Giganter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giganter
Giganter
Gigant, fra Pergamonalteret
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn γίγαντες
Foreldre Gaia og Uranos' blod
Søsken Gaias barn
Aspekt Størrelse, delvis slangekropp
Tekster Hesiod: Theogonien
Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke

Giganter (gresk: γίγαντες; «de jord-fødte»)[1] er et folk bestående av kjemper i gresk mytologi. [2] Giganter er samlebegrep på de som var unaturlig svære, menneskelignende figurer, ofte uhyrer, og nært beslektet med de greske gudene. De mest kjente av disse var de hundre trakiske giganter som gikk til krig mot de olympiske gudene, men det var også mange andre, blant annet den kjekke giganten og halvguden Orion, den enøyde kyklopen Polyfemos, og de seksarmete gegeneere.[2] De er tidvis avbildet med menneskelig torso, men med slangekveiler til underkropp.

I mange kulturer er det eventyr, legender, og mytologier om kjemper, men denne artikkelen omtaler kun de som i gresk mytologi er særskilt kjent som giganter, fra et gresk begrep gigas, flertall gigantes, og som har gått inn i mange språk i betydningen særdeles stort.[3] Gigantene var avkommet til den opphavelige greske gudinnen Gaia (jorden), derav deres navn, «født av jorden» (Gaia), da hun ble befruktet av blodet til Uranos (Himmelen) etter at han var blitt kastrert av sin Kronos på Gaias ønske.[4]

Gudekrigen Gigantomakhia[rediger | rediger kilde]

Poseidon stikker ned en av gigantene
Athene dreper en gigant.

Gigantomakhia, fra gigas (gigant) og makhē (slag), er grekernes betegnelse på krigen om den kosmiske orden mellom de olympiske gudene, ledet av Zevs, og de nedre styrker bestående av gigantene, ledet av giganten Alkyonevs.[5] Bakgrunnen var at Gaia, forbitret over fengslingen av hennes avkom titanene i underverden Tartaros av olympierne, oppildnet gigantene til å gå til krig mot dem, avslutte deres styre og gjenopprette titanenes styre over verden. Ledet av Alkyonevs, Polybotes, og Porfyrion satte de gudenes styrke på en prøve i den store gudekrigen Gigantomakhia. Gigantene Otos og Efialtes håpet å komme seg til toppen av fjellet Olympos (hvor gudene bodde) ved å stable fjellrekkene i Thessalia, Pilion og Ossa oppå hverandre.

Olympierne påkalte hjelp fra halvguden Herakles etter at et profeti fra Hera hadde advart dem om at gudene ikke kunne seire uten deltagelse fra sønnen til en dødelig (menneskelig) kvinne.[6] Athene, på oppdrag fra Zevs, oppsøkte Herakles, og krevde hans deltagelse i kampen. Herakles svarte på Athenes anmodning med å skyte en pil dyppet i det giftige blodet til den drepte Hydra i Alkyonevs, noe som fikk giganten til å falle til jorden. Imidlertid var giganten udødelig så lenge som han forble i Pallene, sitt hjemland, men på Athenes råd trakk Herakles giganten ut av dette området og banket ham til døde. Herakles drepte ikke bare Alkyonevs, men ga også de dødelige slagene til de gigantene som hadde blitt såret av de olympiske gudene. De som han drepte var Alkyonevs, Efialtes, Leon, Pelorevs, Porfyrion og Theodamas.[7]

Olympierne bekjempet gigantene med hjelp fra moirerne, greske skjebnegudinner, da det før nevnte profetien hadde slått fast at gigantene ville beseire de kombinerte kreftene til Olympos og skjebnes søstre om ikke Herakles deltok.

Krigen mot gigantene.
Gresk svartfigurvase med motiv fra Gigantomakhia, 500-tallet f.Kr.

Denne krigen skjedde på den tiden da Herakles levde, slik at mange hendelser hadde allerede skjedd: etableringen av de olympiske gudene, deres etterkommere, hendelsene til Persevs (en av Herakles' forfedre), og videre. I gudekrigen var olympierne, moirerne og Herakles allierte, og beseiret gigantene og slo ned opprøret mot den kosmiske orden, bekreftet sitt styre over jorden, havet og himmelen, og stengte gigantene inne i underverden i Tartaros. Den eneste giganten som ikke ble drept i krigen var Aristaevs/Aristaios (men ikke til å forveksles med guden Aristaios, en kulturhelt og sønn av Apollon) som flyktet fra kampen, men Gaia forvandlet ham til tordivel slik at han skulle være trygg for gudenes vrede.[8][7]

Om Gigantomakhia ble tolket i antikken som en form for indirekte «hevn for titanerne» mot olympierne — da gigantenes seier ville til dels ha betydd en gjeninnføring av titanenes tidsalder — er ikke bevitnet i noen av de få litterære referansene. Senere hellenistiske og romerske poeter og forfattere tenderte til å forveksle eller ha uklare skillelinjer mellom titanene og gigantene.[9]

I henhold til grekerne ble gigantene gravlagt av gudene under jorden hvor deres vridninger førte til vulkanske utbrudd og jordskjelv. I ikoniske representasjoner av Gigantomakhia var et populært emne for greske vasemalere på 400-tallet f.Kr.

Mer imponerende avbildninger av Gigantomakhia kan bli sett på klassiske skulpturrelieffer, slik som på storalteret til Pergamon, som i dag er i Berlin, hvor gigantene med slanger som bein er fastlåst i kamp med en gruppe guder. I antikken ble det største doriske tempelet som noen gang ble konstruert, reist i greske AgrigentoSicilia, og det var tempelet for olympiske Zevs, om enn aldri fullført, hadde en skulpturdekor som omhandlet de samme hendelsene.[10]

Navn på gigantene[rediger | rediger kilde]

En del av gigantene har blitt identifisert med individuelle navn:

  • Eurymedon: Nevnt av Homer[11] som en konge av gigantene.
  • Alkyonevs: En av de sterkeste av gigantene, sammen med Porfyrion. Drept av Herakles.
  • Porfyrion: En av de sterkeste av gigantene, sammen med Alkyonevs. Han ble referert til av Pindaros som konge av gigantene.[12] Såret av Zevs med tordenkilen og drept av Herakles.
  • Agrios: Slått i hjel av moirerne med bronseklubber.
  • Klytios: Ofret av Hekate med flammende fakler.[13]
  • Enkelados: Drept av Athene, og gravlagt under vulkan EtnaSicilia, som Tyfon.
  • Efialtes av aloidene: Skutt med piler av Apollon og Herakles, eller uoppmerksomt drept av Otos.
  • Eurytos: Drept av Dionysos med hans thyrsos (stang med kongle).
  • Gration: Skutt med piler av Artemis.
  • Hippolytos: Drept av Hermes med hans sverd og ikledd sin usynlighetskappe.
  • Leon: giganten med løvehodet, drept av Herakles.
  • Mimas: Drept av Hefaistos med en salve av smeltet jern, eller drept av Ares og fratatt sin rustning.[14]
  • Otos av aloidene: Skutt med piler av Apollon og Herakles, eller uoppmerksomt drept av Efialtes (se over).
  • Pallas: Drept av Athene.
  • Peloros: Drept av Ares.[15]
  • Polybotes: Knust av Poseidon under øya Nisyros.
  • Thoon: Slått i hjel med klubbe, som Agrios, av moirerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ γίγαντες i: Autenrieth, Georg: A Homeric Dictionary, hos Perseus Digital Library
  2. ^ a b Giants, Theoi Project
  3. ^ Bokmålsordboka: «Gigant»
  4. ^ En parallell til gigantenes fødsel, er fødselen til Afrodite som ble født av skummet som oppsto da Uranos' testikler ble kastet i havet.
  5. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 28–30; Gigantomachy: Sculpture & Vase Representations
  6. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheke 1.6.1.
  7. ^ a b «Gigantes», Theoi Project
  8. ^ «Aristaios», Theoi Project
  9. ^ I et bevart fragment fra Naevius' dikt om Punerkrigene, beskrev han gigantene Runcus og Purpureus (Porfyrion):
    Inerant signa expressa, quo modo Titani
    bicorpores Gigantes, magnique Atlantes
    Runcus ac Purpureus filii Terras.
    Eduard Fraenkel har bemerket om disse tekstlinjene, med deres meget uvanlige flertall Atlantes, «Det overrasker oss ikke å finne navnene Titani og Gigantes benyttet vilkårlig til å bety de samme mytologiske vesener, for vi er vant med identifiseringen, eller forvekslingen, av disse to adskilte monstrene som, om ikke opprinnelig, hadde antagelig blitt ganske vanlig på tiden til Naevius». Fraenkel, Eduard (1954): «The Giants in the Poem of Naevius» i: The Journal of Roman Studies 44 (s. 14-17) s. 15 og note.
  10. ^ Et repertoar av temaene i gresk kunst er gitt i Vian, Francis (1951): Répertoire des gigantomachie figurées (Paris) og Vian, Francis (1952): La Guerre des Géants (Paris).
  11. ^ Homer: Odysseen 7.54 ff.
  12. ^ Pindaros: Pythiske ode 8.
  13. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 1. 6. 2
  14. ^ Apollonios Rhodios: Argonautika, III.1226–1227
  15. ^ Claudius Claudianus: Gigantomachy 73–82

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Gigantene – bilder, video eller lyd