Den episke syklus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den episke syklus (gresk: ἐπικὸς κύκλος, epikos kyklos) var en samling antikke greske episke dikt som er knyttet til krigen med Troja og som inkluderte Kypria, Aithiopis, den såkalte Lille-Illiaden, Ilioupersis (Iliu persis), Nostoi og Telegoneia. Forskere har tidvis også lagt til de to homerisk epos, Iliaden og Odysseen, men begrepet Den episk syklus er som regel benyttet utelukkende for å henvise til ikke-homeriske dikt som adskiller seg fra de homeriske.

Bortsett fra Iliaden og Odysseen består Den episke syklus av tekster som er bevart i fragmenter, de viktigste er de som gir en detaljert sammendrag skrevet av en med navn Proklos (ikke den samme som filosofen Proklos Diadokhos). Eposene er skrevet i versemålet daktylisk heksameter.

Den episke syklus var en destillering i litterær form av en muntlig tradisjon som ble utviklet under de mørke århundrer i Hellas og som var basert på lokale heltekulter. Det tradisjonelle materialet som de litterære eposene ble trukket fra, hadde trekk fra mykensk bronsealderkultur sett i perspektivet til senere gresk jernalder. Se artikkel Iliadens historiske korrekthet. I moderne forskning har studiet av det historiske og litterære forholdet mellom de homeriske epos og resten av syklusen blitt karakterisert som nyanalyse innenfor homerisk forskning.

En lengre utgave Den episke syklus, beskrevet av Fotios, lærd og prest fra Konstantinopel fra 800-tallet, i hans Bibliotheca omfattet også de nå tapte Titanomati («Titanenes ankomst») og Thebenske syklus, sistnevnte utgjorde fire dikt: Oedipodea, Thebais, Epigoni og Alkmeonis. Det er sikkert at ingen av de sykluske epos, andre enn de av Homer, overlevde fram til Fotios' dager, og det er sannsynlig at Proklos og Fotios ikke referert til en kanonisk samling. Moderne forskere inkluderer vanligvis ikke Thebenske syklus med når de henviser til Den episke syklus.

Bevis for syklusens eksistens[rediger | rediger kilde]

Kun Iliaden og Odysseen har overlevd intakt, skjønt fragmenter av de andre eposene er sitert av senere forfattere og noen få linjer er bevart i frynsete levninger av antikke papyruser.

De meste av vår kunnskap om Den episke syklus kommer fra et ødelagt sammendrag av dem som tjener delvis som forord til det berømte manuskriptet av Iliaden fra 900-tallet som er kjent som Venetus A. Dette forordet er ødelagt, mangler Kypria og må bli supplert fra flere andre manuskripter, sammendraget av Kypria er bevart i flere andre manuskripter, hver av dem som inneholder kun Kypria og ingen av de andre eposene. Sammendraget er dessuten et utdrag av et lengre verk.

Dette lengre verket hadde tittelen Chrestomati og var skrevet av en ved navn Proklos. Dette er kjent fra bevis gitt av den senere lærde Fotios fra Konstantinopel i hans Bibliotheca. Fotios har gitt nok informasjon om Proklos' Chrestomati til å vise at utdraget fra Venetus A er avledet fra samme verk. [1] Lite eller ingenting er kjent om Proklos, bortsett fra at han med sikkerhet ikke var identisk med filosofen Proklos Diádokhos. Det har vært spekulert om han kan være den samme som den mindre kjente grammatikeren Eutychios Proklos, som levde på 100-tallet e.Kr.,[2] men det er svært mulig at han var ganske enkelt en ukjent figur.

Mottagelse og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Ikke-homeriske epos er vanligvis vurdert som av senere opprinnelse enn Iliaden og Odysseen. Det er imidlertid ingen pålitelige bevis for dette, og en del nyanalytiske forskere har utgått fra den forutsetning at de homeriske epos var senere enn Den episke syklus og trukket i stor utstrekning fra dem. Andre nyanalytiske forskere har hevdet det mildere kravet at de homeriske epos trakk fra legendarisk materiale som senere utkrystalliserte seg til Den episke syklus. Dette er en pågående akademisk diskusjon.

I antikken var de homeriske eposene vurdert som de fremste verkene i syklusen. For hellenistiske lærde var de sykliske poetene, de forfattere som de andre diktene vanligvis ble tilskrevet, å betrakte som νεώτεροι (neōteroi, «senere poeter») og κυκλικός (kyklikos, «sykliske»), hvilket var synonymt med «formulariske»: da, og i langt senere moderne forskning, var vurdert som det samme med mellom poesi som er senere enn de homeriske dikt og poesi som var av lavere kvalitet.

I et berømt avsnitt har Aristoteles i hans Poetikken kritisert Kypria og Lille-Iliaden for oppstykke figurene i deres handlingsforløp:

«Men andre poeter komponerer et handling rundt en person, en tid, og en handlingsgang med tallrike deler; som komponisten av Kypria og Lille-Iliaden. Som et resultat, kun en tragedie er gjort ut av Iliaden og Odysseen, men mange fra Kypria og fra Lille-Iliaden mer enn åtti...»[3]

Aristoteles strakte ikke sin kritikk til andre epos i Den episke syklus: Aithiopis, Ilioupersis, og Telegoneia klarer seg langt bedre under hans kriteria for episk poesi.

I langt nyere tid har det blitt argumentert at det fantastiske og magiske innholdet av ikke-homeriske epos har markert dem som ringere;[4] på den andre siden kan deler av Iliaden og det meste Odysseen karakteriseres som tilsvarende fantastisk om kun rene sammendrag av dem hadde overlevd, med tanke på snakkende hester, en elv som jakter på en mann, og enøyde menneskeetende uhyrer. Det er sikkert at dikteren eller dikterne av Iliaden og Odysseen kjente fortellingene i resten av syklusen og utledet trekk fra dem, hvilket indikerer at den muntlige dikttradisjonen i sin tid var langt bredere og rikere enn hva som utgjør kun Iliaden og Odysseen.

Fortellingene i syklusen er gjenfunnet i andre antikke kilder, mest kjent er den romerske dikteren Vergils epos Æneiden (bok 2) som gjenforteller herjingen av Troja fra et trojansk perspektiv; Ovids Metamorfoser (bøkene 13-14) som beskriver grekernes landgang ved Troja (fra Kypria) og bedømmelsen av Akilles' våpen (fra Lille-Iliaden); Quintus Smyrnaeus (også kjent som Kointos Smyrnaios), hvis diktverk Posthomerica («Etter Homer») forteller om hendelsene som skjedde etter Akilles' død og opp mot slutten av krigen; og Agamemnons død og hevnen til hans sønn Orestes (fra Nostoi) er emne for senere greske tragedier, særlig dramatikeren Aiskhylos' trilogi Orestien.

Tittel Lengde (i bøker) Mest vanlige tilskrivelse Innhold
Kypria 11 Stasinos Hendelsene som ledet fram ti Trojakrigen og de ni første årene av striden, særlig Paris' dom
Aithiopis 5 Arktinos Ankomsten til Trojas allierte, Penthesilea amasonedronningen, og Memnon; deres død ved Akilles' hånd som hevn for Antílokhos' død; Akilles' egen død
Lille-Illiaden 4 Lesches Hendelsene etter Akilles' død, inkludert byggingen av den trojanske hest
Ilioupersis («Herjingen av Troja») 2 Arktinos Grekernes ødeleggelse av Troja
Nostoi («Hjemkomst») 5 Agias eller Eumelos Hjemkomsten til den greske hæren og hendelsene som leder fram til deres ankomst, konkluderer med ankomsten til Agamemnon og Menelaos
Telegoneia 2 Eugammon Odyssevs reise til Thesprotia og hjemkomst til Ithaka, og død i hendene på en illegitim sønn, Telegonos.

Samlingen[rediger | rediger kilde]

Hvordan og når de åtte episke diktene i syklusen kom til å bli kombinert til en enkelt samling og referert til som en «syklus» er en pågående akademisk diskusjon. På slutten av 1800-tallet argumenterte skotske David Binning Monro at det spissfindige bruken av ordet κυκλικός ikke referert til syklusen som sådan, men betydde «konvensjonelle», og at syklusen var satt sammen i den hellenistiske perioden (kanskje så sent som 100-tallet f.Kr.).[5] Senere forskere har foretrukket å dytte denne datoen ytterligere noe, men har generelt akseptert dette argumentet.

Forholdet mellom Den episke syklus og Homer er også festet opp i dette spørsmålet. Som fortalt av Proklos har handlingsgangen til de seks ikke-homeriske eposene sett ut som om de var skrevet for å passe godt rundt Homers epos, uten noen overlapping med hverandre. Eksempelvis viser et bevart sitat at Lille-Iliaden forteller hvordan Neoptolemos tok prinsesse Andromakhe til fange etter at Troja hadde falt;[6] imidlertid, hos Proklos stopper Lille-Iliaden før herjingen av Troja begynner. En del forskere har argumentert for at Kypria var opprinnelig planlagt å fortelle mer av Trojakrigen enn Proklos' sammendrag antyder;[7] omvendt har andre argumentert for at den var formet for å lede opp mot Iliaden, og at Proklos' redegjørelse reflekterer det opprinnelige formen til Kypria.[8]

Det er sannsynlig at det er minst en del redigering, eller «sammensying», ble gjort for å redigere eposene sammen. Den siste tekstlinjen av Iliaden:

ὣς οἵ γ᾽ ἀμφίεπον τάφον Ἕκτορος ἱπποδάμοιο.
Slik gjorde de gravferden til Hektor, hestetemmeren.[9]

En alternativ lesning er bevart som er formet for å lede rett inn i Aithiopis

ὣς οἵ γ' ἀμφίεπον τάφον Ἕκτορος• ἦλθε δ' Ἀμαζών,
Ἄρηος θυγάτηρ μεγαλήτορος ἀνδροφόνοιο.
Slik gjorde de gravferden til Hektor; deretter kom amasonen [Penthesileia],
datter av stor-hjertet mannedreperen Ares.

Det er selvmotsigelser mellom eposene i Den episke syklus. Eksempelvis, den gresk krigeren som drepte Hektors sønn Astyanax da Troja falt, er Neoptolemos i henhold til Lille-Iliaden; i henhold til Ilioupersis er det Odyssevs som dreper ham.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Utgaver[rediger | rediger kilde]

Annen lesning[rediger | rediger kilde]

  • Burgess, J.S. (2001): The Tradition of the Trojan War in Homer and the Epic Cycle (Baltimore). ISBN 0-8018-7890-X (pbk)
  • Davies, M. (1989): The Greek Epic Cycle (Bristol). ISBN 1-85399-039-6 (pbk)
  • Kullmann, W. (1960): Die Quellen der Ilias (troischer Sagenkreis) (Wiesbaden). ISBN 3-515-00235-9 (1998 opptrykk)
  • Monro, D.B. (1883): «On the Fragment of Proclus' Abstract of the Epic Cycle Contained in the Codex Venetus of the Iliad» i: Journal of Hellenic Studies 4: 305-334.
  • Monro, D.B. (1901): Homer's Odyssey, books XIII-XXIV (Oxford), s. 340-384. (Ikke i salg)
  • Severyns, A. (1928): Le cycle épique dans l'école d'Aristarque (Liège, Paris). (Ikke i salg)
  • Severyns, A. (1938, 1938, 1953, 1963): Recherches sur la «Chrestomathie» de Proclos, 4 bind (Bibliothèque de la faculté de philosophie et lettres de l'université de Liège fascc. 78, 79, 132, 170; Paris). (bind 1 og 2 er om Proklos, 3 og 4 om andre manuskripter.)
  • Severyns, A. (1962): Texte et apparat, histoire critique d'une tradition imprimée (Brussel).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For ytterligere informasjon, se Monro (1883), og Severyns (1928, 1938a, 1938b, 1953, 1962, og 1963).
  2. ^ Se eksempelvis Monro 1883.
  3. ^ Aristoteles: Poetikken, 1459a–b.
  4. ^ Griffin, J. (1977): «The Epic Cycle and the Uniqueness of Homer» i: Journal of Hellenic Studies 97, s. 39–53.
  5. ^ Monro, D.B. (1883).
  6. ^ Little Iliad fr. 14 i Wests utgave.
  7. ^ Eksempelvis, Marks, J. (2002): «The Junction between the Kypria and the Iliad» i: Phoenix 56, s. 1–24; og Burgess (2001) argumenterer at Kypria opprinnelig fortelte om hele krigen.
  8. ^ Eksempelvis, Latacz, J. (1996): Homer, His Art and His World, overs. av J. Holoka (Ann Arbor); Scaife, R. (1995): «The Kypria and its early reception» i: Classical Antiquity 14, s. 164–197.
  9. ^ Eller, i «Således til jordar dei bar den gangar-temjaren Hektor», i Eirik Vandviks nynorske oversettelse av Iliaden, Det norske samlaget 1965.