Argon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Argon
Ar-TableImage.svg
Basisdata
Navn Argon
Symbol Ar
Atomnummer 18
Utseende fargeløs
Plass i periodesystemet
Gruppe 18
Periode 3
Blokk p
Kjemisk serie edelgass
Atomegenskaper
Atomvekt 39,948 u
Empirisk atomradius 71 pm
Kalkulert atomradius 71 pm
Kovalent atomradius 97 pm
Elektronkonfigurasjon [Ne] 3s2 3p6
Elektroner per energinivå 2, 8, 8
Oksidasjonstilstander 0
Krystallstruktur kubisk flatesentrert
Fysiske egenskaper
Stofftilstand gass
Smeltepunkt −189,3 °C
Kokepunkt −185,8 °C
Molart volum 22,4 · 10-3 /mol
Tetthet 1,784 kg/m³
Kritisk temperatur 150,87 K
Kritisk trykk 4,898 MPa
Fordampningsvarme 6,447 kJ/mol
Smeltevarme 1,188 kJ/mol
Lydfart 323 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 3,2
Spesifikk varmekapasitet 520 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 0 S/m
Termisk ledningsevne 0,01772 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale 1 521 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 2 666 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 3 931 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.

Argon er et grunnstoff med kjemisk symbol Ar og atomnummer 18.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den britiske vitenskapsmannen Henry Cavendish hadde allerede i 1785 forutsett argons eksistens i luft, og i 1882 fant H.F. Newall og W.N. Hartley uavhengig av hverandre nye spektrallinjer i luft. De var imidlertid ikke i stand til å isolere grunnstoffet som forårsaket linjene. I 1894 ble argon som første edelgass oppdaget av Lord Rayleigh og Sir William Ramsey. I et eksperiment fjernet de alt nitrogen og oksygen fra en luftprøve, og sto igjen med argon. I 1904 fikk Ramsey Nobelprisen i kjemi, mens Rayleigh fikk Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen av argon.

Navnet argon kommer fra det greske ordet ἀργόν – argon som betyr «den late», noe som henviser til gassens reaksjonstreghet med andre stoffer.

Argons kjemiske symbol var inntil 1957 A.

Argonatomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Argon er det tredje grunnstoffet i gruppe 18 i det periodiske system og tilhører edelgassene. Den løser seg i vann omtrent like lett som oksygen og 2,5 ganger lettere enn nitrogen. Argon er fargeløs, luktfri, smaksfri og ugiftig i både flytende form og gassform. Den former ingen kjente stabile kjemiske forbindelser med andre grunnstoff ved romtemperatur. Teoretiske utregninger har indikert at flere stabile forbindelser med argon skal være mulig, men ingen har hittil fremstilt noen av dem.

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende argon består av 3 stabile isotoper: 36Ar (0,3365%), 38Ar (0,0632%) og 40Ar (99,6003%). I tillegg finnes 21 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktive) isotoper, hvorav de mest stabile er 39Ar med halveringstid 269 år, 42Ar med halveringstid 32,9 år, og 37Ar med halveringstid 35,04 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 2 timer, og de fleste kortere enn 1 minutt.[1]

CAS-nummer: 7440–37–1

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Flytende argon

Argon opptar 0,934% av volumet, og 1,29% av jordens atmosfære, og luft er den primære råstoffkilden i industriell framstilling av argon. Argon blir separert fra luft ved hjelp av fraksjonert destillasjon, og er et biprodukt under produksjon av oksygen og nitrogen.

Argon er også påvist i atmosfæren på Mars, Merkur og Saturns største måne Titan.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Argons egenskaper gjør det godt egnet til bestemte bruksområder:

  • Når det er påkrevd at stoffet ikke reagerer med andre kjemiske stoffer, og nitrogen ikke er tilstrekkelig lite reaktivt.
  • Når god isolasjonsevne (lav varmeledningsevne) er påkrevd.
  • Når man ønsker blåfarge i neonlys.
Neonlys med argon

Andre edelgasser har stort sett de samme egenskapene som argon på disse områdene, men argon er betydelig billigere. Argon er et biprodukt under produksjon av flytende oksygen og flytende nitrogen.

Argons utstrakte bruk skyldes ganske enkelt at den ikke er reagerbar med andre kjemiske stoffer. Det benyttes i glødelamper, siden det ikke reagerer med glødetråden, selv ikke ved høye temperaturer. Av samme årsak benyttes det som inertgass i lysbuesveising som MIG- og TIG-sveising av høy- og lavlegert stål, aluminium, kobberlegeringer (da ofte med en tilsetning av helium), titan, osv.; og som beskyttende atmosfære i et antall produksjonsprosesser. Argon kan være farlig fordi, siden inert og tyngre enn blandet luft, kan det fortrenge oksygenet i innestengt lokale, og derved bli til kvelefare.

Argons lave varmeledningsevne gjør at den benyttes som isolering mellom glasslagene i isolerte vinduer. Argon gass brukes derfor også istedenfor luft som draktgass på dykking i ekstremt kalde omgivelser.

Referanser[rediger | rediger kilde]