Eris (gudinne)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Danaë
Danaë
Eris, på en attisk tallerken, ca. 575–525 f.Kr.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ἔρις
Foreldre 1) Erebos & Nyx[1]
2) Zevs og Hera[2]
Make Ingen nevnt
Barn Dysnomia, Lethe, Ate etc[3]
Aspekt Strid, ufred
Bosted Olympos
Tekster Homer
Hesiod
I andre mytologier Discordia (romersk mytologi)

Eris (gresk: Ἔρις, «strid, ufred»)[4] er i henhold til gresk mytologi en gudinne for kaos, strid og ufred. Hennes navn er tilsvarende latinske Discordia som betyr disharmoni og uenighet (sammenlign med engelske «discord»). Eris' greske motsetning er gudinnen Harmonia, som tilsvarer Concordia i romersk mytologi. Homer likestilte henne med krigsgudinnen Enyo, som tilsvarer romerske Bellona. Dvergplaneten Eris er oppkalt etter gudinnen.

Eris var en av årsakene til Trojakrigen. Under bryllupet mellom Pelevs og Tetis kastet Eris inn et stridens eple, Eriseplet, med innskriften «ΚΑΛΛΙΣΤΗΙ» «til den skjønneste» til gudinnene Afrodite, Hera og Athene. Det skapte splid og krangling om hvem som skulle ha eplet. Zevs utså den unge prinsen Paris av Troja til dommer i tvisten. Afrodite ble tilkjent eplet gjennom å love bort den skjønne Helena, som var hustru til kong Menelaos av Sparta. Paris tok med seg Helena hjem til Troja, hvilket førte til krig mellom grekerne og trojanerne.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

I Hesiods Arbeid og dager 11–24 skiller poeten mellom to gudinner ved navn Eris: «Så, etter alt, det var ikke bare en form for Strid alene, men over hele jorden var det to.» Den ene ville man lovprise når man ble kjent med henne, men den andre er klanderverdig, og deres vesen er helt forskjellig. Den ene fostrer onde kriger og slag, og er ondskapsfull, og som intet menneske kan elske. Men den andre er den eldre datteren av den mørke natt (Nyx), og sønnen til Kronos (Zevs). Hun er jordens røtter og hun er langt vennligere for mennesker.

I Hesiods Theogonien[5] er Strid, nattens datter, langt mindre vennlig omtalt da hun frambringer andre personfiseringer som sine barn:

«Men forhatte Eris («Strid»), smertefulle Ponos («Slit»), Lethe («Glemsomhet») og Limos («Hungersnød») og gråteferdige Algos («Smerte/sorg»), Hysminai («Kamp») også, Makhai («Slag»), Phonoi («Mord»), Androctasiai («Mannsdrap»), Neikea («Krangel»), Pseudologoi («Løgner»), Amphilogiai («Tvist»), Dysnomia («Lovløshet») og Ate («Ruin/dårskap»), alle av et vesen, og Horkos («Ed») som plaget menneskene på jorden når enhver med overlegg sverger falskt.»

Den andre Strid er antatt den som opptrer i Homers Iliaden[6] likestilt med Enyo som søster av krigsguden Ares og således er en antatt datter av Zevs og Hera. Enyo er nevnt i Iliadens femte sang og Zevs sendte Strid for å vekke opp akajerne i ellevte sang.

Paris dom, maleri av Anton Raphael Mengs, ca 1757

Den mest berømte fortellingen om Eris er at hun påvirket utbruddet av Trojakrigen ved å være årsaken til Paris' dom. Gudinnene Hera, Athene og Afrodite hadde blitt invitert sammen med resten av de olympiske gudene til bryllupet til Pelevs og Tetis som ville bli foreldrene til Akilles, men Eris hadde blitt utelatt grunnet hennes anlegg for å lage bråk.

Hun kastet derfor (som nevnt i eposet Kypria i henhold til Proklos som en del av plan utklekket av Zevs og Temis) stridens eple, et eple av gull påskrevet τῇ καλλίστῃ (gammelgresk: tē(i) kallistē(i)) – «til den skjønneste» – og framprovoserte gudinnene til å begynne å krangle om hvem som var den rette mottaker. Den ulykkelige Paris, prins av Troja, ble utpekt til å bestemme hvem som best fortjente utmerkelsen. Gudinnene kledde seg naken for å vise seg fram sin beste sider og påvirke Paris' bedømmelse, og dessuten bestikke ham: Hera tilbød ham politisk makt; Athene lovte ham uendelig visdom; og Afrodite fristet ham med den vakreste kvinne på jorden. Sistnevnte var Helena, hustru av Menelaos av Sparta. Mens gresk kultur har lagt større vekt på tapperhet og makt, valgte Paris isteden å gi eplet til Afrodite, således også uvitende om at han dømte sin hjemby til undergang i den påfølgende krigen.

I Nonnos' Dionysiaka,[7] da Tyfon (mytologi)|Tyfon]] forberedte seg på å slåss mot Zevs:

«Eris («Strid») var Tyfons følge i trefningen, Nike («Seier») ledet Zevs til kamp.»

En annen fortelling om Eris omfatter Hera, og kjærligheten til Polytekhnos og Aëdon. De hevdet at de elsket hverandre mer enn hva Hera og Zevs elsket hverandre. Denne hybris gjorde Hera vred, og hun sendte Eris for å skape strid og ufred mellom dem. Polytekhnos drev på med å ferdiggjøre et panel til en stridsvogn, og Aëdon satt og vevde en vev. Eris sa til dem: «Den som fullfører sin oppgave sist skal gi den andre en tjenestejente!» Aëdon vant, men Polytekhnos var ikke fornøyd med sitt tap og han dro til Khelidon, Aëdons søster, og voldtok henne. Da Aëdon fikk høre om dette, tok hun Polytekhnos' sønn, skar ham opp og lagde et måltid av ham som hun serverte til Polytekhnos. Da gudene fikk høre om dette ble de misfornøyde og forvandlet dem begge til fugler.

Kulturell innflytelse[rediger | rediger kilde]

Eventyr[rediger | rediger kilde]

Det klassiske eventyret Tornerose er delvis inspirert av Eris' rolle i bryllupet til Pelevs og Tetis. Som Eris er det en ondskapsfull heks som forbanner en prinsesse etter ikke å ha blitt invitert til prinsessens dåp.[8][9]

Discordianisme[rediger | rediger kilde]

Eris har blitt adoptert som en skytsguddom for discordianisme, en moderne religion, eller kanskje riktigere en tankelek. Den ble startet på slutten av 1950-tallet av Gregory Hill og Kerry Wendell Thornley. Denne versjonen av Eris er betydelig lettere til sinns i sammenligning med den langt mer ondskapsfulle eller skadefro gresk-romerske originalen. Dens moderne variant ble utviklet i boken Principia Discordia, hvilket betyr «Prinsipper for disharmoni» (1979), og som ble omfattende sitert i science-fiction-boken The Illuminatus! Trilogy (1984), skrevet av Robert Shea og Robert Anton Wilson.

Discordianismen er blitt beskrevet som en omstendelig spøk forkledd som en religion og en religion forkledd som en omstendelig spøk. Et hyppig bruk discordiansk symbol «Sacred Chao» (Chao uttales som «cow», ku), og som ligner på yin og yang, men består en femkant og et gulleple med påskriften καλλίστί – «til den skjønneste». I den grad det finnes en gudstro i discordianismen er Eris dens gudinne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hesiod: Theogonien 225 nevner Nyx som mor, og Hyginus la til Erebos som far
  2. ^ Homer: Iliaden
  3. ^ Hesiod: Theogonien 226 nevner barna, men ingen far.
  4. ^ Etymologi er usikker; forbindelser med verbet ὀρίνειν, orinein, «å løfte, røre, opphisse» og egennavnet Ἐρινύες. Det har også blitt foreslått at det er avledet fra erinyer; Beekes avviser disse avledningene og foreslår en førgresk opprinnelse, Beekes, R. S. P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 459.
  5. ^ Hesiod: Theogonien, 226–232
  6. ^ Homer: Iliaden, sang 2
  7. ^ Nonnos' Dionysiaka, 2.356
  8. ^ Rose, H. J. (2006): A Handbook of Greek Mythology, Including Its Extension to Rome. Kessinger Publishing. ISBN 978-1-4286-4307-9.
  9. ^ Tatar, Maria red. (2002): The Annotated Classic Fairy Tales. W. W. Norton & Company. ISBN 978-0-393-05163-6.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Engelske utgaver

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]