Afrodite

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Afrodite stiger fram fra havets skum, slik 1800-talls maleren William-Adolphe Bouguereau forestilte seg det i sitt bilde Venus' fødsel fra 1879.

Afrodite (gresk: Ἀφροδίτη, «steget fram av skum»), kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne i gresk mytologi. Hos Homer er hun datter av Zevs og gudinnen Dione. Ifølge Hesiod var hun født av havets skum, slik hennes navn antyder, da Uranus' penis falt i havet etter at han ble kastrert av sin sønn Kronos.

Afrodite var gift med smedenes gud Hefaistos. Hun bedro ham med krigsguden Ares. Hennes ektemann tok de elskende på fersk gjerning i hennes seng. Han fanget de to med et spesiallaget nett og benyttet anledningen til å ydmyke dem overfor de andre gudene.

Afrodite og Ares har sammen sønnen Eros.

Afrodite spiller en sentral rolle i sagnene om den trojanske krigen. Det var hun som forårsaket krigen da hun lovet Paris den skjønne Helena mot at han gav henne gulleplet som kåret henne til den skjønneste av gudinnene framfor Athene og Hera. Senere grep hun direkte inn i krigen for å hjelpe den trojanske helten Aineias, som var hennes egen sønn med en dødelig mann. Hun oppnådde bare for å bli såret av hans motstander Diomedes og måtte berges i sikkerhet. Isteden blir det Artemis som reddet Aineias.

Romerne identifiserte Afrodite med sin gudinne Venus.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det fantes tallrike gudinner som tilsvarte den greske gudinnen Afrodite: Inanna (sumerisk motpart), Ishtar (Babylon), Astarte (semittisk), Turan (etruskisk), Nepthys (egyptisk) og Venus (romersk). Hun har paralleller i de indoeuropeiske morgengudinnene som Ushas eller Aurora.

Navnet «Ἀφροδίτη» var forbundet gjennom folkeetymologi med «ἀφρός» (afros), «skum», og tolket som «steget fra skummet» og bygget det inn i en etiologisk myte som allerede var kjent på Hesiods tid.[1] Den har reflekser i messapisk og etruskisk (som April) som antagelig var lånt fra gresk. Herodot var klar over det fønikiske opphavet til Afrodite[2], men lingvistiske forsøk på å avlede navnet Afrodite fra det semittiske Aštoret via udokumenterte hettittiske overføringer forblir usikker. Et forslag fra Hammarström[3] som ble forkastet av Hjalmar Frisk, forbinder navnet med πρύτανις, et låneord til gresk fra det etruskiske (e)pruni, «herre» eller lignende. Mallory og Adams[4] foreslår en etymologi fra det indoeuropeiske abhor «veldig» + dhei «å skinne».

Tilbedelse[rediger | rediger kilde]

Epitetet Acidalia ble noen ganger lagt til hennes navn etter kilden hun brukte å bade i som ligger i Boeotia (Vergil I, 720). Hun ble også kalt Kypris eller Kytheria etter hennes påståtte fødselssteder i henholdsvis Kypros og Kythira. Øya Kythira var et senter for hennes kult. Hun ble forbundet med Hesperia og ble noen ganger fulgt av oreadene, fjellnymfene.

Afrodite hadde en egen festival, Afrodisia, som ble feiret over hele Hellas, men særlig i Athen og Korint. I Korint ble samleie med hennes prestinner regnet som en måte å tilbe Afrodite på.

Afrodite ble forbundet med, og ofte avbildet sammen med, havet, delfiner, duer, svaner, granatepler, epler, myrt, roser og lime, muslinger og perler.

Afrodite Ourania og Afrodite Pandemos[rediger | rediger kilde]

Petra tou Romiou («Grekernes klippe»), Afrodites legendariske fødested i Pafos, Kypros.

Innen sent i det 5. århundre f.Kr. kunne filosofer ha delt Afrodite inn i to adskilte gudinner, ikke bare som individualiserte i kult. Afrodite Ourania ble født av skummet etter at Kronos kastrerte Uranos. Afrodite Pandemos, den vanlige Afrodite «av alle folk» var født av Zevs og Dione[5] Blant nyplatonister og til slutt deres kristne fortolkere, figurerer Ourania som den himmelske Afrodite som representerte kjærligheten til legeme og sjel, mens Afrodite Pandemos er assosiert kun med fysisk kjærlighet.

Derfor er Afrodite ifølge Platon[6] to gudinner, en eldre og den andre yngre. Den eldre, Ourania, er datter av Uranos. Den yngre ble kalt Pandemos og er datter av Zevs og Dione. Pandemos er den vanlige Afrodite. Talen til Pausanias skiller mellom to manifesteringer av Afrodite, representert av to fortellinger: Afrodite Ourania («himmelske» Afrodite) og Afrodite Pandemos («vanlige» Afrodite).

Rituell prostitusjon[rediger | rediger kilde]

Et universelt aspekt av Afrodites kult og hennes forrang som Thomas Bulfinchs The Age of Fable; or Stories of Gods and Heroes (1855) forkastet[7], er praksisen av rituell prostitusjon i templene og helligdommene hennes. Eufemismen på gresk er hierodule, «hellig tjener». Praksisen var en del av ritualene som skyldtes Afrodites forgjengere i det nære Østen, den sumeriske Inanna og den akkadiske Ishtar. Deres tempelprostituerte var «Ishtars kvinner», ishtaritum.[8] Praksisen har blitt dokumentert i Babylon, Syria og Palestina, i fønikiske byer og den tyriske kolonien Karthago, og for hellenske Afrodite på Kypros, sentrene for kulten hennes, Kythira, Korint og på Sicilia (Marcovich 1996:49). Afrodite er overalt beskytteren for hetaira og prostituerte. I Jonia på kysten av Lilleasia, tjente tempelslaver i Artemis' tempel.

Fødsel, stiger fra havet[rediger | rediger kilde]

Afrodite som «steg fra skummet» ble født av havskummet nær Pafos på Kypros etter at Kronos skar av testiklene til Uranos og kastet dem bak seg i havet. Hesiods Theogoni beskrev at genitaliene «ble båret over havet en lang tid, og hvit skum steg fra det udødelige kjøttet, med det vokste en jente» frem og ble Afrodite. Denne fullt utvokste myten om Venus (det romerske navnet for Afrodite), Venus Anadyomene[9] («Venus stiger fra havet») var en av de ikoniske representasjonene av Afrodite, gjort berømt i et mye beundret maleri av Apelles som nå er gått tapt, men beskrevet av Plinius den eldres Naturlig historie.

Dermed er Afrodite av en eldre generasjon enn Zevs. Iliaden (bok V) uttrykker en annen versjon av hennes opprinnelse hvor hun ble regnet som datter av Dione som var den opprinnelige orakelgudinnen («Dione» er «gudinnen», den feminine formen av Δíος, «Dios», genitiv av Zevs) ved Dodona. Hos Homer går Afrodite ut i krig for å beskytte sin sønn, Aineias, blir såret av Diomedes og returnerer til hennes mor og synker ned på sine knær og blir trøstet. «Dione» ser ut til å tilsvare Rhea, en modergudinne, som Homer har flyttet til Olympos. Han viser tilbake til et tenkt opprinnelig protoindoeuropeisk panteon hvor den fremste mannlige guden (Di–) var representert ved himmelen og torden og den fremste kvinnelige gudinnen (feminin form av Di–) var representert som jorden eller fruktbar jord. Afrodite selv ble noen ganger henvist til som «Dione». Da tilbedelsen av Zevs hadde absorbert orakelet ved Dodona, gjorde noen poeter ham til far av Afrodite.

Afrodites viktigste tilbedelsessenter forble på Pafos på den sørvestlige kysten av Kypros hvor lidenskapsgudinnen lenge ble tilbedt som Ishtar og Ashtaroth. Det er sagt at hun først skal ha kommet i land ved Kythira, et stoppested for handel og kultur mellom Kreta og Peloponnes. Dermed har vi kanskje antydninger om ruten til den opprinnelige kulten fra Levanten til fastlandet i Hellas.

Alternativt var Afrodite datter av Thalassa (for hun var født av havet) og Zevs.

Afrodite som voksen[rediger | rediger kilde]

Afrodite og Eros.

Afrodite hadde ingen barndom. I alle bilder og hver referanse er hun født som voksen, moden til å gifte seg og uendelig attraktiv. I mange av de anekdoteaktige mytene som involverer henne, karakteriseres Afrodite som forfengelig, temperamentsfull og lett å fornærme. Hun er en av de få gudene i det greske panteonet som giftet seg, men hun har jevnlige sidesprang mot sin ektemann. Hefaistos er en av de mest balanserte av de hellenske guddommene. I fortellingen som er tatt med i Odysseen ser det ut til at Afrodite foretrekker Ares, den ustabile krigsguden. I Homers Iliaden kaster hun seg inn i kampene for å redde sin sønn, Aineias, men slipper Ares (hun slipper ham faktisk mens hun flyr gjennom luften) da hun selv blir såret. Hun er en av de få karakterene som spilte en betydelig del i den opprinnelige grunnen til selve trojanerkrigen. Ikke bare tilbyr hun Paris Helena av Sparta, men bortførelsen ble gjennomført da Paris som så Helena for første gang, fikk et brennende ønske om å ha henne, noe som er Afrodites oppgave. Hennes rike involverte riktignok kjærlighet, men den involverte ikke romantikk. Den lente istedet mot lyst, den irrasjonelle menneskelige lengtingen.

Ekteskapet med Hefaistos[rediger | rediger kilde]

På grunn av hennes skjønnhet var Zevs redd for at hun skulle føre til krangler mellom de andre gudene. Han giftet henne vekk til Hefaistos, den tørre, humorløse smedguden. I en annen versjon av denne fortellingen hadde Hera, mor til Hefaistos, kastet ham ut av Olympos på grunn av at hun syntes han var stygg og deformert. Hans hevn var å fange henne på en magisk trone for så å kreve Afrodites hånd mot å slippe henne løs.

Hefaistos var overlykkelig over å bli gift med skjønnhetsgudinnen og smidde nydelige smykker til henne.

Hun var ulykkelig med sitt ekteskap, og dette fikk Afrodite til å søke selskap hos andre, først og fremst Ares, men også Adonis, Ankises og flere. Hefaistos fanget Ares og Afrodite i senga med kjettinger og førte alle de andre olympiske gudene sammen for å håne paret. Men «gudinnene ble hjemme, alle av skam». Hefaistos ville ikke sette dem fri før Poseidon lovet Hefaistos at Ares skulle betale oppreisning, men begge flyktet så snart kjettingene ble fjernet, og deres løfte ble aldri holdt.

Afrodite og Psyke[rediger | rediger kilde]

Nasjonalt arkeologisk museum i Athen

Afrodite var sjalu på skjønnheten til en dødelig kvinne som het Psyke. Hun ba Eros om å bruke hans gyldne piler til å få Psyke til å forelske seg i den styggeste mannen på jorden. Eros gikk med på dette, men forelsket seg i Psyke selv, eller ved et uhell ved å stikke seg på den gyldne pila. Imens var Psykes foreldre urolige over at deres datter fremdeles var ugift. De konsulterte et orakel som fortalte dem at hun ikke var ment for en dødelig elsker, men et monster som levde på toppen av et spesifikt fjell. Psyke resignerte for sin skjebne og klatret til toppen av fjellet. Der førte Zefyros, vestavinden, henne forsiktig nedover. Hun gikk inn i en hule på det utpekte fjellet og ble overrasket over at den var full av smykker og flotte klær. Eros besøkte henne hver natt i hulen og de elsket lidenskapelig. Han krevde bare at hun aldri skulle tenne noen lamper, for han ville ikke at hun skulle vite hvem han var. Han var lett gjenkjennelig på grunn av vingene. Hennes to søstre som var sjalu på Psyke, overbeviste henne om å tenne en lampe, og hun gjenkjente ham umiddelbart. En dråpe med varm lampeolje falt ned på brystkassen til Eros, og han våknet, for så å flykte.

Da Psyke fortalte hennes to sjalu eldre søstre hva som hadde skjedd, gledet de seg i hemmelighet og hver av dem gikk separat opp til toppen av fjellet og gjorde slik Psyke beskrev hulen i håp om at Eros ville velge dem istedet. Zefyros valgte dem ikke og de falt i døden ved fjellets fot.

Psyke lette etter sin elsker over store deler av Hellas. Hun snublet til slutt inn i et tempel for Demeter hvor gulvet var dekket av hauger av blandet korn. Hun begynte å sortere kornene i organiserte hauger. Da hun var ferdig, snakket Demeter til henne og fortalte at den beste måten å finne Eros på, var å finne hans mor, Afrodite, og gjøre seg fortjent til hennes velsignelse.

Psyke fant et av Afrodites templer og gikk inn i det. Afrodite gav henne en lignende oppgave som den hun fikk i Demeters tempel, men gav henne en umulig tidsfrist. Eros blandet seg inn, for han elsket henne fortsatt, og han fikk noen maur til å organisere kornet for henne. Afrodite var rasende for at hun hadde lyktes og ba henne gå til en eng hvor gyldne sauer beitet og hente noe gyldent ull. Psyke gikk til enga og så noen sauer, men ble stoppet av en elvegud, viss elv hun måtte krysse for å komme inn på engen. Han fortalte henne at sauene var onde og ville drepe henne, men dersom hun ventet til middag, ville sauene gå inn i skyggen på den andre siden av enga og sovne. Hun kunne plukke ull som festet seg til grenene og barken av trærne. Psyke gjorde dette og Afrodite ble enda mer rasende over at hun overlevde og lyktes.

Til slutt hevdet Afrodite at stresset med å ta seg av sin sønn, deprimert og syk som et resultat av Psykes troløshet, hadde fått henne til å miste sin skjønnhet. Psyke skulle gå til Hades og be Persefone, dronningen av underverdenen, om en bit av hennes skjønnhet i en svart boks som Afrodite gav til Psyke. Psyke gikk til et tårn og bestemte seg for at den raskeste måten å komme til underverdenen var å dø. En stemme stoppet henne i siste øyeblikk og fortalte henne en rute som ville gjøre at hun kunne komme seg inn og returnere i live. Stemmen fortalte henne også hvordan hun skulle komme seg forbi Kerberos, Charon og de andre farene på ruten. Hun pasifiserte Kerberos, den trehodede hunden, med en søt honningkake og betalte Charon en obol for å ta henne inn i Hades. På veien dit så hun hender som strakte seg ut av vannet. En stemme fortalte henne å kaste en honningkake til dem. Da hun kom frem, fortalte Persefone at hun gjerne ville gjøre Afrodite en tjeneste. Psyke betalte igjen Charon, kastet en kake til hendene og gav en til Kerberos.

Psyke forlot underverdenen og bestemte seg for å åpne boksen og ta en liten bit skjønnhet til seg selv. Hun trodde at dersom hun gjorde dette, ville Eros helt sikkert forelske seg i henne. På innsiden var en «mørk søvn» som overveldet henne. Eros hadde tilgitt henne og fløy til kroppen hennes og fjernet søvnen fra hennes øyne, ba så Zevs og Afrodite om lov til å gifte seg med Psyke. Dette gikk de med på, og Zevs gjorde henne udødelig. Afrodite danset i bryllupet deres, og deres barn fikk navn Nytelse, eller (i romersk mytologi) Volupta.

Adonis[rediger | rediger kilde]

Afrodite var Adonis' elskerinne og hadde en rolle i hans fødsel. Hun oppfordret Myrrha eller Smyrna til å begå incest med hennes far, Theias, kongen av Assyria. En annen versjon sier at Myrrhas far var Kinyras av Kypros. Myrrhas sykepleier hjalp til med planen. Da Theias oppdaget dette, ble han rasende og jaget datteren med kniv. Gudene forvandlet henne til et myrratre, og Adonis kom til slutt ut av dette treet. Alternativt forvandlet Afrodite henne til et tre, og Adonis ble født da Theias skjøt treet med en pil eller da et villsvin brukte sine støttenner til å skrape av barken på treet.

Da Adonis var født, tok Afrodite ham under sine vinger, forførte ham med hjelp fra Helene, hennes venninne, og var fascinert av hans ujordiske skjønnhet. Hun gav ham til Persefone for at hun skulle passe på ham, men Persefone var også forundret over hans skjønnhet og nektet å gi ham tilbake. Diskusjonen mellom de to gudinnene ble løst av enten Zevs eller Kalliope, hvor Adonis tilbrakte fire måneder med Afrodite, fire måneder med Persefone og fire måneder av året på egenhånd.

Adonis ble til slutt drept av den sjalu Ares. Afrodite ble advart om hans sjalusi og ble fortalt at Adonis ville bli drept av et villsvin som Ares forandlet seg til. Hun forsøkte å overbevise Adonis til å bli værende med henne hele tiden, men hans kjærlighet til jakt ble hans fall. Mens Adonis jaktet, fant Ares ham og spiddet ham i hjel. Afrodite ankom akkurat tidsnok til å høre hans siste åndedrag. Hun tømte nektar på sårene hans, som blodrøde anemoner dukket opp av. Det sies også at Afrodite fødte en datter av Adonis, Beroe.

Paris' dom[rediger | rediger kilde]

Paris' dom (1904) Enrique Simonet.
Paris dømmer mellom de tre gudinnene.

Gudene og gudinnene i tillegg til forskjellige dødelige var invitert til bryllupet til Pelevs og Thetis (til slutt foreldrene til Akilles). Bare gudinnen Eris («Splid») var ikke invitert, men hun ankom med et gyldent eple som hadde ordene «til den vakreste» skrevet på det. Dette eplet kastet hun inn blant gudinnene. Afrodite, Hera og Athene hevdet alle å være den vakreste og dermed den rettmessige eieren av eplet. Gudinnene valgte å legge saken frem for Zeus som senere la valget i hendene på Paris. Hera forsøkte å bestikke Paris med Lilleasia, mens Athene tilbød visdom, berømmelse og ære i krig, men Afrodite hvisket til Paris at dersom han valgte henne som den vakreste, skulle han få den vakreste dødelige kvinnen i verden som kone. Han valgte dermed Afrodite. Kvinnen var Helena. De andre gudinnene ble rasende, og ved at Paris bortførte Helena, fikk de i gang trojanerkrigen.

Pygmalion og Galatia[rediger | rediger kilde]

Afrodite rir på en svane.

Pygmalion var en skulptør som aldri hadde funnet en kvinne som var verdig hans kjærlighet. Afrodite forbarmet seg over ham og bestemte seg for å vise ham kjærlighetens under. En dag ble Pygmalion inspirert av en drøm fra Afrodite om å lage en kvinne av elfenben i hennes bilde. Han kalte henne Galatia. Han forelsket seg i statuen og bestemte seg for at han ikke kunne leve uten henne. Han ba til Afrodite som gjennomførte sin siste del av planen og gav den utsøkte skulpturen liv. Pygmalion elsket Galatia, og de var snart gift.

En annen versjon av denne myten forteller at kvinnene i landsbyen som Pygmalion levde i, ble sinte på grunn av at han ikke hadde giftet seg. De ba alle Afrodite om å tvinge ham til å gifte seg. Afrodite aksepterte dette, dro samme natt til Pygmalion og ba ham velge en kvinne å gifte seg med. Hun fortalte ham at dersom han ikke valgte en, ville hun gjøre dette for ham. Han ønsket ikke å gifte seg og ba om mer tid slik at han kunne lage en skulptur av Afrodite før han valgte sin brud. Hun ble smigret av dette og aksepterte.

Pygmalion brukte mye tid på å lage en liten leirskulptur av gudinnen. Han hevdet at dette var nødvendig slik at han kunne velge den riktige posituren. Idet han begynte å lage den faktiske skulpturen, ble han sjokkert da han oppdaget at han ønsket å fullføre den, selv om han visste at han måtte gifte seg når den var ferdig. Grunnen til at han ønsket å fullføre den, var at han hadde forelsket seg i skulpturen. Dess mer han arbeidet med den, dess mer forandret ble den, til den ikke lenger lignet Afrodite.

I det samme øyeblikket som Pygmalion tok steget tilbake fra den fullførte skulpturen, dukket Afrodite opp og ba ham velge sin brud. Pygmalion valgte statuen. Afrodite fortalte ham at dette ikke kunne skje og ba ham igjen velge en brud. Pygmalion la armene sine rundt statuen og ba Afrodite gjøre ham til en statue slik at han kunne være med henne. Afrodite forbarmet seg over ham og gav istedet statuen liv.

Andre fortellinger[rediger | rediger kilde]

I en versjon av fortellingen om Hippolytos var Afrodite fremdriveren for hans død. Han foraktet tilbedelsen av Afrodite til fordel for Artemis, og Afrodite hevnet seg ved å få hans stemor, Faidra til å forelske seg i ham siden hun visste at Hippolytos ville avslå henne. I den mest populære versjonen av denne fortellingen, skuespillet Hippolytos av Euripides, søker Faidra hevn mot Hippolytos ved å drepe seg selv, og i hennes selvmordsbrev forteller hun Thesevs, hennes ektemann og far til Hippolytos, at Hippolytos voldtok henne. Hippolytos var edbunden til ikke å nevne Faidras kjærlighet for ham og avslo edelt sin rett til å forsvare seg til tross for konsekvensene. Thesevs forbannet så sin sønn, en forbannelse som Poseidon var tvunget til å oppfylle. Hestene som dro stridsvognen Hippolytos kjørte i ble skremt av et sjøuhyre og ødela vognen hans og drepte ham. Dette er ikke slik Afrodite forutså hans død i skuespillet, siden hun i prologen sier at hun forventer at Hippolytos vil gi etter for lysten med Faidra slik at Thesevs ville ta paret på fersken. Hippolytos tilgav sin far før han døde, og Artemis avslørte sannheten til Thesevs før han sverget på å drepe en Afrodite elsket (Adonis) som hevn.

Glaukos av Korint gjorde Afrodite sint, og hun gjorde hestene sine sinte under begravelseslekene til kong Pelias. De rev ham i stykker. Gjenferdet hans skal ha skremt hester under de isthmiske leker.

Afrodite ble ofte fulgt av gratiene.

Hun var en av gudinnene som ble gjort narr av Momos, noe som førte til at han ble utvist fra Olympos.

I bok III av Homers Iliaden redder Afrodite Paris da han er i ferd med å bli drept av Menelaos.

Afrodite var svært beskyttende for hennes sønn, Aineias, som kjempet i trojanerkrigen. Diomedes drepte nesten Aineias i slaget, men Afrodite reddet ham. Diomedes såret Afrodite, og hun slapp sin sønn og flyktet til Olympos. Aineias ble så omsluttet i en sky av Apollon som tok ham med til Pergamos, et hellig sted i Troja. Artemis helet Aineias der.

Hun forvandlet Abas til stein på grunn av hans stolthet og Anaxarete til stein for å reagere så ulidenskapelig mot Ifis' bønn om å elske ham, selv etter hans selvmord.

Afrodite hjalp Hippomenes til å vinne et løp til fots mot Atalanta for å vinne Atalantas' hånd i ekteskap. Hun gav ham tre gyldne epler som han kunne distrahere henne med. Men når paret feiler takket være Afrodite, forvandler hun dem til bjørner.

Andre navn[rediger | rediger kilde]

  • Akidalia
  • Anadyomene
  • Kytheria
  • Despina
  • Kypris

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hesiod, Theogonien, 176ff.
  2. ^ Herodot, Historie, I.105 og .131. Den tradisjonelle motstanden til hellenister i det 19. århundre mot østlige kilder for gresk kultur uttrykkes bl.a. av A. Enmann, Kypros und der Ursprung des Aphroditekultes (1881). Serien av motstandsbølger til fordel for et «rent, klassisk Hellas i total isolasjon» (Burkert) diskuteres av Walter Burkert i hans introduksjon til The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age (1992), særlig på s. 1-6.
  3. ^ Glotta 11, 21 5f.
  4. ^ Mallory, J.P. and D.Q. Adams. Encyclopedia of Indo-European Culture. London: Fitzroy Dearborn Publishing, 1997.
  5. ^ E.g. Platon, Symposium 181a-d.
  6. ^ Platon, Symposium 180e.
  7. ^ «Vårt arbeid er ikke for de lærde, heller ikke for teologene eller filosofene, men for leserne av engelsk litteratur, av begge kjønn, som ønsker å forstå allusjonene som ofte blir brukt av offentlige talere, forelesere, essayskribenter og diktere, og de som skjer i høflig samtale.» Bulfinchs minneord i Boston Evening Standard som bemerket at innholdet var «renset for alt som kun vær støtende».
  8. ^ Miroslav Marcovich, «From Ishtar to Aphrodite» Journal of Aesthetic Education 30.2, Special Issue: Distinguished Humanities Lectures II (Summer 1996) s 49.
  9. ^ Αναδυόμενη (Anadyómenē), «stiger opp».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • C. Kerényi, The Gods of the Greeks, 1951.
  • Walter Burkert, Greek Religion, 1985, Harvard University Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Aphrodite – bilder, video eller lyd