Tetrarkiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
She-wolf suckles Romulus and Remus.jpg
Keiserdynasti
etter perioder

Tetrarkiet er den mest vanlige betegnelsen på tiden i Romerrikets historie mellom krisen i det tredje århundret og Konstantin den stores samling av keiserriket (284-324).

Navnet «tetrarki» er gresk for fire personers styre (τετραρχία: av τετρα tetra; fire og αρχι arki; leder), og blir benyttet om det regjeringssytemet Diokletian innførte som et ledd i hans omfattende reformer av Romerriket. Selv om tetrarkisystemet kun varte i tretten år (293-306) blir begrepet ofte også brukt om borgerkrigsperioden som etterfulgte regjeringens sammenfall.

Inndelingen av keiserriket[rediger | rediger kilde]

De frie tetrarkene

Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å spurte rundt riket for å møte de mange problemene riket sto ovenfor brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkelt keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både germanernes inkursjoner over Rhinen og oppreisingen i Egypt samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig (pars Orientalis) og en vestlig (pars Occidentalis) del, hvor grensen gikk like øst for Italia. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent. Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i Nikomedia, og ga Vestromerriket til Maximian, med hovedstad i Milano. Romas beliggenhet var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet senatet som forble i Roma.

Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket, det fantes inget system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser gikk av med døden, noe som ofte førte til borgerkriger. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, å ønsket heller å innføre ett system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger, i tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Derfor ble det vanligvis tre eller endog flere rivaler som alle kjempet om retten til å bli keiser. For å løse dette problemet innførte Diokletian et nytt system, hvor en eldre keiser (Augustus fl. Augusti) skulle herske i øst og en i vest, hver med en yngre keiser (Caesar fl. Caesari) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye caesari, og på den måten skulle arvesprørsmålet være løst.

Systemet ble innført i 293, Diokletian og Maximian utnevnte sine caesari, respektivt Galerius og Konstantius Klorus, og formelt adopterte dem som sine arvinger. Hver av disse to caesari ble gitt autoritet over ett prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk Illyricum, med hovedsete i Sirmium, mens Konstantius fikk Gallia, med hovedsete i Trier.

Det første tetrarkiet (293-305)[rediger | rediger kilde]

Augusti er uthevede, caesari er i kursiv
Pars Orientalis Pars Occidentalis
Oriens Illyricum Italia Gallia
Diokletian Galerius Maximian Konstantius Klorus

I 305 ble Diokletian syk og kunngjorde at han trakk seg fra keiserstillingen. Maximian måtte gjøre det samme. De to underkeiserne overtok da stillingene som keisere og utnevnte nye underkeisere.

Det andre tetrarkiet (305-306)[rediger | rediger kilde]

Augusti er uthevede, Caesari i kursiv
Pars Orientalis Pars Occidentalis
Oriens Illyricum Italia Gallia
Maximinus Daia Galerius Flavius Valerius Severus Konstantius I

Tetrarkiets fall[rediger | rediger kilde]

I 306 døde Konstantius plutselig, og det oppsto raskt kaos rundt spørsmålet om hvem som skulle etterfølge ham. Galerius opphøyet straks Severus til Augustus, i tråd med retningslinjene Diokletian hadde nedsatt. Men Konstantius' legioner i Britannia valgte å anse hans sønn Konstantin som keiserens rettmessige arving, og utropte Konstantin til Augustus. Samtidig hadde Severus problemer å holde fred i sitt eget prefektur, Maxentius, sønn av Maximian, gjorde opprør og krevde en andel i sin fars arv. Maxentius ble støttet av pretorianergarden i Roma, som var redde for at byen skulle bli degradert til samme status som andre byer i keiserriket. Maxentius valgte i begynnelsen å ikke ta keisernavnet, sannsynligvis for å prøve å vinne godkjennelse fra Galerius. Forsøket virket ikke og Galerius beordret Severus til å innta Roma. De fleste av Severus' soldater var veteraner som hadde kjempet under Maximian, og de anså Maxentius som den rettmessige arving etter deres gamle leder. Resultatet var at en stor del av Severus' hær valgte å skifte side, i stor grad på grunn av bestikkelser fra Maxentius, og Severus flyktet til Ravenna. Like etter kapitulerte Severus til Maxentius, og Maxentius lovte at Severus skulle få beholde livet. Samtidig hadde Maximian kommet tilbake til Roma og gjeninnsatt seg selv som keiser, for å støtte sin sønn.

Keisere under borgerkrigene:
305–311: Galerius
306–337: Konstantin den store
306: Flavius Valerius Severus
306–312: Maxentius
307–308: Maximian
308–313: Maximinus Daia
308–325: Licinius
316–317: Valerius Valens
324: Martinianus

Sommeren 307 marsjerte Galerius med en større hær mot Roma, Maxentius gjorde som han hadde gjort mot Severus og bestakk en stor del av Galerius' soldater til å desertere. Galerius ble tvunget til å trekke seg tilbake. Under invasjonen fra østen ble Severus henrettet, sannsynligvis etter ordre fra Maxentius. Samtidig var Maximian i Gallia for å unngå brudd med Konstantin, en forhandling som endte med at Konstantin giftet seg med Maximians datter Fausta, og Maximian utnevnte konstantin til Augustus. Men Konstantin forholdt seg likevel nøytral under Galerius' invasjonsforsøk. I 308 forsøkte Maximian å gjøre opprør mot sin sønn, men deres soldater viste seg å være loyale til den yngre keiseren, og Maximian ble tvunget til å flykte til Gallia, under Konstantins beskyttelse.

Høsten 308 kalte Galerius Diokletian og Maximian til Carnuntum, for å hva som burde bli gjort for å unngå tetrarkiets oppløsning. Svaret var å utnevne Licinius til Augustus i vesten, med Konstantin som Caesar. Maximian sa seg villig til å abdisere på ny, og Maxentius ble erklært tronrøver. Men hverken Konstantin eller Maximinus, som begge hadde vært Caseari fra 305, sa seg villige til å godta at Licinius skulle bli utnevnt til Augustus. Etter hvert ble Galerius tvunget til å godta å utnevne Konstantin og Maximinus til Augusti.

I 308 hadde Domitius Alexander blitt utnevnt til keiser i Karthago, og tatt kontroll over de afrikanske provinsene. De afrikanske provinsene var hovedgrunnlaget for Romas kornbeholdning, og Maxentius kunne ikke godta å miste de. I 310 sendte han en hær til Afrika på bekostning av at Licinius overtok Istria, men Licinius kunne ikke fortsatte invasjonen av Italia på grunn av Galerius' sykdom. Maxentius gjenvant raskt kontrollen over Afrika, og Alexander ble henrettet. I 311 døde Galerius og det oppsto konflikt mellom Maximinus og Licinius om hvem som skulle overta etter ham.

Maximinian gjorde i 310 et nytt forsøk på å gjenvinne keiserverdigheten, men han ble raskt beseiret av Konstantin, og ble tvunget til å begå selvmord. Maxentius angrep senere Konstantin for å hevne sin fars død, men ble drept i slaget ved Pons Mulvius (Ponte Milvio) i 312, og Konstantin kunne underlegge seg hele Italia. Året etter klarte Licinius å beseire Maximinus ved slaget ved Tzirallum, og Maximinus begikk selvmord. Konstantin og Licinius hadde ingått en allianse, og Licinius hadde giftet seg med Konstantins halvsøster, men det varte ikke lenge før freden igjen ble brutt.

I 314 blusset krigen opp igjen etter et mislykket forsøk av Licinius på å bli kvitt Konstantin. Konstantin vant seier etter seier i den to år lange borgerkrigen som fulgte. Ved fredsavtalen i 317 kontrollerte Licinius kun Trakia, Syria, Asia Minor og Aegyptus. I 324 brøt Konstantin fredsavtalen, og invaderte Trakia. Licinius ble beseiret i slaget ved Adrianopel og tvunget til å flykte til Bityhnia. Konstantin fulgte etter og beseiret ham igjen i slaget ved Krysopolis. Licinius overga seg og ble satt i husarrest (og ble henrettet av Konstantin året etter). Konstantin den store kontrollerte med dette hele Romerriket.