Milanoediktet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Levninger av det keiserlige palass i Mediolanum (Milano). Palasset (hovedsakelig bygd av Maximian, kollega av Diocletian) var et stort kompleks med flere bygninger, haver, gårdsplass, for keiserens private og offentlige liv, for hans hoff, familie og keiserlige byråkrati.

Milanoediktet (Edictum Mediolanense) fra 313 lovet at Romerriket skulle tillate folk å selv velge sin tro og forholde seg nøytral overfor folks religiøse trosutøvelse. I praksis betydde dette slutten på forfølgelsen av de kristne i riket[1] (selv om et større tilbakefall skulle følge noen generasjoner senere), kort tid etter de store kristenforfølgelsene ved Diokletian som hadde opphørt i Vesteuropa i 305/306 og i 311 i rikets østlige halvdel.

Strengt tatt er uttrykket Milanoediktet saklig feil. Det dreide seg om en avtale mellom den vestromerske keiseren Konstantin den store og den østromerske keiseren Licinius, som var i Milano for å feire Konstantins yngre halvsøster Constantias ekteskap med Licinius.

I jubileumsøyemed benyttes gjerne 13. juni 313, som er datoen for da keiser Licinius etter sin hjemkomst publiserte overenskomsten.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Helt siden det severanske dynastis fall i 235 hadde de rivaliserende krefter som kjempet om kampen for keisermakten forholdt seg til de kristne dels ved å fremme deres får eller ved å forfølge dem - etter hva som best gavned deres politiske mål.[2]

Allerede to år før Milanooverenskomsten, 30. april 311, ble et edikt om toleranse utstedt i Nikomedia av keiser Galerius fra Serdica. Det ga kristne retten til å bo trygt i sine hjem sine, men eiendom som var blitt konfiskert ble ikke gitt tilbake før Milanoediktet var signert. De kristnes møtelokaler og andre eiendeler skulle også returneres:

«...uten betaling eller noen annet krav om kompensasjon, og uten noen form for svindel eller bedrag...»

Det befalte lokale styresmakter om å gjennomføre denne ordren fullstendig, slik at samfunnets orden kunne bli gjenopprettet og den guddommeliges gunst overfor riket skulle kunne både ivaretas og økes.

Milanoavtalens sentrale innhold[rediger | rediger kilde]

I Milanoavtalen ble det innrømmet

«.. både de kristne og overhodet alle mennesker fri fullmakt til å knytte seg til den religion som hver og en bestemmer seg for».

Keisernes overenskomst innebar dermed at folk fritt kunne velge religion. Et lengre utsnitt av teksten:

«Etter at vi begge, keiser Konstantin og keiser Licinius, med lykkelig forføyelse sammentraff i Milano, for til alles beste  […] å regulere slik […] både de kristne og overhodet alle mennesker fri fullmakt til å knytte seg til den religion […] som hver og en bestemmer seg for  […] ved det at den himmelske guddom kan forbli oss og alle […] nådig og balansert.[…] Vi har lenge vært av den åsikt at troens frihet ikke må nektes. Mye heller skal hver mann innrømmes egne tankers og ønskers kraft slik at han blir i stand til å betrakte de åndelige ting slik han selv vil. Derfor er det at vi har befalt at hver mann er tillatt å ha og å praktisere sin tro slik han vil».[3]

Formuleringene innebar også, uten at det ble nevnt eksplisitt, at det ikke lenger kunne straffesanksjoneres at de kristne avstod fra å dyrke keiseren som en guddom.

Utbredte misforståelser[rediger | rediger kilde]

Kristendommen ble ikke statsreligion[rediger | rediger kilde]

Til tross for det som ofte hevdes innebar den ikke en likestilling av kristendom og romersk religion, som var «statsreligion». Kristendommen ble ikke statsreligion ved denne anledning - det skulle skje atskillige år senere, i år 380, under keiser Theodosius I.

Ikke en følge av keiser Konstantins omvendelse[rediger | rediger kilde]

Overenskomsten var ikke noe resultat av keiser Konstantins omvendelse. Den var snarere en bekreftelse og utvidelse av keiser Galerius' toleranseedikt fra året 311, gitt på hans dødsleie. Dette ediktet gav ikke noen særlig smigrende omtale av de kristne, men innrømmet dem fri trosutøvelse så lenge den ikke forstyrret den offentlige orden. Dette ediktet var blitt akseptert både av Konstantin og han keiserlige motstander Maxentius – og således er det også galt å tenke på slaget ved Pons Mulvius (Ponte Milvio) i 312 som en kamp mellom kristendom og hedendom.

Intet egentlig edikt[rediger | rediger kilde]

Historieforskningen, fra og med Otto Seeck, har vist at den allerede utbredte betegnelsen «edikt» er entydig saklig misvisende.[4] Det var ikke noe riksomfattende edikt, men bare en avtale mellom de to keisere om hvilken politikk som skulle føres. [5] Derfor er det senere gjort forsøk på å «fortrenge» ordet edikt fra omtalen av dokumentet, og heller benytte ord som Milano-konstitisjonen, -protokollen, -avtalen eller overenskomsten.

Tekstversjoner[rediger | rediger kilde]

Tekstversjoner er gjengitt på gresk i Eusebius av Cæsareas Ekklesiastisk historie og, mer komplett og nøyaktig,[6] på latinsk i Lactantius' verk De Mortibus Persecutorum, som er skrevet før 315.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Constantine the Great», Catholic encyclopedia
  2. ^ W.H.C. Frend: The Early Church SPCK 1965, s. 135
  3. ^ « Cum feliciter tam ego [quam] Constantinus Augustus quam etiam ego Licinius Augustus apud Mediolanum convenissemus atque universa quae ad commoda et securitatem publicam pertinerent, in tractatu haberemus, haec inter cetera quae videbamus pluribus hominibus profutura, vel in primis ordinanda esse credidimus, quibus divinitatis reverentia continebatur, ut daremus et Christianis et omnibus liberam potestatem sequendi religionem quam quisque voluisset, quod quicquid <est> divinitatis in sede caelesti, nobis atque omnibus qui sub potestate nostra sunt constituti, placatum ac propitium possit existere.» - den latinske tekst som gjengitt hos Lactantius, De mortibus persecutorum, cap. XLVIII).
  4. ^ Jfr. Seeck, Das sogenannte Edikt von Mailand, som mente at det fremfor alt var myntet på rikets østdel, ettersom man der ikke i særlig grad hadde satt Galerius' bestemmelser fra 311 ut i livet. Jfr. også Herrmann-Otto, Konstantin der Große, s. 79f.
  5. ^ Jfr. Herrmann-Otto: Konstantin der Große, s. 77.
  6. ^ Stephenson, Paul (2010): Constantine, Roman Emperor, Christian Victor, s. 158.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Elisabeth Herrmann-Otto: Konstantin der Große. Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2007, ISBN 978-3-534-15428-9, s. 76–80 (Gestalten der Antike).
  • Josef Rist: «Die Mailänder Vereinbarung von 313: Staatsreligion versus Religionsfreiheit», i: Studia Patristica. 34, 2001, s. 217–223.
  • Otto Seeck: «Das sogenannte Edikt von Mailand», i: Zeitschrift für Kirchengeschichte. 12, 1891, s. 381–386.