Planetarisk ring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En planetarisk ring er en ring av støv og andre små partikler som kretser rundt en planet i et tynt skiveformet område. De mest kjente og spektakulære planetariske ringene er de som finnes rundt planeten Saturn, men alle de fire gasskjempene i vårt solsystem (Jupiter, Uranus og Neptun) har egne ringer.

De indre planetene har ingen ringer, og så langt man vet har ikke dvergplaneten pluto det heller, men visse anser at det ikke er umulig og tror at New Horizons kommer til å finne ringer når den når Pluto i 2015..[1] Selv om Mars ikke har noen ringer i dag kommer den trolig til å få det når dens måne Phobos kommer alt for nær Mars, og dermed bryter sammen til en ring. Det finnes også en mulighet for at Phobos ikke bryter sammen, men kolliderer med overflaten på Mars. Dette kommer imidlertid ikke til å hende med vår måne som istedet beveger seg lengre bort fra Jorden.

Panoramaoversikt over Saturns ringer.

Gjetermåner[rediger | rediger kilde]

Gjetermånen Daphnis i Keeler Gap i Saturns ringsystem. Den gravitasjonelle effekten fra månen forårsaker bølger på ringene.
Slik kan det se ut i Saturns ringer.

Iblant har ringer såkalte gjetermåner, små måner som kretser nær de ytre ringgrensene i mellomrom mellom ringene. Gjetermånenes gravitasjon hjelper til med å opprettholde de skarpe ringkantene; materiell som kommer nær gjetermånenes omløpsbaner kastes tilbake til ringene. Materiellet kan også falle ned på månen selv eller slynges ut av ringsystemet. Denne påvirkningen kan man observere gjennom spesielle bølgemønster som ofte dannes i ringen før og etter en gjetermåne.

Forekomst[rediger | rediger kilde]

De planetariske ringenes forekomst er ikke veldig kjent, men man tror at de er ustabile og oppløses over en periode på til eller hundre millioner år. Som et resultat av dette, må de nåværende ringene ha en relativt moderne fødsel, muligens formet av ødelagte klippestykker fra en måne som ble rammet av en stor kollisjon eller ble splittet opp av moderplanetens gravitasjon når den passerte planetens Roche-grensen.

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Sammensetningen av ringpartiklene varierer fra den ene planeten til den andre; de kan være silikater eller isstøv. Større steiner og blokker finnes også.

  • Jupiters finkornede støvringer er sterkt påvirket av elektromagnetiske krefter og synes ha blitt dannet av objekter som har blitt slått løs fra dens små, ytre måner.[2] Flere av Jupiters små innerste måner, Metis og Adrastea, finnes inne i Jupiters ringsystem og er også innenfor Jupiters Roche-grense. Det er mulig at Jupiters ringer er oppbygd av materialer som dras av de to månene av planetens gravitasjonelle effekt, eventuelt med hjelp av ringmaterialer som slår ned på månens overfalte. En måne innenfor Roche-grenses holdes sammen kun av mekanisk styrke heller enn gravitasjon, noe kun små måner kan overleve, og derme kan løst materiell på overflaten enkelt «falle av» og havne i ringene.
  • Saturns omfattende ringsystem antas ha litt av hver fra de øvrige tre.[2] Akkurat nå sirkulerer et romfartøy, Cassini, i Saturn-systemet og en av dens oppgaver er å lære oss mer om Saturns ringer.
  • Urans' ringer er veldig smale, eksentriske og har en stor inklinasjon, noe som kan tyde på at deres opphav er gravitasjonelle effekter.[2]
  • Neptuns største ringer består i stor grad av store klumper og oppstod sannsynlig vis gjennom kollisjoner mellom noen av månene.[2] Neptuns ringer er uvanlige på den måten at de først syntes å være ufullstendige ringer, men Voyager 2 viste at de er komplette med hvite klumper. Det antas at herdemånen Galatea og eventuelt noen flere, til nå uoppdagede herdemåner, ligger bak klumpene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steff, Andrew J., Stern, S. Alan. First Constraints on Rings in the Pluto System (engelsk). astro-ph/0608036. 
  2. ^ a b c d Burns, J.A. (2005). «Planetary Rings: Structure, Evolution and Origin». AAS 205th Meeting, 9-13 January (engelsk). 

Galleri[rediger | rediger kilde]