Demeter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Demeter
Demeter
Demeter,
romersk marmorkopi etter gresk original fra 300-tallet f.Kr.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Δημήτηρ
Foreldre Kronos og Rhea
Make Iasion, Zevs, Okeanos, Karmanor og Triptolemos
Barn Persefone, Despoina, Arion, Plutos, Filomelos, Eubuleus, og noen til
Aspekt Jordbruk, syklusen liv-og-død, årstidene
Tekster Homersk hymner
Hesiod: Theogonien
Pausanias
I andre mytologier Ceres (romersk mytologi)

Demeter (attisk gresk: Δημήτηρ, Dēmētēr; dorisk gresk: Δαμάτηρ, Dāmātēr; betydning «Moder Jord» eller muligens «fordelingsmor») er i henhold til gresk mytologi en gudinne for innhøstning og avling som overvåket kornet og jordens fruktbarhet. Hennes kulttitler var blant annet Sito (σίτος: hvete) som giver av mat eller korn/avling;[1] Thesmoforos (θεσμός, thesmos: guddommelig order, uskrevet lov) som et kjennetegn på den siviliserte eksistens i jordbrukssamfunnet. [2]

Selv Demeter ofte er beskrevet som kun et gudinne for avlingen, var hun også en beskytter av ekteskapets hellighet, den religiøse lov, og som en fruktbarhetsgudinne også syklusen mellom liv og død. Hun var datter av Kronos og Rhea, og søster til Hestia, Hera, Hades, Poseidon og Zevs. Sammen med sin datter Persefone var hun sentral i de eleusinske mysterier som var eldre enn den olympiske pantheon, vist i homeriske hymner hvor hun påkalles som «den som fører frem årstidene», en antydning om at hun ble tilbedt lenge før de tolv olympiske guder.[3] I skrifttavler på mykensk gresk i skriftspråket linear B som er datert til rundt 1400–1200 f.Kr., funnet ved Pylos, nevnes «de to herskerinnene og kongen», noe som kan være en henvisning til Demeter, Persefone og Poseidon.[4][5] Hennes romerske tilsvarenhet er Ceres.[6] Demeter og Persefone (også kalt for Kore, «jomfruen») ble vanligvis påkalt som to theo, «de to gudinnene».

Demeters hovedmyte er forholdet til datteren Persefone hun hadde med Zevs. Da Hades tok Persefone til hustru og ned til sitt dødsrike, ble Demeter så fortvilet at hun nektet å gi avling til menneskene og sulten bredte seg. Menneskenes jamring fikk Zevs til å sende Hermes ned til Hades for å hente henne opp igjen. Hun fikk gå, men måtte være hos Hades en tredjedel av året. Demeter ble veldig glad og ga tilbake avlingene i den perioden hun hadde datteren hos seg. Dette er grunnlaget for årstidene. I henhold til den athenske retorikeren Isokrates, var de fremste gavene som Demeter ga menneskene: korn, for det gjorde dem forskjellig fra ville dyr; og mysteriene som gav mennesket høyere håp i dette livet og etterlivet.[7]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Didrakme fra øya Paros, preget i Kykladene og med avbildning av Demeter.

Demeters vesen som modergudinne er identifisert i det andre element av navnet hennes, -meter (μήτηρ), avledet fra urindoeuropeiske *méh₂tēr (mor).[8] I antikken ble det fremmet ulike forklaringer vedrørende det første elementer på navnet hennes. Det er mulig at Da (Δᾶ) (som ble attisk De (Δῆ)) er den doriske formen av Ge (Γῆ), «jord», det gamle navnet av en ktonisk jordgudinne, og at Demeter er ganske enkelt «Moder Jord».[9] Denne roten opptrer også i Linear B-inskripsjonen E-ne-si-da-o-ne, «jord-ryster» (den som skaper jordskjelv) som et aspekt av guden Poseidon.[10] Imidlertid er ikke så enkelt lik/tilsvarende med «jord», i henhold til lingvisten John Chadwick.[11]

Ceres (Demeter), detalje av en fresko av Cosimo Tura, Palazzo Schifanoia, Ferrara, 1469-70.

Elementet De- kan være forbundet med Deo, et tilnavn til Demeter,[12] antagelig avledet fra det kretiske ordet dea (δηά), jonisk zeia (ζειά), i betydningen «bygg», slik at hun er «Kornmoderen», og den som generelt gir liv.[13] Arkadisk kult til Demeter knytter henne til en mannlig guddom (gresk: Πάρεδρος, Paredros), som fulgte den Store Gudinne og har blitt tolket som en mulig erstatning for Poseidon. Demeter kan derfor være beslektet med en minoisk Store Gudinne.[14]

Et alternativ, urindoeuropeisk etymologi kommer via hennes epiteter som Potnia og Despoina; hvor Des- representerte en avledning av urindoeuropeisk *dem («hus», «kuppel») og Demeter er «mor av huset» (fra urindoeuropeisk *dems-méh₂tēr).[15]

Jordbruksguddom[rediger | rediger kilde]

I henhold til den athenske retorikeren Isokrates var Demeters største gaver til menneskeheten jordbruket, særlig kornet, og mysteriene som ga de innvidde større håp i dette livet og i etterlivet.[16] I Homers Odysseen er hun den gudinnen med det blonde håret som skiller agner fra kornet.[17] Hos Hesiod bidrar bønn og påkallelser til Zevs-Khthonios (den ktoniske Zevs) og Demeter til å hjelpe avlingen å vokse seg full og sterk.[18] Demeters emblem er valmuen, en skinnende rød blomst som vokser blant bygget.[19]

I Hesiods Theogonien er Demeter datteren av Kronos og Rhea. Ved ekteskapet til Kadmos og Harmonia lokket Demeter Iasion unna fra de andre festdeltagerne. De hadde samleie i en pløyd åker på Kreta, og hun fødte deretter en sønn, Plutos.[20] Persefone var hennes datter med Zevs. Hun ble dronning av underverden.[21]

Festivaler og kulter[rediger | rediger kilde]

Demeters to fremste festivaler var hellige mysterier. Hennes høstfestival Thesmoforia, som ble feiret over hele den greske verden, var kun for kvinner.[22] Hennes eleusinske mysterier var åpen for innvidde av begge kjønn og alle sosiale samfunnsklasser. I hjertet av begge festivaler var myter som vedførte Demeter som Moderen og Persefone som Datteren (Kore, jomfruen).

Myter[rediger | rediger kilde]

Demeter og Persefone[rediger | rediger kilde]

The Return of Perspephone av Frederic Leighton, (1891).

Demeters jomfrudatter Persefone ble bortført og fraktet til underverden av Hades. Uten opphør søkte Demeter etter henne, fordypet i sitt tap og sin sorg. Årstidene stoppet opp; levende ting sluttet å vokse, deretter begynte de å dø.[23] Frykten for at alt liv på jorden ville dø ut, sendte Zevs sin budbringer Hermes til underverden for å føre Persefone tilbake. Hades går med på å sette henne fri, men ga henne et granateple. Om hun spiste frøene fra granateplet, var hun knyttet til ham for en tredjedel av året, enten de tørre middelhavssomrene da plantelivet var truet av tørke,[24] eller om høsten og vinteren.[25] Det er flere variasjoner av den grunnleggende myten. I Den homeriske hymnen til Demeter, deltar Hekate i Demeters leting etter Persefone, og ble senere hennes ledsager i underverden.[26] I en annen spiser Persefone villig og i hemmelighet frøene fra granateplet i troen å narre Hades, men det oppdages og hun må bli værende. I alle versjoner samsvarer Persefones tid underverden med de ufruktbare årstidene i den antikke greske kalenderen, og hennes tilbakevending til de levendes verden med våren. Demeters nedstigning for å gjenfinne Persefone fra underverden er knyttet til de eleusinske mysterier.

Demeter og Persefone ble vanligvis omtalt som:[27]

  • «Gudinnene», ofte adskilt som «den eldre» og «den yngre» i Eleusis.
  • «Demeterene», på Rhodos og Sparta.
  • «Thesmoforoi», antagelig i betydningen «lovgiverne», i Thesmoforia
  • «De store gudinnene», i Arkadia.
  • «Herskerinnene» i Arkadia.[28]
  • «Dronningene», (wa-na-ssoi) i mykenske Pylos [5]

Myten om bortførelsen av Persefone synes å være av gammel opprinnelse, kanskje dens opphav er førgresk. I den greske versjon representerer Ploutos (πλούτος, rikdom) kornets rikdom som ble lagret i underjordiske siloer eller keramiske krukker (pithoi). Tilsvarende pithoi i undergrunnen som i oldtiden ble benyttet for gravpraksis ble sammensmeltet med Persefone, dronningen av underverden. Ved høstens begynnelse, da kornet fra den gamle avling ble lagt ut på markene stiger Persefone opp fra de døde og ble gjenforent med sin mor Demeter ved at den gamle avling ble forent med den nye avling.[29]

I henhold til den personlige mytologitolkningen til Robert Graves er Persefone ikke bare den yngre utgaven av Demeter,[30] hun er også en av de skikkelser av trefoldige gudinner (en guddommelig treenighet): Kore (den yngste, jomfruen, uttrykt av det grønne, unge korn); Persefone (i midten, nymfen, uttrykt av det modne, fullvoksne korn, klart til å bli sådd); og Hekate (den eldste av de tre, den innhøstede avling). Det reduserer navnet og rollen til Demeter til angi en gruppe på tre. Før Persefone ble ført bort av Hades ble hun kalt for Kore, men straks hun er en del av underverden ble hun Persefone («hun som fører til ødeleggelse»).[31]

Demeter ved Eleusis[rediger | rediger kilde]

Den eleusinske treenighet: Persefone, Triptolemos og Demeter, framstilt i et relieff i Eleusis, 440–430 f.Kr.

Demeters leting etter sin datter tok henne til palasset til Keleos, konge av Eleusis i Attika. Hun tok formen til en gammel kvinne og spurte kongen om ly. Han tok henne inn som pleier for sine sønner med Metanira, Demofon og Triptolemos. For å belønne Keleos' vennlighet og sjenerøsitet, planla Demeter å gjøre Demofon udødelig; i hemmelighet salvet hun gutten med ambrosia og la ham på varmen i ildstedet som gradvis brente vekk hans dødelige jeg. Da kom Metanira inn, oppdaget sønnen i flammene og skrek ut av redsel. Demeter oppga forsøket og isteden lærte hun Triptolemos opp i hemmelighetene i agrikultur, og han lærte andre om det samme, og således lærte menneskeheten om hvordan å plante, så og høste jordens grøde. Myten har flere versjoner; en del er knyttet til figurer som Eleusis (den eponymiske helten av Eleusis), Raros (den eponymiske helten av de rariske marker utenfor Eleusis), og Trokhilos (helten som beskyttet den hellige møllehjul). Demofon-elementet kan være basert på en tidligere folkeeventyr.[32]

Demeter og Poseidon[rediger | rediger kilde]

Navene til Demeter og Poseidon opptrer i de tidligste innrisningene i Linear B-skriften som er funnet ved mykenske Pylos. E-NE-SI-DA-O-NE («jord-rysteren») for Poseidon og SI-TO PO-TI-NI-JA, som sannsynligvis var relatert til Demeter.[33]

I mytene i isolerte Arkadia i sørlige Hellas er Despoina en datter av Demeter og Poseidon Hippios. Disse mytene synes å være knyttet til de første gresktalende folkene som kom nordfra i bronsealderen. Poseidon representerer en elveånd fra underverden og han opptrer som en hest, slik som det er i flere nordeuropeiske sagn. Han forfølger Demeter, hun i form av en hoppe, og foreningen av dem av dem resulterer i en datter som opprinnelig også formen av en hoppe. Demeter og Despoina var nært tilknyttet vannkilder og dyr, knyttet til Poseidon som en gud for vann og særlig med dyrenes herskerinne, Artemis, nymfenes gudinne.

I fortellingen om Demeter som en hoppegudinne forfulgt av Poseidon, skjulte hun seg fra ham blant hestene til kong Onkios, men kunne ikke avsløre sin guddommelighet. I form av en hingst søkte Poseidon henne opp og fanget henne. Demeter var rasende (erinys) over Poseidons overgrep; i denne rasende formen er hun kjent som Demeter Erinys. Men hun vasket vekk sitt raseri i elven Ladon, og ble da Demeter Lousia, den «badende Demeter».[34] «I hennes allianse med Poseidon», skrev Károly Kerényi,[35] «var hun Jorden som bærer planter og dyr, og kunne derfor ta formen til et kornaks eller en hoppe.» Hun fødte datteren Despoina (Δέσποινα, «Herskerinnen»), et navn som ikke skulle nevnes utenfor de arkadiske mysterier[36] og en hest med svart man og hale ved navn Arion.

I Arkadia ble Demeter i form av en hoppe dyrket inn i historisk tid. Hennes xoanon (trebilde) av Figaleia viser hvordan den lokale kulten tolket henne: en medusalignende type i form av en hests hode og med slanger som hår. Hun holdt en due og delfin, antagelig var det attributter for hennes makt over luft og vann.[37]

Sitat Det andre fjellet, Elaios, er rundt 30 stadier fra Figaleia og har en hule som er hellig for Demeter Melaine («Sort»)... Figaleiene sier at de holdt hulen hellig for Demeter og satte opp et trebilde i den. Bildet var laget på følgende måte: Det ble satt på en stein og var som en kvinne på alle måter med unntak av hodet. Hun hadde hode og hår som en hest, og slanger og andre dyr vokste ut av hodet hennes. Hennes kiton nådde til hennes føtter, og hun holdt en delfin i en hånd, en due i den andre. Hvorfor de gjorde xoanon (trebildet) som dette burde være åpenbart for enhver klok mann som er øvet i tradisjonen. De sier at de kalte henne sort fordi gudinnen hadde sorte klær. Men de husker ikke hvem som laget dette bildet eller hvordan det tok fyr, men da det ble ødelagt, ga ikke figaleiene gudinnen et nytt bilde. Stort sett overså de hennes festivaler og ofringer, inntil landet til sist ble lagt øde. (Pausanias: Beskrivelse av Hellas)[38] Sitat

Titler og funksjoner[rediger | rediger kilde]

Statue av den sittende Demeter, 300-tallet f.Kr.
Demeter gråter over Persefone, Evelyn de Morgan, 1906

Demeters epiteter viser hennes mange religiøse funksjoner. Hun var «Kornmoderen» som velsignet de som høstet avlingene. En del kulter tolker henne som «Jordmoderen». Demeter kan være knyttet til gudinnekulter på minoiske Kreta, og legemliggjøre aspekter av førgreske Store gudinne. Hennes andre epiteter i forskjellige sammenhenger var:

  • Aganippe («hoppen som ødelegger nådig», «Natt-hoppen»)
  • Potnia («elskerinne») i Den homeriske hymne til Demeter. Særlig Hera, men også Artemis og Athene, er også tiltalt som «potnia».
  • Despoina («husets herskerinne»), et gresk ord tilsvarende til det mykenske potnia. Denne tittelen ble også gitt til Persefone, Afrodite og Hekate.
  • Thesmophoros (antagelig «lovgivere»), en rolle som også knytter henne til en enda eldre gudinne Temis,[2] avledet fra thesmos, den uskrevne lov,[39] ikke den politiske lov, men den naturlige. Denne tittelen var knyttet til den årlige kvinnefestivalen Thesmoforia.
  • Erinys («uforsonlig»)[40] med en funksjon som den hevnende Dike («Rettferdighet»), gudinne av moralsk rettferdighet basert regler innenfor skikk og bruk som representerer guddommelig gjengjeldelse,[41] og erinnyerne, kvinnelige arkaiske ktoniske guddommer for hevn og uforsonlig krefter for gjengjeldelse og straff.
  • Khloe («det grønne skudd»),[42] for hennes makt over fruktbarhet og evig ungdom, det samme gjør Khthonia.
  • Khthonia («i bakken»), Ktoniske Demeter i Sparta.[43]
  • Anesidora («sender opp gaver fra jorda»)[44] benyttet av Pausanias, men finnes også skrevet på en attisk keramikk som et navn for Pandora på hennes krukke. [45]
  • Europa («bredt ansikt eller øyne») ved Lebadaia i Boiotia. Hun var pleieren av Trofonios som en khlotonisk kult og orakel ble dedikert til.[46]
  • Kidaria («dans») [47] i mysteriene i Feneos i Arkadia [48] hvor presten satte på seg en maske av Demeter som ble lagret på et hemmelig sted. Det synes som om kulten var knyttet til underverden og en agrarisk magi.[49]

Demeter kunne også bli påkalt i skikkelse av:

  • Maloforos («eplebærer» eller «sauebærer»)[50]
  • Lusia («badende»)[51]
  • Thermasia («varme»)[52]
  • Akhaia, navnet som hun ble tilbedt under i Athen av gefyraiene (Boiotiaboiotere]] av syrisk eller fønikisk opphav som hadde flyttet fra Boiotia).[53][54]

I tillegg husket Theokritos at Demeter hadde en tidligere rolle:

For grekerne var Demeter fremdeles en valmuegudinne
Bærende på trinser og valmuer i begge hender[55]

En minoisk statuett av leire, i dag oppbevart på museet i HeraklionKreta, forestiller en valmuegudinne som bærer kapsler av frø, kilde til næring og narkose, i hennes tiara.[56] Det synes å være sannsynlig at den Store Modergudinne, som bar navnene Rhea og Demeter, brakte valmuen med seg fra hennes kretiske kult til Eleusis, og det er sikkert at i sfæren av den kretiske kulten, ble opium framstilt fra valmue."[57]

Kultsteder[rediger | rediger kilde]

De fremste kjente kultsteder for Demeter er Eleusis i Attika, Megara i Attika, Lerna i Peloponnes, Munykia i Pireus, i Korint, på den hellige øya Dilos, i joniske Priene på kysten av Anatolia, AkragasSicilia, Iasos på Antolia, Pergamon i Mysia (Anatolia), Selinos på Sicilia, Tegea i Peloponnes, Thorikos i sørlige Attika, Dion i Makedonia,[58] Lykosura i Arkadia, Mesembria i Trakia, Enna på Sicilia, og øya Samothraki.

Demeter av Mysia hadde en sju dagers lang festival ved Pellené i Arkadia.[59] Pausanias passerte helligdommen til Demeter ved Mysia på vegen fra Mykene til Argos, men alt han kunne trekke ut for å forklare det arkaiske navnet var en myte om en eponymisk Mysios som æret Demeter.[60]

Maker og avkom[rediger | rediger kilde]

Releiffportrett av Demeter, Myrina, 300-tallet f.Kr.
  1. Zevs
    1. Persefone
  2. Poseidon
    1. Despoina
    2. Arion
  3. Iasion
    1. Plutos
    2. Filomelos
  4. Karmanor
    1. Eubuleus
    2. Krysothemis
  5. Triptolemos
    1. Amfithevs I
  6. Okeanos
    1. Dmia[61]

I kunsten[rediger | rediger kilde]

Demeter ble hyppig framstilt med bilder av høst og avling, inkludert blomster, frukt og korn. Hun ble tidvis også avbildet med sin datter Persefone. Den antikke skulptøren Onatas framstile henne som den svarte Demeter. Hun ble vanligvis ikke framstilt sammen med en make; unntaket er Iasion, ungdommen fra Kreta som lå med Demeter i pløyd åker, og ble ofret deretter — av en sjalu og hevngjerrig Zevs med en lynstråle.

Demeter ble gitt stjernebildet Virgo (Jomfruen) av poeten og astronomen Marcus Manilius i hans latinske verk Astronomica. I stjernebildet Virgo var den klareste stjernen Spica, og i kunsten ble det plassert et hvetestrå i hennes hånd og satt ved siden av stjernebildet Leo (Løven). 1108 Demeter, en hovedbelteasteroide 26 km i diameter, ble oppdaget 1929 av Karl Wilhelm Reinmuth ved i Heidelberg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eustathios fra Thessalonike, skolia (kommentar) på Homer, 265.
  2. ^ a b Temis var en oldtidsgudinne, legemliggjørelsen av guddommelig orden, lov. Hun var organisatoren av samfunnets affærer og fremmet sosial orden: Finley, M.I. (1978): The World of Odysseus, Viking Press, s. 78 note 82
  3. ^ Nilsson, Martin P. (1940): Greek Popular Religion, s.45: «Vi har et dokument om den eleusinske kult som er eldre og mer omfattende enn noen annen gresk kult, først og fremst er den homeriske hymnen til Demeter satt sammen i Attika før Eleusis var innført i den athenske stat, ikke senere enn slutten av det 7. århundre f.Kr. Vi vet at grunnlaget for de eleusinske mysterier var en eldre jordbrukskult som ble feiret i midten av måneden Boedromion (rundt oktober) og er i nær slekt med Thesmoforia, en høstsåingsfestival som ble feiret av kvinnene ikke ganske en måned senere. Jeg trenger ikke dvele ved denne forbindelsen som er etablert av interne bevis i tillegg til direkte informasjon.»
  4. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenean World. Cambridge University Press
  5. ^ a b Mylonas, George (1966): Mycenae and the Mycenean age, Princeton University Press, s. 159: «Wa-na-ssoi, wa-na-ka-te, (til de to dronninger og kongen). Wanax er best tilpasset Poseidon, den særskilte guddom på Pylos. Identiteten tol de to gudinnene adressert som wanassoi, er ikke sikker»
  6. ^ Larousse Desk Reference Encyclopedia, The Book People, Haydock, 1995, s. 215.
  7. ^ Isokrates: Panegyricus 4.28
  8. ^ «mother», Online Etymology Dictionary
  9. ^ «Demeter», Online Etymology Dictionary
  10. ^ Adams, John Paul: Mycenean divinities. List of handouts for California State University Classics 315.
  11. ^ Chadwick, John (1976): The Mycenaean World, Cambridge University Press, s. 87: "Every Greek was aware of the maternal functions of Demeter; if her name bore the slightest resemblance to the Greek word for 'mother', it would inevitably have been deformed to emphasize that resemblance. [...] How did it escape transformation into *Gāmātēr, a name transparent to any Greek speaker?" Sammenlign med den latinske transformasjon Iuppiter og Diespiter vis-a-vis *Deus pater.
  12. ^ Orfiske hymne 40 til Demeter, oversatt av Thomas Taylor: «O universal mother Deo famed, august, the source of wealth and various names».
  13. ^ Nilsson, Martin (1970): Geschichte der Griechischen Religion, bind I (JStor), Verlag C.H.Beck, s 461-462.
  14. ^ Nilsson (1970), s. 444
  15. ^ Frisk, Hjalmar (1960 ): Griechisches Etymological Woerterbuch. Oppslagsord 1271, French & European Pubns
  16. ^ Isokrates: Panegyricus 4.28: «When Demeter came to our land, in her wandering after the rape of Kore, and, being moved to kindness towards our ancestors by services which greatest in the world — the fruits of the earth, which have enabled us to rise above the life of the beasts, and the holy rite, which inspires in those who partake of it sweeter hopes regarding both the end of life and all eternity».
  17. ^ Homer: Odysseen, femte sang, 499
  18. ^ Hesiod: Arbeid og dager, 465
  19. ^ Graves, Robert (1960): Greek Gods and Heroes. Dell Laurel-Leaf.
  20. ^ Odysseen, femte sang, 125; Theogonen 969 ff.
  21. ^ Hesiod: Theogonen 912; Andre homeriske hymne til Demeter; Pausanias: Beskrivelse av Hellas 8.37.9
  22. ^ Benko, Stephen (2004): The virgin goddess: studies in the pagan and Christian roots of mariology, BRILL, note 111 på s. 63-64, og s. 175.
  23. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 232-241 og notene 784-798.
  24. ^ Som hos Burkert, Walter (1985): Greek Religion, Harvard, s. 160.
  25. ^ Som hos Porfyrios
  26. ^ Homer Hymn to Demeter, overs. til engelsk av Gregory Nagy, linene 50-60, 438-440.
  27. ^ Nilsson, Martin (1967): Die Geschichte der Griechische Religion, s. 463, 477
  28. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 5.15.4, 5, 6
  29. ^ Nilsson, Martin: Greek Popular Religion, s 48-50
  30. ^ Tanken at Kore (jomfruen) ikke er Demeters datter, men en yngre utgave av Demeter selv, har blitt diskutert før Graves, se Farnell, Lewis Richard (1896): The Cults of the Greek States, bind 3, p.121
  31. ^ Graves, Robert (1990): The Greek Myths. Penguin. ISBN 0-14-001026-2. 24. s.94–95.
  32. ^ Nilsson (1940), s. 50: «The Demophon story in Eleusis is based on an older folk-tale motif which has nothing to do with the Eleusinian Cult. It is introduced in order to let Demeter reveal herself in her divine shape».
  33. ^ Mylonas, George (1966): Mycenae and the Mycenean world. Princeton University Press, s. 159
  34. ^ Andre rituelt badende gudinner var Argive Hera og Kybele; Afrodite fornyet sine egne krefter ved å vaske seg i havet.
  35. ^ Kerenyi, Karl (1951): The Gods of the Greeks, s. 85.
  36. ^ Kerenyi, Karl (1967): Eleusis: Archetypal Image of Mother and Daughter, Princeton University Press, 31f, omtaler Pausanias, viii.37.9. «In Arcadia she was also a second goddess in the Mysteries of her daughter, the unnameable, who was invoked only as 'Despoina', the 'Mistress'»
  37. ^ Jeffery, L. H. (1976): Archaic Greece: The Greek city states c.800-500 B.C, Ernest Benn Limited, ISBN 0-510-03271-0, s. 23
  38. ^ Pausanias: Beskrivelse av Hellas, 8.42.1ff
  39. ^ Jeffery, L. H. (1976): Archaic Greece: The Greek city states c.800-500 B.C, Ernest Benn Limited, ISBN 0-510-03271-0, s. 42
  40. ^ Pausanias 8.25.50
  41. ^ Bowra, C.M. (1957): The Greek Experience, s. 87, 169
  42. ^ Pausanias 1.22.3
  43. ^ Pausanias 3.14.5
  44. ^ Pausanias 1.31.4
  45. ^ Anesidora: skrevet mot hennes svartfigur på hvit bakgrunn av en kylix (drikkeskål) fra Nola, ca 470–460 f.Kr. (British Museum on-line catalogue entry)
  46. ^ Pausanias 9.39.2-5
  47. ^ κίδαρις, kidaris Athenaios 14.631d. Se Vernant, Jean Pierre (1991): Mortals and Immortals, Princeton University Press, s. 131
  48. ^ Pausanias 8.13.13
  49. ^ Nilsson, Martin (1967): Die Geschichte der Griechiesche Religion, bind I, s. 477-478.
  50. ^ Pausanias 1.44.3
  51. ^ Pausanias 8.25.8
  52. ^ Pausanias 2.34.6
  53. ^ Herodotos, v. 61; Plutark: Isis et Osiris, s. 378, d
  54. ^ Smith, William (1867): «Achaea (1)» i: Rachel, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology 1. Boston. s. 8
  55. ^ Theokritos: Idyll vii.157
  56. ^ Kerenyi, Karl (1976): Eleusis, fig 15
  57. ^ Kerenyi, Karl (1976): Eleusis, s. 24
  58. ^ Cohen, A. (2010): Art in the Era of Alexander the Great: Paradigms of Manhood and Their Cultural Traditions, Cambridge University Press, s. 213.
  59. ^ Pausanias, 7. 27, 9.
  60. ^ Pausanias, 2. 18. 3; 2. 35. 4; 7. 27. 9
  61. ^ Hesykhios fra Alexandria, s. v.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Demeter – bilder, video eller lyd