Okeanos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Okeanos
Okeanos
Okeanos, Fontana di Trevi i Roma
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Ἰαπετός
Foreldre Gaia og Uranos
Søsken Gaias barn
Make Tethys
Barn 3000 døtre og sønner (okeanidene)
Aspekt Hav og elver, urstrømmen om jorden
Symboler Slange eller fiskehale
Tekster Hesiod: Theogonien
Homer: Iliaden

Okeanos (gresk: Ὠκεανός; Ōkeanós)[1] var en av titanene, en opphavelig guddom i gresk mytologi og var en personifisering av urstrømmen som omkranset hele jorden. Han var i gresk forståelsen en form for enorm elv som strømmet rundt verden, en kilde for jordens ferskvann som innbefattet alle elver, brønner, og regnskyer. Han var også guden som regulerte de himmelske legemer og sørget for at de hevet og sank på himmelhvelvingen.[2]

Han var sønn til Uranos og Gaia, og gift med sin søster Tethys, som han har 3000 døtre og like mange sønner med (okeanidene). De er opphavet til alle jordens elver. I kunsten blir han ofte fremstilt som en mild og ærverdig olding, som minner om Poseidon.

Urstrømmen[rediger | rediger kilde]

Antikkens grekere og senere romerne forstilte seg at Okeanos symboliserte havstrømmen ved ekvator som fløt inn i den bebodde hemisfære (οἰκουμένη, oikoumene). [3] Denne verden var personifisert som en titan, en sønn av Uranos og Gaia. På hellenistiske og romerske mosaikkbilder ble han ofte framstilt som torsoen av en muskulær mann med et langt skjegg og horn (ofte representert som klørne på en krabbe), og den andre enden av kroppen var enden av en sammenslynget slange, tilsvarende som med Tyfon.

På en fragmentert arkaisk beholder som er datert til rundt 580 f.Kr. og i dag oppbevart av British Museum,[4]er det en framstilling av gudene som ankommer Pelevs og havnymfen Tetis, er Okeanos representert med en fiskehale, en fisk i den ene hånden og en slange i den andre. Disse representerer henholdsvis gaver i form av egenskaper som gavmildhet og profeti. En del forskere har spekulert i om han opprinnelig representerte alt saltvann, inkludert Middelhavet og Atlanterhavet, de to største havene som var kjent for antikkens grekere, men etter hvert som geografisk kunnskap ble mer nøyaktig synes det som om Okeanos kom til å representere fremmede og langt mer ukjente hav mens en nyere guddom som Poseidon ble oppfattet som herskeren over Middelhavet.

Okeanos' make var hans søster Tethys, og fra deres forening kom havnymfene, også kjent som de 3000 okeanidene, og representerte alle elver i verden, vannkilder og innsjøer.[5] Fra den opphavelige titanen Kronos oppsto de olympiske gudene, og Hera nevnes to ganger i Homers Iliaden, om hennes påtenkte reise:

«Vit at jeg akter å gå til jordriks ytterste grenser.
Tetys, vår mor, vil jeg se, og Okeanos, gudenes opphav,...»[6]

I de fleste variasjoner av Titanomachía (Τιτανομαχία; «titanenes kamp»), krigen mellom titanene og olymperne, tok Okeanos sammen med Promethevs og Temis, ikke side med de andre titanene, men trakk seg isteden fra konflikten. De fleste framstillingene av myten nektet Okeanos også å delta i Kronos opprør mot deres far Uranos.

I antikkens litteratur og legender[rediger | rediger kilde]

Dette utdraget foreller om Okeanos' rolle i Titanomachía (parenteser er tekstforklaringer):

«Etter at først Zagreus (= Dionysos) hadde blitt drept, far Zevs (...) angrep titanenes mor (= Gaia) med hevnende svijern, og sperret inn morderne av den hornformete Dionysos (titanene sønderlemmet den lille guden Zagreus) innenfor Tartaros' porter (etter den lange krigen): trærne flammet, håret til den lidende Gaia ble brent av heten. (...) Nå øste Okeanos elver av tårer fra sine vannfylte øyne, et drikkoffer av ydmyk bønn. Da Zevs krevde sin vrede på synet av den brente jord; han fant medynk for henne, og ønsket å vaske med vann asken fra ruinen og de brennende sårene på landet. Deretter dekket regntunge Zevs hele himmelen med skyer og oversvømmet jorden (i Deukalion, den store oversvømmelsen)».
— Nonnos: Dionysiaka[7]

Okeanos ble anropt forbigående av poeter og figurerte som far av elver og bekker, og således stamfar til elvegudene, opptrer Okeanos kun i en myte som en representant av den arkaiske verden som Herakles jevnlig truet og overgikk.[8] Herakles tvang også Helios til å lede ham til sin gylne bolle for å kunne krysse havets bredde på sin reise til de yndige hesperidene. Da Okeanos fikk kastet bollen rundt, truet Herakles ham og fikk ham å stilne bølgene. Aiskhylos skrev om denne myten:

«Startet derfra, da han (Herakles) hadde krysset Okeanos i en gyllen bolle (= solbåten til Helios), trakk han hornrette kyr fra de ytterste delene av jorden, drepte de onde gjetere og deres tredoble herre (Geryon med tre hoder)...»"
— Aiskhylos: Herakleidene[9]

Kosmografi[rediger | rediger kilde]

Okeanos opptrer også i gresk kosmografi. Kartografer fortsette å representere den omsirklende evaktorstrømmen slik som den hadde blitt beskrevet på Akilles' skjold.[3]

Selv om historikeren Herodotos var skeptisk til den fysiske eksistensen av Okeanos, avviste han snøsmelting som årsaken til den årlige oversvømmelsen av Nilen. I henhold til hans oversetter og fortolker, Livio Catullo Stecchini, etterlot hans spørsmålet om ekvatoriale Nilen uten avgjørelse ettersom geografien for det subsahariske Afrika var ukjent for ham.

Apollonios Rhodios kalte nedre Donau for Keras Okeanoio («Okeanos' horn») i Argonautika.[10] Både Homer i Iliaden[11] og Hesiod i Theogonien[12] referer til Okeanos Potamos, «havstrømmen».

Hekataios fra Abdera skrev at Okeanos av Hyperborea er verken det arktiske hav eller det vestlige hav, men det hav som ligger nord for grekernes verden, kalt for «det mest fortreffelige av alle hav» av Herodotos,[13] kalt for «det uendelig hav» av Pomponius Mela,[14] og som er navngitt Mare majusmiddelalderens geografiske kart.

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ὠκεανός i: Liddell, Henry George & Scott, Robert: A Greek-English Lexicon, hos prosjekt Perseus
  2. ^ «Okeanos», Theoi Project
  3. ^ a b Stecchini: Ancient Cosmology
  4. ^ British Museum 1971.11-1.1: «The wedding of Peleus and Thetis»
  5. ^ Den senklassiske poeten Nonnos nevner «Limnai [innsjøer], Okeanos' flytende døtre», Nonnos: Dionysiaka 6.352
  6. ^ Homer: Iliaden, sang 14, 200 og 244; i P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980, s. 239
  7. ^ Nonnos: Dionysiaka 6. 155 ff; oversatt av Wikipedia for anledningen
  8. ^ Suda identifiserte Okeanos og Tethys som foreldrene til to kerkoper som Herakles også beseiret, jf. Gil, N.S.: Kerkopes
  9. ^ Aiskhylos, fragment 37 Herakleidene fra skolia på Aristeides, overs. Weir Smyth
  10. ^ Apollonios Rhodios: Argonautika, IV. 282.
  11. ^ Homer: Iliaden, XII. 1
  12. ^ Hesiod: Theogonien v.242. 959
  13. ^ Herodotos, lib. IV 85
  14. ^ Pomponius Mela, lib. I. c. 19

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Okeanos, Theoi Project
  • Chisholm, Hugh, red. (1911): «Oceanus» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press