Feminisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unge feminister av begge kjønn i demonstrasjonstogden internasjonale kvinnedagen i Stockholm 8. mars 2012. Venusspeil med hevet knyttneve har siden 1970-tallet vært vanlig symbol for kvinnekamp og radikalfeminisme. Aktivistene bærer også fredsmerket.

Feminisme (fra latin femina, «kvinne») er en idéretning som kan defineres som «et system av ideer om hva kvinnelighet/femininitet er, om hvordan seksualitet definerer kjønnsidentitet, og om hvordan dette endres».[1]

Feminismen er nært knyttet til kvinnebevegelsen, som er en politisk og kulturell bevegelse rettet mot å endre en skjev maktfordeling mellom kjønnene.[2] Nancy Cott definerer feminisme som troen på viktigheten av likeverd mellom kjønnene, og ugyldiggjør ideen om et kjønnshierarki som et sosialt konsept.[3]

Dagens feminister kjemper blant annet for retten til selvbestemt abort og retten til å bestemme over sin egen kropp, mot vold og overgrep (deriblant voldtekt) mot kvinner. Universelle kampsaker for feminismen er blant annet kampen mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Tradisjonelt har kampen for lik lønn for likt arbeid vært viktig.

Likestilling og menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Feminismen kan konkretiseres i arbeid for å styrke kvinners muligheter og rettigheter, samt å utjevne kjønnsbalansen i mannsdominerte entiteter i samfunnet. Dette gjelder både innenfor politikk og samfunn, men også i fag som språk, teologi og sosiologi. I arbeidslivet er likelønn og ulike former for kvotering diskutert.

Kampen for likestilling markeres blant annet hvert år på den internasjonale kvinnedagen den 8. mars.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

I opplysningstiden i siste halvdel av 1700-tallet var de første spirene av kvinnesaken. Den generelle folkeopplysningen førte også til at kvinner ble mer bevisst over sin egen situasjon. I 1776 erklærte USA seg uavhengig, og i uavhengighetserklæringen står det at «alle menn er skapt like, og er av sin skaper gitt visse ukrenkelige rettigheter. Herunder liv, frihet og mulighet til å kunne strebe etter lykke». Få år etter, i 1789, skrev franske revolusjonære sin Erklæring om menneskers rettigheter. Dette var et steg framover for demokratiet, men rettighetene nedskrevet i disse dokumentene omfattet ikke kvinners rettigheter. Synet på kvinnens og mannens plass i samfunnet var godt forankret, og forandringer kunne ikke skje over natten. På begynnelsen av 1800-tallet hadde kvinner få, om ingen juridiske, økonomiske eller sosiale rettigheter.

1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Den engelske forfatterinnen Mary Wollstonecraft skrev et av de første feministiske kampskriftene med Et forsvar for kvinnens rettigheter (1792). I denne boken skrev hun blant annet at de nye rettighetene som ble gitt i den franske grunnloven også skulle gjelde kvinner. En fransk skribent, Olympe de Gouges, skrev om Erklæring om menneskers rettigheter, til en versjon som også skulle gjelde kvinner. Den nye tittelen ble Erklæring om kvinners rettigheter.

Selv om Mary Wollstonecraft og Olympe de Gouges hadde skrevet om kvinnens rettigheter, fikk kampen for å bedre kvinnens stilling lite oppslutning i første del av 1800-tallet. Den industrielle revolusjon og frihandelen skapte dårlige kår og forferdelige arbeidsforhold. Kvinnene hadde rett og slett ikke krefter eller ressurser til å starte noen feministbevegelse.

Under andre halvdel av 1800-tallet ble en rekke sosiale reformer gjennomført og kvinner og menn generelt fikk bedre levekår. Etter hvert ble kvinner mer og mer klar over sin lave status i samfunnet og sine manglende rettigheter, og i 1895 fikk kvinnesaksforkjempere for første gang betegnelsen feminister.

Begynnelsen på 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Ved århundreskiftet kom den første store bølgen av feministisk aktivitet. Mange kvinner, spesielt i England deltok i massedemonstrasjoner for å bedre kvinnenes situasjon. Stemmeretten for kvinner var prioritering nr 1, fordi kvinner ville på lik linje med menn påvirke sin samtid. Kampsaker i kvinners favør var det vanskelig å få gjennomslag for i en nasjonalforsamling som utelukkende besto av menn. Motstanderne hevdet på sin side at det å gi kvinner stemmerett ville være både farlig og unaturlig.

Kvinnenes arbeid for å oppnå stemmerett dominerte store deler av tiden før første verdenskrig. New Zealand og Australia hadde kvinner fått stemmerett i henholdsvis 1893 og 1902. Noe som kanskje virker underlig siden Australia og New Zealand var under engelsk styre. I England fikk ikke kvinner stemmerett før 1928. I England ble det av kvinner lenge holdt appeller til politikere om å endre systemet og gi kvinnene retten til å stemme. Appellene nådde ikke frem, og i 1903 mistet Emmeline og Christabel Prankhurst og tilhengerne deres tålmodigheten og gikk hardere til verks. De dannet en gruppe som ble kalt suffragettene. Dette var en mer radikal gruppe som noen ganger tydde til voldelige metoder for å fremme kvinners rettigheter. De avbrøt valgmøter, sprengte postkasser, og lenket seg fast foran parlamentet. Noen gikk også til sultestreik og ble tvangsforet av fengselsmyndighetene. Mange (hovedsakelig menn) mente at det bare var de rike kvinnene som hadde råd til å tilbringe tid i fengsel. De fattigere kvinnene måtte jo jobbe...

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, reiste mange menn til fronten, og det ble mangel på arbeidskraft. Kvinnene ble igjen hjemme og tok seg av arbeid som tidligere hadde tilhørt menn. De fikk stillinger i offentlig administrasjon, i fabrikker og i jernbanen. Kvinnene var sterkt underbetalt, men i stand til å gjøre nesten alt arbeidet som ble regnet som «mannsarbeid». Under de fire krigsårene ble spørsmålet om kvinners stemmerett mer akseptert. Dette førte til at mange land innførte stemmerett under, og etter første verdenskrig.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Feministiske ideer var ikke fullt så synlige i tiden fra første verdenskrig og frem til 1960-tallet. Det finnes flere grunner til dette. På tjuetallet hadde kvinner vunnet slaget om stemmerett i mange land, og fikk med dette en nyvunnet frihet. Kvinner kledde seg mer utfordrende og lekent: med kortere skjørt og stilige selskapskjoler. De røkte sigaretter og danset jazz. Økonomien blomstret og mange kvinner gledet seg over å ha vunnet slaget om stemmeretten. På 1930-tallet stupte store deler av verden inn i en økonomisk depresjon, og feminismen ble satt på vent.

I Europa fikk fascismen feste delvis på grunn av de økonomiske problemene og frykten for kommunistisk revolusjon. Da fascistene tok makten i Italia, og det nasjonalsosialistiske partiet NSDAP samtidig tok makten i Tyskland, ble feministbevegelsen motarbeidet kraftig i disse landene. I 1939 brøt det ut en ny verdenskrig, og som i den første verdenskrigen noen tiår tidligere, trådte kvinner også nå inn i mennenes arbeid. Kvinner jobbet i tungindustrien, landbruket og i ammunisjonsfabrikker. «Rosie the Riveter» var en populær betegnelse i USA på de seks millioner kvinner som arbeidet i rustningsindustrien under andre verdenskrig. Da andre verdenskrig var over, ble det ventet av kvinnene å gi fra seg arbeidet. Som ved slutten av første verdenskrig ville ikke kvinnene vende tilbake til fortiden. De hadde fått økt selvtillit og styrke, og de forlangte forandringer.

1950-tallet, etter at de fleste vestlige land hadde bygget seg opp etter krigens ødeleggelse, og økonomien var stabil, sto kvinnelige dyder og kjernefamilien i sentrum. Kvinnens rolle var å passe barn, lage mat og holde et mest mulig plettfritt hjem. På papiret hadde kvinner de samme rettighetene som menn, men realiteten var en helt annen. I boka Myten om kvinnen tok Betty Friedan opp spørsmålet om hvor langt likestillingen egentlig hadde kommet når kvinnene ikke hadde tid til noe annet enn husarbeid. Mange kvinner følte seg maktesløse, som fanger i sitt eget hjem med de samme rutinene hver dag.

Feminisme blir til kvinnefrigjøring på 60-tallet[rediger | rediger kilde]

1960-tallet kunne det virke som om feminismen var død. Men på 1970-tallet ble kvinnens kamp mot kjønnsdiskriminering igjen aktuelt. Kampen for stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet var feminismens første bølge, dette var den andre. Feminisme ble på 1970-tallet byttet ut med kvinnefrigjøring, eller Womens Liberation.

I løpet av 1960-tallet dukket det opp nye kampsaker. I USA var borgerretts-bevegelsen aktiv i bekjempelsen av diskriminering og fattigdom som gikk ut over mange fargede amerikanere. Mange kjempet også mot at USA var med i Vietnamkrigen. Hippiebevegelsen oppstod også på 1960-tallet. Kvinner var med i alle disse bevegelsene, men opplevde fort at de ikke ble tatt alvorlig, og ble til og med møtt med fiendtlighet. De samme bevegelsene som var for fri dop, fri sex og ville bedre forholdene for afrikanske amerikanere, ignorerte kvinnens rettigheter.

Mange fargede kvinner mente at kvinnebevegelsen på 1970-tallet konsentrerte seg for mye om rettighetene til hvite, velutdannede kvinner. Fortsatt slet mange afroamerikanske kvinner med rase- og kjønnsdiskriminering, fattigdom og dårlige boforhold. De hadde det på mange måter mye verre enn de hvite kvinnene. De brøt til slutt ut og startet sine egne kvinneorganisasjoner, sannsynligvis fordi de ikke ville ha det annerledes overfor mannen enn andre kvinner verden over.

På mange måter gikk de «nye» feministene lenger enn sine forgjengere da det ikke var noen enkel sak de kjempet for. Flere kvinner måtte engasjere seg, gå sammen og snakke i grupper om hvilke endringer de ville ha, slik at de sammen kunne kjempe for sine mål. De samlet seg i grupper som hadde åpenbare fellestrekk i hva de ville ha forandringer på. De kom frem til at full likestilling ikke kunne bli en realitet før rollene i hjemmet ble likt fordelt.

Kvinnefrigjøringen på 1970-tallet kjempet for kvinners rett til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Med dette mente de retten til å kontrollere sex, graviditet og fødsler selv. Det var på 1970-tallet fortsatt vanskelig å få lovbestemt abort. Det var tabu å ha barn utenom ekteskapet og uønskede svangerskap ble ofte løst med utrygge aborter. Kvinner ville slippe innvendinger fra myndigheter, arbeidsgivere, kirker, familie, partnere eller prester når det var snakk om abort eller generelt snakk om kontroll over egen kropp.

En del av kvinnefrigjøringen gjaldt også rettigheter i arbeidslivet. Menn hadde stort flertall i yrkene som ga status og som var godt betalt. Den vanlige oppfatningen den gangen var at mannsyrker var mer krevende enn typiske «kvinneyrker». Dette virker litt rart for kvinner har vist under begge verdenskrigene at de utmerket godt takler mennenes yrker like godt som mennene selv.

Da kvinner måtte klare seg selv – for eksempel ved en skilsmisse – var det nok en grunn til å ha retten til lik lønn. Kvinnegruppene støttet streikende kvinner både praktisk og moralsk. Kvinnenes krav var likelønn, men det skulle vise seg at holdningene rundt dette forandret seg langsomt.

Liste over feministisk litteratur[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

  • Toril Moi: Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori. Gyldendal Oslo 1998.

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Antrobus, Peggy. The global women's movement – Origins, issues and strategies, London: Zed Books 2004
  • de Beauvoir, Simone. Det annet kjønn, Paris: 1949
  • Berk, Sarah Fenstermaker, ed. Women and Household Labor, Sage 1980.
  • Butler, Judith (1994). "Feminism in Any Other Name", differences 6:2-3: 44-45.
  • Chopin, Kate. The Awakening. 1899.
  • Code, Lorraine, ed., Encyclopedia of feminist theories, Routledge 2000
  • Patricia Hill Collins, Black Feminist Thought. Knowledge, Consciousness and the Politics of Empowerment, Second Edition, Routledge 2000
  • Echols, Alice. Daring to Be Bad: Radical Feminism in America, 1967-1975, University of Minnesota Press 1990
  • Faludi, Susan. "Backlash: The Undeclared War Against American Women". 1992 (ISBN 0-385-42507-4)
  • French, Marilyn. Beyond Power; War Against Women; From Eve to Dawn, a 3-volume history of women
  • Hochschild, Arlie Russell. The Second Shift. 1990 (ISBN 0-380-71157-5)
  • Hochschild, Arlie Russell. The Time Bind: When Work Becomes Home and Home Becomes Work 1997 (ISBN 0-8050-4470-1)
  • Jacobson, Joyce P. The Economics of Gender. 1998. (ISBN 0-631-20726-0)
  • Kaminer, Wendy. A Fearful Freedom: Women's Flight from Equality, Addison Wesley 1990 (ISBN 0-201-09234-4)
  • Lerner, Gerda. The Creation of Feminist Consciousness: From the Middle Ages to Eighteen-Seventy, Oxford University Press 1994
  • Luker, Kristin. Dubious Conceptions: The Politics of the Teenage Pregnancy Crisis. (Harvard University Press, 1996) (ISBN 0-674-21703-9)
  • Paglia, Camille. Sexual Personae: Art And 
Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson[4] (1990)
  • Schneir, Miriam. Feminism : The Essential Historical Writings , New York: Vintage 1994
  • Sommers, Christina Hoff. Who Stole Feminism? – How women have betrayed women (1996)
  • Tavris, Carol. The Mismeasure of Woman: Why Women Are Not the Better Sex, the Opposite Sex, or the Inferior Sex. Simon and Schuster, 1992. ISBN 0-671-66274-0
  • Wertheim, Margaret. Pythagoras' Trousers – God, Physics, and the Gender Wars, W.W. Norton & Co. (1995, 1997)

Sentrale historiske feminister[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Feminisme i Store norske leksikon
  2. ^ Feminisme i Store norske leksikon; «Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.»
  3. ^ Cott, Nancy (1987). The grounding of modern feminism. Yale University Press. s. 4-5. 
  4. ^ Provokatør-feminist til Oslo

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Feminism – bilder, video eller lyd