Krisen i det tredje århundret

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Krisen i det tredje århundret brukes i Romerrikets historie vanligvis om perioden 235284, da riket var nær fullstendig oppløsning. Det skyldtes tre samtige invasjoner samt borgerkriger, tronstridigheter og keisermyrderier, farsotter som fulgte krigene, og økonomisk nedgang med en voldsom inflasjon som ødela pengevesenet. Det var kun gjennom en serie av dyktige soldatkeisere og Diokletians reformer, ved å dele riket i to, at keiserrikets levedyktighet ble gjenopprettet. Denne krisen markerte slutten på den første fasen i det romerske keiserrikets historie, det såkalte principatet, og innledet den andre, dominatet.

Det splittede imperium i 271. På denne tiden hadde keiserne slått tilbake en massiv gotisk invasjon på Balkan.

Gjennom denne perioden ble keiserriket ledet av grovt regnet 20 til 25 enkelte keisere, eksakte tall er omdiskuterte siden det var mange som hevdet keiserverdigheten samtidig. De fleste var høytstående generaler som tok opp den keiserlige makt over hele eller deler av riket, for senere å miste den ved nederlag på slagmarken, mord, eller død. Gjennomsnittlig regjeringstid var på kun to til tre år.


Forhistorien[rediger | rediger kilde]

Vanskelighetene begynte allerede på Marcus Aurelius’ tid i 160-årene, med markomannernes invasjon, etterfulgt av stadige angrep fra germanske folk mot rikets grenser langs Donau og Rhinen. Og da Marcus’ sønn Commodus ble myrdet i 192, begynte provinstroppene å utnevne keisere. På kort tid fremstod fem keiserkandidater. To ble utnevnt i rask rekkefølge av pretorianergarden, tre av soldatene ved grensene. I løpet av noen års tronstridigheter fikk Donau-legionenes kandidat, den afrikanske offiseren Septimius Severus, drept rivalene og fremstod som den første av dem vi kaller soldatkeisere.

Septimius Severus (keiser 193–211) var en dyktig (om enn brutal) hærfører og administrator, men hadde etterfølgere som ikke var det. I sørøst ble det gamle parther-riket i 220-årene avløst av en kraftig nypersisk stat under Ardasjir Is sasanidiske dynasti. Sasanidene forsøkte å gjenreise det gamle perserriket, både religiøst (ved å blåse nytt liv i zarathustrismen) og fysisk. I øst nådde de Indus, og i vest forsøkte de igjen å skyve grensene frem til Middelhavet. For å holde sasanidene i sjakk måtte Alexander Severus, som nå var keiser, trekke tropper fra Donaugrensen. Dermed ble grensevernet svekket. Og keiserens «nye persertog» (keiseren var oppkalt etter Alexander den store, som hadde erobret det gamle perserriket) ble under middels vellykket, selv om sasanidene ikke rykket vestover i første omgang. I 235 ble keiseren myrdet av sine egne soldater. Disse utnevnte så lederen for opprøret, offiseren Maximinus, til keiser.

Historie[rediger | rediger kilde]

Problemene startet for alvor i 235, da keiser Alexander Severus ble drept av sine soldater etter at romerske legioner var blitt beseiret i et felttog mot Sasanidenes Persia. Etter som general etter general kranglet om kontrollen av keiserriket, ble grensepostene svekket, noe som barbarene fort merket. Karpatere, gotere, vandaler og alamannere gjorde flertallige inntog til romerskkontrollert territorium, i tillegg angrep de aggressive sasanidene fra øst. Til sjøs herjet piratene. De stadige krigene og tronstridghetene på mange fronter tæret på rikets ressurser, likeså epidemier som fulgte i krigens kjølvann.

På sammenbruddets rand[rediger | rediger kilde]

Da keiser Decius og hans medkeiser i 254 ble drept i kampen mot germanerne, ble krisen forverret. I 258 brøt provinsene Gallia, Britannia og Hispania med Roma og dannet det galliske riket. To år senere skjedde det samme i øst, Syira, Palestina og Egypt dannet det palmyrenske riket som ble støttet av sasanidene. I 258-260 førte keiser Valerian en krig mot Ardasjir Is sønn og etterfølger, Sjapor I (konge 241-272). Krigen endte med et stort nederlag for keiseren i slaget ved Edessa, hvor nesten 70 000 romerske soldater ble fanget eller drept. Valerian selv ble så tatt til fange og deretter drept. (Sjapors regime overlevde for øvrig minst ti romerske keisere.) Nordfra nådde alamannere, gotere og andre i 260-årene helt sør til Nord-Italia og Hellas.

Vendepunktet[rediger | rediger kilde]

En storstilt gotisk invasjon ble slått tilbake ved Naissus (dagens Niš i Serbia) i 268. Denne seieren var betydelig som krisens vendepunkt. Den innledet en periode hvor flere energiske soldatkeisere etterfulgte hverandre. Keiser Claudius II Gothicus’ seire de neste to årene drev alamannerne tilbake og gjenvant Hispania fra det galliske riket. Da Claudius døde i 270, ble han etterfulgt av Aurelian, som hadde en stor del (kanskje den største) av æren for seieren ved Naissus. Han fortsatte gjenreisingen av riket inntil han ble myrdet i 275. Han angrep i rekkefølge: Vandalene, vestgoterne, palymerene, perserne og til slutt restene av det galliske riket. Mot slutten av 274 var Romerriket igjen samlet og grensestasjonene igjen sikret. Det skulle gå mer enn hundre år før romerne igjen mistet overtaket over sine eksterne fiender.

Men de fundamentale problemene var ikke løst[rediger | rediger kilde]

Selv om Aurelian hadde spilt en betydelig rolle i å gjenopprette keiserrikets grenseforsvar mot eksterne trusler, gjensto fortsatt de fundamentale problemene som hadde ført til krisen. Lover om hvem som skulle ha retten til å etterfølge keiseren hadde aldri blitt klart definert, noe som resulterte i en rekke borgerkriger mellom de forskjellige faksjoner, senatet, militæret og andre, som alle støttet sin egen kandidat til tronen. Et annet problem var størrelsen på riket, som gjorde det vanskelig for en enkelt hersker å effektivt håndtere flere trusler samtidig. Disse problemene ble tatt hånd om av Diokletian, i hans radikale og omfattende reformer som skulle la Romerriket overleve minst hundre år til, og i østen varte riket i hele tusen år.