Ares

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Ares

Ares (gr., Ἄρης) er krigens gud i gresk mytologi og sønn av Zevs og Hera. Ares representerte krigen i sin råskap. Ares var flere ganger i konflikt med Athene, som var krigsstrategiens gudinne. som oftest gikk Athene seirende ut av oppgjørene dem imellom. Historisk sett overtok Ares etter en tidligere krigsgud, Enyalios.

Ares var vakker, men brutal og var upopulær blant både guder og mennesker. I Iliaden omtalte Zevs Ares som den mest forhatte av alle av Olympens guddommer, da splid, krig og slakt er kjært for ham.[1] Selv om Ares spilte en stor rolle i mytologien ble han relativt lite dyrket av grekerne. Senteret for hans kult var i Thrakia, men han ble også dyrket i Sparta og Theben.


Ares i mytologien[rediger | rediger kilde]

Ares dukker opp i flere historier, men oftest som et vedheng i en annen guds historie. Han er ikke kjent som særlig hjelpsom, og han er ikke assosiert med noen av de større heltene. I trojanerkrigen lot han seg påvirke av Afrodite til å ta Trojas parti selv om han hadde lovet sin mor Hera å støtte grekerne. Ares grep direkte inn i krigen, men ble såret av Diomedes med Athenes hjelp. Blant Ares' barn var Deimos (skrekk) og Fobos (frykt), og begge fulgte ham på slagmarken. Begge barna hadde Afrodite som mor.

Ares og Afrodite[rediger | rediger kilde]

Ares hadde mange elskerinner og barn. Hans mest profilerte elskerinne var Afrodite. Deres møter var i hemmelighet, da Afrodite var gift med Hefaistos. En kjent historie går ut på at Ares og Afrodite ble oppdaget av Helios i sin solvogn mens de lå i Hefaistos' seng. Helios fortalte Hefaistos om affæren, og Hefaistos fanget dem i nett så finmasket at det nesten var usynlig. De to elskende ble fanget, og Hefaistos inviterte alle Olympens guddomer til å komme. Kvinnene takket nei, men mennene ble med. På tross av spøker om å bytte plass med Ares, var alle med på å mobbe paret, som deretter ble sluppet løs. Ares ble så skamfull at han dro tilbake til Thrakia etter affæren.[2]

Ares ble også sjalu på Adonis for at Afrodite foretrakk ham fremfor Ares. Ares gjorde seg da om til et villsvin og angrep og drepte Adonis i sjalusi.

Ares og Poseidon[rediger | rediger kilde]

Ares' datter Alkippe ble forsøkt voldtatt av Halirrothios, en sønn av Poseidon. Ares oppdaget dette, og tok livet av Halirrothios. Poseidon krevde at Ares skulle straffes for å ha drept en av hans sønner. Ares ble dømt av gudene og frifunnet. Stedet han etter sigende ble dømt på fikk navnet oppkalt etter ham; Areopagos.[3]

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Ares hadde en quadriga, en vogn trukket av fire hester på linje etter hverandre. Hestene til Ares var udødelige og ildsprutende hingster. Ares' spesielle dyr var hunden og hans fugl var gribben.

Romerne identifiserte Ares med sin krigsgud Mars som var en langt mer betydningsfull guddom.

Ares i kunsten[rediger | rediger kilde]

Ares er som oftest portrettert som sterk og med idealiserte trekk. Han er enten en ung mann uten skjegg eller en litt eldre med skjegg. Imidlertid er han som oftest godt trent i avbildingene. Hans karaktertrekk er så universelle ellers at man i stor grad er avhengig av hjelpemidler for å identifisere ham i antikk kunst. Lik Athene er han ofte bevæpnet med skjold, spyd og hjelm.

I renessansen hadde den tapre Mars i stor grad overtatt for den blodtørstige Ares som motiv, i den grad det foreligger noen tittel på bildet. Figuren er uansett ofte portrettert med spyd, hjelm og hund.


Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Iliaden, femte sang, linje 890-91.
  2. ^ William F. Hansen: Handbook of classical mythology, ABC-Clio, Santa Barbara (California), 2004.
  3. ^ Theoi Greek Mythology