Demeter

Ceres (Demeter), detalje av en fresko av Cosimo Tura, Palazzo Schifanoia, Ferrara, 1469-70.

Demeter (gresk: Δημήτηρ, «moder jord» eller muligens «distribusjonsmor») er i gresk mytologi datter av Kronos og Rhea og søster til Hestia, Hera, Hades, Poseidon og Zevs. Hun er gudinne for korn og dyrking, nærer ungdom og den grønne jord, den helsegivende syklusen av liv og død og er beskytter av ekteskapet og den hellige loven. I homeriske hymner påkalles hun som «den som fører frem årstidene», et skarpsindig tegn på at hun ble tilbedt lenge før de tolv olympiske guder ankom. En annen fortelling hevder at hun var en av de tolv olymperne. Den homeriske hymnen til Demeter har blitt datert til en gang rundt det 7. århundre f.Kr. Hun og hennes datter Persefone var de sentrale figurene i eleusinske mysterier som også dateres før det olympiske panteonet.

Hun var evig jomfru, selv om hun var sammen med Zevs og fikk datteren Persefone (også kalt Kore). Da Hades tok Persefone, nektet Demeter å gi avling til menneskene. Da sendte Zevs Hermes ned til Hades for å hente henne opp igjen. Hun fikk gå, men måtte være hos Hades en tredjedel av året. Demeter ble veldig glad og ga tilbake avlingene i den perioden hun hadde datteren hos seg. Dette er grunnlaget for årstidene.

Den romerske tilsvarende gudinnen er Ceres.

Demeter forveksles lett med Gaia eller Rhea og med Kybele. Gudinnens epiteter avslører bredden i hennes funksjoner i gresk liv. Demeter og Kore («jomfruen») ble vanligvis påkalt som to theo («de to gudinnene»), og de dukker opp i denne formen i Linear B–graffitien ved mykenske Pylos i før–klassisk tid. Det er mulig at der er en forbindelse med gudinnekultene til det minoiske Kreta.

Ifølge den athenske retorikeren Isokrates, var de største gavene som Demeter gav korn som gjorde mennesket forskjellig fra ville dyr og mysteriene som gav mennesket høyere håp i dette livet og etterlivet.

Titler og funksjoner

Demeter har mange epiteter i forskjellige kontekster:

• Potnia («elskerinne» i den homeriske hymne til Demeter)
• Chloe («det grønne skudd», Pausanias 1.22.3, for hennes makt over fruktbarhet og evig ungdom)
• Anesidora («sender opp gaver fra jorda» Pausanias 1.31.4, som Demeter)
• Maloforos («eplebærer» eller «sauebærer», Pausanias 1.44.3)
• Kidaria (Pausanias 8.13.3),
• Chthonia («i bakken»", Pausanias 3.14.5)
• Erinys («uforsonlig», Pausanias 8.25.50)
• Lusia («badende», Pausanias 8.25.8)
• Thermasia («varme», Pausanias 2.34.6)
• Kabeiraia, et førgresk navn av usikker opprinnelse
• Akhaia, navnet som hun ble tilbedt under i Athen av gefyraiene som hadde emigrert fra Boeotia.
• Thesmoforos, («giver av tradisjoner» eller til og med «lovgiver», en rolle som forbinder henne til den enda eldre gudinnen Themis. Denne tittelen var forbundet med Thesmoforia, en festival kun for kvinner med hemmelige ritualer i Athen som var forbundet med ekteskapstradisjonene.)

Theokritos husket at Demeter hadde en tidligere rolle:

For grekerne var Demeter fremdeles en valmuegudinne

Bærende på trinser og valmuer i begge hender (Idyll vii.157)

En leirstatue fra Gazi av den minoiske valmuegudinnen har frøkapsler fra valmuen, kilde for næring og narkose, i sitt diadem. «Det virker sannsynlig at den store modergudinnen som bar navnene Rhea og Demeter, tok valmuen med seg fra sin kretiske kult til Eleusis, og det er sikkert at det ble fremstilt opium fra valmuen i den kretiske kultsfæren»

En syv dager lang festival ble holdt til ære for Demeter av Mysia i Pellené i Arkadia. Pausanias passerte tempelet til Demeter ved Mysia på vei fra Mykene til Argos, men det eneste han fikk av forklaring på det arkhaiske navnet, var en myte om et eponym Mysios som tilba Demeter. Hun er datter av Kronos og Rhea.

Demeters betydelige kultsteder ble ikke begrenset til lokaliserte deler av den greske verden. Der var kultsteder i Eleusis, Sicilia, Hermion, Kreta, Megara, Keliai, Lerna, Aigila, Munykia, Korint, Delos, Priene, Akragas, Iasos, Pergamon, Selinos, Tegia, Thorikos, Dion, Lykosoura, Mesembria, Enna og Samotrakia.

Hun ble assosiert med den romerske gudinnen Ceres. Da Demeter fikk slektstre, var hun datter av Kronos og Rhea, derfor var hun den eldre søsteren av Zeus. Prestinnene hennes ble titulert Melissa.

Demeter lærte menneskeheten håndverket agrikultur: så frø, pløye, høste inn osv. Hun var særlig populær blant landbruksbefolkningen, delvis av at de trakk mest direkte nytte av hennes assistanse og delvis av at bønder er mer konservative i å holde på gamle tradisjoner. Demeter selv var sentral i den eldre religionen i Hellas. Relikvier som var unike for hennes kult, som leirgriser brukt som votivgaver, var på moten i neolitikum. I romertiden ble såkorn fremdeles ofret til Ceres etter et dødsfall i familien for å rense husholdningen.

Demeter og Poseidon

Demeter og Poseidons navn er forbundet i de tidligste inskripsjonene med Linear B som er funnet ved det mykenske Pylos. De dukket der opp som PO-SE-DA-WO-NE og DA-MA-TE i sammenheng med sakral loddtrekning. Elementet DA i begges navn ser ut til å være forbundet til en urindoeuropeisk rot som har med distribuering av land og ære (jf latinsk dare, «å gi»). Poseidon (hans navn ser ut til å bety «partneren til distributøren») forfulgte en gang Demeter, i hennes arkaiske form av en maregudinne. Hun motstod Poseidon, men hun kunne ikke skjule sin guddommelighet blant hestene til kong Onkios. Poseidon gjorde seg om til en hingst og bedekket henne. Demeter var bokstavelig talt rasende («Demeter Erinys») over overfallet, men vasket sinnet sitt av seg i elver Ladon («Demeter Louisa»). Hun fødte Poseidon en datter, Despoina, viss navn ikke kunne bli uttalt utenfor de eleusinske mysterier, og en hingst kalt Arion som hadde sort man. I Arkadia ble Demeter tilbedt som en hestehodet guddom i historisk tid:

	Det andre fjellet, Elaios, er rundt 30 stadier fra Figaleia og har en hule som er hellig for Demeter Melaine («sort»)... Figaleiene sier at de holdt hulen hellig for Demeter og satte opp et trebilde i den. Bildet var laget på følgende måte: Det ble satt på en stein og var som en kvinne på alle måter med unntak av hodet. Hun hadde hode og hår som en hest, og slanger og andre dyr vokste ut av hodet hennes. Hennes kiton nådde til hennes føtter, og hun holdt en delfin i en hånd, en due i den andre. De sier at de kalte henne sort fordi gudinnen hadde sorte klær. Men de husker ikke hvem som laget dette bildet eller hvordan det tok fyr, men da det ble ødelagt, gav ikke figaliene gudinnen et nytt bilde. Stort sett neglisjerte de hennes festivaler og ofringer, til landet til slutt ble øde. (Pausanias, Beskrivelse av Hellas, 8.42.1ff.)

Demeter og Persefone

The Return of Perspephone av Frederic Leighton, (1891).

Den sentrale myten om Demeter som er grunnsteinen i de eleusinske mysterier, er hennes relasjon til Persefone, hennes datter og sitt eget yngre selv. I det olympiske panteonet ble Persefone partneren til Hades (romerske Pluto, underverdensguden for rikdom). Demeter hadde varierte evner. Ved siden av å være gudinnen for innhøstning, kontrollerte hun også årstidene. På grunn av dette var hun i stand til å ødelegge alt liv på jorda. Faktisk var kreftene hennes i stand til å påvirke Zeus til å få Hades til å føre sin datter Persefone opp fra underverdenen. Persefone ble gudinnene for underverdenen da Hades bortførte henne fra jorda og førte henne til underverdenen. Hun hadde lekt med noen nymfer som Demeter senere forandret til sirener som straff for å ha blandet seg inn, og bakken åpnet seg og hun ble tatt inn av Hades. Livet stoppet opp i stillstand ettersom den deprimerte Demeter lette etter sin forsvunne datter.

Til slutt holdt ikke Zeus ut med den døende jorda og tvang Hades til å returnere Persefone ved å sende Hermes til å hente henne. Men før hun ble løslatt, lurte Hades henne til å spise seks granateplefrø som tvang henne til å returnere for seks måneder hvert år. Da Demeter og hennes datter var sammen, blomstret jorda med vegetasjon. Men i seks måneder hvert år, da Persefone returnerte til underverdenen, ble jorda igjen et øde rike. Sommer, høst og vår har tung nedbør og milde temperaturer som plantelivet blomstrer i. Det var under hennes reise fra underverdenen at hun avslørte de eleusinske mysterier. I en alternativ versjon, reddet Hekate Persefone. I andre alternative versjoner ble ikke Persefone lurt til å spise frøene, men valgte å gjøre det selv, eller spiste dem ved et uhell, dvs uten å vite effekten de ville ha eller uten å gjenkjenne dem for hva de var. I den siste versjonen hevdes det at Askalafos, en av gartnerne til Hades, hevdet å ha vært vitne til at hun spiste dem i samme øyeblikk som hun forberedte seg til å reise tilbake sammen med Hermes. Resultatet var uansett en ufruktbar årstid i antikkens greske kalendere.

Persefone er ikke bare det yngre selvet for Demeter, hun er også en av de tre forkledningene til Demeter som trippelgudinnene. De andre to forkledningene er Kore (den yngste, som har betydning for grønt ungt korn og det jomfruelige) og Hekate (den eldste av de tre som høster inn korn, den gamle kona) med Demeter i midten har betydning for de modenhet, nymfen, ventingen på å bli plukket som i en viss grad reduserte navnet og rollen til Demeter til det til gruppenavnet. Før Persefone ble bortført av Hades, en hendelse som ble bevitnet av hyrden Eumolpos og grisehyrden Euboleos (de så en jente som ble båret bort ned i jorda som åpnet seg, i en svart stridsvogn kjørt av en usynlig sjåfør), ble hun kalt Kore. Det er da hun ble tatt at hun ble Persefone («hun som bringer ødeleggelse»).

Demeters opphold ved Eleusis

Den eleusinske treenighet: Persefone, Triptolemos og Demeter

Demeter lette etter hennes datter Persefone (også kjent som Kore). Hun ble vennlig mottatt av Kelevs, kongen av Eleusis i Attika (og også Fytalos), etter at hun tok form som en gammel kvinne kalt Doso. Han ba henne passe på Demofon og Triptolemos, hans sønner med Metanira.

Demeter planla å gjøre Demofon til en gud som en gave til Kelevs på grunn av hans gjestfrihet, ved å dekke og smøre ham inn med ambrosia og puste lett på ham mens hun holdt ham i armene. Hun gjorde ham udødelig ved å brenne hans dødelige ånd bort i familiens bålplass hver natt. Hun la ham i ilden som et jern til å lage brennmerke med uten at hans foreldre var klar over det.

Demeter var ikke i stand til å fullføre ritualet siden hans mor Metanira gikk inn og så sin sønn i ilden og skrek i frykt. Dette gjorde Demeter sint og langet ut mot de tåpelige dødelige som ikke forstod konseptet og ritualet.

Istedet for å gjøre Demofon udødelig, valgte Demeter å lære Triptolemos håndverket agrikultur, og fra ham lærte resten av Hellas å plante og sanke avlinger. Han fløy over landet på en bevinget stridsvogn mens Demeter og Persefone tok seg av ham. De hjalp ham med å fullføre sitt oppdrag i å utdanne hele Hellas i landbrukskunsten.

Senere lærte Triptolemos Lynkos, kongen av skyterne landbrukskunsten, men han nektet å lære den til hans folk og forsøkte så å myrde Triptolemos. Demeter forvandlet ham til en gaupe.

Noen forskere tror at fortellingen om Demofon er basert på tidligere prototypiske folkeeventyr.

Litteratur

• Walter Burkert (1985) Greek Religion, Harvard University Press, 1985.
• Ingri og Edgar Parin d'Aulaire, D'Aulaire's Book of Greek Myths, 1962. En illustrert bok om greske myter gjenfortalt for barn.
• Jane Ellen Harrison, Prolegomena to the Study of Greek Religion, 1903
• Karl Kerenyi, Eleusis: archetypal image of mother and daughter, 1967.
• Karl Kerenyi, Dionysos: Archetypal Image of Indestructible Life, 1976
• Martin P. Nilsson, Greek Popular Religion, 1940. [1]
• Carl Ruck og Danny Staples, The World of Classical Myth, 1994.

Eksterne lenker

Commons: Kategori:Demeter – bilder, video eller lyd

• Teksten Homerisk hymne til Demeter
• Bok på internett av Martin P. Nilsson, Greek Popular Religion