Helena

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Helena, prinsesse av Sparta og datter av Zevs og Leda i gresk mytologi, angripes av Menelaos som slipper sverdet da han ser hvor vakker hun er. Eros flyr over og Afrodite (til venstre) ser på. Detalj fra maleri på et attisk rødfigur-kratér fra 450–440 f. Kr.
Helena av Troja av Evelyn de Morgan, prerafaelittisk maler, 1898

Helena, også omtalt som Den skjønne Helena og annet, var i gresk mytologi prinsesse av Sparta, datter av Zevs og Leda. Helena var kjent for sin skjønnhet, og hennes stefar Tyndareos lot hennes friere sverge på å hjelpe den av frierne som hun valgte å gifte seg med. Hun giftet seg med Menelaos som ble konge i Sparta.

Hun ble senere bortført av Paris, prins av Troja, som av kjærlighetsgudinnen Afrodite var blitt lovet jordens skjønneste kvinne. Menelaos innledet da slaget ved Troja. Etter Paris' død giftet hun seg med hans bror Deifobos. Etter Trojas erobring ble hun på nytt hustru til Menelaos, og fikk sammen med ham datteren Hermione.

Etymologi (ordbakgrunn)[rediger | rediger kilde]

«Paris og Helena», klassisistisk maleri av Jacques-Louis David fra 1788, viser de greske mytologiske skikkelsene Helena, prinsesse av Sparta, og Paris, prins fra Troja (her med frygisk lue og lyre). Paris' bortføring av Helena utløste trojanerkrigen.

Etymologien av Helenas navn (Helenengelsk, Hélènefransk) har vært et problem for forskerne fram til moderne tid. Georg Curtius knyttet Helena (Ἑλένη) til månen (Selene; på gresk Σελήνη er uttalt sɛˈliːniː). Émile Boisacq betraktet Ἑλένη fra substantivet ἐλένη i betydningen «fakkel». Otto Scutsch mener at dette substantivet vanskelig kan identifiseres med Helenas navn, men ser en del symbolsk tilknytning til det. Det har også vært foreslått at λ i Ἑλένη har kommet fra en opprinnelig ν, og at etymologien slik kan knyttes til roten av Venus. Linda Lee Clader påpeker imidlertid at ingen av disse forslagene har vært tilfredsstillende.[1] Hjalmar Frisk og Pierre Chantraine har oppgitt håpet om å finne en etymologi for navnet.[2]

Om navnet har en indoeuropeisk ordforklaring, er det muligvis en endelsesform (suffiks) av roten *wel- «å snu, rulle».[3] Den siste muligheten vil tillate en sammenligning med Saraṇyū i vedisk sanskrit, det sanskrit som brukes i Veda-samlingene, som ble bortført i RV 10.17.2, en parallell hentydning av et urindoeuropeisk bortførelsemyte (se urindoeuropeisk religion). Saraṇyū betyr «firfisle» og er avledet fra adjektivet saraṇa («løpe», «hurtig, rask»), den feminine formen er saraṇā; sistnevnte er lydmessig identisk med «Ἑλένα». Denne formen av navnet hadde ikke bokstaven digamma.[4] At Helenas navn muligens er forbundet med substantivet «ἐλένη» («fakkel»), kan også støtte slektskapet med hennes navn til vediske svaranā («den skinnende»).[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Clader, Helen, 63–64; Scutsch, Helen, 191
  2. ^ Chantraine: Dictionnaire Étymologique de la Langue Grecque, artikkel «Ἑλένη»; Frisk: Griechisches Etymologisches Wörterbuch, I, artikkel «Ἑλένη»
  3. ^ eller «å dekke, sperre inne» (sammenlign Varuna, Veles), eller av *sel- «å flyte, flykte». (The American Heritage Dictionary, «Indo-European roots: wel₂»).
  4. ^ Den formen av Helena som ble dyrket i Sparta og Therapne, begynte med en digamma. På den annen side er det i Korint bevis på formen Helena uten digamma. Scutsch (Helen, 189, 190 og forbigående) antyder at vi har å gjøre «med to forskjellige navn, to forskjellige mytologiske Helenaer».
  5. ^ Scutsch, Helen, 190–191, 192