Mars (planet)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
|
| et sammensatt bilde av Mars. | |
| Baneparametre (Epoch J2000) | |
|---|---|
| Store halvakse | 227,936,637 km 1,523 662 31 AE |
| Banens omkrets | 1,429 Tm 9,553 AE |
| Eksentrisitet | 0,093 412 33 |
| Perihel | 206 644 545 km 1,381 333 46 AE |
| Aphel | 249 228 730 km 1,665 991 16 AE |
| Omløpsperiode | 686,9601 døgn (1,8808 år) |
| Synodisk periode | 779,96 døgn (2,135 år) |
| Gjennomsnittlig banefart | 24,077 km/s |
| Maks. banefart | 26,499 km/s |
| Min. banefart | 21,972 km/s |
| Banehelling | 1,850 61° (5,65° til solens ekvator) |
| Antall satellitter | 2 |
| Fysiske egenskaper | |
| Diameter ved ekvator | 6804,9 km (0,533 av jordens) |
| Diameter over polene | 6754,8 km (0,531 av jordens) |
| Flattrykthet | 0,00736 |
| Overflateareal | 1,448·108 km2 (0,284 av jordens) |
| Volum | 1,638·1011 km3 (0,151 av jordens) |
| Masse | 6,4185·1023 kg (0,107 av jordens) |
| Snitt tetthet | 3,934 g/cm3 |
| Ekvatorial tyngdekraft | 3,69 m/s2 (0,376g) |
| Unnslipningshastighet | 5,027 km/s |
| Rotasjonsperiode | 1,025 957 d (24,622 962 timer) |
| Rotasjonsfart | 868,22 km/h (ved ekvator) |
| Aksehelling | 25,19° |
| Rektasensjon av nordpolen |
317,681 43° (21 h 10 min 44 s) |
| Deklinasjon | 52,886 50° |
| Albedo (refleksjonsevne) | 0,15 |
| Overflatetemp. - min - snitt - maks |
186 K (−87 °C) 227 K (−46 °C) 268 K (−5 °C) |
| Atmosfærisk sammensetning | |
| Atmosfærisk trykk | 0,7-0,9 kPa (Under av 1% av jordens) |
| Karbondioksid | 95,32% |
| Nitrogen | 2,7% |
| Argon | 1,6% |
| Oksygen | 0,13% |
| Karbonmonoksid | 0,07% |
| Vanndamp | 0,03% |
| Nitrogenoksid | 0,01% |
| Neon | 2,5 ppm |
| Krypton | 300 ppb |
| Xenon | 80 ppb |
| Ozon | 30 ppb |
| Metan | 10,5 ppb |
Mars er den fjerde planeten fra Solen i vårt solsystem. På grunn av den røde fargen som kan minne om blod, har den fått navn etter den romerske krigsguden Mars. Mars har to små naturlige satellitter, Phobos (frykt) og Deimos (skrekk). Begge er urunde og små, de er muligvis innfangede asteroider. Den utdødde vulkanen Olympus Mons er med sine 27 km det høyeste fjellet i solsystemet. Kløften/riftdalen Valles Marineris er solsystemets største. Dalen er 4000 km lang og opp mot sju km dyp, og kan sammenlignes med riftdalen i Afrika. Den latinske forstavingen areo- refererer til Mars.
Planetsymbolet fra gammelt av er det samme som jern, (Unicode: ♂), en stilisert utgave av guden Mars med skjold og spyd.
Innhold |
[rediger] Fysiske egenskaper
Overflatearealet på Mars er bare en fjerdedel av Jordens, men hvis en bare ser på landarealet (over vann) på Jorden er det omtrent det samme som arealet på Mars. Massen til Mars er kun 1/10 av Jordens.
Mars' atmosfære er svært tynn, og trykket på overflaten er bare omlag 750 Pa, ca. 0,75% av Jordens. Atmosfæren på Mars er 95% karbondioksid, 3% nitrogen, 1,6% argon og med bare små spor av oksygen og vann. I 2003 ble også metan oppdaget fra jordbaserte teleskop, bekreftet i mars 2004 av ESAs romsonde Mars Express. At det er metan tilstede er et interessant problem, siden dette er en ustabil gass. Det kan derfor tyde på det må være (eller ha vært i løpet av de siste hundreårene) en gasskilde på planeten. Vulkansk aktivitet, kometnedslag og liv i form av mikroorganismer kan være blant mulige (men ikke beviste) kilder.
Mars har en viktig plass i menneskelig fantasi på grunn av at enkelte har ment at det finnes liv på Mars. Hovedkilden til dette er Percival Lowells observasjoner av noe han mente var marsianske kanaler, og årstidsvariasjoner i lysstyrke som ble tolket som tegn på vegetasjon. Dette ga ideer til mengder av historier om Mars og marsboere. Romsonden Mariner 4 tok noen bilder i 1965 som svekket de gamle teoriene. Da Mariner 9-sonden gikk inn i bane rundt Mars i november 1971 var overflaten på planeten skjult i en global støvstorm. Tre måneder senere klarnet det heldigvis opp, og bilde på bilde av enorme vulkaner, lange riftdaler og buktende uttørkede elveleier ble sendt tilbake til Jorden. Disse var det som vakte mest oppsikt. De viste nemlig at vann med stor sannsynlighet hadde eksistert i flytende form på overflaten en gang i tidligere tider. Men de kunstige kanalene til Lowell så ingen, og dette satte en stopper for en over 120 år gammel diskusjon. Nå i ettertid blir det spekulert i om Lowell rett og slett så et speilbilde av sin egen netthinne i okularet. Mønsteret der kan til forveksling ligne kartene Lowell tegnet. Årstidsvariasjonene observert av Lowell var sannsynligvis ekte nok, men var heller støvstormer og riming på overflaten.
I 1996 mente forskere som studerte en meteoritt (ALH84001) med marsiansk opprinnelse at de hadde funnet bevis for at formasjoner i steinen var mikrofossiler. Senere kom en annen forskergruppe opp med en teori som kunne forklare formasjonene uten å kreve at det var liv tilstede. Dette spørsmålet står fremdeles ubesvart. Vikingsondene som landet på Mars på 70-tallet gjorde eksperimenter for å finne liv uten noe resultat.
[rediger] Topografi
Todelingen av den marsianske topografien er slående: De lave lavaslettene i nord mot det sterkt kraterdekte høylandet i sør. Overflaten sett fra jorden er tilsvarende delt i to områder, med varierende albedo (refleksjonsevne). De lyse slettene dekt med støv og sand med høy andel av rødt jernoksid ble sett på som Mars' kontinent. Derav ble navnsettingen Arabia Terra (Det arabiske landet) eller Amazonis Planitia (Amazonassletta). De mørke områdene ble sett på som hav, og fikk navn som Mare Erythraeum, Mare Sirenum og Aurorae Sinus. Det sørligste mørke området sett fra Jorden er Syrtis Major.
Mars har iskalotter på polene som inneholder vannis og tørris (CO2 i fast form). En utdødd skjoldvulkan, Olympus Mons (Olympusfjellet), er med sine 27 km det høyeste fjellet i solsystemet. Det ligger i et enormt høyfjellsområde kalt Tharsis, som inneholder flere store vulkaner (se listen over fjell på Mars). Mars har også det største dalsystemet i solsystemet, Valles Marineris (Marinerdalen), som er 4000 km lang og sju km dyp. Mars har også mange arr etter meteorittnedslag. Det største er nedslagsbassenget Hellas Planitia, dekt av lett rød sand (se også Mars' kraterliste).
Den internasjonale astronomiske unionens arbeidsgruppe for navngiving i solsystemet er ansvarlig for å navngi de marsianske landformene.
Annet:
Nullnivå: Siden Mars ikke har noe hav og dermed ikke 'havnivå' må en nullnivåflate bli definert. Null ble definert til å tangere linja der atmosfæretrykket er 610 Pa (6,1 mbar), omtrent 0,6% av det som er på Jordens overflate.
Gjennomsnittstemperatur: Gjennomnittstemperaturen ligger på 53 minusgrader.
Overflatevinder: Mars har overflatevinder på inntil åtti kilometer i timen.
[rediger] Mars som «den røde planet» i populærkulturen
Mars har alltid fasinert menneskene. Den røde, ildfulle planeten på himmelen er mystisk og fengslende. Etter at Giovanni Schiaparelli publiserte (1877) sin oppdagelse av kanalene på Mars, og senere kartla dem, begynte en å tenke seg mulighetene for livsformer der. H.G. Wells var tidlig ute med sin Klodenes kamp, som ga opphav til et amerikansk radiohørespill i form av en romskipslanding i Central Park, New York med direktesendt reportasje. Publikum var stort sett dårlig forberedt, og det ble kaos og panikkstemning i byen. Repriser har senere blitt behørig varslet både før og under sendingen.
Andre forfattere brukte planeten som arena for rene ridder/røverromaner, der den mest kjente er Den røde planet (Barsoom) med helten John Carter. Illustratører og tegneserieskapere tok opp disse temaene på sin måte, med muskuløse helter og vakre kvinner som måtte forsvares mot amøboide eller insektoide angrep – ofte uten særlig respekt for innholdet i boken.
Etterhvert som astronomiske fakta ble flere, ble erobringen av planeten et område for science fiction, der en sendte ekspedisjoner og skildret hva som måtte til for å leve sammen på en så lang reise, og hva som trengtes for å klare seg ellers. Problemet med lite vann kan for eksempel løses ved å forflytte en eller flere vannholdige asteroider, mens energi- og lys/varmebehovet kan løses ved å sette i gang en kjernefysisk reaksjon på en av månene som deretter vil kunne tjene som minisol.
Når der er marginalt overlevelig, ser noen forfattere muligheter for regimene på Jorden til å bruke planeten slik en i sin tid brukte Australia: Eksil for uønskede individer. (også Luna er tiltenkt lignende rolle hos noen forfattere).
Marsboere ble etterhvert sjeldnere, men fikk en renessanse i Robert Heinleins senere bøker, som Stranger in a Strange Land (bok) og Number of The Beast, der den første skildrer marsboerne som kalde filosofer med uante mentale krefter grunnet sin overlegne verdensforståelse, mens Number of The Beast skildrer marsboere som stammer fra et Barsoom-lignende parallellunivers.
De senere årene er det blitt merkbart færre bøker som handler om planetene rundt Jorden. Fantasien har flyttet til reiser flere lysår vekk og planeter rundt andre soler.
[rediger] Se også
- Ansiktet på Mars
- Mars Odyssey
- Mars Reconnaissance Orbiter
- Mars Express
- Spirit (Mars-rover)
- Opportunity (Mars-rover)
- Phoenix Mars Scout
- Liste over fjell på Mars målt etter høyde
[rediger] Eksterne lenker
- Informasjon om Mars frå «De ni planetene»
- NASA - Mars Fact Sheet (engelsk)
- NASAs pågåande ferder til Mars (engelsk)
- ESAs romsonde Mars Express (engelsk)
