Hyperion (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hyperion
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ὑπερίων
Foreldre Gaia og Uranos
Søsken Gaias barn
Make Theia
Barn Helios, Selene og Eos
Aspekt Stjernebilde
Bosted Tartaros
Symboler Lys
Tekster Hesiod: Theogonien

Hyperion (gresk: Ὑπερίων, «Den høye» eller «Som er ovenpå»/«Vokter ovenfra»)[1] var i henhold til gresk mytologi en av de tolv titaner, sønn av Gaia (Jorden) og Uranos (Himmelen). Med søster Theia (himmelens blåhet) ble Hyperion far til Helios (Solen), Selene (Månen) og Eos (Morgenrøden). [2]

Sammen med sine brødre gjorde Hyperion opprør mot sin far Uranos, ledet av Kronos, kastrerte ham, men ble senere veltet av de olympiske guder.

Kosmologi[rediger | rediger kilde]

Hyperion var en av de fire titanbrødrene som sammen med den femte og yngste, Kronos, gikk til opprør mot sin far Uranos. Da himmelen (Uranos) steg ned på jorden (Gaia) for å ligge med henne, voktet Hyperion sammen med Krios, Koios, og Iapetos hver av de fire hjørnene av verden. Da Uranos kom kastet de seg over ham og holdt ham fast mens Kronos kastrerte faren med en sigd eller kromkniv.

I denne myten personliggjør de fire titanene de store søyler skiller himmelen fra jorden og som opptrer i kosmologier i Midtøsten. Som far av solen og morgenrøden var Hyperion høyst sannsynlig ansett som titansøylen i øst. Hans brødre Koios, Krios og Iapetos representerte henholdsvis nord, sør og vest.[1]

I en senere krig mellom gudene, Titanomachía (Τιτανομαχία; «titanenes kamp») ble titanene beseiret av Zevs og de andre olympiske gudene, og kastet ned i et nivå av Hades som kalles Tartaros. Hesiod beskriver dette stedet som tomrom som er lokalisert mellom fundamentene av alt, og hvor jorden, havet og himmelen har sine røtter. Her skifter titanene i kosmologiske forstand fra å være de som holder himmelen opp til å bære hele kosmos. [1]

Funksjon[rediger | rediger kilde]

Hyperion er en uklar figur i gresk kultur og mytologi, og opptrer hovedsakelig i listen over de tolv titaner:

«Om Hyperion er vi fortalt at han var den første som forsto, ved grundig oppmerksomhet og observasjon, bevegelsene til både solen og månen og andre stjerner, og dessuten sesongene, i det at de er foresaket av disse legemene, og for gjøre dette kjent for andre; og at av denne grunn ble han kalt for far av disse legemene, ettersom han hadde skapt, for å si det slik, spekulasjonen om dem og deres vesen.»
Diodorus Siculus[3]

Det er få referanser til Hyperion i gudekrigen Titanomachía hvor titanene ble beseiret, og de samme er tilfelle for Gigantomakhia, en senere og gjentagende gudekrig hvor Gaia forsøkte å hevne titanene ved å få hjelp fra gigantene (Γίγαντες). De ble også beseiret og fengslet i Tartaros.

Helios[rediger | rediger kilde]

Hyperions sønn Helios ble referert til i tidlige mytologiske skrifter som Helios Hyperion (Ἥλιος Ὑπερίων), «Solen den høye»). I Homers Odysseen, Hesiods Theogonien, og de homeriske hymner til Demeter, er solen en gang i hver av disse kalt for Hyperionides (Ὑπεριωνίδης), «Sønn av Hyperion». Hesiod framstiller helt klart Hyperion som et adskilt vesen i andre skrifter. I senere gresk litteratur er Hyperion alltid adskilt fra Helios og hvor den førstnevnte ble beskrevet med karakterstikkene av «Guden av årvåkenhet, visdom og lys» mens den sistnevnte ble den fysiske inkarnasjonen solen selv.

Som far til Helios ble Hyperion ansett som «det første prinsipp» av keiser Julian den frafalne,[4] men Hyperions relevans i Julians forestiller av teurgiene er uklare.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Hyperion», Theoi Project
  2. ^ Morford, s. 40; Keightley, s. 47; Smith, «Hyperion»; Hesiod: Theogonien 134, 371; Hymn to Helios (31) 4–7; Apollodorus, 1.1.3; 1.2.2 De homeriske hymner til Helios kaller Hyperions søster og make for «Euryphaëssa», antagelig en epitet for Theia, se Morford, s. 61 og West 2003, note 61 s. 215. Andre redegjørelser gjør Selene til datteren av titanen Pallas (Hymne til Hermes (4), 99–100) eller av Helios (Euripides: Fønikerinner 175 ff.; Nonnos: Dionysiaka 44.191).
  3. ^ Diodorus Siculus, 5.67.1
  4. ^ A Summary of Pythagorean Theology

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Apollodorus: Apollodorus, The Library, with an English Translation by Sir James George Frazer, F.B.A., F.R.S. in 2 Volumes. Cambridge, MA, Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1921.
  • Euripides: The Complete Greek Drama', edited by Whitney J. Oates and Eugene O'Neill, Jr. in two volumes. 2. The Phoenissae, oversatt av E. P. Coleridge. New York. Random House. 1938.
  • Evelyn-White, Hugh (1914): The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White. Homeric Hymns. Cambridge, MA., Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd.
  • Hesiod, Theogonien i: The Homeric Hymns and Homerica with an English Translation by Hugh G. Evelyn-White, Cambridge, MA.,Harvard University Press; London, William Heinemann Ltd. 1914.