Ceres (dvergplanet)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
CeresCeres symbol.svg
Ceres optimized.jpg
Ceres sett fra Hubble-teleskopet (ACS). Kontrasten har blitt forbedret for å få frem overflatedetaljer.
Oppdagelse[L 1]
Oppdaget av Giuseppe Piazzi
Oppdaget 1. januar 1801
Oppkalt etter Ceres
Småplanetnavn 1 Ceres
Alternative navn A899 OF; 1943 XB
Kategori dvergplanet
hovedbeltet
Baneparametre[1]
Epoke 18. juni 2009
(JD 2455000.5)
Aphel 446 669 320 km (2,99 AE)
Perihel 380 995 855 km (2,55 AE)
Store halvakse 413 690 604 km
2,76535 AE
Eksentrisitet 0,079138
Midlere anomali 113,410°
Gjennomsnittsfart 17,882 km/s
Inklinasjon 10,587°[a]
Knutelengde 80,3932°
Perihelargument 72,5898°
Fysiske egenskaper
Diameter ved ekvator 975,6 ± 1.8 km[L 2]
Radius ved ekvator 487,3 ± 1.8 km[L 2]
Polradius 454.7 ± 1.6 km
Overflatens areal 2 850 000 km²
Masse 9,43E+20 kg[L 3]
Middeltetthet 2,077 ± 0.036 g/cm³[L 2]
Gravitasjon ved ekvator 0,27 m/s²
0,028 g[b]
Unnslipningshastighet 0,51 km/s[b]
Siderisk rotasjonsperiode 0,3781 døgn[3][L 4]
9,0744 timer
Rektascensjon ved Nordpolen 19t 24m 0s[L 2]
291°
Deklinasjon ved Nordpolen 59°[L 2]
Aksehelning [L 2]
Albedo 0,090 ± 0.0033[L 5]
(geometrisk)
Overflatetemperatur min snitt max
Kelvin  ? ~168 K[L 6] 235 K[L 7]


Absolutt størrelsesklasse 3.36 ± 0.02[L 5]
Tilsynelatende størrelsesklasse 6,64–9,34[c][L 8]
Spektralklasse C[L 9]
Vinkeldiameter 0,854–0,339 "[b][d]

Ceres, formelt 1 Ceres, er den eneste dvergplaneten i det indre solsystemet, og den største asteroiden.[4][L 10][5] Den består av stein og is og har en diameter på ca. 950 km, og selv om den er den minste identifiserte dvergplaneten, utgjør den en tredjedel av massen i asteroidebeltet.[L 11][6] Ceres ble oppdaget 1. januar 1801 av Giuseppe Piazzi og var da den første asteroiden som ble identifisert – selv om den ble klassifisert som en planet på den tiden.[7] Dvergplaneten er oppkalt etter Ceres, den romerske gudinnen for fruktbarhet, jordbruk og moderlig kjærlighet.

Overflaten på Ceres er sannsynligvis en blanding av vannis og ulike hydratmineraler som karbonater og leire.[L 9] Den har tilsynelatende en differensiert kjerne av stein og en isete mantel.[L 2] Det er også mulig at det finnes et hav av flytende vann under overflaten.[L 12][L 13] Fra jorden går den tilsynelatende størrelsesklassen fra 6,7 til 9,3, og selv på det mest lyssterke er den for svak til kunne ses med det blotte øye – med unntak av ved ekstremt mørk nattehimmel.[L 8] Den ubemannede romsonden Dawn som ble skutt opp av NASA 27. september 2007 antas å bli den første til å utforske Ceres når den etter planen når frem i 2015.[L 14] Romsonden gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra juli 2011, men forlot denne ca. 5. september 2012.[8]

Navn[rediger | rediger kilde]

Giuseppe Piazzi foreslo opprinnelig å kalle det nyoppdagede himmellegemet for Cerere Ferdinandea. Navnet Cerere henspeilet på Ceres, den romerske gudinnen for fruktbarhet, jordbruk, korn (romersk: cerealier) og morskjærlighet. Ferdinandea henspeilet på Kong Ferdinand III (1751–1825), som var konge av de to Sicilier – bestående av kongedømmet Sicilia og kongedømmet Napoli.[9][L 15] Delnavnet Ferdinandea ble ikke godtatt av andre nasjoner som et internasjonalt navn, og Piazzi endte derfor til slutt med å bare kalle himmellegemet for Ceres.

I Hellas går himmellegemet under navnet Demeter (Δήμητρα).

Ceres ble også kalt Hera for en kort periode i Tyskland.[L 16] I Hellas går den under navnet Demeter etter den greske guden som tilsvarer den romerske Cerēs;[e] på norsk er det navnet brukt for asteroiden 1108 Demeter.

Adjektivformen av navnet er Cererisk,[L 17] som er avledet fra den latinske genitivet Cerēris.[L 18] Det gamle astronomiske symbolet for Ceres er en sigd (Det astronomiske symbolet for Ceres),[f] tilsvarende Venus' symbol Det astronomiske symbolet for Venus, men med et gap i den øvre sirkel. Det fantes også en alternativ variant (Cee variant symbol of Ceres) med påvirkning av den initielle «C», men denne ble senere erstattet av den nummererte skiven ①.[L 15][L 19]

Grunnstoffet cerium, som ble oppdaget i 1803, ble oppkalt etter asteroide.[10] Samme år ble også et annet grunnstoff oppdaget og oppkalt etter Ceres, men oppdageren endret senere navnet til palladium – etter den andre asteroiden 2 Pallas – siden cerium alt var oppkalt etter Ceres.[11]

Oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Idéen om en uoppdaget planet mellom banene til Mars og Jupiter ble foreslått av Johann Elert Bode i 1772,[9] men Johannes Kepler hadde også i 1596 bemerket seg gapet mellom Mars og Jupiter.[9] Bodes betraktninger var basert på Titius–Bodes lov – en diskreditert hypotese som først ble foreslått av Johann Daniel Titius i 1766 – da han observerte at det var et regulært mønster i den store halvaksen til de kjente planetene, bare avveket av gapet mellom Mars og Jupiter.[9][L 20]

Mønsteret antydet at den manglende planeten burde ha hatt en store halvakse nær 2,8 AE.[L 20] Da William Herschel oppdaget Uranus (1781)[9] nær den anslåtte avstanden for det neste legemet utenfor Saturn, økte troen på Titius-Bodes lov, og i 1800 ble det sendt ut forespørsel til tjuefire erfarne astronomer om de sammen kunne begynne et systematisk søk etter den forventede planeten.[9][L 20] Gruppen ble ledet av Franz Xaver von Zach, redaktør for Monatliche Correspondenz. Selv om de ikke fant Ceres, oppdaget de imidlertid flere store asteroider i ettertid.[L 20]

Piazzis bok «Della scoperta del nuovo pianeta Cerere Ferdinandea» som skisserte oppdagelsen av Ceres.

En av astronomene som ble valgt ut til dette søket var Giuseppe Piazzi ved akademiet i PalermoSicilia. Før han mottok invitasjonen om å bli med i gruppen oppdaget han Ceres 1. januar 1801.[L 21] Han lette opprinnelig etter «den 87. [stjernen] i Mr la Cailles stjernekatalog for Dyrekretsen», men fant at «det var innledet av en annen».[9] I stedet for en stjerne hadde Piazzi oppdaget et stjernelignende objekt som beveget seg, og han trodde først at det var en komet.[L 15]

Piazzi observerte Ceres totalt 24 ganger – siste gang 11. februar 1801 da observasjonene ble avbrutt på grunn av sykdom. Han annonserte oppdagelsen 24. januar 1801 i brev som han sendte til kun to andre astronomer – landsmannen Barnaba Oriani i Milano og Bode i Berlin.[L 22] Han rapporterte den som en komet, men «siden bevegelsen er så sakte og ganske ensartet, har det slått meg flere ganger at det kan være noe bedre enn en komet».[9] I april sendte Piazzi de komplette observasjonene til Oriani, Bode og Jérôme Lalande i Paris. Informasjonen ble senere publisert i septemberutgaven av Monatliche Correspondenz.[L 15]

Ved denne tiden hadde den tilsynelatende posisjonen til Ceres endret seg – hovedsakelig på grunn av jordens banebevegelse – og den var nå for nær solens gjenskinn til at andre astronomer kunne bekrefte Piazzis observasjoner. Mot slutten av året skulle Ceres igjen ha blitt mulig å se, men etter så lang tid var det vanskelig å forutse den nøyaktige posisjonen. For å finne igjen Ceres utviklet Carl Friedrich Gauss, som da var 24 år gammel, en effektiv metode for å fastsette baner.[L 15] Og i løpet av et par uker fastslo han banen til Ceres og sendte resultatene til von Zach. 31. desember 1801 fant von Zach og Heinrich Olbers Ceres nær den forutsagte posisjonen.[L 15]

De tidlige observatørene var bare i stand til å beregne Ceres' størrelse innenfor én størrelsesklasse. Herschel underestimerte størrelsen til 260 km i 1802, mens Johann Hieronymus Schröter overestimerte den til 2 613 km i 1811.[12][L 23]

Status[rediger | rediger kilde]

Ceres (nede til venstre), månen og jorden i skala

Klassifiseringen av Ceres har endret seg flere ganger, og den har vært gjenstand for noe uenighet. Johann Elert Bode trodde Ceres var den «manglende planeten» han hadde foreslått at eksisterte mellom Mars og Jupiter, et sted rundt 419 millioner km (2,8 AE fra solen.[9] Ceres ble tildelt et planetarisk symbol og forble listet som en planet i astronomiske bøker og tabeller – sammen med 2 Pallas, 3 Juno og 4 Vesta – i ca. femti år.[9][L 15][13]

Etter hvert som andre objekter ble oppdaget i samme området ble det innsett at Ceres representerte den første av en klasse med mange like legemer.[9] I 1802 innførte William Herschel begrepet asteroider («stjernelignende») for slike legemer,[13] og han skrev at «de ligner små stjerne så mye at de knapt kan skilles fra dem, selv med svært gode teleskoper».[14] Siden Ceres var det første av denne typen legemer som ble oppdaget, ble den gitt den offisielle betegnelsen 1 Ceres i det moderne systemet for asteroidenavn.[13]

I 2006 pågikk det en debatt rundt Pluto og hva som utgjør en 'planet', og i denne forbindelse ble også Ceres vurdert omklassifisert til en planet.[15][16] Et forslag til en planetdefinisjon i forkant av Den internasjonale astronomiske unions generalforsamling gikk ut på at en planet var «et himmellegeme som (a) ar tilstrekkelig masse til at dens egengravitasjon overkommer det rigide legemets krefter slik at det antar en hydrostatisk likevekt (nær kuleformet), og (b) er i en bane rundt en stjerne og samtidig ikke er en stjerne eller en satellitt til en planet».[17] Hadde denne resolusjonen blitt akseptert ville Ceres ha blitt den femte planeten fra solen.[18]

Denne definisjonen ble ikke akseptert, og i stedet ble en alternativ definisjon tatt i bruk fra 24. august 2006 med et tilleggskrav om at en «planet» må ha «ryddet nabolaget rundt sin bane». Etter denne definisjonen er ikke Ceres en planet fordi den ikke dominerer banen sin som den deler med tusenvis av andre asteroider i asteroidebeltet. Den utgjør også bare en tredjedel av den totale massen. I stedet er den nå klassifiert som en dvergplanet.

Det legges noen ganger til grunn at Ceres har blitt omklassifisert som en dvergplanet, og at den derfor ikke lengre anses som en asteroide. For eksempel snakkes det av og til om «Pallas, den største asteroiden, og Ceres, dvergplaneten tidligere klassifisert som en asteroide».[19] En «spørsmål-og-svar-seksjon» hos IAU fastslår imidlertid at «Ceres er (eller nå kan vi si den var) den største asteroiden», selv om det da snakkes om «andre asteroider» som krysser Ceres bane og ellers impliserer at Ceres fortsatt er en av asteroidene.[20] Minor Planet Center bemerker at slike legemer kan ha flere betegnelser.[21]

Avgjørelsen fra 2006 om å klassifisere Ceres som en dvergplanet sier ingenting om den er en asteroide eller ikke – faktisk har IAU aldri definert ordet 'asteroide' i det hele siden de foretrakk begrepet 'småplanet' frem til 2006 og 'smålegemer i solsystemet' og 'dvergplanet' etter 2006. Lang (2011) kommenterer, «[IAU har] lagt til en ny betegnelse for Ceres hvor den klassifiseres som en dvergplanet. [...] Ved [dens] definisjon, Eris, Haumea, Makemake og Pluto, så vel som den største asteroiden 1 Ceres, er alle dvergplaneter», og beskriver det andre steder som «dvergplanet-asteroiden 1 Ceres».[L 24] NASA fortsetter å referere til Ceres som en asteroide, og sier i en presseuttalelse fra 2011 at «Dawn vil gå i bane rundt to av de største asteroidene i hovedbeltet»,[22] og dette gjør også flere ulike akademiske lærebøker.[L 25][L 26]

Fysiske egenskaper[rediger | rediger kilde]

Størrelsen til de første ti hovedbelteobjektene som bel oppdaget sammennelignet med jordens måne. Ceres er helt til venstre.
Hubble-teleskopet-bilder av Ceres, tatt i 2003–2004 med en oppløsning på ca. 30 km. Opphavet til den lyse flekken er ukjent.[23]

Ceres er det største objektet i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter.[L 9] Massen er fastsatt ut i fra analyser av påvirkningen Ceres utøver på mindre asteroider, men resultatene varierer noe mellom forskerne.[L 27] Gjennomsnittet for de tre mest presise verdiene er per 2008 9,4×1020 kg.[L 3][L 27] Med denne massen utgjør Ceres ca. en tredjedel av den estimerte massen på totalt 3,0 ± 0,2×1021 kg i asteroidebeltet,[L 28] noe som tilsvarer ca. 4 % av massen til månen. Massen til Ceres er tilsrekkelig høy til at den har en nesten sfærisk form i hydrostatisk likevekt.[L 2] I motsetning er andre store asteroider som 2 Pallas,[L 29] 3 Juno[L 30] og spesielt 10 Hygiea[L 31] kjent for å være noe uregelmessige i formen.

Indre struktur[rediger | rediger kilde]

Ceres' flattrykthet er uforenlig med et udifferensiert legeme, noe som indikerer at det består av en steinete kjerne omgitt av en iskald mantel.[L 2] Den 100 km tykke mantelen (23–28 % av Ceres masse; 50 % av volumet)[g] inneholder anslagsvis 200 millioner kubikkilometer med vann – noe som er mer ferskvann enn på jorden.[24] Dette resultatet støttes av observasjoner utført av Keck-teleskopet i 2002 og evolusjonær modellering.[L 3][L 12] Også overflateegenskapene og historien (slik som avstanden fra solen) peker mot tilstedeværelsen av volatile materialer i Ceres' indre.[L 3]

Alternativt kan formen og dimensjonene til Ceres kunne forklares av et indre som er porøst og enten delvis differensiert eller fullstendig udifferensiert. Tilstedeværelsen av et lag av bergarter over is ville vært gravitasjonelt ustabilt. Hvis noe av bergartene sank ned i et lag med differensiert is ville saltavleiringer blitt dannet. Slike avleiringer har ikke blitt oppdaget. Derimot er det mulig at Ceres ikke inneholder et stort isskall, men istedet ble dannet fra en asteroide med en vannholdig komponent. Henfallet av radioaktive isotoper kan kanskje ha vært utilstrekkelig i forhold til differensiering.[L 33]

Overflate[rediger | rediger kilde]

Sammensetningen av overflaten ligner på C-type-asteroider, men noen avvik finnes.[L 9] De utbredte formasjonene i det cereriske IR-spekteret kommer fra hydratmineraler, som indikerer tilstedeværelsen av betydelige megnder vann i det indre. Andre mulige overflatebestanddeler inkluderer jernrike leirer (kronstedtitt) og karbonatmineraler (dolomitt og jernspat) som er vanlige mineraler i karbonholdige kontriddmeteoritter.[L 9] Spektralegenskapene til karbonater og leire er uvanlige i spektre av andre C-type-asteroider.[L 9] Enkelte ganger klassifiseres Ceres også som en G-type-asteroide.[L 34]

Overflaten er relativ varm. Maksimaltemperaturen når solen står rett over ble ut fra målinger estimert til å være 235 K (ca. –38 °C) den 5. mai 1991.[L 7]

Figur som viser Ceres' mulige indre struktur.

Bare noen få overflateformasjoner har blitt entydig oppdaget. Høyoppløselige ultrafiolette bilder tatt av Hubble-teleskopet i 1995 viste en mørk flekk på overflaten. Denne fikk tilnavnet «Piazzi» etter oppdageren.[L 34] Man trodde først dette var et krater, men senere nær-infrarøde bilder med høyere oppløsning viste flere lyse og mørke formasjoner som beveget seg med dvergplanetens rotasjon.[L 3][25]

To mørke formasjoner hadde sirkulære former, og er antageligvis kratre; et av dem har en lys sentralregion, mens et annet ble identifisert som «Piazzi»-formasjonen.[L 3][25] Nyere bilder fra Hubble-teleskopet fra 2003 og 2004 (i synlig lys) viste 11 gjenkjennbare overflateformasjoner med ukjent opphav.[L 5][26] En av disse formasjonene «Piazzi»-formasjonen observert tidligere.[L 5]

Disse siste observasjonene fastslo også at nordpolen peker i retning av rektascensjon 19t 24m 0s (291°) og deklinasjon +59° i stjernebildet Dragen, og at aksehelningen bare er ca. 3°.[L 2][L 5]

Atmosfære[rediger | rediger kilde]

Det finnes indikasjoner på en svak atmosfære og frossent vann på overflaten.[L 35] Vannis på overflaten er ustabil ved avstander mindre enn 5 AE fra solen,[27] så den forventes å sublimere hvis den utsettes direkte for solstråling. Vannis kan migrere fra dype lag i Ceres og opp til overflaten, men den vil forsvinne etter svært kort tid. Som et resultat er det vanskelig å oppdage fordamping av vann. Vann som fordampet fra polområdene ble muligens observert tidlige på 1990-tallet, men dette har ikke blitt entydig bevist.

Det kan være mulig å oppdage vann som fordamper fra området rundt et ferskt nedslagskrater eller fra sprekker i lagene under overflaten.[L 3] Ultrafiolette observasjoner av IUE-sonden oppdaget statistisk betydelige mengder hydroksidioner nær den cereriske nordpolen, og som er et produkt av vanndampdisosiasjon fra ultrafiolett solstråling.[L 35]

Potensial for utenomjordisk liv[rediger | rediger kilde]

Selv om det ikke har blitt diskutert like mye om potensialet for utenomjordisk liv på Ceres som på Mars og Europa, har den potensielle tilstedeværelsen av vannis ført til spekulasjoner om at liv kan eksistere der,[28] og at beviser for dette kan finnes i utkastet materiale som har kommet fra Ceres til jorden.[29]

Bane[rediger | rediger kilde]

Ceres' bane

Ceres følger en bane mellom Mars og Jupiter, innenfor asteroidebeltet, med en periode som tilsvarer 4,6 år på jorden.[1] Banen har en moderat inklinasjoni = 10,6° sammenlignet med 7° for Merkur og 17° for Pluto – og har også en moderat eksentrisitete = 0,09 sammenlignet med 0,09 for Mars.[1]

Figuren illustrerer Ceres' bane (blå) sammenlignet med flere planeters (hvite og grå). De delene av banene som ligger under ekliptikken vises med mørkere farger og det oransje plusstegnet er solens beliggenhet. Figuren oppe til venstre er fra en polar synsvinkel som viser beliggenheten til Ceres i gapet mellom Mars og Jupiter. Det oppe til høyre er et nærbilde som viser beliggenhetene til Mars' og Ceres' perihelium (q) og aphelium (Q). Mars' perihelium ligger på den motsatte siden av solen i forhold til Ceres og flere av de store hovedbelteasteroidene, inkludert 2 Pallas og 10 Hygiea. Den nederste figuren er sett fra siden og viser inklinasjonen til Ceres' bane sammenlignet med Mars' og Jupiters baner.

Tidligere ble Ceres ansett å være et medlem av en asteroidefamilie.[L 36] Disse grupperingene av asteroider deler lignende baneegenskaper, noe som kan indikere et felles opphav gjennom en asteroidekollisjon en eller annen gang i fortiden. Ceres ble funnet å ha spektralegenskaper som var annerledes enn de øvrige medlemmene av familien, og denne grupperingen kalles nå Gefion-familien – oppkalt etter det nest laveste nummererte familiemedlemmet 1272 Gefion.[L 36] Ceres ser ut til bare å være en inntrenger i sin egen familie og har tilfeldige lignende baneelementer, men ikke noe felles opphav.[L 37]

Rotasjonsperioden til Ceres (en cererisk dag) er 9 t og 4 min.[3]

Ceres er i en nær 1:1 gjennomsnittlig baneresonans med Pallas (baneperiodene avviker med 0,3 %).[L 38] En sann resonans mellom disse to ville imidlertid være usannsynlig; på grunn av de små massene relativt til de store separasjonene, er slike forhold mellom asteroider svært sjeldne.[L 39]

Planetpassasjer fra Ceres[rediger | rediger kilde]

Både Merkur, Venus, jorden og Mars kan tilsynelatende krysse solen, eller passere den, sett fra et utkikkspunkt på Ceres. De mest vanlige passasjene er Merkurs som vanligvis skjer med få års mellomrom – senest i 2006 og 2010. Tilsvarende tidspunkt er 1953 og 2051 for Venus, 1814 og 2081 for jorden og 767 og 2684 for Mars.[30]

Opprinnelse og utvikling[rediger | rediger kilde]

Ceres er sannsynligvis en overlevende protoplanet (planetembryo) som ble dannet i asteroidebeltet for 4,57 milliarder år siden.[L 40] Mens størstedelen av protoplanetene i det indre solssystemet (inkludert alle legemer på størrelse fra månen til Mars) slo seg sammen og dannet terrestriske planeter eller ble slynget ut av solsystemet av Jupiter,[L 40] antas det at Ceres overlevde relativt intakt.[L 12] En annen teori foreslår at Ceres ble dannet i Kuiperbeltet og at den senere forflyttet seg til asteroidebeltet.[h] En annen mulig protoplanet, Vesta, er mindre enn halvparten så stor som Ceres; den gjennomgikk et kraftig nedslag like etter at den hadde blitt fast og mistet ~1 % av massen.[L 41]

Den geologiske utviklingen til Ceres var avhengig av varmekildene som var tilgjengelig under og etter dannelsen: friksjon fra akkresjon av planetesimaler og nedbrytning av ulike radionuklide – muligens inkludert kortlevde grunnstoff som 26Al. Det antas at det har vært tilstrekkelig av disse til at Ceres ble differensiert til en steinete kjerne og en isete mantel like etter dannelsen.[L 5][L 12] Denne prosessen kan ha forårsaket en fornyelse av overflaten som følge av at vulkanisme og tektonikk slettet gamle geologiske formasjoner.[L 12] På grunn av den lille størrelsen ville Ceres ha kjølnet tidlig i sin eksistens, slik at alle geologiske overflatefornyende prosesser ville ha opphørt.[L 12][L 13] Alt av is på overflaten ville gradvis ha sublimert og eterlatt ulike hydratmineraler som leire og karbonater.[L 9]

I dag ser Ceres ut til å være geologisk inaktiv, med en overflate preget av kratre.[L 5] Tilstedeværelsen av betydelige mengder vannis i sammensetningen[L 2] øker muligheten for at Ceres har eller har hatt et lag av flytende vann i det indre.[L 12][L 13] Dette hypotetiske laget kalles ofte et hav.[L 9] Dersom et slikt lag av flytende vann eksisterer, antas det at det ligger mellom den steinete kjernen og ismantelen slik det også er teoretisert at det gjør på Europa.[L 12] Eksistensen av et hav er mer sannsynlig dersom løsninger (salter), ammoniakk, svovelsyre eller andre kjølevæsker er oppløst i vannet.[L 12]

Observasjoner[rediger | rediger kilde]

Når Ceres har en opposisjon nær perihelium kan den nå en tilsynelatende størrelsesklasse på +6,7.[L 8] Dette anses generelt å være for svakt til å kunne ses med det blotte øye, men under eksepsjonelt gode forhold og med et svært godt syn, kan en person være i stand til å se dvergplaneten. Ceres vil være på sitt lyseste (+6,73) 18. desember 2012.[i] De eneste av de øvrige asteroidene som kan nå en tilsvarende størrelsesklasse er 4 Vesta, og, under sjeldne opposisjoner nær perihelium, 2 Pallas og 7 Iris.[L 42] Under en konjunksjon har Ceres en størrelsesklasse på ca. +9,3, noe som tilsvarer de svakeste objektene som er synlige med kikkerter med forstørrelse på 10×50. Den kan dermed ses med kikkerter så lenge den er over horisonten på en helt mørk himmel.

Noen notable observasjonsmilepeler for Ceres inkluderer:

Utforskning[rediger | rediger kilde]

En kunstners fremstilling av Dawn som fyrer av ionemotorene, med Vesta, Ceres (høyre) og asteroidefeltet i bakkgrunnen.

Ingen romsonder har besøkt Ceres så langt. Radiosignaler fra romfartøyer i bane rundt og på overflaten til Mars har blitt brukt til å estimere Ceres' masse fra perturbasjonen på Mars' bevegelse.[L 28]

Romsonden Dawn som ble skutt opp av NASA i 2007, og som gikk i bane rundt asteroiden 4 Vesta fra 15. juli 2011 til 5. september 2012,[32] er ventet å nå frem til Ceres i 2015 – fem måneder før New Horizons ventes å nå frem tl Pluto.[L 14] Dawn vil dermed bli det første oppdraget som studerer en dvergplanet på nært hold.

Dawn skal etter palnen gå i bane rundt Ceres i en høyde av 5 900 km. Romsonden vil redusere høyden til 1 300 km etter ca. fem måneder før den går ned til 700 km etter ytterligere fem måneder.[33] Instrumentene på romsonden inkluderer et kamera, et visuelt og infrarødt spektrometer og en gammastrålings- og nøytrondetektor. Disse instrumentene vil brukes til å utforske dvergplanetens form og sammensetning.[L 14]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ 10,587° mot ekliptikken, 9,20° mot det konstante planet[2]
  2. ^ a b c Kalkulert basert på kjente parametre
  3. ^ Tilsynelatende størrelsesklasse og vinkeldiameter generert med Horizons (Ephemeris: Observer Table: Quantities = 9,13,20,29) Arkivert hos WebCite
  4. ^ Ceres vinkeldiameter i februar 2009: Opposisjon: 974 km diam. / (1.58319 AU * 149 597 870 km) * 206265 = 0.84"
  5. ^ Alle andre språk bruker en variant av Ceres/Cerere: russisk Tserera, persisk Seres, japansk Keresu. Unntaket er kinesisk som bruker 'korn-gud(inne)-stjernen' (穀神星 gǔshénxīng). Merk at dette er ulikt gudinnen Ceres, hvor kinesisk bruker det latinske navnet (刻瑞斯 kèruìsī)
  6. ^ Unicodeverdi U26B3
  7. ^ 0,72–0,77 vannfritt berg etter masse.[L 32]
  8. ^ Om en 10 % sjanse for at asteroidebeltet skaffet et Kuiper-legeme på størrelse med Ceres.[L 32]
  9. ^ Tilsynelatende størrelsesklasse og vinkeldiameter generert med Horizons (Ephemeris: Observer Table: Quantities = 9 132 029) Arkivert 5. oktober 2011 hos WebCite
Litteraturhenvisninger
  1. ^ Schmadel (2003), s. 15
  2. ^ a b c d e f g h i j k Thomas (2005), s. 224–226
  3. ^ a b c d e f g Carry /2008), s. 235–244
  4. ^ Chamberlain (2007), s. 451–456
  5. ^ a b c d e f g h Li (2006), s. 143–160
  6. ^ Angelo (2006), s. 122
  7. ^ a b Saint-Pé (1993), s. 271–281
  8. ^ a b c Pasachoff (1983), s. 391
  9. ^ a b c d e f g h Rivkin (2006), s. 563–567
  10. ^ Space Telescope Science Institute (2009), s. 66
  11. ^ Pitjeva (2004), s. 230–241
  12. ^ a b c d e f g h i McCoord (2005), s. E05009
  13. ^ a b c Castillo-Rogez (2007), s. 2 006–2 007
  14. ^ a b c Russel (2006), s. 2 043–2 048
  15. ^ a b c d e f g Forbes (1971), s. 195–199
  16. ^ Foderà (2002), s. 17–24
  17. ^ Rüpke (2011), s. 90–
  18. ^ Simpson (1979), s. 883
  19. ^ Gould (1852), s. 80
  20. ^ a b c d Hogg (1948), s. 241–246
  21. ^ Hoskin (1999), s. 160–161
  22. ^ Cunningham (2001)
  23. ^ Hughes (1994), s. 331 og 335
  24. ^ Lang (2011), s. 372 og 442
  25. ^ de Pater (2010)
  26. ^ Mann (2009)
  27. ^ a b Kovačević (2007), s. 117–123
  28. ^ a b Pitjeva (2005), s. 176
  29. ^ Carry (2007), s. 1–23
  30. ^ Kaasalainen (2002), s. 369–395
  31. ^ Barucci (2002), s. 202
  32. ^ a b McKinnon (2008), s. 464
  33. ^ Zolotov (2009), s. 183–193
  34. ^ a b c Parker (2002), s. 549–557
  35. ^ a b A'Hearn (1992), s. 54–60
  36. ^ a b Cellino (2002), s. 633–643 (tabell på s. 636)
  37. ^ Kelley (1996), s. 1 097
  38. ^ Kovačević (2011), s. 2 725–2 736
  39. ^ Christou (2000–04), s. L71–L74
  40. ^ a b Petit (2001), s. 338–347
  41. ^ Thomas (1997), s. 1 492–1 495
  42. ^ Martinez (1994), s. 298
  43. ^ Millis (1987), s. 507–518
Øvrige referanser
  1. ^ a b c Yeomans, Donald K. (5. juli 2007). «1 Ceres» (engelsk). JPL Small-Body Database Browser. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. —De opplistede verdiene ble avrundet på omfanget av usikkerhet (1-sigma).
  2. ^ «The MeanPlane (Invariable plane) of the Solar System passing through the barycenter» (engelsk). 3. april 2009. Arkivert fra originalen 14. mai 2009. Besøkt 9. september 2012.  (produsert med bruk av Solex 10 skrevet av Aldo Vitagliano)
  3. ^ a b Williams, David R. (2004). «Asteroid Fact Sheet» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 16. september 2012. 
  4. ^ «NASA – Dawn at a Glance» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  5. ^ Alan Stern (2009). «Origin of the Solar System with Dr. Alan Stern» (MP3) (engelsk). Challenger Center for Space Science Education. Besøkt 9. september 2012. 
  6. ^ Moomaw, Bruce. «Ceres As An Abode Of Life». spaceblooger.com (engelsk). Arkivert fra originalen 29. september 2008. Besøkt 9. september 2012. 
  7. ^ Coffey, Jerry. «The First Asteroid Discovered» (engelsk). universetoday.com. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  8. ^ Shiga, David. «Dawn captures first orbital image of asteroid Vesta» (engelsk). New Scientist. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k Hoskin, Michael (26. juni 1992). «Bodes' Law and the Discovery of Ceres» (engelsk). Observatorio Astronomico di Palermo "Giuseppe S. Vaiana". Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 9. september 2012. 
  10. ^ Staff. «Cerium: historical information» (engelsk). Adaptive Optics. Arkivert fra originalen 9. april 2010. Besøkt 9. september 2012. 
  11. ^ «Amalgamator Features 2003: 200 Years Ago» (engelsk). 30. oktober 2003. Arkivert fra originalen 7. februar 2006. Besøkt 9. september 2012. 
  12. ^ Hilton, James L. «Asteroid Masses and Densities» (PDF). U.S. Naval Observatory (engelsk). Arkivert fra originalen 5. juni 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  13. ^ a b c Hilton, James L. (17. september 2001). «When Did the Asteroids Become Minor Planets?» (engelsk). Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 9. september 2012. 
  14. ^ Herschel, William (6. mai 1902). «Observations on the two lately discovered celestial Bodies.» (engelsk). Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  15. ^ Battersby, Stephen (27. april 2007). «Planet debate: Proposed new definitions» (engelsk). New Scientist. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  16. ^ Connor, Steve (16. august 2006). «Solar system to welcome three new planets» (engelsk). NZ Herald. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  17. ^ Gingerich, Owen (16. august 2006). «The IAU draft definition of "Planet" and "Plutons"» (engelsk). IAU. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  18. ^ Staff Writers (16. august 2006). «The IAU Draft Definition Of Planets And Plutons» (engelsk). SpaceDaily. Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 9. september 2012. 
  19. ^ Gaherty, Geoff (3. august 2011). «How to Spot Giant Asteroid Vesta in Night Sky This Week». Space.com (engelsk). Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  20. ^ «Question and answers 2» (engelsk). IAU. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  21. ^ Spahr, T.B. (7. september 2006). «MPEC 2006-R19: EDITORIAL NOTICE» (engelsk). Minor Planet Center. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. «nummereringen av «dvergplaneter» utelukker ikke at de kan ha andre betegnelser i mulige separate kataloger for slike legemer.» 
  22. ^ «Dawn Views Vesta» (engelsk). 2. august 2011. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  23. ^ J. Parker, P. Thomas, and L. McFadden (7. september 2005). «Largest Asteroid May Be 'Mini Planet' with Water Ice» (engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  24. ^ Bjorn, Carey (7. september 2005). «Largest Asteroid Might Contain More Fresh Water than Earth» (engelsk). SPACE.com. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  25. ^ a b c Staff (11. oktober 2006). «Keck Adaptive Optics Images the Dwarf Planet Ceres» (engelsk). Adaptive Optics. Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 9. september 2012. 
  26. ^ a b «Largest Asteroid May Be 'Mini Planet' with Water Ice» (engelsk). HubbleSite. 7. september 2005. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  27. ^ «Hubble Directly Observes Planet Orbiting Fomalhaut» (engelsk). Hubblesite. 13. november 2008. Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 9. september 2012. 
  28. ^ O'Neill, Ian (5. mars 2009). «Life on Ceres: Could the Dwarf Planet be the Root of Panspermia». Universe Today (engelsk). Arkivert fra originalen 9. juli 2011. Besøkt 13. september 2012. 
  29. ^ Houtkooper, Joop M. «Glaciopanspermia: Seeding the Terrestrial Planets with Life?» (PDF) (engelsk). Justus-Liebig-University, Giessen, Tyskland: Institute for Psychobiology and Behavioral Medicine. Arkivert fra originalen 22. juli 2011. Besøkt 13. september 2012. 
  30. ^ «Solex» (engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2009. Besøkt 16. september 2012. 
  31. ^ «Observations reveal curiosities on the surface of asteroid Ceres» (engelsk). Arkivert fra originalen 5. oktober 2011. Besøkt 16. september 2012. 
  32. ^ «NASA's Dawn Prepares for Trek Toward Dwarf Planet» (engelsk). NASA. Besøkt 16. september 2012. 
  33. ^ Rayman, Marc (13. juli 2006). «Dawn: mission description» (engelsk). UCLA—IGPP Space Physics Center. Arkivert fra originalen 18. januar 2010. Besøkt 16. september 2012. 
Efemerider
Se også: Efemeride

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Artikler
Bøker

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]