Kerberos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kerberos
Kerberos
Kerberos som en detalj
av en skulptur av Hades
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Κέρβερος
Foreldre Ekidna og Tyfon
Søsken Hydra, Orthos, og Kimære
Aspekt Flere hoder
Bosted Underverden i Hades
Tekster Hesiod: Theogonien
Vergils Æneiden

Kerberos (gresk: Κέρβερος)[1] er i henhold til gresk og siden romersk mytologi en hund med flere hoder, vanligvis tre, en «helveteshund»[2] som vokter porten til underverden for å forhindre at de som har krysset elven Styx fra å rømme. Kerberos opptrer i mange tekster i antikkens gresk og romerske litteratur, og i både antikke og moderne kunstverker og arkitektur, skjønt avbildningen og bakgrunnen som omgir vesenet skiller seg betydelig blant de mange kunstnere og tidsaldre. Den meste betydelige forskjellen er antallet hoder; de fleste kilder opptrer med tre hoder; andre viser den med to hoder og selv kun et eneste; en lite antall kilder viser den med ulikt antall, tidvis så mange som 50 eller selv 100.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Kerberos vokter inngangen til Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm.

Kerberos var avkommet til Ekidna, halvt kvinne, halvt slange, og faren var Tyfon, et gigantisk monster og mest fryktinngytende av alle skapninger som selv greske guder fryktet. Kerberos' søsken var Hydra, et kjempestort sjøuhyre med mange hoder; Orthos, en helveteshund som voktet boligen til kjempen Geryon som hadde tre kropper; og Kimære, som var en tredel løve (hode og kropp), en tredel geit (rygg) og en tredel drage eller slange (hale).[3] Den vanligste beskrivelsen av Kerberos i gresk mytologi og kunst er å ha tre hoder. I de fleste verker kan de tre hodene henholdsvis se og representere fortiden, nåtiden og framtiden, skjønt andre kilder antyder at hodene representerer fødsel, ungdom og alderdom.[4] Hver av hodene er sagt å ha appetitt for lun rått kjøtt og således kunne de dødes sjeler ankomme underverden uhemmet, men ikke til å forlate stedet.[5] Kerberos var alltid ansatt hos Hades som hans lojale vakthund og voktet portene som ga ankomst og utgang fra underverden.[6]

Herakles' tolv storverk[rediger | rediger kilde]

Kerberos på fronton på slottet Friedrichsfelde i Berlin.

Å ta Kerberos til fange, uten å bruke våpen, var det siste storverket som ble gitt til Herakles av kong Eurysthevs som vederlag for at han drept sine egne barn med den vakre Megara etter at han var blitt gjort sinnssyk av Hera.

En entruskisk vase fra Caere ('ca 525 f.Kr.) som avbilder Herakles som viser Kerberos fram til Eurysthevs.

Etter å ha mottatt oppgaven, dro Herakles til Eleusis for å bli innviet i de eleusinske mysterier slik at han kunne lære hvordan han levende skulle komme seg inn i og ut av underverden. Han fant inngangen ved Matapan eller Tainaron, den sørligste odden på det greske fastlandet beliggende på Peloponnes. Han fikk hjelp av gudene Athene og Hermes for å kunne ankomme og gå gjennom porten i begge retninger. Han passerte Karon med Hestias hjelp og ved sin eget tunge og bistert truende blikk.

Mens han var i underverden møtte Herakles både Thesevs og Peirithoos. De to hadde blitt fengslet av Hades for å ha forsøkt å ta gudinnen Peresfone tilbake. En tradisjon forteller om slanger som krøllet seg om deres bein, deretter ble til stein; en annen forteller at Hades fingerte gjestemildhet og forberedte et festmåltid for dem. Uten å vite det satte de seg i glemselens stoler og ble evig fanget. Da Herakles trakk Thesevs fra hans stol, satt hoftene hans fast (noe som skulle forklare de smale hoftene til athenerne), men jorden rystet i forsøket på å frigjøre Peirithoos, som selv ønsket å ha gudinnen for seg selv, noe som var så fornærmende at han var dømt til bli værende igjen.

Herakles fant Hades og ba om tillatelse til føre Kerberos til overflaten, noe Hades gikk med på, så sant Herakles kunne overmanne udyret uten å bruke våpen. Herakles gikk til kamp mot Kerberos og beseiret det. Han slengte det på ryggen, og trakk det ut av underverden gjennom utgangen på Peloponnes. Deretter fraktet han dyret til Eurysthevs, som ble meget skremt av synet av dyret. Han hoppet opp i en pithos og ba Herakles om å levere Kerberos tilbake i underverden. Således ble Herakles løslatt fra sitt arbeid hos Eurysthevs.

I skjønnlitteraturen[rediger | rediger kilde]

Kerberos, illustrert av Gustave Doré av Dantes Den guddommelige komedie.

Kerberos opptrer som figur i mange kjente verker i gresk og romersk litteratur, mest kjent er Vergils Æneiden; Peisandros av Rhodos' episke verk Herakleia (Herakles' tolv storverk); fortellingen om Orfeus i Platons Symposion; og i Homers Iliaden som er den eneste kjente referansen til en av Herakles' arbeid som først opptrer i en litterær kilde.[7]

Beskrivelsen av Kerberos er relativ konsekvent mellom de ulike verkene og forfatterne, det vanligste temaet er manken på slangene som er beholdt i de fleste tekstene, det samme er slangenes hale, og de fleste litterære tekstene beskriver Kerberos med tre hoder, bortsett fra Hesiods Theogonien hvor han har 50 hoder.[8]

De fleste opptredener i antikkens litteratur omhandler grunnlaget til trusselen fra Kerberos for en levende til å skaffe seg tilgang til underverden; i Æneiden ble Kerberos lurt i søvn etter å ha spist forgiftet honningkaker og Orfeus lullet udyret i søvn med sin musikk. Hermes fikk Kerberos til å sove ved å gi ham vann fra elva Lethe. Å ta Kerberos levende til fange var det tolvte og siste storverket til Herakles. I Dante Alighieris Den guddommelige komedie, canto VI, er «den store marken» Kerberos funnet i helvetes tredje sirkel hvor han overvåker og sliter i stykker de som har bukket under for grådighet, en av de syv dødelige synder.[9]

I stjernebildet Cerberus, som ble innført av Johannes Hevelius i 1687, er Kerberos tidvis erstattet for «greinen fra treet til gulleplene» som ble hentet av Atlas i hagen til hesperidene.[10] Denne grenen er den litterære kilden til «den gylne greinen» i Æneiden av Vergil.

I John Miltons Det tapte paradis 11.65 er de kerberiske hunder nevnt i helvete:

«A cry of Hell Hounds never ceasing bark'd With wide Cerberean mouths full loud».

I kunsten[rediger | rediger kilde]

I dette vasemaleriet fører Herakles en tohodet Kerberos ut av Hades.

Det finnes tallrike referanser til Kerberos antikkens greske og romerske kunst,[11] funnet i arkeologiske ruiner og som ofte innebærer skulpturer og arkitektur, inspirert av mytologi som omgir udyret. Kerberos' avbildning i antikkens kunst er ikke like avgrenset som i litteraturen; poetene og lingvistene i antikkens Hellas og Roma var i hovedsak enige om Kerberos' fysiske framtoning, kun med Hesiods kjente unntak.[8] Hans avbildning i klassisk viser i stor grad det tilbakevendende motivet med slanger, men antallet hoder varierer.[12]

En statue i Galleria Borghese i Roma avbilder Kerberos med tre hoder mens han sitter ved siden av Hades, mens en bronseskulptur som avbilder Herakles' tolv stordåder viser halvguden som holder en tohodet Kerberos fra underverden. De fleste vasemalerier som framstiller denne stordåden viser også helveteshunden med to hoder.[13] Kunsthistorikere har identifisert en av de tidligste kjente verkene med Kerberos som «det mest oppfinnsomme», hvilket er på en gresk vase fra Lakonia som ble gjort en gang rundt 560 f.Kr. Kerberos har her tre hoder og med rad av slanger som dekker hans kropp og hoder.[14]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Dragelignende skisse av Kerberos tegnet av Giuseppe Arcimboldo, 1585.

Navnet «Cerberus» er latinisert utgave av greske Kerberos, som kan være beslektet med sanskritordet सर्वरा, sarvarā, benyttet som en epitet for en av hundene til dødsguden Yama, fra et urindoeuropeisk ord *ḱerberos, i betydningen «flekket»[15] Denne nærliggende etymologien lider av det faktum at den inkluderer et rekonstruert *b, noe som er meget sjeldent i urindoeuropeisk. Dog, i henhold til lingvisten Julius Pokornys Indogermanisches etymologisches Wörterbuch er det godt distribuert og med ytterligere (tilsynelatende) slektskap i slavisk, engelsk og litauisk.[16]

Bruken av en hund er usikker,[17][18] skjønt mytografer har spekulert i at forbindelsen ble først gjort i den greske byen Trikarenos i landskapet FliasiaPeloponnes.[19]

En annen etymologi er gitt av Bruce Lincoln[20] som fører Kerberos sammen med den norrøne bikkja Garmr, og avleder begge navnene fra en urindoeuropeisk rot *ger-, «å knurre» (kanskje med hendelsene -*m/*b og -*r).

Forklaringer[rediger | rediger kilde]

Det har vært et antall forsøk på å forklare figuren Kerberos. En greker fra 100-tallet e.Kr. som har fått navnet Heraklitos paradoksografen, ikke til å forveksles med filosofen Heraklitos fra 400-tallet f.Kr., hevdet evhemeristisk at Kerberos hadde to valper som aldri sto langt fra faren, og at Kerberos faktisk var en normal hund, om enn meget stor, og at kunstnerne som la til de to valpene i sine avbildninger fikk det til å se ut som om hunden hadde to ekstra hoder.[21] Klassiske historikere har avvist denne forklaringen som «svak».[19] Mytografer har isteden spekulert på om Kerberos' navn fikk sitt navn i Trikarenos da det kunne bli tolket eller misforstått som «tre karenos»[19] Andre har spekulert på om helveteshunden kan ha vært inspirert av gullsjakalen, den vanligste sjakalen og som minner om en ulv, men er mindre enn en setter.[22] Tidvis utvikler den hornete utvekst på skallen som ble knyttet til magisk kraft i sørøstlige Asia. Gullsjakalen opptrer i mange indiske myter og folkeminne, kanskje ved dens ville framtoning som en ulv, men med den kjente likheten av en hund.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Κέρβερος, Wiktionary
  2. ^ «Cerberus definition - Dictionary» - MSN Encarta. Arkivert fra originalen den 31. oktober 2009.
  3. ^ «Hercules' Twelfth Labor: Cerberus». Perseus Project.
  4. ^ Bloomfield, Maurice (2003): Cerberus the Dog of Hades. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-3020-7. s. 8
  5. ^ Allardice, Pamela (1991): Myths, Gods & Fantasy. ABC-CLIO. ISBN 0-87436-660-7. s. 52
  6. ^ Guerber, Helene (2003): Myths of Greece and Rome. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-4856-4.
  7. ^ Homer: Iliaden, 8, henv. 366–369
  8. ^ a b Hesiod: Theogonien, s. 310
  9. ^ Dante: Divine Comedy Inferno, canto VI
  10. ^ Ridpath, Ian: "Star Tales". Ianridpath.com.
  11. ^ Hegeler, Edward (1904): The Monist. Hegeler Institute. s. 524.
  12. ^ Bloomfield, Maurice (2003): «Cerberus in Classical Art» i: Cerberus the Dog of Hades. Kessinger Publishing. ISBN 0-7661-3020-7. s. 3
  13. ^ Bloomfield, Maurice (2003): «Cerberus in Classical Art», s. 4
  14. ^ Lenardon, Robert; Mark Morford, Michael Sham (1997): A Companion to Classical Mythology. Oxford University Press. ISBN 0-19-514725-1.
  15. ^ Mallory, J. P. & Adams, D. Q. (2006): The Oxford Introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European World. Oxford University Press. ISBN 0199287910. s. 411
  16. ^ Indogermanisches etymologisches Wörterbuch, av Julius Pokorny; database hos starling.rinet.ru. Se også engelsk versjon hos Indo-European Etymological Dictionary - Indogermanisches Etymologisches Woerterbuch (JPokorny).
  17. ^ Harper, Douglas: «Cerberus». Online Etymology Dictionary.
  18. ^ Woodhouse's English-Greek Dictionary. University of Chicago Library.
  19. ^ a b c Bloomfield, Maurice (2003): "Cerberus in Classical Art", s. 7
  20. ^ Lincoln, Bruce (1991): Death, War, and Sacrifice: studies in ideology and practice. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 9780226481999. s. 289.
  21. ^ Heraclitos. Περὶ ἀπίστων. s. 331.
  22. ^ «Golden Jackal» (PDF). Canids.org

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til