode 52 timer
Aksehelling
Albedo 4%
Overflatetemp.
min middel maks
Ukjent Ukjent 77 C
Atmosfære ingen

Halleys komet er en periodisk komet som viser seg med en periode på 76 år. Astronomen, fysikeren og matematikeren Edmond Halley forsket på kometen ved universitetet i Oxford, og han anslo at kometen ville returnere hvert 75-76. år. Han ventet den tilbake på slutten av 1750-tallet, og ganske riktig, på julaften 1758 ble den oppdaget av den tyske bonden og amatørastronomen Georg Palitzsch, akkurat i tide til Newtons 116. fødselsdag første juledag 1758.[1] Den er den mest berømte av alle kometer. Selv om det i hvert århundre er mange synlige og spektakulære kometer på himmelen, er Halleys komet den eneste synlige komet som returnerer innenfor livsløpet til et menneske.[2] Halleys komet var sist i det indre solsystem i 1986, og vil vende tilbake i medio 2061.

Innhold

Opprinnelse [rediger]

Kometer antas å ha to ulike opphavssteder i solsystemet. Det ene er i Kuiper-beltet, ca. 50 AU fra Solen. Det andre er Oort-skyen, en sfære med kometlignende himmellegemer som er ca. 50000 AU fra Solen. Kometer som ikke varer så lenge, med baner på 200 år eller mindre, antas å komme fra Kuiper-beltet, mens kometer med en lang bane, som Hale-Bopp, som bruker tusenvis av år, antas å komme lenger utenfra.

Halleys komets bane er slik at en tror den opprinnelig har vært en komet med en lang bane, men har blitt fanget inn av gravitasjonen fra gassplaneter i solsystemet og sendt innover til det indre solsystem. Halley tilhører en gruppe kometer som en kaller for «Halley-familie kometer».[3]

Data [rediger]

Baneparametre [rediger]

Halleys komet sin bane er svært elliptisk, og fokusert om solen. Perihelion, det nærmeste punktet til solen, er bare 0,6 AU, mellom banene til Merkur og Venus, mens aphelion, det fjerneste punktet på banen, er 35 AU, eller omtrent avstanden til dvergplaneten Pluto. Banen til Halleys komet er noe uvanlig for et himmellegeme i solsystemet. Halleys bane er motsatt i forhold til planetene, eller «mot klokken» sett i forhold til solens nordpol. Halleys bane heller 18° i forhold til ekliptikken. Den er, som alle kometbaner, svært eksentrisk, med mesteparten av banen liggende under (når en tenker seg Jordens nordpol som «opp»).[4][5]

Struktur og oppbygging [rediger]

Giotto-romsonden ga vitenskapsfolk de første bildene av Halleys overflate og struktur. Selv om halen strekker seg millioner av km ut i verdensrommet, er Halleys komet-kjerne relativt liten og «peanøtt-formet». Komet-kjernens masse er ekstremt liten, omtrent 2.2×1014 kg.[6] Den gjennomsnittlige tettheten er ca. 0.6 g/cm³, noe som indikerer at kjernen er løst sammensatt.[7] Albedo er ca. 4 %, det vil si at bare 4 % av sollyset blir reflektert. Det er omtrent det samme som for kull. Selv om kometkjernen ser hvit og lys ut, sett fra Jorden, er Halleys komet faktisk helt svart.

Når den nærmer seg det indre av solsystemet, varmer Solen den opp, og får overflaten til å sublimere (gå fra fast form til gass), mens jetstrømmer med materiale spruter opp fra den svarte overflaten. Kjernen roterer hver 52. time, og dagsiden er mye mere aktiv enn nattsiden. Gassene som sendes ut fra kjernen er 80 % vanndamp, 17 % karbonmonoksid og 3-4 % karbondioksid.[8] med spor av hydrokarboner[9] Kjernen er dekket med et lag av støv som holder på varmen. Hver støv-partikkel er tenkt å bestå av mange små partikler med rom imellom. Noen av disse partiklene er fylt med is, andre er tomme. Når Halleys komet er på sitt nærmeste til solen, kan temperaturen stige til ca. 77°C. Nær solen vil jetstrømmene kaste ut flere tonn med gass og støv hvert sekund. Halley har flere grunne kratere som er omkring 1 km i diameter.

Meteorregn [rediger]

Fordi banen til Halleys komet er nær Jordens på to steder, er Halleys komet opphav til to meteorittregn: Akvaridene i mai, og Orionidene sent i oktober.[10] Førstnevnte er synlig både på Jorden og på Mars.[11]

Historie [rediger]

Tidlige passeringer [rediger]

Kometen sin passering i 1066 avbildet på Bayeux-teppet
  • 240 f.Kr. og tidligere: Historiske notater viser at kinesiske astronomer observerte kometens passeringer i 240 f.Kr. og muligens så tidlig som 2467 f.Kr. Observasjoner og kalkulasjoner av passeringer etter 240 f.Kr. er gjort av kinesiske, japanske, babylonske, persiske og mesopotamske astronomer.
  • 12 f.Kr.: Noen teologer har foreslått at kometens passering i dette året kan forklare Bibelens historie om Betlehem-stjernen.[12]
  • 837: I dette året er det beregnet at Halleys komet må ha passert så nært Jorden som 0,03 AU, kometens nærmeste passering av Jorden. Halen må ha vært synlig over 90 grader av himmelen.[13]
  • 1066: Halleys komet ble observert i England, og tolket som et ondt varsel. Senere samme år døde Harald II av England i slaget ved Hastings. Kometen ble avbildet på Bayeux-teppet. Kometen ble i datidens nedtegnelser beskrevet som fire ganger så stor på himmelen som Venus, og skinte med en lysstyrke tilsvarende 1/4 av Månens.
  • 1301: Kunstneren Giotto di Bondone kan ha observert kometen dette året, da hans maleri i Arena-kapellet, som ble ferdig i 1305, muligvis er en tidlig observasjon.
  • 1456: Kometen passerte igjen veldig nær Jorden, halen må ha strukket seg over 60° av himmelen og vært formet som en sabel. Ifølge en historie fordømte pave Callistus III kometen, da han trodde den var et ondt varsel for de kristne forsvarerne av Beograd, som på den tiden var beleiret av hæren til Det osmanske rike. Ingen kjente kilder støtter denne påstanden.

Studier av Edmond Halley [rediger]

Halleys komet var den aller første kometen som ble anerkjent som periodisk. Halley konkluderte etter å ha sett på karakteristikken på to kometer observert i 1531 av Petrus Apianus og i 1607 av Johannes Kepler i Praha, at dette var det samme objektet som returnerte hvert 76. år (en periode som siden har blitt justert til mellom 75 og 76 år). I sin Synopsis Astronomia Cometicae (1705) slo han fast at kometobservasjonene i 1456, 1531, 1607 og 1682 gjaldt samme komet, og regnet ut at den ville komme tilbake i 1758.

Halley sin spådom viste seg å være riktig, selv om det ikke var før 25. desember 1758 at den ble oppdaget av Johann Georg Palitzsch, en tysk bonde og amatør-astronom. Halleys komet var ikke på sitt nærmeste til solen før i mars 1759. Gravitasjonskreftene til Jupiter og Saturn hadde forårsaket en oppbremsing av kometen, noe som et team av tre matematikere (Alexis Clairault, Nicole-Reine Lepaute og Joseph Lalande),hadde beregnet på forhånd. Halley fikk ikke se kometen returnere, da han døde i 1742.

Passeringer i moderne tid [rediger]

1835 [rediger]

Den amerikanske forfatteren Mark Twain ble født 30. november 1835; bare to uker etter at Halleys komet passerte Solen. I sin biografi skrev Twain: «I came in with Halley's comet in 1835. It's coming again next year (1910), and I expect to go out with it. The Almighty has said no doubt, 'Now here are these two unaccountable freaks; they came in together, they must go out together.» Twain døde 21. april 1910, dagen etter at Halleys komet passerte Solen neste gang.[14][15] Filmen The Adventures of Mark Twain fra 1985 er inspirert av dette.

1910 [rediger]

Passeringen i april 1910 var viktig av mange grunner: Det er første gang et fotografi er tatt av Halleys komet, kometen passerte ganske nær Jorden, og var et spektakulært syn på himmelen. Den 18. mai passerte den faktisk over solskiven, og Jorden passerte igjennom halen. På den tiden trodde man at halen inneholdt giftige gasser. Selv om media lagde sensasjons-historier, er det et faktum at gassene er så diffuse at ingen på planeten merket noen effekt av å passere igjennom halen. Mange mennesker som hevder at de så 1910-passeringen av Halley, husker en annen komet som var enda sterkere, og faktisk var synlig på dagtid i fire måneder før Halleys komet dukket opp.

1986 [rediger]

Halleys komet i 1986

Passeringen i 1986 var en av de minst gunstige for observasjon fra Jorden noensinne. Kometen ble aldri så spektakulær på himmelen, og lysforurensing fra storbyene hindret observasjoner for folk flest. Kometen var heller ikke synlig fra den nordlige halvkulen i mars eller april.

Flere romsonder ble sendt for å besøke Halleys komet. Sovjetunionen sendte romsonden Vega 1 som begynte å sende bilder fra 4. mars 1986, de første noensinne av kjernen til en komet, og passerte kometen 6. mars. Romsonden Vega 2 fulgte like etter med sin passering av kometen 9. mars. 14. mars passerte den europeiske romsonden Giotto. Japan sendte to romsonder, Suisei og Sakigake. Denne rekken med romsonder ble uoffisielt kalt for Halley Armadaen.

Basert på data fra Astron i desember 1985, det største ultrafiolette romteleskopet på den tiden, utarbeidet en gruppe sovjetrussiske forskere en modell av kometen coma.[16] Kometen ble også observert fra en annet romsonde International Cometary Explorer (opprinnelig International Sun-Earth Explorer 3).

Det var planlagt to romfergeoppdrag for å observere Halleys komet: STS-51-L og STS-61-E. På den første eksploderte romfergen Challenger under oppskyting i mars [1986, og alle slike planer ble dermed kansellert. Nyttelasten tenkt for å observere Halleys komet, ble ikke sendt ut i rommet før med ferden STS-35.[17]

På vei mot 2061 [rediger]

12. februar 1991 ble det oppdaget noe underlig og uforklarlig ved Halleys komet av forskere ved European Southern Observatory (ESO). Kometen var 2,14 milliarder km fra solen, og en svær sky ble oppdaget rundt selve kometkjernen, som var 300 ganger mere lys enn kjernen. Tre ulike teorier har kommet frem: 1) vekselvirkninger med de svært energirike partikler som finnes i solvinden; 2) en kollisjon med et annet himmellegeme; eller 3) en betydelig mengde energi er blitt frigjort fra kometens kjerne.[18]

I 1994 klarte forskere ved ESO å oppdage og fotografere Halleys komet 2,82 milliarder kilometer (18,8 AU) borte fra Solen.[19] Halleys komet ble så i 2003 observert hele 4,2 milliarder kilometer (28,08 AU) borte fra Solen ved hjelp av observasjoner fra det europeiske observatoriet VLT (Very Large Telescope) i Cerro Paranal i Chile.[20] Kometen kan dermed følges på hele sin ferd tilbake til det indre solsystemet.

Referanser [rediger]

  1. ^ Ulf Danielsson: Stjerner og epler som faller (s. 57), forlaget Cappelen, Oslo 2005, ISBN 82-02-24254-1
  2. ^ Comets, awesome celestial objects. AdtronomyToday. Besøkt 15. mars 2007.
  3. ^ DAVID C. JEWITT (2001). FROM KUIPER BELT OBJECT TO COMETARY NUCLEUS: THE MISSING ULTRARED MATTER. Besøkt 26. juni 2007.
  4. ^ Bill Arnett (2001). Comet Halley. Besøkt 15. mai 2007.
  5. ^ Syuichi Nakano (2001). OAA computing sectioncircular. Besøkt 15. mai 2007.
  6. ^ G. Cevolani, G. Bortolotti and A. Hajduk (1987). Halley, comet's mass loss and age. Besøkt 15. mai 2007.
  7. ^ RZ Sagdeev; PE Elyasberg; VI Moroz. (1988). Is the nucleus of Comet Halley a low density body?. AA(AN SSSR, Institut Kosmicheskikh Issledovanii, Moscow, USSR), AB(AN SSSR, Institut Kosmicheskikh Issledovanii, Moscow, USSR), AC(AN SSSR, Institut Kosmicheskikh Issledovanii, Moscow, USSR). Besøkt 15. mai 2007.
  8. ^ TN Woods; PD Feldman; KF Dymond; DJ Sahnow (1986). Rocket ultraviolet spectroscopy of comet Halley and abundance of carbon monoxide and carbon. Besøkt 15. mai 2007.
  9. ^ Christopher Chyba & Carl Sagan (1987). Infrared emission by organic grains in the coma of comet Halley. Nature. Besøkt 15. mai 2007.
  10. ^ Meteor Streams. Jet Propulsion Laboratory. Besøkt 15. mars 2007.
  11. ^ Meteor Showers And Their Parent Bodies. Besøkt 15. mars 2007.
  12. ^ Cecil Adams (2000). What's up with the star of Bethlehem?. The Straight Dope. Besøkt 15. mars 2007.
  13. ^ Great Comets in History. Jet Propulsion Laboratory (1998). Besøkt 15. mars 2007.
  14. ^ Directory of Mark Twain's maxims, quotations, and various opinions:. twianquotes.com. Besøkt 15. mars 2007.
  15. ^ The New York Times: 1867-1970. twianquotes.com. Besøkt 15. mars 2007.
  16. ^ A model for the coma of Comet Halley, based on the Astron ultraviolet spectrophotometry
  17. ^ Columbia. Encyclopedia Astronautica. Besøkt 15. mars 2007.
  18. ^ Norsk Astronautisk Forening – Voldsomt utbrudd fra Halleys komet (Av Erik Tronstad)
  19. ^ Norsk Astronautisk Forening – Halleys komet halvveis (Av Erik Tronstad)
  20. ^ Aftenposten.no – Avslører Halleys hemmeligheter 19.09.03

Eksterne lenker [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Halleys_komet&oldid=12357737»