Van Allen-beltene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Illustrasjon av det indre og ytre strålingsbeltet rundt jorden.

Van Allen-beltene eller Jordens strålingsbelter er to torusformede belter med elektrisk ladede partikler, hovedsakelig protoner og elektroner, som er fanget av jordens magnetfelt.

Det indre strålingsbeltet ble påvist 31. januar 1958 ved hjelp av geigertelleren ombord på den første amerikanske satellitten, Explorer I. Det består for det meste av protoner med energi opp mot 600 MeV[1], og befinner seg mellom 700 og 6 000 km over jordoverflaten. Protonene i det indre strålingsbeltet oppstår når kosmisk stråling kolliderer med med atomer i atmosfæren.

Det ytre strålingsbeltet strekker seg fra omtrent 15 000 til 25 000 km over jordoverflaten. Det består hovedsakelig av elektroner, og varierer i intensitet etter solvindforholdene. Partiklene i det ytre beltet inkluderer også ioner, for det meste protoner, men også en liten prosentandel alfapartikler og oksygenioner.

Van Allen-beltene er oppkalt etter den amerikanske fysikeren James Van Allen, som ledet utviklingen av de vitenskapelige instrumentene på satellittene Explorer I og Explorer III. Det er påvist tilsvarende strålingsbelter rundt andre planeter og himmellegemer som har magnetfelter sterke nok til å fange opp romplasma.

Betydning for romfart og satellitter[rediger | rediger kilde]

Den søratlantiske anomali[rediger | rediger kilde]

Utstrekningen av den søratlantiske anomali (560 km høyde)[2]

Van Allen-beltene ligger symmetrisk med jordens magnetiske akse. Siden denne ikke er sammenfallende med rotasjonsaksen, er strålingen fra det indre strålingsbeltet sterkest i området rundt Sør-Atlanterhavet og svakest nord i Stillehavet. Dette innebærer blant annet at satellitter som går i en bane over «den søratlantiske anomali» er ekstra utsatt for stråling.

Hubble-teleskopet var opprinnelig utstyrt med seks gyroskoper, hvorav bare fire var beregnet for bruk ved observasjoner og de to resterende var reserver. Bare ett år etter oppskytningen i 1990 var to av gyroskopene satt ut av spill, delvis på grunn av økt stråling over den søratlantiske anomali. Idag er bare to av gyroskopene i drift, og Hubble-teleskopet utfører på grunn av den økte risikoen for strålingsskader ikke observasjoner når det passerer dette området.

Menneskeskapte strålingsbelter[rediger | rediger kilde]

Starfish Prime

9. juli 1962 utførte USA den kjernefysiske prøvesprengningen Starfish Prime høyt oppe i atmosfæren. Prøvesprengingen fant sted 400 km over Johnston Island i Stillehavet, og frigjorde energi tilsvarende 1,4 megatonn TNT. Enkelte av betapartiklene som oppstod etter sprengingen kolliderte med andre partikler i atmosfæren, og skapte et glødende lys på himmelen. Andre elektroner med høy energi ble fanget opp av magnetfeltet, og dannet et svakt midlertidig strålingsbelte som førte til skader på omtrent en tredjedel av satellittene som befant seg i lav banehøyde.[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Leonty I. Miroshnichenko (2003). Radiation Hazard in Space, s. 8. Kluwer Academic Publishers. ISBN 978-1402015380.
  2. ^ ROSAT SAA. Besøkt 30. januar 2008.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]