Milanoediktet

Levninger av det keiserlige palass i Mediolanum (Milano). Palasset (hovedsakelig bygd av Maximian, kollega av Diocletian) var et stort kompleks med flere bygninger, hader, gårdsplass, for keiserens private og offentlige liv, for hans hoff, familie og keiserlige byråkrati.

Milanoediktet (Edictum Mediolanense) utgitt 313 utropte at Romerriket skulle forholde seg nøytral i religiøse spørsmål. I praksis betydde dette slutten på forfølgelsen av de kristne, kort tid etter de store kristenforfølgelsene ved Diokletian.

Ediktet er undertegnet av den vestromerske keiseren Konstantin den store og den østromerske keiseren Licinius, som var i Milano for å feire Konstantins yngre halvsøster Constantias ekteskap med Licinius.

Versjoner av ediktets tekst er bevart i Eusebius' Ekklastisk historie og, mer komplett og nøyaktig, i Lactantius' verk De Mortibus Persecutorum, som er skrevet før 315.

Allerede året forut, 30. april 311, ble et edikt om toleranse utstedt i Nikomedia av keiser Galerius fra Serdica. Det ga kristne retten til å bo trygt i sine hjem sine, men eiendom som var blitt konfiskert ble ikke gitt tilbake før Milanoediktet var signert. De kristnes møtelokaler og andre eiendeler skulle også returneres:

«...uten betaling eller noen annet krav om kompensasjon, og uten noen form for svindel eller bedrag...»

Det befalte lokale styresmakter om å gjennomføre denne ordren fullstendig, slik at samfunnets orden kunne bli gjenopprettet og den guddommeliges gunst overfor riket skulle kunne både ivaretas og økes.