Priamos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Priamos
Priamos
Drapet på Priamos, maleri av Tadeusz Kuntze, 1756
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Πρίαμος
Foreldre Laomedon og Strymo / Rhoeo
Søsken Lampos, Hiketaon, Klytios, Tithonos og andre
Make Hekabe, og andre
Barn Hektor, Paris, Polyksene, Troilos, Helenos, Kassandra, og andre
Aspekt Alderdom
Bosted Troja
Tekster Homer
Pseudo-Apollodorus
Vergil
I andre mytologier Priam (romersk mytologi)

Priamos (gresk: Πρίαμος, Príamos) er i henhold til gresk mytologi og antikkens litteratur den siste konge av Troja, som ble ødelagt ved slutten av Trojakrigen. Hans sønn Paris var årsaken til krigen og hans eldste sønn Hektor var den største trojanske helten og krigeren. Priamos var den yngste sønnen av kong Laomedon. Hans dronning var Hekabe, og foruten Hektor og Paris, var han også far til blant annet Polyksene, Troilos, Helenos og sannsigeren Kassandra.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Priamos ble opprinnelig kalt for Podarkes (gresk: Ποδάρκης), og for å unngå å bli drept av Herakles ga han den bråsinte greske helten et gyllent slør som var brodert av hans søster Hesione. Etter denne hendelsen endret Podarkes sitt navn til Priamos. Podarkes skal ha hatt betydningen «hurtigfot», mens Priamos skal ha hatt meningen «løslatt»/«løsepenger»/«betalt for»» fra πρίασθαι, priasthai, «å kjøpe», etter at han ble kjøpt fri fra Herakles av sin søster.[1] Dette er imidlertid folkeetymologi hvor man i antikken trakk en årsakssammenheng mellom likheten av ord uten reell forbindelse, annet enn at den stemte overens eller forklarte myten. Moderne filologer her isteden avledet hans navn fra den luviske sammensetningen Priya-muwa-, som har betydningen «meget modig».[2][3]

Konge av Troja[rediger | rediger kilde]

Murer i den utgravde byen Troja

Hans far Laomedon hadde en rekke sønn med en eller mest sannsynlig flere kvinner, det være og Strymo eller Rhoeo eller Plakia.[4] Blant hans sønner nevnes foruten Priamos, også Lampos,[5] Hiketaon,[6] Klytios,[7] og Tithonos som var den eldste sønnen. Han hadde også en rekke søstre: Astyoke, Killa,[8][9] Proklia[10] Aitylla,[11] Medesikaste,[12] Klytodora, og Hesione.[13]

I en fortelling fra før Trojakrigen hadde Apollon og Poseidon blitt rasende på kong Laomedon etter at han nektet å betale dem for å bygge forsvarsmurer rundt Troja. Den lovte betalingen var noen flotte hester som Laomedon fått fra Zevs.[14] Sinte sendte de et fryktelig sjøuhyre som angrep Troja. Laomedon ble skremt og gikk til orakelet som svarte at han måtte formidle uhyret med å gi det et offer. Han tok sin datter Hesione og bant henne naken til knaus ved havet for å friste uhyret.

Da kom helten Herakles og hans følgesvenner Telamon fra Salamis og Oikles tilbake fra en krig mot amazonene. De tilbød seg å drepe uhyret, men da jobben var gjort gikk Laomedon tilbake på sitt ord. Herakles og hans venner kom senere tilbake og angrep Troja. De drepte Laomedon og alle sønnene hans, bortsett fra Priamos som da het Podarkes.[15] Herakles ga Hesione til Telamon som krigsbytte, og han ga henne tillatelse til å ta med seg en slave. Hun valgte da sin bror Podarkes, og deretter kjøpte hun ham fri fra Herakles med et gyllent slør hun hadde brodert. Vennlig nok overdro Herakles styringen av Troja til Podarkes, som deretter endret navnet sitt til Priamos. En enklere fortelling hevder at Priamos rett og slett var fraværende da Troja ble angrepet ved at han drev krigføring i Frygia.[16] I Iliadens sang 3 forteller Priamos til Helena, den stjålne bruden til sin sønn Paris, at han en gang støttet kong Mygdon av Frygia i krigen mot amazonene.

Trojakrigen[rediger | rediger kilde]

Priamos' ber på sin knær for sin døde sønn (utsnitt)
Priamos' drepes, svartfigurmaleri på amfora, ca. 520–510 f.Kr.

Trojakrigen, som er emnet for Homers epos Iliaden, ble utløst ved at Priamos' sønn Paris tok den vakre Helena fra hennes ektemann Menelaos, konge av Sparta. Krigen er en av de aller viktigste hendelser i gresk mytologi da ulike guder deltar på begge sider av de stridende. Grunnet sin høye alder deltar Priamos selv ikke i krigen, men hans eldste sønn Hektor er en av de store heltene. Kun Akilles på grekernes side er hans like.

Homer framstiller krigen som om de fleste fotsoldatene knapt deltar og kun aristokratene kjemper tvekamper med hverandre. Da Hektor til sist ble drept av Akilles, behandlet den greske helten liket av sin fiende med mangel på respekt og nekter å overlate det til trojanerne for passende begravelse. Zevs sendte gudenes sendebud Hermes for å følge den aldrende Priamos på hans gange inn i grekernes leir. Gråtkvalt ber Priamos den harde Akilles om å se i medlidenhet på en far som ønsker begrave sin sønn; «... eller kanskje den hårde Akilles alt har hugget i stykker hans lik og lagt det for hunder.»[17] Han påberopte minnet om Akilles egen far Pelevs, bror av Telamon som er gift med Priamos' datter. Han kysset Akilles' hender og tryglet ham om å se i nåde til ham:

«Ynk meg, Akillevs, og gjør det i sky av gudenes vrede.
Tenk på din far. Enn mere enn han fortjener jeg medynk
Ennu har aldri en mann som har mistet sin sønn, måtte tåle
likesom jeg å føre hans banemanns hånd til sin lebe.»[18]

Ingen annen har handlinger som dette i Iliaden eller Odysseen, og Homer lar Priamos selv være selvbevisst om at hans handlinger er enestående, at han kysser hendene på sin sønns drapsmann, og han oppfatter at selv Akilles innser det særegne, og effekten er umiddelbar. Akilles gir fra seg liket.[19] Begge parter blir enige om en midlertidig våpenhvile, og Akilles lar Priamos holde en respektabel begravelse for sin døde sønn og arrangere gravleker. Han lovte at ingen greker ville drive krig i 11 dager, men på den tolvte vil ingen bli spart.

Priamos' død[rediger | rediger kilde]

Priamos' død, maleri av Jules Joseph Lefebvre, 1861

Priamos ble drept i løpet av herjingen av Troja etter at grekerne har sluppet inn i byen ved en krigslist ved å holde seg skjult i en stor hest gjort av tømmer (se Den trojanske hest). Priamos' død er ikke nevnt av Homer, men senere poeter har fylt hva de mente manglet av detaljer. Da grekerne stormet Troja, ble det sagt at den aldrende kongen tok på seg sin rustning og ville storme ut, men hans hustru Hekabe overtalte ham til å søke tilflukt med henne og sine døtre ved alteret til Zeus Herkeios. Mens han var i tempelet ble hans sønn Polites fulgt av Akilles' brutale sønn Neoptolemos (også kalt Pyrrhos). Polites stormet inn i tempelet, og døde ved sin fars føtter, og deretter kom Neoptolemos inn. Priamos kastet et spyd etter ham, men traff skjoldet uten å gjøre skade. Neoptolemos tok deretter Priamos, dro ham mot alteret og slo ham i hjel. Denne grafiske beskrivelsen er gitt av Vergil i hans latinske epos Æneiden[20] og legger til at hans lik ble liggende ugravd mens Troja brant.[21]

Eldre omtale[rediger | rediger kilde]

Det har blitt foreslått av hettittiske kilder, særlig Manapa-Tarhunta-brevet[22] at det er en historisk basis for arketypen kong Priamos. Brevet beskriver en «Piyama-Radu» som en vanskelig opprører som veltet en hettittisk klientkonge og deretter etablerte sitt eget styre over byen Wilusa (Troja på hettittisk). Den nevnes også en «Alaksandu», hvilket kan være Priamos' sønn Paris, hvis egentlige navn var Aleksandros, en senere hersker av byen Wilusa som etablerte fred mellom Wilusa og Hatti (det hettittiske rike).[23]

Ekteskap og avkom[rediger | rediger kilde]

Priamos hadde mange hustruer; hans første var Arisbe (eller Aleksirhoe) som fødte hans sønn Aisakos, men som døde før Trojakrigen. Priamos skaffet seg senere Hekebe, datteren av den frygiske kong Dymas. Med en rekke andre hustruer og friller ble Priamos far til femti sønner og like mange døtre. Hektor var hans eldste sønn med Hekebe, og arvingen til Trojas trone. En yngre sønn, Paris, ble årsaken til Trojas ødeleggelse. Andre barn av Priamos og Hekebe var de profetiske tvillingene Helenos og Kassandra; den eldste datteren Ilione; Deifobos; Troilos; Polites; Kreusa (hustru av Aineias); Laodike (hustru av Helikaon); Polyksene, som ble drept på graven til Akilles; og Polydoros, sin yngste sønn

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca ii. 6. § 4, iii. 12. §
  2. ^ Starke, Frank (1997): «Troia im Kontext des historisch-politischen und sprachlichen Umfeldes Kleinasiens im 2. Jahrtausend» i: Studia Troica 7, 458 med fn. 114, referer til Starke, Frank (1990): Untersuchungen zur Stammbildung des keilschrift-luwischen Nomens, 455, fn. 1645 (PN Priya-muwa- «der hervorragenden/vortrefflichen Mut hat».
  3. ^ Haas, Volkert (2006): Die hethitische Literatur: Texte, Stilistik, Motive, Walter de Gruyte, s. 5.
  4. ^ Höfer, Otto (1915): "«Rhoio 1) i: Roscher, Wilhelm Heinrich (red.): Ausführliches Lexikon der griechischen und römischen Mythologie. Bind 4, Leipzig, s. 121 f.
  5. ^ Homer: Iliaden, sang 3, 147; 20. 238
  6. ^ Homer: Iliaden, sang 3. 147; 20. 238 for genealogi.
  7. ^ Homer: Iliaden, sang 3.148.; 20. 238
  8. ^ Killa er i henhold til posthomeriske kilder også navnet på søsteren til Hekabe, Priamos' hustru, men ytterligere åpen for forvekslinger ved at Hekabe fødte Paris på samme dag som Killa fødte Munippos, og Priamos var far til begge barn. Da han fikk høre orakelet si at han måtte drepe henne som hadde født og barnet, fikk Priamos drept Killa og hennes sønn.
  9. ^ Lykofron: «Alexandra», Theoi Project
  10. ^ Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca, E.3.23, E.3.24
  11. ^ Schmitz, Leonhard (1867): «Aethilla» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1, Boston, MA, s. 50–51
  12. ^ Homer: Iliaden, sang 13. 173
  13. ^ Apollodorus and Hyginus s. 63
  14. ^ Fortellingen er fortalt i en rekke digresjoner i Iliaden, sang 7.451-453, sang 20.145-148, sang 21.442-457; og er også funnet Pseudo-Apollodorus' Bibliotheca, 2.5.9.
  15. ^ Apollodorus & Hyginus (2007): Apollodorus' Library and Hyginus' Fabulae: Two Handbooks of Greek Mythology. Overs. av R. Scott Smith og Stephen Trzaskoma. Indianapolis: Hackett Pub., s. 38
  16. ^ «Priam», Myths Encyclopedia
  17. ^ Homer: Iliaden, sang 24, 409, s. 423 i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  18. ^ Homer: Iliaden, sang 24, 503-506, s. 425 i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980
  19. ^ Schuman, Sharon (2013): Freedom and Dialogue in a Polarized World, Rowman & Littlefield, s. 29
  20. ^ Vergil: Æneiden, ii. 512, &c
  21. ^ Vergil: Æneiden, ii. 558
  22. ^ Manapa-Tarhunta-brevet (CTH 191; KUB 19.5 + KBo 19.79)
  23. ^ Güterbock, Hans G. (1986): «Troy in Hittite Texts?» i: Troy and the Trojan War: a symposium held at Bryn Mawr College', Oktober 1984. Bryn Mawr Archaeological Monographs. ISBN 978-0-929524-59-7. s. 42.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Smith, William (1873): «Priamus» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London