Sollys

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Solskinn i en skog

Sollys er hele spekteret av elektromagnetisk stråling gitt fra solen. På jorden blir sollyset filtrert gjennom atmosfæren, og solstrålingen blir synlig som dagslys når solen er ovenfor horisonten. Dette skjer vanligvis i løpet av timene på dagen. Ved polenesommeren kan sollys også forekomme i løpet av natten, og på vinteren er det mulig at sollyset ikke forekommer i hele tatt. Når direkte solstråling ikke blir blokkert av skyer, blir det hva de fleste gjenkjenner som sollys, nemlig en kombinasjon av skinnende lys og varme. Strålevarme direkte produsert ved strålingen fra solen er forskjellig fra økningen i atmosfærisk temperatur fra strålevarme fra atmosfæren ved solens stråling. Sollys kan bli målt ved å bruke en sollysmåler.

Verdens meteorologiorganisasjon definerer sollys som direkte stråling fra Sola målt på bakken av minst 120 W·m−2.

Direkte sollys gir opplysning av omtrent 93 lumen per watt av elektromagnetisk kraft, inkludert infrarød stråling, synlig lys og ultrafiolett stråling.

Solskinn er katalysatoren i plantenes fotosyntese.

Solspekteret[rediger | rediger kilde]

Solen sender ut lys i alle bølgelengder. Lyset passerer ytre lag med gasser. Fotoner med en frekvens som svarer til gassens energidifferanser, blir absorbert. I sollyspekteret kan man derfor se mørke linjer i det sammenhengende fargemønsteret.

Hvilke frekvenser (bølgelengder) som blir absorbert, er bestemt av hva slags atomer som fins i solatmosfæren. Hver linje i spekteret svarer til et energisprang i et bestemt atomslag, f.eks natrium, jern og hydrogen.

Livet på jorden[rediger | rediger kilde]

Så å si alt liv på jorden er avhengig av lys fra solen for å leve. De aller fleste autotrofe organismer, som planter, bruker sollysenergien til å kunne drive fotosyntese. CO2 er nødvendig i grønne planter for at de gjennom fotosyntesen skal danne karbohydrater. Karbohydratene blir i celleåndinga brutt ned til CO2 igjen. Heterotrofe organismer bruker sollys indirekte ved å konsumere autotrofe organismer direkte, eller produkter av heterotrofe organismer. Sukker og andrestoffer som produseres fra de autotrofe blir da brutt ned, energi blir frigjort, og gir heterotrofene den energien de trenger for å overleve. Denne prosessen er kjent som celleånding.

Urmennesket begynte å bearbeide plante- og dyredeler til andre formål. For eksempel brukte de dyreskinn som klær til varme, og våpen av tre til å jakte med. Disse evnene gjorde at mennesket kunne høste mer av sollyset enn hva som var mulig gjennom glukosen alene, og dannet grunnlaget for befolkningsvekst.

Mark som ble brukt til jordbruk ble beriket med plantedeler uegnet som menneskeføde, hvilket ga sukker og næringsstoffer til fremtidig jordbruk. Dyrene som tidligere bare hadde gitt mennesker kjøtt og redskaper etter de ble drept, ble nå brukt til arbeid mens de levde, hvor de levde på gress som var uspiselig for mennesker.

Petroleum er rester av eldgamle plante- og dyredeler, forsteinet for millioner av år siden. På grunn av at fossilene har vært lagret over så lang tid, har det gitt mennesket muligheten til øke produksjonen og bruken av primærenergi. Siden mengden av fossiler til brennstoffer er begrenset, kan ikke bruken fortsette i evig tid, og det er ulike scenarier om hva som kommer til å skje når produksjonen avtar.

Se også[rediger | rediger kilde]