Indoeuropeiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Indoeuropeiske språk er en språkfamilie som inneholder hundrevis av språk, inkludert de fleste store språk i Europa og mange språk på det indiske subkontinent (Sør-Asia) og på Iranplatået (Sørvest-Asia) og Sentral-Asia. Språk i denne språkfamilien med stor utbredelse inkluderer blant andre engelsk, hindi, spansk, portugisisk, bengali, russisk, fransk og tysk. Indoeuropeisk er den språkfamilien i verden som har flest talere; rundt 3 milliarder mennesker har et indoeuropeisk språk som sitt morsmål. De indoiranske språkene utgjør den største undergruppa av indoeuropeiske språk.

Indoeuropeiske språk består av de følgende åtte underfamiliene: indoiransk, armensk, gresk, albansk, italisk, keltisk, germansk og baltisk-slavisk.

Av de 20 mest talte språkene i verden i dag, ifølge SIL Ethnologue, er 12 indoeuropeiske: spansk, engelsk, hindi, portugisisk, bengali, russisk, tysk, marathi, fransk, italiensk, punjabi og urdu.

Den første som kom på sporet av en stor felles språkfamilie, var den engelske dommeren William Jones. Han tjente ved høyesterett i Calcutta fra 1783, og da han hadde studert klassiske språk før han tok fatt på jus-studiet, var det naturlig for ham å lære seg sanskrit, det gamle skriftspråket som Indias tidligste litterære og religiøse tekster er skrevet på. I sin tredje årsberetning til the Asiatic Society of Bengal i 1786, nevnte han kort at han la merke til at sanskrit viste klare likhetstrekk med latin og gresk. ^[1] Man visste at det fins elver som heter Alba i både Tyskland, Sveits, Frankrike og Spania; og elvenavnet Ara opptrer i både Tyskland, Nederland, England, Skottland og Spania. Elven Arno som flyter gjennom Firenze er samme navn som Arna utenfor Bergen; Arna var opprinnelig et elvenavn også her. Themsen deler navn med den indiske elven Tamasi (= den mørke). I 1926 satte Gordon Childe i sin bok "The Aryans" opp en liste over gloser han mente hadde opphav i et felles urspråk: Gud, far, mor, sønn, datter, bror, søster, farbror, svigersønn, svigerdatter, svigerfar, svigermor, ektemann, kvinne, enke, husfar, klan, konge, hund, okse, sau, geit, hest, gris, okse, ku, vallak, kveg, ost, fett, smør, korn, brød, plog, mjød, kobber, gull, sølv, barberkniv, syl, slyngestein, buestreng, spyd, sverd, øks, snekker, aksel, vogn eller hjul, nav, åk, skip, åre, hus, dør, karm, stolpe, jordvegger.

På leting etter hvilket område det indoeuropeiske urspråket kunne ha oppstått i, studerte Winfred Lehmann ordenes slektskap i ulike språk. Ved forsøk på rekonstruksjon av ord for metaller, fant man ikke ord for gull eller sølv, langt mindre jern, knapt nok en generell betegnelse for metall, bronse, kobber. Sanskrit ayas (= bronse, senere kobber) og latin aes (= kobber, bronse) tilsvarer gammelengelsk ar (= messing, kobber), som på moderne engelsk ble til ore (= malm). ^[2] Ut fra dette konkluderer Lehmann med at indoeuropeernes urspråk oppstod i et senneolittisk samfunn, ved arkeologiske funn identifisert som "en kultur som holdt til nord for Svartehavet fra femte årtusen f.Kr." Vi finner ord for hjord, ku, sau, geit, gris, hund, hest, ulv, bjørn, gås, and, bie, eik, bøk, piletre, korn, men mangelen på spesifikke ord for grønnsaker og ulike kornsorter "indikerer at de i all hovedsak må ha levd av animalsk føde".

[rediger] Klassifisering

• Anatoliske språk, den tidligste kjente greina, fra det 18. århundre f.Kr; utdødd. Hettittenes språk er det mest kjente av disse.
• Indoiranske språk stammer fra proto-indoiransk
  • Indoariske språk inkluderer sanskrit, fra midten av det andre årtusen f.Kr.
  • Iranske språk, fra rundt 1000 f.Kr. i form av avestisk, og fra 520 f.Kr. i form av Gammelpersisk
  • Dardiske språk
  • Nuristanispråk
• Gresk språk, fragmenter fins i Mykensk fra det 14. århundre f.Kr.
• Italiske språk, inkluderer latin og dets etterkommere (de romanske språkene), fra det 7. århundre f.Kr.
• Keltiske språk. Galliske inskripsjoner skriver seg fra så tidlig som det 6. århundre f.Kr; gammelirske tekster fra det 6. århundre f.Kr.
• Germanske språk (inkluderer norrønt og norsk). De tidligste inskripsjonene er i runer fra rundt det 2. århundre, de tidligste hele tekstene er på gotisk, fra det 4. århundre.
• Armensk språk, fra det 5. århundre.
• Tokhariske språk, utdødde språk snakket av tokharene i Sentralasia, fra rundt det 6. århundre.
• Baltoslaviske språk, regnet av mange for å komme fra et felles protospråk som er eldre enn protoindoeuropeisk, mens andre regner baltiske språk og slaviske språk som to selvstendige undergrupper av indoeuropeisk.
  • Slaviske språk, fra det 9. århundre, de første tekstene på kirkeslavisk.
  • Baltiske språk, fra det 14. århundre, har mange iøynefallende likheter med protoindoeuropeisk, til tross for at de dukket opp såpass seint.
• Albansk språk, fra det 15. århundre.

I tillegg til de klassiske ti undergruppene ovenfor, har det også eksistert flere andre, lite kjente, språk:

• Illyriske språk — muligens beslekta med messapisk eller venetisk; det er også foreslått et slektskap med albansk.
• Venetisk språk — nært beslekta med italisk.
• Liburniansk språk — tilsynelatende gruppert sammen med venetisk.
• Messapiansk språk — ikke totalt dechiffrert.
• Frygisk språk — språket i oldtidas Frygia, muligens nært beslekta med gresk, trakisk eller armensk.
• Paioniansk språk — utdødd språk som en gang ble snakka i det nordlige Makedonia.
• Trakisk språk — muligens nært beslekta med dakisk.
• Dakisk språk — muligens nært beslekta med trakisk eller albansk – eller begge.
• Gammelmakedonsk språk — beslekta med gresk; noen mener det er beslekta med illyrisk, trakisk eller frygisk.
• Ligurisk språk — muligens ikke indoeuropeisk; muligens nært beslekta med keltisk.
• Lusitansk språk — muligens beslekta med keltisk, ligurisk eller italisk.

Det er ingen tvil om at det har eksistert andre indoeuropeiske språk som det ikke er spor igjen av.

Et stort flertall av kunstige språk kan regnes som indoeuropeiske, i alle fall når det gjelder ordforrådet. Eksempler er:

• Interlingua
• Interlingue (Occidental)
• Latino sine flexione

[rediger] Eksterne lenker

• Indoeuropeiske språk

[rediger] Referanser

1. ^ Colin Renfrew: "Den europeiske gåte", forlaget Pax, Oslo 1992.
2. ^ Winfred Lehmann: "Historical linguistics, an introduction", forlaget Holt, Rinestone and Winston, New York 1973.