Lorenzo Valla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lorenzo Valla
Født1407[1]Rediger på Wikidata
Roma
Død1. aug. 1457[1]Rediger på Wikidata
Roma
BeskjeftigelseSkribent, filolog, universitetslærer, filosof, romersk-katolsk prest (1431–) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Pavia
Lorenzo Valla på Commons

Lorenzo Valla (født 1405 eller 1407 i Roma i Italia, død 1. august 1457 i Roma) var en italiensk humanist, prest, filolog og retoriker. Han er også kjent under det latinske navnet Laurentius Vallensis. Han regnes som grunnleggeren av den moderne tekstkritikk.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lorenzo Valla var sønn av Luca della Valla, som var advokat ved den pavelige domstol. Familien stammet fra Piacenza, og tilhørte byadelen.

Han studerte latin og gresk i Roma under Leonardo Bruni og Giovanni Aurispa.[2]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Verket De Voluptate (norsk: «Om vellysten») ble skrevet i 1431. Det er formet som en dialog mellom en stoiker, en epikureer og en kristen. Det har blitt hevdet at Valla skrev denne avhandlingen, som var hans egentlige debutarbeid, for «å forbløffe og sjokkere».[3]

Den norske forfatteren og kunsthistorikeren Ragna Stang påpekte imidlertid at

Ikke minst har protestantisk historieskrivning og tradisjon vært tilbøyelig til å fremstille humanistene, for eksempel folk som Poggio og Lorenzo Valla, som om de var nærmest vantro og kirkefiender. Man har i stor utstrekning bygd på sitater som er gått i arv fra den ene skribent til den andre. Men man har ganske enkelt vært tilbøyelig til å glemme at praktisk talt alle tidens lærde skrifter er dialoger. Av rent pedagogiske grunner formuleres standpunktene meget skarpt og outrert, og gir gjennom de brukte sitatene slett ikke alltid uttrykk for forfatterens mening. (---)

Den første antydning til et brudd mellom humanist-miljøet og kirken kommer først senere. Men kritikken gjelder selv da bare pavens person. I det hele tatt må vi være klar over at den indre kritikk var uhyre sterk innenfor den – når det gjaldt debatten! – meget tolerante katolske kirke.[4]

I 1431 ble Lorenzo Valla ordinert til prest, og forsøkte å få en stilling ved Vatikanet. Da dét mislyktes dro han til Piacenza og deretter videre til Pavia, hvor han fikk en stilling som professor i talekunst. Han bega seg ut på en vandring fra det ene universitetet til det andre, med kortere undervisningsopphold og forelesninger i en rekke ulike byer. I denne perioden ble han kjent med Alfonso V av Aragon (1396-1458), og omkring år 1435 gikk han i tjeneste hos Alfonso. Alfonso var fra 1442 også konge av Napoli. Lorenzo ble kong Alfonsos privatsekretær, og Alfonso tok Lorenzo i forsvar når han ble angrepet av sine mange motstandere; senere oppmuntret han Lorenzo til å starte en skole i Napoli.[5] Da forholdet mellom kong Alfonso og paven i Roma i 1439 hadde utviklet seg til en bitter konflikt, forfattet Lorenzo i 1439 essayet De falso credita et dementita Constantini donatione declamatio og i 1440 sitt hovedverk Constitutum Constantini til støtte for Alfonso. Her påviste han at det såkalte «konstantinske gavebrev», Donatio Constantini, ikke var utferdiget av keiser Konstantin den store slik tradisjonen tilsa, men var en forfalskning. I dette «gavebrevet» stod det at keiseren hadde besluttet at biskopen av Roma skulle ha den verdslige makten over den vestlige verden, og dokumentet var derfor en viktig brikke i maktspillet mellom pavestol og monarker gjennom hele middelalderen. Da Valla beviste at gavebrevet var et falsum, slo han bena under pavens forsøk på å bruke dokumentet i striden mot kong Alfonso. Metoden Valla benyttet for å demonstrere at det konstantinske gavebrev ikke kunne være ekte, har gått over i historien som et eklatant eksempel på moderne tekstkritikk.[6] Blant annet kunne Valla slå fast at gloseforrådet i «gavebrevet» tydet på at brevet var forfattet på 900-tallet, altså atskillige århundrer etter keiser Konstantins levetid.[7]

Valla beviste videre at en passasje i Første Johannesbrev 5,7 om Treenigheten var et tillegg som var blitt til senere.[trenger referanse]

I den senere del av sitt liv havnet han i skarpe ordvekslinger med andre humanister – en av de mer kjente var med historiografen Gianfrancesco Poggio Bracciolini. Disputtene ble trykket og er bevart for ettertiden.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • De comparatione Ciceronis Quintilianique ; født Epistola de insigniis et armis
  • De Voluptate ac vero bono (1431); norsk: «Om vellysten»[8]
  • De libero arbitrio (1439)
  • Dialecticae disputationes (1439)
  • Declamatio de falso credita et ementita donatione Constantini (1439)
  • De professione religionum (1442)
  • Elegantiae linguae latinae (1435–1444); norsk: «Om det latinske språks skjønnhet»[9]
  • Adnotationes in Novum testamentum, (1444)
  • Apologia adversus calumniatores, (1444)
  • Historiarum Ferdinandi regis Aragoniae (1445)
  • Invectivarum libri sex
  • Emendationes sex librorum Titi Livi (1446–1447)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ «Valla, Lorenzo». 1911 Encyclopædia Britannica. Volume 27. Besøkt 19. april 2017. 
  3. ^ Grimberg, Carl; Seeberg, Axel S. 1914-1994; Hagtvedt, Bernhard.; Holmboe, Haakon 1905-1980; Røhr, Anders (oversetter) (1986). Menneskenes liv og historie. Stabekk: Bokklubben. s. 176. ISBN 8252511864. 
  4. ^ Stang, Ragna; Stang, Nic. (1956). Livet og kunsten i ungrenessansens Firenze. Oslo: Tanum. s. 43–45. 
  5. ^ «Valla, Lorenzo». 1911 Encyclopædia Britannica. Volume 27. Besøkt 19. april 2017. 
  6. ^ Grimberg, Carl; Seeberg, Axel S. 1914-1994; Hagtvedt, Bernhard.; Holmboe, Haakon 1905-1980; Røhr, Anders (oversetter) (1986). Menneskenes liv og historie. Stabekk: Bokklubben. s. 176. ISBN 8252511864. 
  7. ^ Kjersgaard, Erik; Dahlerup, Thoels; Lie, Erik.; Mykland, Knut; Bjøl, Erling (1984). Senmiddelalder og renessanse. Oslo: Cappelen. s. 287. ISBN 8202049334. 
  8. ^ Grimberg, Carl; Seeberg, Axel S. 1914-1994; Hagtvedt, Bernhard.; Holmboe, Haakon 1905-1980; Røhr, Anders (oversetter) (1986). Menneskenes liv og historie. Stabekk: Bokklubben. s. 176. ISBN 8252511864. 
  9. ^ Grimberg, Carl; Seeberg, Axel S. 1914-1994; Hagtvedt, Bernhard.; Holmboe, Haakon 1905-1980; Røhr, Anders (oversetter) (1986). Menneskenes liv og historie. Stabekk: Bokklubben. s. 175. ISBN 8252511864. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]

Litteratur på andre språk[rediger | rediger kilde]

  • G. Voigt: Die Wiederbelebung des classischen Alterthums (1880-81)
  • J; A. Symonds: Renaissance in Italy (1897-99)
  • G. Mancini: Vita di Lorenzo Valla (Firenze, 1891)
  • M. von Wolff: Lorenzo Valla (Leipzig, 1893)
  • J. Burckhardt: Kultur der Renaissance (1860)
  • J. Vahlen: Laurentius Valla (Berlin, 1870)
  • L. Pastor, Geschichte der Papste, Band ii. Oversatt til engelsk av F. I. Antrobus (1892)
  • En artikkel i Herzog-Hauck's Realencyklopddie, Band xx. (Leipzig, 1908)
  • J. E. Sandys: Hist. of Class. Schol. ii. (1908), s. 66-70.
  • Hanna-Barbara Gerl: Rhetorik als Philosophie. Lorenzo Valla (= Humanistische Bibliothek. Reihe 1, Band 13). Fink, München 1974.
  • Wolfram Setz: Lorenzo Vallas Schrift gegen die Konstantinische Schenkung „De falso credita et ementita Constantini donatione“. Zur Interpretation und Wirkungsgeschichte. Tübingen 1975, ISBN 3-484-80063-1.
  • Maristella de Panizza Lorch: A Defense of Life. Lorenzo Valla's Theory of Pleasure (= Humanistische Bibliothek, Reihe 1, Band 36). Wilhelm Fink, München 1985.
  • Paul Oskar Kristeller: Acht Philosophen der Italienischen Renaissance. VCH, Weinheim 1986, ISBN 3-527-17505-9.
  • John Monfasani: Lorenzo Valla and Rudolph Agricola. In: Journal of the History of Ideas. 28 (1990), S. 247–276.
  • Peter Mack: Renaissance Argument. Valla and Agricola in the Traditions of Rhetoric and Dialectic. Leiden 1993, ISBN 90-04-09879-8.
  • (de) Klaus-Gunther Wesseling: «Lorenzo Valla» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 12, Herzberg 1997, ISBN 3-88309-068-9, sp. 1096–1113.
  • Marco Laffranchi: Dialettica e filosofia in Lorenzo Valla. Mailand 1999, ISBN 88-343-0193-5.
  • Paul Richard Blum: Lorenzo Valla - Humanismus als Philosophie. (Kapittel i boken Philosophen der Renaissance. Darmstadt 1999, S. 33–40.)
  • John Monfasani: The theology of Lorenzo Valla. (Kapittel i Jill Kraye, Martin W. Stone: Humanism and Early Modern Philosophy. London 2000, ISBN 0-203-27259-5, S. 1–23.)
  • Wolfram Ax: Lorenzo Valla, Elegantiarum linguae Latinae libri sex (1449). (Kapittel i boken Von Eleganz und Barbarei. Lateinische Grammatik und Stilistik in Renaissance und Barock. (= Wolfenbütteler Forschungen, 95). Wiesbaden 2001, ISBN 3-447-04493-4, S. 29–57.)
  • John Monfasani: Disputationes Vallianae. (Kapittel i Fosca Mariani Zini (red.): Penser entre les lignes. Philologie et philosophie au Quattrocento. Villeneuve d’Asq 2001, S. 229–250.)
  • Salvatore I. Camporeale: Lorenzo Valla: umanesimo, riforma e controriforma; studi e testi (= Studi e testi del Rinascimento Europeo, 12) Roma 2002, ISBN 88-8498-026-7.
  • Lodi Nauta: Lorenzo Valla’s Critique of Aristotelian Psychology. (Kapittel i boken Vivarium. 41 (2003), S. 120–143.)
  • Frank Bezner: Lorenzo Valla. (Kapittel i Wolfram Ax (red.): Lateinische Lehrer Europas. Fünfzehn Portraits von Varro bis Erasmus von Rotterdam. Böhlau, Köln 2005, ISBN 3-412-14505-X, S. 353–389
  • Hartmut Westermann: Wie disputiert man über das Gute? Lorenzo Vallas De vero bono als Debatte über die richtige Debatte. (Kapittel i boken Jahrbuch Rhetorik. 25 (2006), ISSN 0720-5775, S. 30–54.)
  • Hartmut Westermann: Lorenzo Valla (1407–1457), De libero arbitrio: Die Freiheit des Menschen im Angesicht Gottes. (Kapittel i Rolf Groeschner, Stephan Kirste, Oliver Lembcke (red.): Des Menschen Würde – entdeckt und erfunden im Humanismus der italienischen Renaissance. (= Politika. 1). Mohr Siebeck, Tübingen 2008, ISBN 978-3-16-149696-7, S. 113–139.)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Valla, Lorenzo – artikkel i Encyclopaedia Britannica (1911), bind 27
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lorenzo_Valla&oldid=22003489»