Jacob Burckhardt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jacob Burckhardt i 1892

Jacob Burckhardt (født 25. mai 1818 i Basel, Sveits, død 8. august 1897 i Basel), var en sveitsisk kulturhistoriker og en fremstående forsker på den italienske renessansens kultur, sivilisasjon og estetikk. Siegfried Giedion har beskrevet Burckhardts prestasjoner i følgende vendinger: «Han var den store oppdager av renessansens tidsalder, og den første som viste hvordan en tidsepoke burde bli behandlet i sin helhet, ikke bare med tanke på dens maleri, skulptur og arkitektur, men også for sin tids sosiale institusjoner foruten dens dagligliv».[1] Burckhardts mest kjente verk er Die Kultur der Renaissance in Italien (Renessansens kultur i Italia, 1860).

Liv[rediger | rediger kilde]

Burckhardt var sønn av en protestantisk prest og han studerte selv teologi i Basel og i Neuchâtel inntil 1839 da han mistet troen og flyttet til Universitet i Berlin for isteden å studere historie, spesielt kunsthistorie, den gang et nytt felt. I Berlin fulgte han forelesningene til Leopold von Ranke, grunnleggeren av historiefaget som en respektert akademisk disiplin basert på kilder og opptegnelser heller enn synsing og personlige meninger.

Burckhardt tilbrakte deler av 1841 ved Universitet i Bonn hvor han studerte under kunsthistorikeren Franz Kugler, som han senere dedikerte sin første bok, Die Kunstwerke der belgischen Städte (1842). Han underviste selv ved Universitet i Basel fra 1843 til 1855, deretter ved ETH, ingeniørskolen i Zürich. I 1858 dro han tilbake til Basel for å overta et professorat som han holdt inntil han gikk av som pensjonist i 1893. Først i 1886 underviste han utelukkende i kunsthistorie. Han avslo to ganger tilbud om professorater ved tyske universiteter, først ved Universitet i Tübingen i 1867 og for å overta Rankes posisjon ved Universitet i Berlin i 1872.[2]

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Burckhardts forfatterskap innen historie gjorde mye for å etablere kunsthistorie som en akademisk disiplin, og har i tillegg litterær verdi i egen kraft. Hans innovative tilnærming til historisk forskning framhevet verdien av kunst, kultur, og estetisk representasjon ved analyser av sosiale og politiske tendenser som er underliggende historiske epoker. Hans tilnærming til studiet av historie framhevet kunst, kultur og estetisk/sosial eksistens for folket i en gitt tidsepoke; som historiker motsatte han seg sterk hegelianismens fortolkninger som var populær i hans samtid, og økonomi som en fortolkning av historie og positivisme som kom til å dominere vitenskapelig diskurs (inkludert sosiale vitenskaper).

I 1838 gjorde han sin første reise til Italia og utga deretter sin første av hans betydningsfulle artikler, Bemerkungen über schweizerische Kathedralen (Bemerkninger om sveitsiske katedaraler). I 1847 utga han nye utgaver av Kuglers store verker, Geschichte der Malerei og Kunstgeschichte, og i 1853 utga han sitt eget verk Die Zeit Constantins des Grossen (Konstantin den stores tidsalder). Han tilbrakte mesteparten av årene 18531854 i Italia hvor han samlet materiale for hans avhandling Der Cicerone: Eine Anleitung zum Genuss der Kunstwerke Italiens, 1853 (syvende utgave i 1899), også dedikert til Kugler. Dette verket, «den fineste reiseguide som noen gang har blitt skrevet»[3], dekket skulptur og arkitektur foruten maleri, og ble en uunnværlig rettledning og reisehåndbok for kunstreisende i Italia.

Omtrent halvparten i de første utgavene av boken var viet til renessansekunsten. Det gjorde det naturlig for Burckhardt å skrive de to bøkene som han er best kjent for, hans Die Cultur der Renaissance in Italien, 1860 (Renessanses sivilisasjon i Italia, engelsk utgave i 1878) og hans Geschichte der Renaissance in Italien, 1867 (Renessansens historie i Italia). Førstnevnte var den mest innflytelsesrike fortolkning av den italienske renessanse på 1800-tallet og er fortsatt studert. Burckhardt og den tyske historiker George Voigt grunnla den historiske forskningen av renessansen. I kontrast til Voigt, som begrenset sin forskning til den tidlige italienske humanisme, behandlet Burckhardt alle aspekter av renessansesamfunnet.

Burckhardt betraktet studiet av oldtidens historie som en intellektuell nødvendighet og ble en høyt ansett forsker av den antikke greske sivilisasjon. Griechische Kulturgeschichte, som han først utga i 1872 og reviderte fram til 1885. Ved sin død arbeidet han på et firebinds verk om den greske sivilisasjon.

Friedrich Nietzsche, som ble professor i klassisk filologi ved Basel i 1869 da han bare var 24 år gammel, beundret Burckhardt og fulgte flere av hans forelesninger. Begge beundret den avdøde Arthur Schopenhauer. Nietzsche mente at Burckhardt var enig i tesen i hans Tragediens fødsel at den greske kultur var definert av stridende «apollinske» og «dionysiske» tendenser. Både Nietzsche som Burckhardt trivdes i hverandres selskap selv om Burckhardt beholdt en avstand til utviklingen av Nietzsches filosofi. Deres omfattende korrespondanse over et antall år har blitt utgitt. Burckhardts student Heinrich Wölfflin etterfulgte ham ved Universitet i Basel i en alder av kun 28 år.

Det er en interessant spenning i Burckhardts personlighet mellom lærde forskning av den italienske renessanse, og det forsiktige produkt av sveitsisk kalvinisme som hadde studert for presteembetet. Den sveitsiske regjeringsform, som han hadde tilbrakte bortimot hele sitt liv under, var langt mer stabilt og demokratisk enn det som var standard på 1800-tallets Europa. Som sveitser var Burckhardt kjølig til den tyske nasjonalisme og til tyskere som hevdet kulturell og intellektuell overlegenhet. Han var også meget oppmerksom på de raske politiske og kulturelle endringer som skjedde i Europa i hans tid og kommenterte dem i hans forelesninger og skrifter om den industrielle revolusjon, den politiske oppsving i Europa og den voksende europeiske nasjonalisme og militarisme. Hendelser som oppfylte hans forutsigelser om en omveltning i det kommende 1900-tallet hvor voldelige demagoger, som han refererte til som «horrible forenklere», ville spille sentrale roller. I de senere år ble Burckhardt selv stadig mer deprimert over demokrati, individualisme, sosialisme og mange andre store ideer som var fasjonable i løpet av hans levetid.

I hans introduksjon til den engelske oversettelsen av Hermann Hesses roman Glassperlespillet spekulerer Theodore Ziolkowski i om Hesses figur Fader Jacobus er basert på Burckhardt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Siegfried Giedion, i Space, Time and Architecture (6. utgave), side 3.
  2. ^ Hans Trog: «Liv» i Basler Jahrbuch for 1898, sidene. 1-172.
  3. ^ Giedion, side 4.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hoved:

Liberty Fund opptrykk:

  • 1929. Judgements on History and Historians. Translated by Harry Zohn. Foreword by Alberto Coll.
  • The Letters of Jacob Burckhardt. Selected, edited, and translated by Alexander Dru. Foreword by Alberto Coll.
  • 1943. Reflections on History. Introduction by Gottfried Dietze.

Sekundære:

  • Grosse, Jurgen, 1999, «Reading History: On Jacob Burckhardt as Source-Reader», Journal of the History of Ideas 60: 525-47.
  • Howard, Thomas Albert, 1999. Religion and the Rise of Historicism: W.M.L. De Wette, Jacob Burckhardt, and the Theological Origins of Nineteenth-Century Historical Consciousness, Cambridge University Press. ISBN 0-521-65022-4
  • Sigurdson, Richard, 2004. Jacob Burckhardt's Social and Political Thought. Univ. of Toronto Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]