Nedslagskrater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nedslagskrateret Tychomånen.

Nedslagskrater, meteorittkrater, krater, er vanligvis en sirkelforma fordypning på overflata til en planet, en måne eller en asteroide som har blitt forårsaka av et kosmisk nedslag, for eksempel med en meteoritt. På jorda blir det ofte danna en kratersjø i et sånt krater og i større nedslagskrater blir det ofte danna ei øy eller til og med en ring av øyer i senteret til krateret.

Det anslås at flere millioner meteoritter har skapt kratere med mer enn 1 km diameter, mens jordas geologiske prosesser har slettet sporene og bare synlige 160 kratere er påvist.[1]

Om nedslagskratere[rediger | rediger kilde]

Nedslagskrater finnes på nesten alle himmellegemer og siden tallet på nedslagskrater øker med tida og endrer utseendet til terrenget, kan en gjennom å regne tallet på nedslagskrater anslå alderen på dette terrenget. Likevel blir det med tida oppnådd likevekt der eldre krater blir sletta i samme takt som nye kommer til.

Daniel Barringer (18601929) var den første som identifiserte en geologisk deformasjon som et nedslagskrater – det 1,2 kilometer store og 50.000 år gamle Barringerkrateret i Arizona i USA.[2] Ideene hans fikk likevel ikke aksept i samtiden og det gikk lang tid før flertallet av geologer innså hvor vanlige meteorittnedslag faktisk er på Jorden.

Når en stor meteoritt treffer jordkloden med 25-72 km/sek hastighet, utvikles en enorm varmeenergi som får steinmassene omkring til å smelte og omdannes. Noen av de jordiske steinmassene som treffes flyr opp i lufta og størkner meget raskt i denne banen, slik at de danner en type slagg og kalles da får tektitter. De har som regel form av små dråper, skiver eller koniske pyramider, maksimalt noen centimeter store.[3] De har blitt funnet på alle kontinenter unntatt Antarktis og Sør-Amerika, ofte i store antall over et enormt område rundt impaktkrateret. I Tsjekkiske Republikk er det funnet grønne moldavitt-tektitter som stammer fra Riess-krateret i Bayern, flere hundre kilometer unna.[4]

I stedet for smelting kan man også oppleve at jordisk stein som treffes av meteoritter pulveriseres eller brekkes opp til breksjer med ny og overraskende blandingsform, kalt suevitter. Slik omdanning av lokale bergarter ved meteorittnedslag har man observert ved norske nedslagskratere.

Foruten Beringer-krateret i Arizona finnes det store nedslagskratere mange steder på kloden, som Yucatan-krateret i Mexico, Tswaing-krateret i Sør-Afrika og Riess-krateret i Tyskland.

Nylig har forskere ved Texas Tech Univeristy i USA oppdaget det som kan være restene etter et gigantkrater fra et meteorittnedslag for omkring 65 millioner år siden, utenfor vestkysten av India. Ildkulen som traff Jorden var trolig omkring 40 km i diameter, og nedslaget laget et krater med en diameter på omkring 500 km. Teorien er basert på studier av den såkalte Shiva-formasjonen som ligger delvis begravd under havbunnen. Det er blant annet funnet spor av iridium, et stoff som er rikelig tilstede i meteoritter og asteroider, men er bare sjelden å finne på Jorden. Om forskernes teori holder snakker man om det største krateret som er oppdaget på Jorden.[5]

Nedslagskrater i Norden[rediger | rediger kilde]

Norge[rediger | rediger kilde]

Krater Sted Diameter
(km)
Alder
(mill. år)
Gardnoskrateret Buskerud 5 650
Mjølnirkrateret Barentshavet 40 142
Ritlandskrateret Rogaland 2,5 500

Sverige[rediger | rediger kilde]

Sted Diameter
(km)
Alder
(millioner år)
Dellen 19 89
Granby 3 470
Lockne 7,5 455
Mien 9 121
Siljan 52 361
Tveren 2 455

Finland[rediger | rediger kilde]

Sted Diameter
(km)
Alder
(millioner år)
Lappajärvi 17 73

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ivar B Ramberg (red), Landet blir til – Norges geologi, Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 53.
  2. ^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 74.
  3. ^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 75.
  4. ^ Angeles Gavira og Peter Frances (red), Rocks and Minerals, Dorling Kindersley / Smithsonian Institution, 2005, utgave 2008, side 75.
  5. ^ Ukjent forfatter. 2010. Havet skjuler et kjempekrater. Illustrert Vitenskap, nr. 8/2010, s. 13.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Store runde strukturer i norsk natur

Commons Commons: Impact crater – bilder, video eller lyd