Johannes av Damaskus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johannes av Damaskus
Munk
Johannes av Damaskus
Født Ca. 676
Damaskus
Død 5. desember 749 (trad.)
ant. i Mar Saba
Saligkåret -
Helligkåret Kort tid etter sin død
Anerkjent av Den ortodokse kirke, Den katolske kirke
Festdag 4. desember
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Apotekere (i Milano); ikonmalere og teologistudenter (i østkirken)
I kunsten Gammel mann med langt skjegg, orientalsk munkedrakt

Johannes av Damaskus (gresk: Ἰωάννης Δαμασκηνός; latin: Iohannes Damascenus eller Johannes Damascenus også kjent som Chrysorrhoas, «strømmer av gull» eller «den gylne taler») (ca. 6765. desember 749) var en melkittisk munk og presbyter. Johannes ble født og oppvokst i Damaskus, men døde sannsynligvis i Mar Saba-klosteret sørøst for Jerusalem. Han var anerkjent hymneskribent og skrev det teoretisk forsvarsskriftet mot ikonoklasme.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Kilden[rediger | rediger kilde]

Bortimot alt det vi vet om livet til Johannes av Damaskus kjenner vi fra de opptegnelser som Johannes, patriarken av Jerusalem, nedtegnet på 900-tallet. Disse opptegnelsene er den eneste kilden for biografiske detaljer, skrevet rundt 200 år etter hendelsene skjedde. Skriftene mangler detaljer fra en historisk synsvinkel og har en svulstig stil.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Selv om Johannes vokste opp under muslimsk styre i Damaskus hadde det ingen påvirkning på hans eller hans families kristne tro eller skapte irritasjon hos muslimene som tvert imot hadde stor respekt for ham. Hans far hadde en høyere stilling under kalif Abd al Malik med ansvar for skattleggingen i Syria.

Da Johannes ble 23 år gammel søkte hans far å finne en kristen lærer som kunne gi hans sønn den beste utdannelsen som var tilgjengelig på denne tiden. Opptegnelser viser at Johannes far tilbrakte en del tid på markedsplassen og hvor han kom over flere fanger som var blitt brakt inn fra krigshandlingene ved den italienske kyst. En mann, en siciliansk munk ved navn Cosmas, viste seg å være høyt utdannet. På grunn av hans høye alder hadde han liten verdi som slave og skulle henrettes, men ble frikjøpt av Johannes’ far. Cosmas ble læreren som sørget for sønnen gjorde store framskritt, særlig innenfor musikk, astronomi og teologi. I henhold til hans biografer var Johannes snart likeverdig med Diophantus i algebra og Euklides i geometri.

Etterfølger som øverste skattelegger[rediger | rediger kilde]

Til tross for Johannes’ kristne bakgrunn holdt hans familie et betydningsfullt nedarvet offentlig kontor ved hoffet til de muslimske styrerne i Damaskus, Umayyadene. Da hans far døde etterfulgte Johannes i sin fars stilling; han ble utpekt som protosymbullus, eller som øverste skattelegger av Damaskus. Det var i løpet av denne tiden at den kristne ikonoklasmen, en politisk-religiøs bevegelse som forbød religiøse bilder og ikoner, oppsto og fikk aksept ved det bysantinske hoffet.

Til forsvar for kunsten[rediger | rediger kilde]

Ikonoklasme[rediger | rediger kilde]

I 726, uten å ta hensyn til protestene til Germanus, patriarken av Konstantinopel, utsendte keiser Leo III sitt første påbud mot å dyrke bilder, og at de ble forbudt vist på offentlige steder. Forbudet, som har blitt kalt for ikonoklasme, bokstavelig «ødeleggelser av ikoner», var en teologisk strid mellom den bysantinske kirken og staten som varte i over hundre år, mellom årene 726-786 og 815-843. I disse årene var forbundet mot å lage og bruke figurative bilder, og samtidig ble korset promotert som det mest akseptable dekorative motiv i de bysantinske kirkene. Arkeologiske spor har vist at i bestemte regioner i det østromerske riket som Konstantinopel og Nicaea ble ikoner ødelagt eller tildekket med gips. Svært få ikoner og hellige bilder overlevde den ikonoklastiske perioden, noen få unntak er vevde ikoner og malte ikoner Katarina-klosteretSinaifjellet i Egypt.

En talentfull skribent som Johannes av Damaskus var den som kom med det mest prominente teologiske forsvaret av hellige bilder. Johannes frambrakte samtidig en allmenngyldig estetikkteoretisk undersøkelse av naturen i kunsten som en av de aller første mellom antikken og den italienske renessansen.

Grunnen til at det var mulig for Johannes å skrive fritt og uten tvang og selvsensur var at han var i den nesten kuriøse situasjon at han var «beskyttet» fra den østromerske keiseren ved å være utenfor hans vrede. Ved at Johannes oppholdt seg i hjertet av det muslimske riket var han også vel kjent med også muslimsk ikonoklasme. Han skrev et berømt forsvar for bruk av bilder i direkte opposisjon mot den bysantinske keiseren som kom i tre versjoner: Apologetisk avhandlinger mot de som taler nedsettende mot hellige bilder. De første av hans verker, som ga ham mest anerkjennelse, gikk han ikke bare til angrep på den bysantinske keiseren, men benyttet også en enkel litterær stil som gjorde kontroversen tilgjengelig for folk flest, og bidro til et opprør blant de med kristen tro.

Johannes argumentasjon basert seg på eksistensen av gudbenådede bilder i naturen og skriften, basert på oppstandelsens realitet og basert på en platonsk metafysisk av oppadstigende bilder som pekte mot det hellige. Hellige bildene er ikke avgudsdyrkelse, skriver Johannes, men et gløtt inn i det hellige, et vindu inn til himmelen. For også Gud er en skaper, en kunstner som lot menneskene beskue sitt verk; ikke bare menneskene selv, skapt i hans bilde, men også sin egen sønn, avlet av ham selv, helligheten selv, og gitt til menneskene. I Om hellige bilder (ca. 730) skriver han:

Nå, mens vi snakker om bilder og tilbedelse, la oss analysere den eksakte meningen med begge. Et bilde er en refleksjon av originalen med bestemt forskjell, for det er ikke en eksakt reproduksjon av originalen. Derfor, Sønnen er den levende, vektige, uforanderlige Bildet av den usynlige Gud, bærer i Ham selv hele Faren, og er i alle ting likestilt med Ham, forskjellige kun i å ha blitt avlet av Faren, som er den som Avler, Sønnen er avlet. Faren kommer ikke fra Sønnen, men Sønnen fra Faren. Det er gjennom Sønnen, skjønt ikke etter Ham, at Han er som Han er, Faren som skaper. Også i Gud er det representasjoner og bilder av Hans framtidige handlinger, - det er å si, Hans råd fra all evighet, som er uforanderlig. Det er det guddommelige, det er ingen endring i Ham, ingen skygge av forandring. Den velsignede Denis (Pseudo-Dionysius), som har gjort hellige ting i Guds nærvær, hans studier forteller at disse representasjoner og bilder er bestemt på forhånd. I Hans råd har Gud bestemt alt Han vil gjøre en gang for alle, det som vil skje i den uforanderlige framtid. På samme vis, en mann som ønsker å bygge et hus vil først tenke ut og lage en plan. Igjen, synlige ting er bilder av usynlige og uhåndgripelige ting som får et falmende lys på seg. Den hellige skrift bekler Gud og englene og den samme hellige mann (Den velsignede Denis) forklarer hvorfor: Når forstandig ting utilstrekkelig oversetter hva som er hinsides forstanden, og får en form til som er uhåndgripelig, et medium ville bli ansett som ufullkommen i henhold til vår standard, om det ikke hadde blitt representert med en materiell visjon, eller om det krevde en anstrengelse av forstanden. Om Den hellige skriften gir det vi trenger, plassere foran oss hva som er uhåndgripelig, bekle det figurativt, er ikke det å skape et bilde av hva som er gitt av naturen og brakt for oss av våre ønsker, dog usynlig?

Straffet[rediger | rediger kilde]

Ettersom keiser Leo III ikke kunne straffe skribenten direkte fikk han tak i et manuskript som var skrevet og signert av Johannes av Damaskus. Keiseren var infam nok til å bruke dette for å forfalske et brev som påsto at det var skrevet av Johannes og adressert til keiseren hvor han tilbød å forråde byen Damaskus. Da det forfalskede brevet kom de muslimske herskerne for øye ble Johannes tiltalt for forræderi. Til tross for at han sverget sin uskyldig og ba for seg avslo kalifen hans bønn, avsatte han fra hans stilling, og ga ordre til at hans høyre hånd, den som han benyttet som skribent, til å bli kappet av ved håndleddet.

I følge hans biograf ble hånden senere mirakuløst restaurert etter intense bønner ved ikonet av jomfru Maria. Ved dette ble etter sigende kalifen overbevist om hans uskyld og tilbød å gjeninnsette ham ved hans tidligere stilling. Johannes avslo for å kunne trekke seg tilbake til Mar Saba-klosteret i nærheten av Jerusalem hvor han fortsatte sin skribentvirksomhet.

Som skribent[rediger | rediger kilde]

Han skrev en rekke religiøse kommentarer, hymner og apologiske artikler, inkludert Octoechos (kirkens tjenestebok med åtte toner) og Den eksakte eksposisjon av den ortodokse tro, som var et sammendrag av de dogmatiske skriftene fra de første kirkefedre.

To av hans salmer blir fortsatt sunget under den engelske påsken; Come ye faithful, raise the strain og The Day of Resurrection, Earth, tell it out broad! Enda flere blir fortsatt sunget i østlige kirken.

William Dalrymple skriver i reiseskildringen I skyggen av Bysants (Oslo, 2000) at Erkjennelsens kilde er «sannsynligvis det mest elegante og encyklopediske verk om teologi som er blitt produsert i hele kristenheten før Thomas Aquinas. Aquinas trakk i virkeligheten store veksler på Johannes’ teologi og skrev at han leste et par sider i Johannes fra Damaskus’ verk hver dag i hele sitt voksne liv.»

Hans siste dager[rediger | rediger kilde]

Johannes av Damaskus døde i 749 som en hellig far av kirken, og er nå anerkjent som en helgen. Han blir noen ganger kalt for den siste av de første kirkefedre. I 1883 ble han erklært som kirkelærer av Den hellige stol i Roma.

Verker[rediger | rediger kilde]

Tidligste verker
  • Tre Apologetisk avhandlinger mot de som taler nedsettende mot hellige bilder – disse tre avhandlingene var blant hans første redegjørelser mot påbudene til keiser Leo III av Konstantinopel som forbød tilbedelsen eller å vise frem hellige bilder.
Doktriner og dogmatiske verker

Erkjennelsens kilde eller Kunnskapens kilde, er delt inn i tre deler:

  • Filosofiske kapitler (Kephalaia philosophika) – vanligvis kalt for Dialektisk og handler for det mest om logikk, dets primære hensikt er å forberede leseren for en bedre forståelse for resten av boken.
  • Angående kjetteri (peri aipeseon) – det siste kapittelet i denne delen, kapittel 100, omhandler ishmaelitenes kjetteri eller falske lære. Forskjellig fra forgående kapitler om andre former for kjetteri som stort sett bare er et par linjer lange, okkuperer dette kapittelet flere sider. Det er også ett av de aller første kristne polemiske skrifter mot islam, og det første som er skrevet av en greskortodoks (melkite) lærd.
  • Den eksakte eksposisjon av den ortodokse tro (Ikdosis akribes tes orthodoxou pisteos) – den tredje seksjonen i boken er kjent for å være Johannes av Damaskus’ viktigste verk, og en skattet kristen antikvitet.
  • Hellige paralleller
Hymner og mindre skrivestykker
  • Oktoichos – kjent som Hymneboken for daglig tjeneste, skjønt hans medvirking kan være forbedring og revisjon av et eldre verk.
  • Kanoner – 8 eller 9 meget komplisert strukturerte hymner, komponert med 3 eller 4 strofer, hver med sitt egen individuelle komposisjon og melodi.
  • Skrift om den rette tenking – et mindre stykke som består av en unnskyldning for beboerne i Damaskus.
  • Dialog mot manikeismen – en form for dialog rettet mot å svare på spørsmål fra hans disipler. Manikeisme var en eldre gnostisk religion grunnlagt på 200-tallet.
  • Konversasjon mellom en sarasener og en kristen – tilsvarende som verket overfor. Sarasener var middelalderens navn på en araber.
  • Introduksjon til elementær dogmatikker – også et verk rettet til hans disipler.
På norsk
  • Annet forsvar for ikonene er oversatt til norsk i antologien Østkirken, 2002. I samme bok finnes også Aleksej Tolstojs dikt om Johannes.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: