Sapfo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sapfo på fjellet Leucade (1859), av Pierre Loison (1816-1886). Nordfasaden av Cour Carrée i Palais du Louvre, Paris.

Sapfo (attisk gresk Σαπφώ Sapphô, aiolisk gresk Ψάπφω Psápfο) var en kvinnelig oldtidsgresk lyriker, lovpris i sin samtid og kjent for ettertiden gjennom dikt tilegnet andre kvinner. Hun levde i MytileneLesbos, en gresk øy som ligger like ved dagens Tyrkia. Sapfo var sannsynligvis født på Eressos, vest på den samme øya. Hennes fødsel var en gang mellom 630 f.Kr. og 612 f.Kr., og det er sagt at hun døde en gang rundt 570 f.Kr. Det meste av hennes poesi, som var godt kjent og dypt beundret i antikken, har gått tapt, men hennes store omdømme er uendret.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen samtidskilder om Sapfos liv. På grunn av de usikre biografiske opplysningene har det i ettertiden kommet en rekke spekulasjoner omkring Sapfo, for det meste basert på lesning av hennes dikt. En av de eldste biografiske notatene om henne finnes i Oxyrhynkhos-papyrusen fra år 200 e.Kr., samt i det bysantinske oppslagsverket til Suda fra år 900. I tillegg er dikteren nevnt hos Platon fra omkring år 300 f.Kr.

Mens det er vanlig å anta en viss enhet av erfaring mellom hennes poetiske jeg og den historiske Sapfo har de fleste forskere avvist en biografisk lesning av hennes poesi og har kastet skygger av tvil over holdbarheten i den senere biografiske tradisjonen som de mer detaljerte opptegnelsene er avledet fra.[1]

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sapfo av Gustav Klimt

Når det gjelder hennes familiebakgrunn har man utfra Herodot og Oxyrhynkhos-papyrusen gått ut fra at hun var datter av Skamander og Kleis og hadde tre brødre. I følge Suda, som har gitt en liste på syv navn på hennes far, var hun gift med den rike kjøpmannen Kerkylas fra Andros, men navnet på ektemannen er også omdiskutert. Både Oxyrhynkhos og Suda forteller at Sapfo hadde en datter som het Kleis.

Noen oversettelser har tolket et diktfragment hvor hun nevner en ung pike ved navn Kleis som en bekreftelse for at hun virkelig hadde en datter ved dette navnet. Det var en vanlig skikk på denne tiden å navngi sine døtre etter bestemoren, og således er det hold i påstanden. Fragmentet kan dog like gjerne være en lovsang til en ung elskerinne som til en datter. Det faktiske aioliske ordet «pais» var mest benyttet for å indikere en slave eller en hvilken som helst ung pike, heller enn en datter. For å unngå feiltolkning av den ukjente statusen til den unge Kleis, har oversetter Diane Rayor og andre, som David Campbell, valgt å bruke det mer nøytrale ordet «barn» i sine versjoner av diktet.

Sapfo var født i en aristokratisk familie, noe som reflekteres i det sofistikerte i hennes språk og de stundom sjeldne miljøskldringene som hennes vers betegner. Referanser til danser, festivaler, religiøse ritualer, krigsskip, marsjerende hærer, generaler, og kvinner av oldtidens råd nevnes i hennes dikt. Hun taler om den tiden hun tilbrakte i Lydia, et av de rikeste og mest mektige land på hennes tid. Mest uttrykkelig taler Sapfo om sine venner og lykkelige tider sammen med kvinnene i Sardis, hovedstaden i Lydia, en gang hjemmet til Krøsus og nær de gullrike landene til kong Midas.

Opprør og forvisning[rediger | rediger kilde]

Sapfo og Alkaios av Mytilene, ved Lawrence Alma-Tadema (1881).

Av konkrete hendelser i Sapfos liv er hennes eksil på Sicilia det mest kjente i dag. Det skjedde etter et brutalt kupp på Lesbos, fulgt av et opprør ledet av Pittakos som rev de herskende familiene ned fra sine maktposisjoner. Sapfo selv, sammen med dikteren Alkaios, støttet Pittakos i opprøret mot tyrannen Myrsilos på Mytilene. Pittakos skal deretter ha sviktet de to dikterne og slått seg sammen med Myrsilos ca. år 605 f.Kr., noe som gjorde at aristokratiet, også Sapfo, ble forvist, først til Pyrra på Lesbos, senere til Sicilia.

Hennes poesi taler i bitterhet over den behandling hun måtte lide i disse årene. Det meste av eksilet ble tilbrakt i Siracusa på øya Sicilia. Da ryktet om at den berømte Sapfo skulle komme til Siracusa reiste borgerne en statue av henne som velkomst. En lang tid etter, i 581 f.Kr., da Pittacos ikke lenger satt med makten, var hun igjen i stand til å reise tilbake til Mytilene. Der fortsatte hun som lyriker inntil hun døde. Både hun og Alkaios er i ettertiden blitt husket som de fremste blant de aioliske dikterne.

En tradisjon som iallfall går tilbake til den greske dramatikeren Menander (fra 258 f.Kr.), antyder at Sapfo drepte seg selv ved å kaste seg ut fra de leukadianske klippene i ulykkelig kjærlighet til fergemannen Phaon. Opprinnelsen til legenden dateres til Ovid og Lukian i oldtidens Roma, og har således ikke et kristent belegg. Noen forskere har antydet at denne legenden om Sapfos desperate sprang fra klippene i kjærlighetssorg over en mann delvis kan være et ønske om å distansere henne fra hennes kjærlighet til kvinner.[2]

Den lesbiske poeten[rediger | rediger kilde]

Safoo, av Charles Mengin (1877) Manchester Art Gallery, England.

Ut fra Sapfos dikt er det i dag vanlig å betrakte henne som lesbisk, det vil si at hun hadde flere kvinnelige kjærester. Det moderne begrepet lesbisk oppsto ved at Sapfo kom fra øya Lesbos, og hun ble i sin tid omtalt med referanse til geografi som «Den lesbiske dikteren». Hun har også inspirert til det mindre brukte uttrykket «sapfisk kjærlighet», som betyr det samme.

På grunn av at hennes kjærlighetsdikt var adressert til kvinner, har man trukket slutningen om at diktene hadde en homoseksuell retning. Fortelleren i mange av diktene hennes taler faktisk om blind forelskelse og kjærlighet, noen ganger gjengjeldt, andre ganger ikke, for ulike kvinner, men beskrivelser av fysiske handlinger mellom kvinner er få og åpne for debatt. Om disse diktene er ment å være selvbiografiske er ikke kjent, skjønt elementer fra andre deler av hennes liv opptrer i diktene hennes, og det vil være forenlig med hennes stil å uttrykke disse intime møtene poetisk. Hennes homoerotikk må dog plasseres i kontekst med 600-tallet f.Kr. Til sammenligning framviste diktene til Alkaios og senere Pindar en tilsvarende romantiske bånd mellom medlemmer av en gitt sirkel.[3]

Den greske filosofen fra det 200-tallet f.Kr., Maksymos av Tyr i Libanon, skrev at Sapfo var «liten og mørk» og at hennes forhold til hennes kvinnelige venner var lik de som Sokrates hadde.

Hva annet var kjærligheten til de lesbiske kvinnene enn Sokrates’ kjærlighetens kunst? For de synes for meg å ha praktisert en kjærlighet til hverandre på deres egen måte, hun den av kvinner, han den av menn. For de sier begge at de elsket mange og ble betatt av alt som var vakkert. Hva Alcibiades og Charmides og Phaedrus var for ham, var Gyrinna og Atthis og Anactoria for den lesbiske.[4]

En del har heftet tvil til Sapfos påståtte homoseksualitet. Den svenske forfatteren og dosenten i litteraturvitenskap Göran Hägg mener i Världens litteraturhistoria at koplingen er en etterhåndskonstruksjon som også ble stimulerert av dekadente forfattere på slutten av 1800-tallet. Grunnen er at svulstige erklæringer ligger ofte i poesiens natur.

Det er en vanlig oppfatning at Sapfo skal ha vært bestyrer for en slags kostskole for jenter etter at hun kom tilbake fra sitt eksil. Det finnes ikke noe bevis for denne påstanden i de bevarte fragmentene, og oppfatningen stammer sannsynligvis fra det viktorianske England. Å framstille Sapfo som skolebestyrer var kanskje en måte å gjøre henne fordøyelig for et publikum som mente at homofili var både forkastelig og ikke minst ulovlig og straffbart ved lov.

Det er ingen referanser til læring, studenter, akademier eller veiledere i de fragmenter som har overlevd tidens tann i hennes verker. Den engelske litteraturforskeren Anne Pippin Burnett følger andre, som C.M. Bowra, ved å antyde at Sapfos sirkel var sammenlignbar med den spartanske agelai eller religiøse hellige bånd, thiasos, men Burnett nyanserer sitt eget argument ved å legge til at Sapfos sirkel var tydelig forskjellig fra disse samtidige eksemplene ettersom «medlemskap i sirkelen synes å ha vært frivillig, uregelmessig og til en viss grad internasjonalt». Oppfatningen om at hun ledet en form for akademi har uansett fortsatt å holde seg.[5]

Sapfos betydning[rediger | rediger kilde]

Sapfo, avbildet i et oljemaleri fra 1904 av John William Godward.

På 600-tallet f.Kr., var Lesbos et kulturelt senter. Sapfo tilbrakte det meste av livet på øya, bortsett fra tiden i eksil og når hun reiste til det greske fastlandet. Hun var berømt i sin egen samtid og det ble det reist en statue til hennes ære. Hun ble kalt en lyrist ettersom hun skrev sine dikt for å bli framført akkompagnert av en lyre. Vårt ord lyrikk kommer herfra. Det sies også at hun oppfant plekteret, et redskap som benyttes for å spille på strengeinstrumenter den dag i dag. Sapfo er således den første til å bruke plekteret istedenfor å plukke på strengene med fingrene.

Hun komponerte sin egen musikk og redefinerte det rådende lyriske versemålet, både i teknikk og stil, og ble således en ny bølge av greske poeter som bevegde seg innholdsmessig fra guder og muser til det personlig utsyn og innsyn. Hun var en av de aller første til å skrive i første person og beskrev kjærlighet og kjærlighetstap som påvirket henne direkte, noe som også henger i sammen med at mange av diktene ble skrevet til ulike fester, slik som religiøse fester og bryllup. Således er Sapfo også en av de første kjærlighetsdikterne i europeisk litteratur.

Diktene er ofte fast metriske, og Sapfo er av de første til å bruke lyriske virkemiddel som fremdeles er i alminnelig bruk i dag. Hun utviklet også en spesiell type metrikk som i dag er kjent som «sapfisk metrikk». Denne metrikken kan illustreres slik:

- u – X – u u – u – -
- u – X – u u – u – -
- u – X – u u – u – -
- u u – -

hvor - betyr en lang stavelse, u betyr en kort, og X kan være begge deler. Tre av linjene er like, mens den fjerde representerer et brudd. Denne linjedelingen er best kjent fra «Hymne til Afrodite», som er nevnt ovenfor.

Teksteksempel
Månen er allerede gått ned,
Pleiadene også. Det er midt på
natta, stunda drar forbi;
selv ligger jeg alene i senga.

Verker[rediger | rediger kilde]

Fra en amerikansk bok, World Noted Women, 1883

Antikke kilder slår fast at Sapfo skrev ni bind med poesi, men kun en prosentandel av hennes verk har overlevd. Papyrusfragmenter, som de som ble gjenfunnet i de gamle søppeldyngene i Oxyrhynchus er en viktig kilde og har brakte mange nye om enn ufullstendige vers tilbake til lyset.[6] Et betydningsfullt fragment er bevart på et potteskår. Resten som vi kjenner til er bevart fra sitat fra oldtidsforfattere, ofte benyttet for å illustrere grammatikk, vokabular eller vers. Det er et enkeltstående og komplett dikt, det såkalte fragment 1, eller mer kjent som «Hymne til Afrodite».[7] Det finnes flere moderne oversettelser til dette diktet og oversettelser av to ytterligere bortimot komplette dikt (16 og 31) og tre kortere fragmenter, inkludert ett hvor forfatterskapet er usikkert (168b).[8][9]

Den nyeste tilføyelse til hennes verk er et bortimot komplett dikt av gammel alder. Det ble første gang utgitt i 1922 fra Oxyrhynkhos-papyrusen, nummer 1787[10], men lite kunne bli gjort med dem ettersom angivelsene av diktets slutt (plassert ved begynnelsen av hver linje) var tapt, og forskerne kunne bare gjette hvor et dikt sluttet og et annet begynte. Det meste av de øvrige diktene har blitt utgitt i 2004 fra en papyrus fra 200-tallet f.Kr. som er oppbevart i samlingene til Universitet i Köln.[11] Den siste rekonstruksjonen, ved M. L. West, ble utgitt i Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 151 (2005), 1-9, og i Times Literary Supplement den 21. juni 2005[12][13] En annen komplett litterær oversettelse.[14] Den greske teksten har blitt reprodusert med hjelpefulle noter for språkstudentene,[15] sammen med andre eksempler av gresk lyrisk poesi.

I tillegg til de vanskelighetene nevnt overfor er det besværlig å gjendikte Sapfos lyrikk til et moderne språk ettersom den muntlige framføringen var av en spesiell betydning på Sapfos tid, og man er usikker på hvordan gammalgresk låt. Det kommer i stor grad av at Sapfo skrev på den aioliske dialekten og ikke på attisk eller homerisk, som var de språk det var mest vanlig å studere fra romertiden og framover.

Diktene finnes utgitt i ulike filologiske utgaver. Kjent er den engelske samlingen Lyra Graeca (Loeb Classical Library) med gresk og engelsk tekst. En utførlig svensk utgave med innledning og oversettelse av Vasilis Papageorgiou og Magnus William-Olsson (Ordfront, 2006): Sapfo: Dikter och fragment; tidigere har hun også blitt oversatt av blant andre Vilhelm Ekelund, Emil Zilliacus og Jesper Svenbro. Den nyeste norske gjendiktingen av Sapfo ble gjort av Svein Jarvoll i 2003.

Tapet av Sapfos verk[rediger | rediger kilde]

Kulturelt kvinnefellesskap som motiv på en gresk oldtidsvase.

Sapfos verk ble både lest og videreført inn i romersk tid, men med endrede oppfatninger av stil og estetikk ble hun skrevet av og spredd i stadig mindre grad, spesielt etter at akademiene sluttet å kreve studier av henne. Grunnene var delvis at attisk og homersk gresk var det dominerende språket ved akademiske studier. Sapfos vanskelige aeoliske dialekt var allerede på romersk tid avleggs og gammeldags, og ble en betydelig hindring for hennes fortsatte popularitet.

Da det mest betydningsfulle akademiet i det østromerske riket sluttet å undervise i hennes verker ble svært få kopier av henne gjort av skriverne. Likevel fortsatte de største poetene og tenkerne i oldtidens Roma å etterligne henne eller sammenligne andre forfattere med henne, og det er faktisk i stor grad på grunn av disse sammenligningene og beskrivelsene at ettertiden fortsatt kjenner til hennes diktning.

En vedvarende myte om Sapfos tapte verker er at de ble bevisst utslettet, som ved bokbål, av intolerante kirkeledere, men som med andre moderne myter med opprinnelser som er vanskelig å etterspore finnes det ingen kjente historiske bevis for at dette har skjedd. De skurkene som oftest blir utpekt i disse historien finnes Gregor av Nazianz, biskop i Konstantinopel og senere helgen, og pave Gregor VII. Moderne forskere har sporet litterære ekko av hennes dikt (fragement 2) i hans dikt Om den menneskelige natur som deler ord og vendinger med Sapfo som den kvasi-hellige lund (alsos), greiner som rister i vinden, og det slående ordet for «dyp søvn» (kōma).[16]

Det er mer sannsynlig at Sapfos poetiske verker ble desimert av kulturelle forandringer som – uten fordommer – til slutt utslettet alle arkaiske greske poeter. Fra og med den europeiske renessansen økte interessen for Sapfos skrifter igjen og det kom en relativt utstrakt popularitet etter hvert som nye generasjoner oppdaget hennes verker.

Ettersom svært få er i stand til å lese oldtidens språk må hvert århundre oversette Sapfo på sitt eget naturlige vis. Poesi av Sapfos type som støtter seg på lyrisk metrikk er vanskelig å gjenskape på norsk eller engelsk. Isteden blir mange oversettelser forsøkt på å innarbeide Sapfos tanker til dagens poetiske former. På 1960-tallet igjenintroduserte Mary Barnard til det lesende publikum en ny tilnærming til oversettelse som unngikk den tunge bruken av rimende vers eller former av poesi som sonett som var særdeles upassende for Sapfos stil. Bernards oversettelse hadde et sparsommelig og friskt språk som bedre reflekterte klarheten i Sapfos linjer. Barnards arbeid signaliserte en ny anerkjennelse og etterspørsel for Sapfos poesi. Påfølgende oversettere har tendert til å nærme seg poesien på lignende vis, og søker å la essensen i Sapfos ånd bli synbar gjennom de oversatte versene.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Portrettbyste av Sapfo, renessansekopi etter gresk oldtidsoriginal. Identifisert ved bl.a. hårfrisyren.

En betydelig ny litterær oppdagelse, Milano-papyrusen, som ble berget fra en demontert mumie og publisert i 2001, har avslørt den høye aktelsen som poeten Poseidippos fra Pella, en viktig skaper av epigrammer (200-tallet f.Kr.), hadde for Sapfos dikt i det han kalte hennes «guddommelige sanger».

Et epigram i Anthologia Palatina (9.506), som er tilskrevet Platon, fastslår:

Noen sier musene er ni: hvor skjødesløs!
Se, der er Sapfo også, fra Lesbos, den tiende.

Aelian skrev i Utvalgte skrifter (Ποικίλη ιστορία) at Platon kalte Sapfo for klok. Horatius skriver i sine Oder at Sapfos lyrikk er verdt opphøyd beundring. En av Sapfos dikt ble berømt i den romerske poeten Catulluslatinske oversettelse i hans «Ille mi par esse deo videtur» (Catullus 51).

Christine de Pisan (13641430) priser Sapfo i første del, kapittel 30 i Kvinnebyen (La Cité des Dames).

Lord Byron skrev de følgende linjer om henne i sitt lange fortellende dikt, Childe Harold's Pilgrimage, Stanza XXXIX:

And onward viewed the mount, not yet forgot,
The lover's refuge and the Lesbian's grave.
Dark Sappho! could not verse immortal save
That breast imbued with such immortal fire?

Charles Baudelaire skrev om Sapfo i Les Fleurs du mal.

Ezra Pound beundret Sapfo arbeid og skrev «Ιμερρω» (Poetry, 1916) til Atthis, subjektet til mange av Sapfos dikt.

Den greske poeten Odysseas Elytis (1900-tallet fra Lesbos) beundret henne i en av hans mange Mikra Epsilon:

Slikt et vesen, både følsom og modig, er ikke ofte vist i livet. En lettbygd, mørkhudet pike, som viste seg like i stand til å undertvinge en rose, tolket en bølge eller en nattergal, og si «Jeg elsker deg», og fylle kloden med følelser.

Lawrence Durrell skrev et skuespill kalt Sapfo med handling fra 600-tallets Lesbos.

Algernon Swinburne skrev et dikt vedrørende Sapfo, Sapphics, og et annet, Anactoria, som handlet om henne og hennes kjæreste Anactoria, og gjør Sapfo til en heller overdreven sadomasokist. Den sapfiske verseformen ble stundom imitert av moderne poeter, inkludert i Swinburnes Sapphics.

Sapfo er også navnet til den homoseksuelle søsteren til den fiktive skuespillfiguren Van Albert i L. E. Modesitt, Jr.s science fiction-drama The Ethos Effect.

Den franske komponisten Charles Gounods første opera handlet om og ble kalt for Sapfo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se, for eksempel, J. Fairweather, «Fiction in the biographies of ancient writers», Ancient Society 5 (1974); Mary R. Lefkowitz, The lives of the Greek poets, Johns Hopkins UP, 1981.
  2. ^ For eksempel i boken Reading Sappho: Contemporary Approaches, redigert av Ellen Greene, University of California Press, 1996: Mary Lefkowitz, «Critical Stereotypes and the Poetry of Sappho», side 28f (fortellingen om Sapfos død representerer henne som «berøvet ettersom hennes storhet for mannlig oppmerksomhet... som hun trygler etter»); Judith Hallett, «Sappho and Her Social Context: Sense and Sensuality», side. 126f., men vedlegger en fotnote som advarer mot skjødesløse antagelser om Sapfos engasjement i homoseksuelle handlinger, diskuterer henness seksuelle omstilling og død i sammenheng med «vantro og misbilligelse» i henhold til framstillinger av hennes homoseksualitet hvor slike legender kan ha hatt som mål å motbevise; Eva Stehle, «Sappho's Gaze: Fantasies of a Goddess and Young Man», side. 195 n. 10, mener at «Fortellingen er sannsynligvis utviklet i det fjerde århundres komedier».
  3. ^ Anne Pippin Burnett: Three Archaic Poets: Archilochus, Alcaeus, Sappho, Harvard UP, 1983.
  4. ^ Lesbisk i denne sammenhengen må forstås i betydningen fra øya Lesbos.
  5. ^ Burnett, op. cit., side 210
  6. ^ Et eksampel fra den andre boken i den samlede utgaven: Virtual Exhibition.
  7. ^ Hymn to Aphrodite, translation, and notes
  8. ^ Fragment 168b
  9. ^ Main fragments and translations (PDF-fil)
  10. ^ Fragment 1: se det tredje paret av bildene på denne nettsiden
  11. ^ Bilde tilgjengelig her)
  12. ^ engelsk oversettelse.
  13. ^ diskusjon
  14. ^ A New Poem by Sappho (from archive.org)
  15. ^ AOIDOI.org: Epic, Archaic and Classical Greek Poetry
  16. ^ Quintino Cataudella, «Saffo fr. 5 (5) – 6 (5) Diehl», Atene e Roma ser. 3 vol. 8 (1940), s. 199-201. Cf. D.L. Page, Sappho and Alcaeus, Oxford, 1955, s. 37.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jarvoll, Svein (2003): Sapfo. Gyldendal Norsk Forlag.
  • Campbell, D. A. red. (1982): Greek Lyric 1: Sappho and Alcaeus, Harvard University Press, Cambridge, Mass., ISBN 0-674-99157-5 (Inneholder fullstendig gresk tekst og engelsk oversettelse, foruten referanser til Sapfo av andre forfattere fra oldtiden.)
  • Carson, Anne (oversetter) (2002): If Not, Winter: Fragments of Sappho, Knopf ISBN 0-375-41067-8; også Virago Press Ltd, UK, ISBN 1-84408-081-1 (En moderne tospråklig utgave for generelt interesserte som for studenter av oldtidsgreske språk; N.Y. Times, omtale)
  • Lobel, E. & Page, D. L. red. (1955): Poetarum Lesbiorum fragmenta, Oxford, Clarendon Press.
  • Bliss, Carman (1907): Sappho: 100 Lyrics, Prosjekt Gutenberg, tekster hvor opphavsrett har havnet i fri
  • Barnard, Mary (1986): Sappho: A New Translation, University of California Press; ISBN 0-520-22312-8
  • Barnstone, Willis (oversetter) (1988): Sappho and the Greek Lyric Poets, Schoken Books Inc., New York (paperback 1988) ISBN 0-8052-0831-3 (En samling av moderne engelske oversettelser, inkluderer dikt og fragmenter med kort historie om hver enkelt poet.)
  • DuBois, Page (1995): Sappho Is Burning, University of Chicago Press; ISBN 0-226-16755-0
  • Williamson, Margaret (1995): Sappho's Immortal Daughters, Harvard University Press; ISBN 0-674-78912-1
  • Rayor, Diane (1991): Sappho's Lyre: Archaic Lyric and Women Poets of Ancient Greece, University of California Press; ISBN 0-520-07336-3 (cloth); ISBN 0-520-07336-3 (paper)
  • Yatromanolakis, Dimitrios (2007): Sappho in the Making: The Early Reception, Cambridge, Mass.: Harvard University Press. ISBN 9780674026865.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Sappho – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori: Sappho – bilder, video eller lyd
Tekster og oversettelser
Arkeologi