Musene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Muse er også et britisk band, se Muse (band).
Musene
Musene
Musene i Raffaello Santis Parnassus (1511)
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn μοῦσαι
Foreldre Zevs og Mnemosyne
Søsken Erato, Evterpe, Kalliope, Kleio, Melpomene, Polyhymnia, Terpsikhore, Thalia, og Urania
Aspekt Epos, historie, lyrikk, musikk, tragedie, mime, kordans, sang, komedie, astronomi
Tekster Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca
Hesiod: Theogonien
I andre mytologier Musæ (romersk mytologi)

Musene (gammelgresk: αἱ μοῦσαι, hai moũsai; moderne gresk: οι μούσες, i moúses; kanskje fra avlyd i det urindoeuropeiske rotordet *men-, «tenke»)[1] er i henhold til gresk mytologi gudinner som inspirerer skapelsen av de skjønne kunstarter, sangen og dansen, litteraturen og visuelle kunstarter. De er betraktet som kilden til kunnskap, relatert muntlig i århundrer i oldtidens kultur, som var innholdet i poetisk lyrikk og myter. Å tilskrive en muse er i dag en moderne forestilling ved å komplimentere og rose virkelige kvinner som enten inspirerer eller er inspirasjonen i seg selv for skaperevner eller skapt frambringelse. I gresk mytologi var musene døtre av Zevs og Mnemosyne (gudinne for minnet).

Musene, personifiseringene av kunnskap og kunstartene, særlig litteratur, dans og musikk. Tidvis er de referert til som vannymfer, knyttet til kildene i fjellet Helikon og i Pieria. I henhold til geografen Pausanias som skrev på 100-tallet e.Kr.,[2] var det opprinnelig tre muser, dyrket ved Helikon i Boiotia. I senere tradisjoner ble det anerkjent fire muser: Thelxinoë, Aoide, Arche, og Meletē, som det ble sagt var døtre av Zeus og Plusia, eller av Uranos. I renessansen og i nyklassisk kunst bidro utbredelse av emblembøker som eksempelvis Cesare Ripas Iconologia (1593 og mange senere utgivelser) til å standardisere oppfatningen og beskrivelsene av musene i skulptur og maleri.

Musene var både legemliggjøringen og beskyttere av framført metrisk tale: mousike (derav det norsk begrepet musikk) var bare «en av musenes kunstarter». Andre la senere til vitenskap, geografi, matematikk, filosofi og særlig kunst, drama, og inspirasjon. En del forfattere, som Homer, påkalte musene når de skrev poesi, hymner eller episk historie. Påkallelsen skjedde vanligvis i begynnelsen av diktet for hjelp eller for inspirasjon, eller ganske enkelt inviterte musen til å synge gjennom forfatteren. Første tekstlinje i Homers Iliaden begynner slik:

«Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide...»[3]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Hesiod og hans muse, maleri ved Gustave Moreau (1891) – Musée d'Orsay, Paris

I Boiotia, hjemlandet til dikteren Hesiod, har en tradisjon blitt bevart om at musene en gang hadde vært i tre stykker i tallet. Diodorus Siculus har sitert Hesiod til det motsatte:

«Skribenter er tilsvarende uenige også i antallet til musene; en del sier de var tre, og andre sier de var ni, men antallet ni har vært gjeldende ettersom det hviler på autoriteten til de fleste framstående menn som Homer og Hesiod og andre som dem.»[4]

Tre muser i oldtiden ble også rapportert i Plutarks Quaestiones Conviviviales (9.I4.2-4).[5] Den romerske lærde Varro referer også til kun tre muser: en som ble født fra vannets bevegelser, en annen som gjorde lyd for stryke luften, og en tredje som er legemliggjort utelukkende i den menneskelige stemme. De var Melete eller Praksis, Mneme eller Minne og Aoide eller Sang.

Den antikke forståelsen av musene var imidlertid at tredoblet deres triade, og med ni gudinner som legemliggjorde kunstartene og inspirerte skapelse med deres ynde via minne og improvisert sang og scenekunst, skriving, tradisjonell musikk og dans.

I en myte hadde kong Pierus, konge av Makedonia, ni døtre som han ga navn etter de ni muser i den tro at deres dyktighet var like stor som de ni musene. Han således utfordret musene til tvekamp, noe som førte til at hans døtre, pieridene, ble forvandlet til plaprende skjærer for deres innbilskhet.[6]

De er tidvis også referert til vannymfer, assosiert med vannkildene ved fjellet Helikon og i området Pieria (i den sørlige delen av greske Makedonia). Det ble sagt at den bevingede hest Pegasus berørte med sine hover bakken ved Helikon, noe som førte til at fire hellige vannkilder sprang fram, og fra disse ble musene født.[7] Athene temmet siden hesten og ga ham til musene.

De olympiske mytene har gjort Apollon til musenes leder, Apollon Mousagetēs. Ikke bare er muse uttrykkelig benyttet i dagens ordbruk som referanse til kunstneriske inspirasjon som når man siterer sin egen personlige kunstneriske muse, og på engelsk uttrykkes de også direkte i ord og fraser som «amuse» (more, underholde). De finnes også i det internasjonale ordet museum (latinisert fra greske mouseion, et sted hvor musene ble æret), og ikke minst i ordet musikk.

Musene danser med Apollon, maleri av Baladassare Peruzzi

I henhold til Hesiods Theogonien (700-tallet f.Kr.) var musene døtre av Zevs, den andre generasjonen konger av gudene, og avkommet til Mnemosyne, minnets gudinne. For Alkman og Mimnermos var de mer enn opphavlige, utspring fra de tidligste gudene, Uranos og Gaia. Jordmoderen er Gaia, en tidlig modergudinne, som ble dyrket ved Delfi allerede i forhistorisk tid, lenge før stedet ble dedikert til Apollon, muligens indikasjon på en overføring til en assosiasjon med ham etter denne tiden. Geografen Pausanias har nedtegnet en tradisjon av to generasjoner med muser; den første var døtre av Uranos og Gaia; den andre av Zevs og Mnemosyne. En annen, mer sjeldent slektskap er at de er døtre av Harmonia (datter av Afrodite og Ares), noe som motsier myten hvor de skal ha danset i ekteskapet til Harmonia og Kadmos. Denne senere selvmotsigelse er et eksempel på hvordan ledetråder for sann datering eller kronologi i myter kan bli bestemt av figurenes framtoning og konsepter i greske myter.

Musenes emblemer[rediger | rediger kilde]

Selv om musene, når de var samlet, utgjorde en fullstendig bilde av de emner som var tildelt de poetiske kunstartene, var assosiasjonen av den bestemt muse til en bestemt kunstform en senere oppfinnelse. Musene var ikke tildelt standardiserte inndeling av poesi slik de er nå identifisert før i sen hellenistisk tid.

I renessansen og i nyklassistisk kunst var det en utbredelse av emblembøker som Cesare Ripas Iconologia (1593 og mange senere utgaver) bidro til å standardisere avbildningen av musene i skulpturer og malerier slik at de kunne bli adskilt ved bestemte rekvisitter, noe som gjorde at de kunne øyeblikkelig gjenkjennes hvilken kunstart de representerte.

Kalliope (episk poesi) bar en skrivetavle; Kleio (historie) bar en skriftrull og bøker; Erato (lyrisk kjærlighetspoesi) ble ofte avbildet med lyre og en krone av roser; Evterpe (elegisk diktning) bar en fløyte, en aulos; Polyhymnia (mimisk kunst eller hellig poesi) ble ofte avbildet med et tankefullt uttrykk; Terpsikhore (kordans og sang) ble avbildet dansende og med en lyre; Thalia (komedien) ble avbildet med komediemaske; og Urania (astronomi) bar et par passere og en himmelglobus.

Musene Kleio, Euterpe, og Thalia, maleri ved Eustache Le Sueur
Muse Enemerker Emblem
Kalliope Episk poesi Skrivetavle
Kleio Historieskrivning Skriftruller
Erato Lyrisk diktning Kithara (et gresk musikkinstrument, form for lyre)
Evterpe Musikk Aulos (et gresk musikkinstrument som en fløyte)
Melpomene Tragedie Tragisk teatermaske
Polyhymnia Mimisk kunst og hellig poesi Slør og tanketungt uttrykk
Terpsikhore Kordans og sang Lyre
Thalia Komedie Komisk teatermaske
Urania Astronomi Globus og passer

Funksjon i samfunnet[rediger | rediger kilde]

Greske mousa er et vanlig substantiv foruten også en type gudinne. Det betyr bokstavelig «sang» eller «dikt». Hos dikteren Pindar var det å «bære en mousa» å synge en sang. Ordet er antagelig avledet fra det urindoeuropeiske rotordet *men-, som også er kilden til greske «mnemosyne», engelske «mind», norske «tenke», «mental» og «minne», og sanskrit «mantra».

Musene er derfor både legemliggjørelsen og sponsorene av framført metrisk tale: mousike, hvorav «musikk» er avledet, var «musenes kunst». I den arkaiske perioden, før bøker i form av skriftruller var tilgjengelig i et større antall omfattet dette bortimot alle former for lærdom. Den første greske boken om astronomi, gjort av Thales, var skrevet på versemålet daktylisk heksameter, det samme var mange filosofiske verker i tiden før Sokrates. Både Platon og pythagorene inkluderte uttrykkelig filosofi som en underavdeling av mousike.[8] Historikeren Herodots fremste medium var offentlige forelesninger og opplesning, men da hans historieverk ble redigert i Alexandria ble det inndelt i ni bøker, navngitt etter de ni musene.

For poeten og lovgiveren Solon[9] var musene «nøkkelen til det gode liv» ettersom de brakte med seg velstand, fremgang og vennskap. Solon søkte å videreføre sine politiske reformer ved å etablere opplesninger av hans poesi — komplett med å påkalle hans musers praktiske innstilling og uttrykk — av gutter og unge menn i Athen ved faste festivaler hvert år. Det ble antatt at musene ville hjelpe til å inspirere folk til å gjøre sitt beste.

Musene i mytene[rediger | rediger kilde]

En muse leser en skriftrull, kanskje Kleio, attisk rødfigur lekythos fra Boiotia, ca. 435-425 f.Kr. I dag i Louvre, Paris.

I henhold til Pausanias på slutten av 100-tallet e.Kr. i hans bok Beskrivelse av Hellas,[10] var det tre opprinnelige muser, dyrket ved fjellet Helikon i Boiotia: Aoidē («sangen» eller «stemmen»); Meletē («praksis» eller «anledning»); og Mnēmē («minnet» eller «erindring»). Til sammen utgjorde disse tre formene de fullstendige betingelsene for poetiske kunst i kultpraksisen. I Delfi ble de tre musene også dyrket, men med andre navn: Nētē, Mesē, og Hypatē, og som ble utpekt som navnene til de tre strengene på oldtidens fremste musikkinstrument, lyren. Alternativt ble de senere kalt for Cēphisso, Apollonis, og Borysthenis, navn som indikerte at de var døtre av Apollon.

I en senere tradisjon ble det anerkjent fire muser: Thelxinoē, Aoedē, Arkhe, og Meletē, etter sigende døtre av Zevs og Plusia eller av Uranos.

I en myte er musene dommere i en kappestrid mellom Apollon og satyren Marsyas. De samlet også sammen stykkene av det døde legemet til Orfeus, sønn av Kalliope, og gravla stykkene. De blindet Thamyris for hans hybris i å utfordre dem i en kappestrid.

Fra musenes kulter til moderne museer[rediger | rediger kilde]

Da Pythagoras kom til Kroton i sørlige Italia var hans første råd til byens gresk befolkning å bygge en helligdom til musene i sentrum av byen for å fremme byens harmoni og lærdom.

Musenes lokale kulter ble ofte assosiert med vannkilder. Disse er tidvis kalt for Aganippider grunnet deres assosiasjon med Aganippe, en vannymfe i gresk mytologi. Andre kilder som Hippokrene og Pirene var også betydningsfulle steder tilskrevet musene. De ble også tidvis referert til som korykidere eller korykiske nymfer etter en grotte på fjellet Parnassos, Korykosgrotten.

Musene ble æret særlig i Boiotia i musenes dal i nærheten av Thespiai på den østlige delen av Helikon, og dessuten i Delfi og Parnassos hvor Apollon var kjent som Mousagetes, «Musenes leder» etter steder som rededikert til hans kult.

Ofte ble dyrkelsen av musene også assosiert med heltekultene til poeter: gravene til ArkhilokhosThasos, og Hesiod og Thamyris i Boiotia, hvor alle disse stedene var vertskap for festivaler hvor poetisk opplesning ble fulgt av ofringer til musene.

Biblioteket i Alexandria og dets sirkel av lærde ble dannet rundt et mousaion (museum eller musenes helligdom) i nærheten av graven til Aleksander den store.

Mange navn i opplysningstiden1700-tallet søkte å etablere på nytt «musenes kult». En berømt frimurerlosje i det førrevolusjonære Paris ble kalt for Les Neuf Soeurs («de ni søstre», det vil si de ni muser) og ble besøkt av Voltaire, Benjamin Franklin, Georges Danton, og andre kjente fra denne tiden. En sideeffekt fra denne bevegelsen var at bruken av ordet museum kom til å referere til et særskilt sted for offentlig visning av kunnskap og lærdom.

Den «tiende» muse[rediger | rediger kilde]

Den arkaiske poeten Sapfo fra Lesbos ble gitt komplementet av å bli kalt for «den tiende muse» av Platon. Frasen har siden blitt et konvensjonelt komplement gitt til kvinnelige poeter siden. I Kallimakhos' «Aetia» referer poeten til dronning Berenike, hustru av Ptolemaios III Euergetes, som den tiende muse og dedikerte både «Coma Berenikes» og «Victoria Berenikes» i Bøkene III–IV til henne. Franske litteraturskribenter har hyllet på tilsvarende vis en rekke av dixième Muses som var omtalt i Benet's Reader's Encyclopedia (1948): Marie Lejars de Gournay (1566–1645), Antoinette Deshoulières (1633–1694), Madeleine de Scudéry (1607–1701), og Delphine Gay (1804–1855).

Anne Bradstreet, en puritansk poet fra New England, ble æret med denne betegnelsen ved utgivelsen av hennes dikt i London i 1650 med en bokutgivelse som hennes utgiver ga tittelen The Tenth Muse Lately Sprung Up in America. Det var også det første bind av amerikansk poesi som noen gang var blitt utgitt.

I The Tenth Muse: A historical study of the opera libretto antyder Patrick J. Smith[11] at librettoen må bli betraktet som den tiende muse. Påstanden, om enn ikke uttrykt direkte, er at forholdet mellom ord og musikk ved librettoen er ikke bare en betydelig import, men at den kritiske anvendelsen av forholdet som utgjør et avgjørende element i forståelsen av operaen.


«Muses Sarcophagus» viser de ni musene og deres attributter i relieff på marmor, tidlig på 100-tallet e.Kr., Via Ostiense, i dag Louvre i Paris.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ fra hvor ordet «mental» (sinn) også er avledet; se Oxford English Dictionary
  2. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas 9.29.1.
  3. ^ Homer: Iliaden, P.Østbyes oversettelse, Oslo 1976, s. 5
  4. ^ Diodorus Siculus, 4.7.1-2 (teksten på nettet)
  5. ^ Diodorus, Plutark og Pausanias er alle notert av Susan Scheinberg i rapporteringen av andre hellenistiske kvinnelige triader i «The Bee Maidens of the Homeric Hymn to Hermes» i: Harvard Studies in Classical Philology, 83 (1979:1-28) s. 2.
  6. ^ Publius Ovidius Naso: Metamorphoses 5.677-78: «Now their previous eloquence also remained in the birds, as well as their strident chattering and their great zeal for speaking.» Se også Antoninus Liberalis 9.
  7. ^ Historical Pegasus
  8. ^ Strabo 10.3.10.
  9. ^ Solon, fragment 13.
  10. ^ Pausanias: Description of Greece 9.29.1.
  11. ^ Smith, Patrick J., (1970): The Tenth Muse: A historical study of the opera libretto, New York, Alfred. A. Knopf