Islamsk astronomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Islamsk astronomi, eller arabisk astronomi, er en del av astronomiens historie og viser til utviklingen innen astronomien som ble gjort av den muslimske verden, spesielt i den islamske gullalderen (700-tallet til 1400-tallet). Den er hovedsakelig skrevet på arabisk og fant sted i Midtøsten, Nord-Afrika, det islamiske Spania og Sentral-Asia. Den islamske astronomiens tilnærmingsmetoder minner om utviklingen i andre vitenskapelige felt i perioden. Det assimilerte utenlandske materialet, som ble oversatt og tilpasset for å utvikle en vitenskap som var overveiende islamsk. Disse innflytelsene ble hovedsakelig hentet fra India, sasanidene og hellenistiske sivilisasjoner. Den dyktigste praktiske astronomen fra den islamske verden var Ulugh Beg i Sentral-Asia.

Et betydelig antall stjerner, som for eksempel Aldebaran og Altair, såvel som astronomiske begreper som alidade, asimut og almukantarat, er eksempler på arabiske navn som benyttes den dag i dag.

Islamske astronomer stod for den tidligste distinksjonen mellom astronomi og astrologi, først gjennom al-Biruni på 1100-tallet og senere gjennom blant andre Ibn al-Haytham, Avicenna og Averroës.

En stor mengde litteratur fra den islamske astronomien har overlevd til i dag. Det finnes minst 10 000 manuskripter spredt over hele verden. Mange av disse har ikke blitt lest av den moderne vitenskapen eller blitt katalogisert i det hele. Til tross for dette kan et relativt bra bildet av den islamske aktiviteten innen vitenskapen astronomi rekonstrueres.