Titaner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alternative betydninger: Titan (måne), Titan (grunnstoff).
Titaner
Titaner
Titan rammet av lynet,
skulptur av François Dumont, 1712.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Τιτᾶνες
Foreldre Gaia og Uranos
Søsken Guder:
Okeanos, Hyperion, Koios, Kronos, Krios, og Iapetos
Gudinner:
Mnemosyne, Tethys, Theia, Foibe, Rhea og Temis
Aspekt Kjemper
Tekster Hesiods Theogonien
Orfiske dikt
I andre mytologier Titani (romersk mytologi)

Titaner (gresk: Τιτᾶνες, entall Τιτάν) var en opphavelig rekke av mektige guder gresk mytologi. De var avkommet til Gaia (Jorden) og Uranos (Himmelen) som hersket i den legendariske gullalderen. De var udødelige kjemper av ufattelig styrke og var også den første pantheon av greske guder og gudinner.

Den første generasjonen besto av tolv titaner; de mannlige var Okeanos, Hyperion, Koios, Kronos, Krios, og Iapetos, og de kvinnelige var Mnemosyne, Tethys, Theia, Foibe, Rhea og Temis. Den andre generasjon av titaner besto av Hyperions avkom Eos, Helios, og Selene; Koios' døtre Leto og Asteria; Iapetos' avkom Atlas, Promethevs, Epimethevs, og Menoitios; Okeanos' datter Metis; og Krios' sønner Astraios, Pallas og Perses.

Titanene ble veltet av en gruppe yngre guder, de olympiske, i Titanomakhía, krigen med titanene. Det representerte et mytologisk paradigmeskifte i gresk mytologi som kan ha sin årsak i innflytelse fra oldtidens Midtøsten.[1]

Titanomakhía[rediger | rediger kilde]

Grekerne i klassisk tid kjente til flere dikt om krigen mellom de olympiske gudene og titanene. Den dominerende versjon, og den eneste som har blitt bevart til ettertiden, var i Hesiods Theogonien («Om gudenes opphav»). Et tapt epos, Titanomakhía, tilskrevet en legendarisk blind trakisk poet ved navn Thamyris, ble nevnt forbigående i essayet Om musikken (en gang tilskrevet Plutark). Titanene spilte også en framtredende rolle i dikt tilskrevet Orfeus. Selv om kun fragmenter av de orfiske fortellingene har overlevd, viser de interessante forskjeller med tradisjonen til Hesiod.

De gresk mytene om Titanomakhía faller i en klasse med tilsvarende myter over hele Europa og i Midtøsten vedrørende en krig mellom gudene i himmelen, en teomaki, og hvor en generasjon eller en gruppe av guder gjør opprør mot de dominerende. Tidvis er de eldre fortrengt, og tidvis er det opprørerne som taper, og er enten kastet ut av makten helt og holdent eller tatt inn panteon sammen med de øvrige gudene. Et eksempel kan være Vanekrigen i norrøn mytologi mellom æser og vanene og en tredje makt, jotnene. Andre eksempler er det babylonske epos Enuma Elish, det hettittiske fortellingen om Himmelens kongerike, den uklare generasjonskonflikten i fragmenter fra Ugarit, og opprøret til Lucifer i kristen tradisjon. I henhold til gresk mytologi varte krigen med gudene i ti år.[2]

Orfiske kilder[rediger | rediger kilde]

Titanene blir styrtet, maleri av Peter Paul Rubens, 1637-1638

Hesiod har ikke det siste ordet om titanene. Bevarte fragmenter med poesi tilskrevet Orfeus har bevart en del variasjoner av myten. I en slik tekst går Zevs ikke voldelig mot sin far. Isteden har Rhea en fest for Kronos hvor han blir full på gjæret honning. Framfor å bli overlatt til Tartaros, ble Kronos dratt av sted, fortsatt full, til grotten til Nyx (Natten) hvor han fortsatte å drømme i all evighet.

En annen myte vedrørende titanene som ikke er nevnt Hesiod dreier om Dionysos. Ved et tidspunkt i sitt styre, besluttet Zevs å oppgi sin himmeltrone til fordel for barnet Dionysos, som akkurat som tilfellet var med barnet Zevs, ble Dionysos voktet av korybantere. Titanene besluttet å drepe barnet og kreve tronen for seg selv; de malte fjesene sine hvite med gips, distraherte Dionysos med leker, deretter lemlestet de ham lem for lem, kokte og stekte hans kroppsdeler. Den rasende Zevs drepte titanene med sin tordenstav; Athene bevarte hjertet i en gipsdukke, og ut av denne ble en ny Dionysos lagd. Denne fortellingen er fortalt av poetene Kallimakhos og Nonnos som kaller denne Dionysos for «Zagrevs», og i et antall orfiske tekster som ikke gjør det samme.

En gjentakelse av denne fortellingen, gjort av nyplatonistiske filosofen Olympiodoros fra senantikken, gjenfortalte i sin kommentar av Platons Faidros,[3] bekrefter at menneskeheten oppsto av den feite røyken fra de brente likene av titanene. Pindaros, Platon, og Oppianos referer i passerende til menneskets «titaniske vesen». I henhold til dem er legemet den titanske delen, mens sjelen er menneskets guddommelige del. Andre tidlige forfattere antyder at menneskeheten ble født av det ondskapsfulle blodet som ble skvettet av titanene i deres kamp mot Zevs. En del forskere betrakter Olympiodoros' tekster, den eneste bevarte uttrykkelige beskrivelsen av denne mytiske forbindelsen, som legemliggjøringen av en tradisjon som går tilbake til gresk bronsealderen, mens forskeren Radcliffe Edmonds har foreslått et element av nyskapende allegorisert improvisasjon «som passer Olympiodoros' hensikt.[4]

Moderne fortolkninger[rediger | rediger kilde]

Krigen mellom gudene, maleri av Joachim Wtewael, 1600

En del forskere har i det siste århundret eller mer, inkludert Jane Ellen Harrison, argumentert at en innvielse eller sjamansk ritual ligger under myten om Dionysos' lemlesting og kannibalisme. Hun forsikrer at ordet «titan» kommer fra det greske ordet τιτανος som tilkjennegir hvit jord, leire eller gips, og at titanene var «hvite leirmenn» eller menn dekket av hvit leire eller gipsstøv i sine ritualer.[5][6] M.L. West er kommet til samme konklusjon om dette i henhold til sjamanske innvielsesritualer i tidlig gresk religiøs praksis.[7]

I henhold til Paul Faure kan navnet «titan» bli funnet i inskripsjoner skrevet i Linear A, da som «Tan» eller «Ttan», noe som representerer en enkeltstående guddom framfor en gruppe guder.[8] Andre forskere mener at ordet er beslektet med det greske verbet τείνω («å strekke»), et syn som Hesiod synes selv å dele: «Men deres far Uranos, som selv skapte dem, ga dem bittert til de andre, hans sønner, navnet til titanerne, strekkerne, for de strakte deres makt voldsomt.»[9]

Populærkulturen[rediger | rediger kilde]

Titanene ble oppfattet som meget svære kjemper, og titanen Atlas hadde blant annet som oppgave å bære himmelen på sine skuldre, og må derfor ha vært svært stor. I moderne språkbruk har «titan» fått betydningen veldig og meget stor. Ved sammensmeltning med en annen og lignende gudegruppe, giganterne, har ulike store ting blitt oppkalt etter titanerne, som deres «titaniske» størrelse, eksempelvis med det store passasjerskipet RMS «Titanic», eller den gigantiske og nå utdødde rovfuglen Titanis walleri. Det familiære navnet og den store størrelsen til titanene har gjort dem til dramatiske figurer passende for markedsorientert populærkultur. Noe som er titantisk er vanligvis betraktet som større enn noe som er gigantisk.

Elementet titan eller titanium er oppkalt etter titanene, i tillegg er mange av planeten Saturns måner oppkalt etter ulike titaner.

Mange sports- og idrettslag benytter en titan som deres maskot. Mest kjent er amerikanske Tennessee Titans, og New York Jets var opprinnelig kjent som New York Titans.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burkert, Walter (1995): The Orientalizing Revolution: Near Eastern Influence on Greek Culture in the Early Archaic Age, s. 94f, 125–27.
  2. ^ Ti år er en vanlig antikk tidsenhet i gresk dikt; Trojakrigen varte i ti år og Odyssevs' sjøreise varte også i ti år.
  3. ^ Olympiodoros: Platons Faidros I.3–6.
  4. ^ West; Albert Bernabé (2002): "La toile de Pénélope: a-t-il existé un mythe orphique sur Dionysos et les Titans?», Revue de l'histoire des religions, s. 401–433, notert av Radcliffe G. Edmonds III: «A Curious concoction: tradition and innovation in Olympiodorus' creation of mankind» (PDF).
  5. ^ Harrison, Jane Ellen (2010): Themis: A Study of the Social Origins of Greek Religion, Cambridge University Press, s. 17
  6. ^ Harrison, Jane Ellen (1912): Prolegomena to the Study of Greek Religion, Princeton University Press, s. 493f
  7. ^ West, Martin Litchfield (1983): The Orphic Poems
  8. ^ Salamander, Melanie Fire: «The Minoan Deities Named: An Archaeologist Gleans Goddesses and Gods from Linear A», omtale, arkivert fra originalen den 20. september 2012
  9. ^ Hesiod: Theogonien, 207–210. Oversatt av Wikipedia for anledningen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Titans – bilder, video eller lyd
Wikisource-logo.svg Wikisource: The Theogony of Hesiod – originaltekst