Ormehull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Diagram over et Schwarzschild-ormehull

Ormehull, også kjent som Einstein–Rosen-broer, er en hypotetisk topologisk egenskap ved romtid som skal fungere som snarveier gjennom det tomme rom og således muliggjøre tidsreiser. Ormehull kan eksistere i henhold til den generelle relativitetsteorien. Det fastslo Albert Einstein og Nathan Rosen i 1935.

Ormehull er tunneler som binder sammen rom og tid på to forskjellige plasser i universet. Ved å reise igjennom et ormehull skal man kunne nå et område raskere enn det lyset kan.

Kip Thorne[rediger | rediger kilde]

I 1988 viste fysikeren Kip Thorne ved California Institute of Technology i Pasadena at det faktisk lar seg gjøre å reise gjennom ormehull – et hull gjennom universets romtid. Et ormehull er egentlig et vanlig sort hull med to innganger, og forskerne antar at de muligens eksisterer. Problemene med å reise gjennom dem er imidlertid mange. Bare det å bevege seg bort til åpningen ville tatt en evighet med de hastigheter vi i dag kan komme opp i.

Forskere har drodlet litt med disse tankene opp gjennom årene, og blant annet funnet ut at man kanskje kan lage sine egne ormehull. Problemet er imidlertid fremdeles at hullet i virkeligheten også er et sort hull, komplett med hendelseshorisont. De som går inn, kommer ikke ut igjen.

Dette problemet ble løst (teoretisk) av Thorne: Ved å plassere eksotisk materie med negativ energi utenfor inngangen. En artikkel i Physical Review Letters i juni kunne fortelle at man bare trenger mikroskopiske mengder av dette stoffet for å få det til.