Károly Kerényi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Károly Kerényi
Károly Kerényi
Károly Kerényi (Karl Kerenyi)
Født 19. januar 1897
Timișoara (Romania)
Død 14. april 1973 (76 år)
Kilchberg, Zürich (Sveits)
Yrke Filolog
Nasjonalitet Ungarn Ungarn
Sveits Sveits
Statsborgerskap Ungarsk, sveitsisk
Etnisitet Tysk-ungarsk
Fagfelt Filologi, mytologi, lingvistikk
Utdannelse Filologi, lingvistikk

Károly Kerényi, også gjengitt som Karl Kerenyi (født 19. januar 1897, død 14. april 1973) var en opprinnelig ungarsk, siden sveitsisk, forsker innenfor klassisk filologi og en av grunnleggerne av moderne studier av antikkens greske mytologi.

Liv[rediger | rediger kilde]

Ungarn 1897–1943[rediger | rediger kilde]

Károly Kerényi ble født i Timișoara i daværende Østerrike-Ungarn, men som i dag er en del av Romania. Hans foreldre var ungarske av tysk opprinnelse, hvor av hans fars familie hadde bondebakgrunn fra Schwaben. Kerényi lærte seg tysk som fremmedspråk i skolen, og valgte det siden som hovedspråk for sitt vitenskapelige arbeid og utgivelser. Han identifiserte seg med byen Arad i Romania hvor han gikk på videregående skole og på grunn av byens liberale ånd ved å være byen med de 13 martyrer fra den ungarske revolusjon i 1848/49.[1] Han flyttet for å kunne studere klassisk filologi ved Universitetet i Budapest hvor han verdsatte mest var latinundervisningen til Géza Némethy og indoeuropeistikk ved Josef Schmidt.[2] Etter eksamen reiste Kerényi omfattende i Middelhavsregionen og tilbrakte tid som gjestestudent ved universiteter i Greifswald, Berlin og Heidelberg, og mottok undervisning fra professorer innenfor antikken og klassisk filologi, blant annet Eduard Norden, Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff og Franz Boll. I 1919 tok Kerényi sin doktorgrad i Budapest med en avhandling om Platon og Longinos, og undersøkelser i klassisk litterær og estetisk historie. Deretter underviste han selv i gresk og latin på en videregående skole. Han holdt sin postdoktorforelesning (habilitasjon) i 1927 og ble tilbudt posisjonen som professor i klassisk filologi og antikkens historie ved Universitetet i Pécs i Ungarn.[3] Han fortsatte å undervise ukentlig i Budapest som privat dosent i religionshistorie, klassisk litteratur og mytologi, noe som tiltrakk seg mange intellektuelle grunnet forelesningenes liberale konnotasjoner.[4]

Etter at Ungarn i 1940 gikk sterkt mot den politiske høyresiden og fascismen, lot universitetssystemet seg reformere ved å underkaste seg politisk press. Professorer som ikke underkastet seg ble konsentrert ved Universitetet i Szeged.[5] I 1941 ble Kerényi sendt dit mot sin vilje for å undervise i klassisk filologi. Den liberale provestlige statsministeren Miklós Kállay forsøkte i 1943 reversere den rådende nazi-vennlige politikken. Han begynte med å holde fram liberale forskere som allerede hadde skapt seg et navn i Vest-Europa for å vise at et liberalt og antifascistisk Ungarn også eksisterte. Som en del av denne politikken tilbød utenriksdepartementet Kerényi muligheten til å tilbringe et år i Sveits med diplomatisk status. Han aksepterte på den betingelse at han kunne oppholde seg i Ticino ved bredden av Lago Maggiore framfor i hovedstaden Bern. Da det nasjonalsosialistiske Tyskland gikk inn i Ungarn i 1944 og en fascistisk regjering plassert ved makten, ga Kerényi fra seg sitt ungarske pass. Som mange andre ungarere på denne tiden i Sveits med diplomatisk status, ble han over natten et statsløs politisk flyktning.

Sveits 1943–1973[rediger | rediger kilde]

Siden 1941 da Károly Kerényi holdt forelesning ved Eranos-konferansene i Ascona i Sveits, invitert av Carl Jung, noe som innebar at den jevnlige kontakten med den sveitsiske psykologen at han hadde etablert forbindelse med Sveits. Det førte til hans faste emigrasjon til den italiensktalende kantonen Ticino. I løpet av 1946-1947 foreleste Kerényi i ungarsk språk og litteratur ved Universitetet i Basel. I 1947 reiste ha til Ungarn for å gi sin innvielseforelesning ved Det ungarske vitenskapsakademi i den hensikt å bidra til den demokratiske utviklingen i hjemlandet. Imidlertid grunnet advarslene om den umiddelbart forestående kommunistiske maktovertagelsen under Mátyás Rákosi vendte Kerényi øyeblikkelig om og forlot Budapest igjen. Under det påfølgende stalinistiske diktaturet i Ungarn ble han systematisk plassert i vanry og forbudt av den politiske propagandaen under György Lukács, den ledende kommunistiske ideologen i Ungarn. Hans akademiske tittel ble trukket tilbake og ble først så sent som i 1989 gjenopprettet post mortem.

I Sveits fortsatte Károly Kerényi å skrive og publisere mellom 1945 og 1968 hovedtyngden av hans vitenskapelige arbeid. Til tross for det faktum at han ble betraktet som en akademisk fremmed, var det i løpet av denne tiden at han utviklet sin største innflytelse som en av de siste representanter for den store tradisjonen av de humanistiske lærde på antikken.[6] I løpet av to tiår, fra 1934 til 1955 opprettholdt Kerényi en aktiv brevutveksling med den tyske forfatteren Thomas Mann over mange emner, inkludert mytologi, religion, humanisme og psykologi. Siden hans emigrasjon holdt Kerényi i tillegg posisjoner som besøkende professor ved flere universiteter, inkludert i Bonn (1955-1956), Oslo og Roma (1960), Zürich (1961) og Genova (1964). Mellom 1960 og 1971 holdt han årlige forelesninger i konferanser ved instituttet for filosofi til Universitet i Roma. Fra 1948 til 1966 var Kerényi medgrunnlegger og forskningsdirektør ved C. G. Jung-instituttet i Zürich hvor han foreleste i mytologi fram til 1962. I løpet av disse årene bodde han i nærheten av Monte Verità i Ascona. 1962 mottok han sveitsisk statsborgerskap.

Károly Kerényi døde den 14. april 1973 i Kilchberg i Zürich og er gravlagt i kirkegården i Ascona. Hans andre hustru, Magda Kerényi, dedikerte sitt liv etter ektemannens død til å opprettholde og fremme hans arv. Siden hennes død i 2004 har all dokumentasjon av Kerényis liv (foto, korrespondanse, manuskripter etc) som ikke ble ødelagt i Budapest i løpet av krigen og det påfølgende kommunistregimet blitt arkivert og gjort tilgjengelig ved Det tyske arkiv for litteratur (Literaturmuseum der Moderne) i Marbach (i nærheten av Stuttgart). Hans omfattende bibliotek og dødsboet til Magda Kerényi er ved Universitet i Pécs, hvor en gate også er oppkalt etter ham.

Vitenskapelige arbeid og filosofi[rediger | rediger kilde]

Filologisk basis[rediger | rediger kilde]

I sine første år var Károly Kerényi hovedsakelig påvirket av filosofer som Schopenhauer, Bachofen og Nietzsche, forfattere som Hölderlin og Rilke og forskere som Wilhelm von Humboldt.[7] På den tiden da han studerte klassisk filologi var Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff internasjonalt den mest innflytelsesrike filolog, men for Kerényi var Erwin Rohdes tankelinjer om den skjønnlitterære litteraturen i antikken langt viktigere. Det førte til hans første bok, Die griechisch-orientalische Romanliteratur in religionsgeschichtlicher Beleuchtung. Ein Versuch («De gresk-orientalske romanser i lyset av religionshistorien») som kvalifiserte ham til hans første professorat.

Kort tid etter, i 1929, ble Kerényi i økende grad trett av den offisielle filologiske forskerlinjen. Stadig mer vurderte han filologien objektivt i analysen av antikkens skriftlige nedtegnelser som kritiske representasjoner av det virkelige liv, akkurat som arkeologien er dedikert til nedtegnelsen av antikken via faktisk berøring.[8] De første skrittene vekk fra den offisielle linjen var hans tidligste bøker, Apollon (en samling essayer) og Die antike Religion.[9] I sitt yrkesaktive liv undersøkte Kerényi hvert eneste klassiske sted i Middelhavsregionen, og i Hellas møtte han i 1929 for første gang Walter F. Otto, som kom i stor grad til å påvirke ham. Otto inspirerte Kerényi til å fokusere på det religiøse element i hverdagslivet i antikken som et kjerneelement, således kombinere det historiske med det teologiske fokus. Det er framhevet i hans verker Mythologie der Griechen og Mysterien der Eleusis som også har kommet ut på engelsk som Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter.[10]

Atskillelse fra Wilamowitz og den tyske ide om myte[rediger | rediger kilde]

Deretter begynte Károly Kerényi bevisst å distansere seg selv fra Wilamowitz’ filologiske tanker.[11] I Kerényis forståelse av Wilamowitz’ tilnærming, som han oppfattet å stå for en autoritære holdning som lå underliggende for framveksten av nasjonalsosialismen i Tyskland og som det var umulig for Kerényi å støtte.[12] Kerényi utviklet i økende grad en fiendtlig posisjon mot den tyske ideen om myten slik den ble benyttet som referanse av det nasjonalsosialistiske Tyskland.[13] Så tidlig som 1934 uttrykte han framsynt forskrekkelse over den radikaliserende utviklingen i Tyskland.[14] Det ble et vedvarende mål for Kerényi å etablere en liberal og menneskelig-psykologisk ide om myten som ikke kunne bli misbrukt i nasjonalistisk ideologi. Det påvirket også hans posisjon overfor flere av hans vitenskapelige mentorer. [15] Overfor for Wilamowitz ble dette mest uttalt, men senere begynte Kerényi også å distansere seg selv fra disse aspektene i Ottos og Manns forståelse av myten, hvor Kerényi mente reflekterte tysk nasjonalisme. [16]

Psykologisk utvidelse av mytologien[rediger | rediger kilde]

Károly Kerényis vitenskapelige fortolkning av figurer i gresk mytologi som arketyper av menneskelig sjel var på linje med tilnærmingen til den sveitsiske psykologen Carl Gustav Jung. Sammen med Jung bestrebet han på å etablere mytologien som en vitenskap i sin egen rett. [15] Jung beskrev Kerényi som å ha «gitt slik en rikdom av forbindelser [av psykologi] med gresk mytologi at kryssbefruktningen av de to vitenskapelige grenene ikke lenger kan bli betvilt». [17] Kerényis forsikret dog at selv om han og Jung arbeidet langs parallelle stier, og han selv underviste ved Jung-institutett og var en av dens grunnleggere, markerte han avstand fra Jung ved å slå fast at for ham var begrepet «arketype» eldre enn psykologien, i den forstand at «transcendente prototyper av virkelighetene til den menneskelige eksistens» var definert ham ikke benyttet som i eksistensialistisk filosofi, men eksistens «i sin ekleste og mest direkte mening».[17]

Kerényi sammensatte i samarbeid med Jung to utgaver av Das göttliche Kind in mythologischer und psychologischer Beleuchtung (engelsk: The Myths of the Divine Child) og Das göttliche Mädchen (engelsk: The Divine Maiden), som ble utgitt sammen under tittelen Einführung in das Wesen der Mythologie (engelsk: Essays on a Science of Mythology) i 1941. [15] Kerényi så på religionsteorien som et menneskelig og humanistisk emne, noe som understøttet hans omdømme som en humanist.[18] For ham hadde hvert eneste oppfatning av mytologi vært en oppfatning av mennesket – og i forlengelsen hadde teologi alltid på samme tid vært antropologi.[19] I denne humanistiske ånd definerte Kerényi seg selv som filologisk-historisk foruten som en psykologisk forsker.[20] I senere år utviklet Kerényi sin psykologiske fortolkning ytterligere og erstattet konseptet om arketyper med et som han betegnet som «urbildet». Det ble særlig klart i en del av hans viktigste utgivelser: Prometheus, og særlig i Dionysos, som antagelig er hans viktigste verk, og som han hadde påbegynt som en ide allerede i 1931 og ferdigstilt først i 1969.[21] Kerényi så på framtoninger i gresk religion ikke kun som merkverdigheter, men som uttrykk på faktisk menneskelig erfaring. Som historiker på myter som er innesluttet i detaljene i den greske kultur, dens «karakteristiske sosiale eksistens», som han uttrykte det, motsatte han seg «den differensierte tenkingen om konkrete virkeligheter av menneskelig liv» med summarisk eller «kortfattet tenking», noe i studiet av antikkens mennesker og gresk religion i særdeleshet representerte påvirkningen fra James Frazer .[22]

Kerényi som kulturantropolog[rediger | rediger kilde]

Ikke minst som et resultat av hans egen personlige erfaring, framhevet Károly Kerényi filologens rolle som fortolker, «jo bedre han fortolker, jo mer blir han selv emnet, både som mottaker og som budskap. Hans hele vesen og være, hans struktur og egne erfaringer, blir en faktor som ikke kan bli oversett i fortolkningen.»[23] I denne meningen var Kerényis forståelse av vitenskap meget i moderne i 1944. På en tid da de humanetiske vitenskapene forsøkte å etablere seg selv som objektiv-vitenskapelige, anerkjente han at de eneste måtene å oppnå objektivitet på var å avdekke den enkelte forskers egen individuelle subjektivtet. [15] Kerényi foregrep også et paradigmeskifte på andre halvpart av 1900-tallet ved å bidra til en flerfaglig tilnæmning som kombinerte ulike humanistiske fag, inkludert litteratur, kunst, historie, filosofi og religion. [24] Å ta til seg skjønnlitterære skrifter i sine studier av mytologi og humanisme er dokumentert i hans korrespondanse med Thomas Mann og Hermann Hesse. Kerényi utga en serie av hans tanker om europeisk humanisme i 1955 under tittelen Geistiger Weg Europas («Europas intellektuelle reise»). Blant mange personligheter som Kerényi opprettholdt betydningsfull og faglig samhandling med var de ungarske poetene László Németh, Antal Szerb og Pál Gulyás, psykologen Leopold Szondi, forfatteren Otto Heuschele og historikeren Carl Jacob Burckhardt. Takket være hans essaypregende skrivestil var Kerényi i stand til å formidle seg på et språk som var tilgjengelig for mange utenfor den akademiske verden, men det betydde samtidig at han isolerte seg fra den samme verden.

I Ungarn forble Károly Kerényis vitenskapelige forfatterskap i hans levetid kun kjent for en liten sirkel av intellektuelle. Av alle hans utgivelser er det kun en liten håndfull som har blitt utgitt på ungarsk. Som et framtredende medlem av det tidligere ungarske establishmentet og bærer av et aristokratisk navn, var han bannlyst fra det ungarske kulturlivet siden 1940-tallet for å ha vært altfor liberal, først av de høyreorienterte pro-nazistiske regjeringene, senere av det kommunistiske regimet. Selv om Kerényi ble forsvart av kjente ungarske forfattere som de nevnte Laszlo Németh og Antal Szerb, var det ikke før på 1980-tallet før hans rehabilitering som menneske og som forsker fant sted.[25] Den ungarske forfatteren Antal Szerb har modellert en del trekk av Károly Kerényi i sin skjønnlitterære figur Rudi Waldheim i romanen Reise im Mondlicht («Reise i månelys»).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Førsteutgaver, engelske utgivelser i parentes
  • Apollon. Studien über antike Religion und Humanität (Apollo: The Wind, the Spirit, and the God) (1937)
  • Das ägäische Fest. Die Meergötterszene in Goethes Faust II (1941)
  • Der Mythos der Hellenen in Meisterwerken der Münzkunst (1941)
  • Einführung in das Wesen der Mythologie (C. G. Jung/Károly Kerényi) (1942)
  • Hermes, der Seelenführer (Hermes: Guide of Souls) (1943)
  • Mysterien der Kabiren (1944)
  • Töchter der Sonne, Betrachtungen über griechische Gottheiten (Goddesses of Sun and Moon) (1944)
  • Bachofen und die Zukunft des Humanismus. Mit einem Intermezzo über Nietzsche und Ariadne (1945)
  • Die Geburt der Helena samt humanistischen Schriften aus den Jahren 1943–45 (1945)
  • Prometheus. Das griechische Mythologem von der menschlichen Existenz (Prometheus: Archetypal Image of Human Existence) (1946)
  • Der Göttliche Arzt. Studien über Asklepius und seine Kultstätte (Asklepios: Archetypal Image of the Physician's Existence) (1948')
  • Niobe. Neue Studien über Antike Religion und Humanität (1949)
  • Mensch und Maske (1949)
  • Pythagoras und Orpheus. Präludien zu einer zukünftigen Geschichte der Orphik und des Pythagoreismus (1950)
  • Labyrinth-Studien (1950)
  • Die Mythologie der Griechen (The Mythology of the Greeks)
    • Volume 1: Die Götter- und Menschheitsgeschichten (Gods of the Greeks) (1951)
    • Volume 2: Die Heroen der Griechen (The Heroes of the Greeks) [later also published as Heroengeschichten or Heroen-Geschichten] (1958)
  • Die Jungfrau und Mutter der griechischen Religion. Eine Studie über Pallas Athene (Athene: Virgin and Mother in Greek Religion) (1952)
  • Stunden in Griechenland, Horai Hellenikai (1952)
  • Unwillkürliche Kunstreisen. Fahrten im alten Europa 1952 (1954)
  • Geistiger Weg Europas: Fünf Vorträge über Freud, Jung, Heidegger, Thomas Mann, Hofmannsthal, Rilke, Homer und Hölderlin, Zürich (1955)
  • Umgang mit Göttlichem (1955)
  • Griechische Miniaturen (1957)
  • Gespräch in Briefen (Mythology and Humanism: The Correspondence of Thomas Mann and Karl Kerényi) (Thomas Mann/Károly Kerényi) (1960)
  • Streifzüge eines Hellenisten, Von Homer zu Kazantzakis (1960)
  • Der frühe Dionysos (1961)
  • Prometheus – Die menschliche Existenz in griechischer Deutung (1962)
  • Die Mysterien von Eleusis (Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter) (1962)
  • Tessiner Schreibtisch (1963)
  • Die Religion der Griechen und Römer (The Religion of the Greeks and Romans) (1963)
  • Die Eröffnung des Zugangs zum Mythos (1967)
  • Der antike Roman (1971)
  • Briefwechsel aus der Nähe (Hermann Hesse/Károly Kerényi) (1972)
  • Zeus und Hera. Urbild des Vaters, des Gatten und der Frau (Zeus and Hera: Archetypal Image of Father, Husband and Wife) (1972)
  • Oedipus Variations: Studies in Literature and Psychoanalysis (James Hillman/Károly Kerényi) (1991)
Samlede verker
  • Complete Works in Individual Volumes, Magda Kerényi (red.). Åtte deler i ni bind. Langen-Müller, München 1966–1988
    • Bind 1: Humanistische Seelenforschung (1966)
    • Bind 2: Auf Spuren des Mythos (1967)
    • Bind 3: Tage- und Wanderbücher 1953–1960 (1969)
    • Bind 4: Apollon und Niobe (1980)
    • Bind 5: Wege und Weggenossen (2 Bde., 1985 u. 1988)
    • Bind 6: (not published)
    • Bind 7: Antike Religion (1971)
    • Bind 8: Dionysos : Urbild des unzerstörbaren Lebens (1976)
  • Complete Works in Individual Volumes, Magda Kerényi (red.). Fem bind. Klett-Cotta, Stuttgart 1994–1998
    • Bind 1: Dionysos : Urbild des unzerstörbaren Lebens (1994)
    • Bind 2: Antike Religion (1995)
    • Bind 3: Humanistische Seelenforschung (1996)
    • Bind 4: Die Mythologie der Griechen (Two volumes, 1997)
    • Bind 5: Urbilder der griechischen Religion: Asklepios. Prometheus. Hermes. Und die Mysterien der Kabiren (1998)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kerényi, K. (1963): Tessiner Schreibtisch («Skrivepulten i Ticino»); s. 148ff
  2. ^ Kerényi, K. (1963): Tessiner Schreibtisch, s. 152f
  3. ^ Schlesier, R. & R. Sanchiño Martinez (red.) (2006): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts; s. 203
  4. ^ Kerényi, K. (1963): Tessiner Schreibtisch; s. 154
  5. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen («Samtale i brev»); s. 210
  6. ^ Jamme, C. i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. red. (2006): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 33
  7. ^ Jamme, C. (2006) i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 33
  8. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 20
  9. ^ Kerényi, M. (1976): A bibliography of C. Kerényi
  10. ^ Kerényi, Karl (1991 ): Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter, Google Books
  11. ^ Mann, T. & Kerényi, K.(1960): Gespräch in Briefen, s. 102
  12. ^ Graf F. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 82
  13. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 21
  14. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 59
  15. ^ a b c d Graf F. (18.-19. januar 1997), i: Neue Zürcher Zeitung: Philologe, Mythologe, Humanist – Vor hundert Jahren wurde Karl Kerényi geboren
  16. ^ AngåendeWilamowitz: Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 59 og s. 102. Angående Otto: Graf, F. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 77. Angående Mann: Edler, M. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 46
  17. ^ a b McGuire, William (1989): Bollingen: An Adventure in Collecting the Past, Princeton University Press, s. 149
  18. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 43
  19. ^ Kerényi, M. (1976): A bibliography of C. Kerényi
  20. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 29
  21. ^ Kerényi, K. (1976): Dionysos – Urbild des unzerstörbaren Lebens (engelsk: Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life), omslagstekst
  22. ^ Kerényi, K. (1976): Dionysos – Urbild des unzerstörbaren Lebens, forordet, s. xxvii
  23. ^ Mann, T. & Kerényi, K. (1960): Gespräch in Briefen, s. 31
  24. ^ Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.) (2006): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 11
  25. ^ Monostori, I. (2006), i: Schlesier, R. & Sanchiño Martinez, R. (red.): Neuhumanismus und Anthropologie des Griechischen Mythos – Karl Kerényi im Europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, s. 161

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kerényi, Magda (1976): A Bibliography of C. Kerényi, in Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life. Bollingen Series LXV:2, Princeton, s. 445–474
  • Martorana, Giuseppe red. (1995): «Károly Kerényi» i: La storia delle religioni nella cultura del Novecento, Mythos 7
  • Arcella, Luciano red. (1999): Károly Kerényi: Incontro con il divino, Roma
  • Szilágyi, János Gy. red. (1999): Mitológia és humanitás. Tanulmányok Kerényi Károly 100. születésnapjára, Budapest
  • Schlesier, Renate & Sanchiño Martinez, Roberto red. (2006): Neuhumanismus und Anthropologie des griechischen Mythos. Karl Kerényi im europäischen Kontext des 20. Jahrhunderts, Locarno, ISBN 88-85688-08-X

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]