Tellur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tellur
Te-TableImage.png
Basisdata
Navn Tellur
Symbol Te
Atomnummer 52
Utseende glinsende sølvhvit
Plass i periodesystemet
Gruppe 16
Periode 5
Blokk p
Kjemisk serie halvmetall
Atomegenskaper
Atomvekt 127,6 u
Empirisk atomradius 140 pm
Kalkulert atomradius 123 pm
Kovalent atomradius 135 pm
Elektronkonfigurasjon [Kr] 4d10 5s2 5p4
Elektroner per energinivå 2, 8, 18, 18, 6
Oksidasjonstilstander ±2, 4, 6
Krystallstruktur heksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstand fast stoff
Smeltepunkt 449,51 °C
Kokepunkt 990 °C
Molart volum 20,46 · 10-6 /mol
Tetthet 6 240 kg/m³
Hardhet 2,25 (Mohs skala)
Fordampningsvarme 52,55 kJ/mol
Smeltevarme 17,49 kJ/mol
Damptrykk 23,1 Pa ved 2 239 K
Lydfart 2 610 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen 2,1
Spesifikk varmekapasitet 202 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne 0,005 S/m
Termisk ledningsevne 2,35 W/(m · K)
Første ionisasjonspotensiale 869,3 kJ/mol
Andre ionisasjonspotensiale 1 790 kJ/mol
Tredje ionisasjonspotensiale 2 698 kJ/mol

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi – legg gjerne inn.


Tellur er et grunnstoff med kjemisk symbol Te og atomnummer 52. Atommassen (u) er 127,6.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tellur ble oppdaget i 1782 av ungareren Franz-Joseph Müller von Reichenstein i Transilvania. Til å begynne med trodde Müller at det dreide seg om antimonsulfid, men videre undersøkelser viste at det inneholdt hverken antimon eller svovel. Han kom etterhvert fram til at det måtte være en kjemisk forbindelse mellom gull og et hittil ukjent grunnstoff. Hans landsmann, vitenskapsmannen Pál Kitaibel oppdaget samme grunnstoff i 1789, uavhengig av Reichenstein. Den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth som senere isolerte stoffet, navngav det i 1798 etter tellus, det latinske navnet på Jorden.

Da Dmitrij Mendelejev jobbet med sitt periodesystem var tellurs atomvekt et problem. Tellurs atomvekt var høyere enn det neste stoffet i tabellen, jod. Han plasserte tellur på rett plass, men konkluderte med at atomvektene måtte være feil. Først 50 år senere ble forklaringen på atomvekten funnet. Årsaken er at tellurs vanligste isotop var tyngre enn jods vanligste isotop.

Det kjemiske symbolet Te ble foreslått av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i 1814.

Telluratomets elektronskall

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Tellur er et halvmetall som i ren metallisk form er sølvhvitt med en metallisk glans. Av utseende kan metallisk tellur minne om tinn og antimon. Det er mykt og sprøtt, og kan lett knuses til et grått pulver. Det tilhører kalkogenene, gruppe 16 i periodesystemet, sammen med svovel, oksygen, selen og polonium. Krystallinsk tellur løses ikke i vann, men løses langsomt opp i saltsyre, svovelsyre og lut. I salpetersyre løser det seg raskt opp. Smeltet tellur er rødt og angriper kobber, jern og rustfritt stål. I gassform får tellur en gulaktig farge. I luft brenner det med en grønnblå flamme under dannelse av telluroksid (TeO2).

Isotoper[rediger | rediger kilde]

Naturlig forekommende tellur består av åtte isotoper, hvorav fem er stabile: 120Te (0,09%), 122Te (2,55%), 124Te (4,74%), 125Te (7,07%) og 126Te (18,84%), og tre er ustabile (og dermed radioaktive): 123Te (0,89%) nedbrytes til 123Sb (antimon) ved røntgenstråling og med halveringstid 5,993 × 1014 år. 128Te med halveringstid 2,19 × 1024 og 130Te med halveringstid 7,896 × 1020 nedbrytes ved utsendelse av betastråling til henholdsvis 128Xe og 130Xe (xenon). I tillegg er 30 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 121m1Te med halveringstid 154 døgn, 123m1Te med halveringstid 119,7 døgn, 127m1Te med halveringstid 109 døgn, 125m1Te med halveringstid 57,4 døgn, og 129m1Te med halveringstid 33,6 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 17 døgn, og de fleste kortere enn 1 døgn.[1]

CAS-nummer: 13494-80-9

Forekomst[rediger | rediger kilde]

Rent tellur

Tellur er et meget sjeldent grunnstoff med omkring 0,002 ppm i jordskorpen. Det kan finnes i ren form i naturen, men finnes oftest i kjemisk forbindelse med gull, og er det eneste grunnstoffet som naturlig binder seg med gull. Tellur kan også inngå forbindelser med andre stoffer.

Den viktigste kilden (90%)[2] til tellur er anodeslam fra elektrolyse-raffinering av kobber og i biprodukter fra raffinering av bly. Tellur fremstilles hovedsakelig i USA, Canada, Peru og Japan. Det leveres normalt i pulverform, men fås også som plater, barrer, stenger eller klumper.

I 2007 ble det fremstilt 135 tonn tellur på verdensbasis (USAs produksjon er ikke offentliggjort og derfor ikke medregnet). De største produsentlandene var Canada (75 tonn), Peru (35 tonn) og Japan (25 tonn). Verdens utvinnbare tellur-reserver anslås til 21 000 tonn. Det gjenvinnes lite tellur. I Europa og Japan gjenvinnes små mengder fra eldre kopimaskiner. Prisen på 99,95% rent tellur lå i 2007 omkring 80 USD per kg.[2]

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Tellur anvendes hovedsakelig i legeringer sammen med andre metaller. Bly kan gjøres sterkere og mere korrosjonsbestandig mot svovelsyre ved tilsetting av tellur, og tilsvarende gjør tellur rustfritt stål og kobber lettere å bearbeide. Videre anvendes tellur i halvleder-industrien og i gummiproduksjon. Et voksende marked for tellur er i produksjonen av kadmium-tellur baserte solceller[2].

Referanser[rediger | rediger kilde]