Pindar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Pindar (fra Nasjonalgalleriet i Oslo)

Pindar, også kjent som Pindaros og Pindarus, (født ca 518 f.Kr., muligens i landsbyen Kynoskefalai nær Theben i Boiotia – 438 f.Kr. eller 443 f.Kr. i Argos) var en dikter fra antikkens Hellas. Han er en av de kanoniserte Ni lyriske poeter fra antikkens Hellas; av dem er det hans verker som er best bevart, og han ble i antikken beundret som en av de aller største dikterne noensinne. Han er særlig kjent for sine epinikia, korsanger til hyllest for vinnerne av idrettsleker, men mestret også sjangre som paian og dithyrambe.

Pindar ble født i nærheten av Theben i Boiotia, som sønn av Daifantus og Cleodice, inn i en fremståene thebensk slekt som mente å spore sine aner tilbake til helten Aigevs og Cadmeus. Familien eide et hus i Theben som på Aleksander den stores ordre ble spart da makedonerne la resten av byen i ruiner i 335 f.Kr., som en anerkjennelse av Pindars dikt til Aleksander I av Makedonia. Han tok sin utdannelse i Aten. Avstamningen ga ham adgang til samfunnets øverste lag i Athen, der han kunne få bedre utløp for sine poetiske talenter enn i hjemlandet Boiotia. I Athen har han nok studert korlyrikere som Alkman og Stesichorus og de samtidige Simonides fra Keos og Lasus fra Hermione, og fått kjennskap også til Homer og Hesiod. På den tiden Pindar var i Aten var den greske tragedie i ferd med å utvikle seg fra ritualene knyttet til høytider til ære for guden Dionysos. Han skal ha fått undervisning i aulos-spill av en Scopelinius i Theben, og studerte musikk videre da han kom til Aten, under musikerne Apollodorus (eller Agathocles) og Lasus fra Hermione. Pindar var gift med Megacleia, og fikk en sønn, Dafantus, og to døtre, Eumetis og Protomache.

I 476 f.Kr. til 473 f.Kr. oppholdt han seg på Sicilia. Her hersket tyrannene Hieron I av Syrakus og Theron IV av Agrakas, som begge fikk dikt diktet til seg av Pindar. Ved deres hoff møtte Pindar dessuten de betydelige korlyrikerne Simonides og hans nevø Bakchylides; Pindar var allikevel den viktigste av de tre. Etter oppholdet på Sicilia arbeidet han blant andre for Arkesilas av Kyrene og kongen av Rhodos. Fra denne tiden finnes fragmentet av en paian.

Innhold

[rediger] Seierssangene

Lærde ved biblioteket i Aleksandria delte arbeidene hans inn i 17 bøker[1]:

  • 1 bok med humnoi - "hymner"
  • 1 bok med paianes - "paianer"
  • 2 bøker med dithuramboi - "dithyramber"
  • 2 bøker med prosodia - "preludier"
  • 3 bøker med parthenia - "sanger for unge kvinner"
  • 2 bøker med huporchemata - "sanger til dans"
  • 1 bok med enkomia - "lovsanger"
  • 1 bok med threnoi - "klagesanger"
  • 4 bøker med epinikia - "seierssanger"

Av disse er det bare seierssangene som er bevart i sin helhet, fordi de ble valgt ut av en lærer som lærebok i det 2. århundre[2]. Resten er kjent gjennom omtale i andre verker eller fra funn av papyrusruller i Egypt. Seierssangene ble skrevet til unge, aristokratiske atleteter som seiret i de fire mest fremstående festivalene i det tidlige antikke Hellas: de olympiske, pythiske, istmianske og nemeiske leker. Lyrikken er tett av paralleller mellom seierherren, hans berømte forfedre og myter om gudene som var opphav til lekene. Sangene holder dog en noe dempet tone i hylningene for å ikke forarge gudene (hybris). I tråd med thebensk tradisjon berører Pindar ofte pedeastriske forhold; se for eksempel de olympiske odene (seierssanger til vinnere av de olympiske leker) I og IX. Pinar benyttet seg av avanserte greske metrum, og videreutviklet odesjangeren med en særlig kompleks metrisk struktur kalt en «pindarisk ode». Hans diktning var høyt beundret i antikken, blant annet av Horats.William Shakespeare henviser flere steder til Pindar i sin diktning.

Pindar skrev etter all sannsynlighet med musikalsk akkompagnement i tankene; denne musikken er tapt for alltid, men utifra kvaliteten på poesien er det grunn til å anta at i Pindars tilfelle som i mesteparten av den greske diktningen, var ordene viktigst. Det er allikevel umulig å gjenskape - eller forestille seg - hvordan Pindars diktning kan ha hørtes ut. Den greske kortradisjonen var, i likhet med aristokratiet, utdøende på Pindars tid. Han tok den til et avsluttende høydepunkt.

[rediger] Den pindariske ode

Også i nyere tid har forfattere skrevet såkalte pindariske oder, blant dem Ronsard, Milton, Keats og Shelley; "såkalte", fordi man i stor grad har misforstått Pindars stil og teknikk[3]. En pindarisk ode hadde en tredelt struktur: en strofe av to eller flere linjer som gjentas, ble fulgt av en antistrofe i metrisk harmoni, fulgt av en epode (en avsluttende linje) i et annet metrum. De tre delene korresponderes med bevegelser på scenen i det greske drama. Etter at Pindars seierssanger ble utgitt i England på 1600-tallet, forsøkte flere diktere å etterlikne hans stil; noen av disse diktene har fått stor anerkjennelse og regnes blant de beste engelskspråklige dikt. Blant dem er John Drydens «Alexander's Feast», William Wordsworths «Ode: Intimations of Immortality» og John Keats' «Ode on a Grecian Urn».

[rediger] Kronologi for serierssangene

På grunnlag av antikke kilder (og muligens antagelser) har redaktører i nyere tid (særlig Snell og Maehler, i Bibliotheca Teubneriana) forsøkt å tidsbestemme seierssangene. Resultatet er en oversikt over Pindars virke som epinike-dikter (med usikre momenter angitt med et spørsmålstegn):

[rediger] Litteratur

  • Chorus: Studier över grekisk körlyrik, 2. utg., overs. og kommentert av Emil Zilliacus, Stockholm 1939
  • Sture Linnér, Den gyllene lyran, Stockholm 1989
  • D. S. Carne-Ross, Pindar, New Haven, 1985

[rediger] Eksterne lenker

Wikisource: Pindar – originaltekst


[rediger] Referanser

  1. ^ M.M. Willcock: Pindar: Victory Odes (p. 3). Cambridge UP, 1995.
  2. ^ http://www.newsfinder.org/site/more/pindaros/
  3. ^ http://www.newsfinder.org/site/more/pindaros/
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Pindar»
Personlige verktøy
Opprett en bok